Mange Jehovas vitner finner glede i å forkynne for andre ved å sende brev til dem. Disse opplevelsene fra USA viser at brevskrivning er en god måte å dele Bibelens oppmuntrende budskap på.

Søster Carlee Ruggles, som er 13 år og bor i Blue Ash i Ohio, oppdaget hvor stor virkning brev kan ha, da hun fikk en uventet tilbakemelding.

En ettermiddag da Carlee var utenfor huset, kom en mann kjørende opp innkjørselen hennes på en brølende motorsykkel. Mannen gikk av motorsykkelen, holdt opp en konvolutt og skrek: «Hvem har sendt meg dette brevet?» Carlee så at det var et av de forkynnerbrevene hun hadde sendt.

Mens foreldrene til Carlee kom løpende for å hjelpe henne, svarte hun modig: «Det var jeg som gjorde det.»

Hun og foreldrene hennes ble overrasket da motorsyklisten svarte: «Brevet ditt var akkurat det jeg trengte!» Mannen fortalte hvordan innholdet i brevet hadde oppmuntret ham fordi han slet med ensomhet under pandemien. Han sa også at han nylig hadde mistet broren sin, og at han hadde funnet trøst i brevet til Carlee.

Han avsluttet med å si: «Ikke slutt å skrive til folk. Brevene deres rører folks hjerte, enten de svarer eller ikke.»

Carlee er nå enda mer innstilt på å fortsette å skrive forkynnerbrev. Hun sier: «Det var spennende at Jehova brukte meg til å oppmuntre noen. Det vi skriver, kan virkelig nå noens hjerte.»

Søster Myrna Lopez, som bor i Center i Texas, hadde begynt å tvile på om brevene hennes egentlig var til hjelp for noen – helt til hun skrev til en i familien sin. Myrna fikk vite at nevøen hennes hadde havnet i fengsel. Hun bestemte seg for å skrive til den unge mannen, som hadde gått på møtene som barn, for å forsikre ham om at Jehova ikke hadde glemt ham.

Nevøen svarte på Myrnas brev. Han fortalte at han var redd og følte at livet ikke hadde noen mening etter at han var blitt arrestert. Nå som han satt i fengsel, tenkte han tilbake på barndommen sin og hadde begynt å lese i Bibelen og be til Jehova. Han sa at Myrnas brev var et svar på bønnene hans og et bevis for at Jehova fortsatt var glad i ham.

Søster Natalie Bibbs i Norcross i Georgia fikk en lapp fra en kvinne som hadde funnet et av brevene hennes mens hun jogget. Kvinnen hadde sett at brevet lå sammenbrettet på fortauet, og hun hadde først løpt forbi det. Men av «uforklarlige» grunner bestemte hun seg for å gå tilbake og ta det opp.

Kvinnen skrev til Natalie: «Jeg hadde det ganske tøft den uken og trengte virkelig at det skjedde noe godt. Og det brevet var det gode jeg trengte!»

Natalie sier: «Det at jeg fikk den reaksjonen, overbeviste meg om at uansett hvilken forkynnelsesmetode vi bruker, så velsigner Jehova innsatsen vår.»

Søster Laura Martinez i Athens i Texas gir ansatte i dagligvarebutikken brev når de bærer matvarer ut til bilen hennes. En av dem sa til Laura at brevet hadde vært veldig oppmuntrende. Laura sendte henne derfor to brev til, og nå studerer hun Bibelen med henne.

Slike opplevelser minner oss om at selv om vi kanskje ikke vet hvor ‘såkornene våre vil lykkes’, kan Jehova bruke alle forkynnelsesmetoder til å gi sauelignende mennesker trøst og håp. – Forkynneren 11:6.