6. JUNI 2018
KASAKHSTAN
441 dager i fengsel – et intervju med Teymur og Mafiza Akhmedov
Etter at bror Teymur Akhmedov ble offisielt benådet av presidenten i Kasakhstan, Nursultan Nazarbajev, ble han løslatt den 4. april 2018. Da hadde han sittet i fengsel i til sammen 441 dager. Myndighetene hadde arrestert ham ene og alene fordi han snakket med andre om sin tro.
Kort tid etter at Teymur ble løslatt fra fengselet, snakket Office of Public Information ved Jehovas vitners hovedkontor i Warwick i staten New York med ham og hans kone, Mafiza. De har nå reist tilbake til hjemmet sitt i Astana, hovedstaden i Kasakhstan. Dette er en forkortet gjengivelse av samtalen, som er blitt redigert for klarhetens skyld.
Office of Public Information: Først vil vi gjerne vite litt mer om deg, bror Akhmedov. Når ble du et av Jehovas vitner?
Teymur Akhmedov: Jeg ble døpt 9. oktober 2005. Før jeg ble kjent med sannheten, var jeg ateist. I mange år trodde jeg ikke på noen eller noe. Senere, da kona mi begynte å studere sammen med Jehovas vitner, var jeg nysgjerrig på de drøftelsene hun hadde med dem. Jeg pleide å stå bak døren og tyvlytte på samtalene.
Da jeg ble kjent med hva de studerte, ble jeg interessert, for de snakket bare om gode og hyggelige ting. Etter hvert introduserte forkynnerne meg for bror Veslav, som opprinnelig var fra Polen, men som tjente i Kasakhstan. Under den første samtalen vår sa jeg til ham: «Jeg skal stille deg bare ett spørsmål. Hvis jeg er fornøyd med svaret, kan vi være venner og fortsette drøftelsene. Hvis jeg derimot ikke liker svaret, må du ikke ta det personlig, men da blir det ikke flere drøftelser.» Så spurte jeg bror Veslav om hva som skjer med de døde. Han slo opp i Bibelen på Forkynneren 9:5 og sa: «Les dette verset, så får du vite hva som skjer.» Da jeg leste verset, forsto jeg at dette var sannheten. Jeg gikk med på å møte ham igjen og studere Bibelen.
Du studerte altså Bibelen og ble døpt i 2005.
La oss nå gå fram til det som skjedde før du ble arrestert. I mai 2016 møtte du en gruppe menn som sa at de var interessert i det Jehovas vitner tror på. I løpet av noen måneder møtte du dem flere ganger for å drøfte Bibelen med dem. Når du ser tilbake på disse samtalene, var det da noe de sa eller gjorde som virket mistenkelig?
TA: Ja, jeg nevnte at det er vanlig å ha slike bibelstudier med enkeltpersoner i stedet for med en gruppe. Jeg anbefalte dem å studere hver for seg, men hver gang jeg foreslo dette, var de motvillige og sa at de likte gruppedrøftelsene. En rekke ganger inviterte de også andre til å være med på studiet, og de ba meg gjenta det vi allerede hadde drøftet på det forrige besøket.
Mafiza Akhmedov: En gang var jeg også med på bibelstudiet deres. Jeg merket meg at de drøftet forskjellige religioner, selv om de hadde hatt et bibelstudium ganske lenge. Jeg merket meg også at de bodde i en leilighet som var dyrere enn det studenter pleier å ha råd til. Jeg kommenterte at de hadde det ganske flott til å være studenter. Det var tydelig at de ikke likte det jeg sa. Da vi skulle dra, tok de Teymur til side, og mens jeg ventet utenfor, sa de til ham at han ikke måtte ta meg med på studiet flere ganger.
Når fant du ut at de mennene du studerte Bibelen med, ikke var interessert i Jehovas vitner, men i virkeligheten arbeidet for sikkerhetspolitiet, Kasakhstans komité for nasjonal sikkerhet (KNB)?
TA: Jeg fikk vite at de samarbeidet med KNB, først under rettssaken.
Hvordan reagerte du da du ble arrestert og senere ble tiltalt for å «oppildne til religiøse stridigheter» og for å hevde at du «er bedre enn andre på grunn av [din] religion»?
TA: Da jeg ble arrestert, trodde jeg ærlig talt at de skulle eskortere meg, som de sa, til politistasjonen for å få oppklart saken, og at jeg så ville bli sluppet fri. Jeg var klar til å forsvare meg og forklare hva jeg hadde drøftet med dem.
Jeg ble ganske overrasket over hvordan saken utviklet seg, men jeg var ikke redd. Anklagene om at jeg hisset til religiøst hat og til ekstremisme kom som en stor overraskelse. Jehovas vitner er folk som lærer andre om Jehova, og de har aldri vært forbundet med hat eller stridigheter. Jeg var fast overbevist om at jeg var uskyldig, og at Jehova ville støtte meg. Riktignok var jeg bekymret, men jeg husket det bibelske rådet: «Kast alle deres bekymringer på ham [Jehova], for han har omsorg for dere.» – 1. Peter 5:7.
Du ble sittende i varetektsfengsel i over tre måneder, og den 2. mai 2017 dømte en distriktsdomstol i Astana deg til fem års fengsel. Domstolen påla deg også et tre års forbud mot å delta i bibelsk undervisningsvirksomhet. Hva tenkte du da du fikk denne dommen?
TA: Da domstolen kunngjorde sin avgjørelse, aksepterte jeg at jeg kanskje måtte sone hele straffen hvis det skulle være nødvendig. Jeg tenkte: «Hvis dette er en prøve, så har Jehova kontroll over tidsskjemaet, og han vet når dette vil være over.» Jeg var innstilt på å vente så lenge som nødvendig.
Men så vidt vi forstår, var du alvorlig syk på det tidspunktet da du ble fengslet. Stemmer det?
TA: Ja, jeg var syk og gjennomgikk behandlinger før jeg ble fengslet. Da jeg ble arrestert, ble det slutt på behandlingene, og sykdommen begynte å forverre seg.
Mafiza, hva følte du i denne perioden?
MA: Jeg var skremt og langt nede. Og det var vanskelig for meg å ta avgjørelser etter at Teymur ble fengslet, for i de 38 årene vi hadde vært gift, hadde vi aldri vært atskilt fra hverandre. Men Teymur trøstet meg og sa: «Ikke vær redd! Vi må være atskilt i 5 år, men til gjengjeld vil Jehova gi oss 25 år til – også i denne verdensordningen!»
Hva mer hjalp deg i den perioden mannen din var fengslet?
MA: Brødrene og søstrene var til stor hjelp. Da Teymur ble satt i fengsel, trodde jeg ærlig talt at alle ville være redde for å besøke meg på grunn av omstendighetene rundt arrestasjonen hans. KNB overvåket huset vårt og det som foregikk der.
Så en dag kom en eldste og kona hans på besøk, og det var enormt oppmuntrende for meg. Da jeg spurte dem: «Er dere ikke redde for å komme hit?», svarte de: «Hvorfor skulle vi være redde? Nå for tiden kan myndighetene spore oss gjennom telefonene våre. Så hvis de ønsker det, kan de lett finne oss.»
På et hyrdebesøk oppmuntret de eldste meg til å ikke la denne prøvelsen ta knekken på meg, men til å holde meg åndelig sterk.
Teymur, hva hjalp deg til å utholde denne prøvelsen og tenke positivt?
TA: Bønn til Jehova! Hver dag ba jeg om veiledning, innsikt og styrke, slik at jeg kunne bevare gleden og fortsette å være trofast og lojal under vanskelighetene. Det var tydelig at han besvarte bønnene mine. Han støttet meg, og jeg følte at jeg ikke var alene i fengselet.
Det var også til hjelp å lese i Bibelen. I et av fengslene hadde jeg tilgang til en bibel hele tiden. I et annet fengsel fantes det en bibel i biblioteket, og jeg kunne gå dit og lese i den en gang i uken.
Jeg husket også hva den broren som studerte Bibelen med meg, sa til meg. Han pleide å si at vi ikke bør være redde for de utfordringene vi møter. Jeg husker at jeg spurte ham: «Hvorfor bør jeg ikke være redd? Hva om utfordringen er vanskelig og skremmende?» Han sa at Jehova ikke vil tillate at vi blir prøvd ut over det vi kan tåle, og at han vil gi oss styrke til å klare en hvilken som helst prøvelse. (1. Korinter 10:13) Så mens jeg satt i fengsel, glemte jeg aldri denne bibelske tanken.
Hva følte du da du fikk vite at brorskapet var oppmerksom på situasjonen din, og at brødre og søstre over hele verden ba for deg?
TA: Jeg følte virkelig at det var Jehovas hånd, for organisasjonen tilhører ham. Det overbeviste meg om at jeg ikke ville bli forlatt, og at Jehova en dag ville redde meg.
Å sitte i fengsel var faktisk det jeg var aller mest redd for. Jeg var livredd for fengsler. Når jeg leste om brødre som satt i fengsel, pleide jeg å be: «Vær så snill, Jehova, la meg i hvert fall slippe fengsel!» Men samtidig hadde jeg et veldig sterkt ønske om å besøke folk i fengsler og fortelle dem om sannheten. Da jeg forhørte meg om muligheten til å være med på å forkynne i fengsler, forklarte brødrene for meg at vi for tiden ikke har tillatelse til å besøke fengsler i Kasakhstan. Så da jeg møtte denne prøvelsen, hadde jeg blandede følelser. På den ene side var jeg redd. Men på den annen side følte jeg at drømmen om å forkynne for folk i fengsler kunne komme til å bli oppfylt.
Hvordan gikk det? Fikk du sjansen til å forkynne mens du satt i fengsel?
TA: Ja. En gang ble jeg tilkalt av en ansatt i fengselet som ville snakke med meg. Da jeg kom inn på kontoret hans, sa han: «Jeg vet at du er et Jehovas vitne, så ikke tenk på å forkynne for meg engang!» Jeg svarte: «Det har jeg ikke tenkt å gjøre.» Så spurte han: «Hva er Guds navn?» Jeg sa: «Guds navn er Jehova.» Han fortsatte: «Hvem er Jesus, da? Er ikke han Gud?» Jeg sa: «Nei, han er Guds sønn.» Så spurte han: «Hvorfor tror da ortodokse kristne at han er Gud?» Og jeg sa: «Det synes jeg du skal spørre dem om.»
En annen gang var det 40 eller flere til stede da jeg fikk sjansen til å si noe. En psykolog hadde kommet til fengselet for å besøke de innsatte. Vi drøftet temaet ekteskap, og hun spurte hva vi syntes om polygami. Alle fikk si hva de mente.
Da det ble min tur til å snakke, sa jeg at jeg ikke har en personlig mening om dette, men at jeg virkelig liker det synet en annen person har, og at jeg gjerne ville fortelle om det. Så sa jeg: «Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor og holde seg til sin kone, og de skal bli ett.» (1. Mosebok 2:24) Psykologen spurte: «Hvem er det som har dette synet?» Jeg svarte: «Det er det synet Jehova Gud har, han som skapte menneskene. Det nevnes bare to personer, ingen flere.»
Så spurte hun: «Har du andre grunner for å mene at en mann bare skal ha én kone?» Jeg siterte Matteus 7:12, der det står: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» Jeg sa: «Dette er Jesu ord. Spør gjerne de mennene som sitter i dette lokalet, om de kunne tenke seg å dele sin kone med en annen. Hvis menn ikke vil at deres kone skal ha en ektemann til, vil selvfølgelig ikke kvinner heller at mannen deres skal ha flere koner.» Psykologen sa at hun likte svaret mitt best av alle de svarene som ble gitt.
Så oppmuntrende å høre at du fikk mulighet til å forkynne for dem du hadde rundt deg, til tross for den vanskelige situasjonen!
Etter at en rekke anmodninger om at du måtte bli løslatt, var blitt avvist av domstolene, deriblant av Kasakhstans høyesterett, så det ut som om det ikke var flere juridiske muligheter igjen til å få en rettferdig behandling.
Men du fikk mulighet til å bli løslatt hvis du skrev under på en tilståelse. Vil du fortelle oss om den muligheten og om hvorfor du ikke ville skrive under?
TA: Vel, de kom faktisk med dette tilbudet mer enn én gang. Selv om det så ut til å være en vennlig handling, var det i virkeligheten et dokument som sa at jeg var skyldig i det jeg var anklaget for, og at jeg ba om unnskyldning for det jeg hadde gjort. Senere sa de at jeg kunne velge å skrive tilståelsen selv og be om benådning. Myndighetene sa at jeg skulle skrive at jeg hadde begått en feil ved å snakke med andre om min tro, men at jeg nå beklaget det jeg hadde gjort, og at jeg ba om å bli løslatt på grunn av sykdommen min.
Jeg avviste alle tilbud om slike tilståelser og sa til myndighetene at jeg heller ville sitte i fengsel og ha ren samvittighet enn å bli løslatt og ha dårlig samvittighet.
Du er virkelig et godt eksempel ved å ha så sterk tro og nekte å handle i strid med din samvittighet.
Til slutt tok saken likevel en overraskende vending. Vil du fortelle oss om hvordan du fikk vite at du skulle bli benådet og løslatt fra fengselet?
TA: En dag kom en vakt til avdelingen min og sa at det var telefon til meg. Jeg husker at jeg tenkte: «Hvem vil ringe til meg?» Da jeg tok opp telefonen, var det en kvinne som presenterte seg og sa at hun skulle komme til fengselet for å løslate meg. Jeg visste egentlig ikke hvordan jeg skulle reagere på den telefonsamtalen. Men etter at hun la på, bestemte jeg meg for å ringe til sønnen vår og fortelle om det, for jeg ville ikke sjokkere kona mi med nyheten eller gi henne falske forhåpninger.
Etter at jeg hadde lagt på, spurte vakten meg: «Hva fikk du vite i telefonen?» Jeg sa at jeg trodde noen spøkte med meg, for kvinnen som ringte, hadde akkurat sagt at hun skulle komme til fengselet for å løslate meg.
Vakten sa at kvinnen ikke hadde spøkt, og at det hun sa, var sant.
Mafiza, hvordan reagerte du da du fikk den gode nyheten?
MA: Da sønnen vår fortalte nyheten til meg, trodde jeg også at det var en spøk. Vi hadde jo ventet på dette så lenge!
Vi kan bare forestille oss hvordan dere begge må ha følt det da dere ble gjenforent over et år etter at Teymur ble arrestert!
Når dere nå ser tilbake, hva har dere lært av denne trosprøven?
MA: Jeg husker at jeg gråt på grunn av situasjonen til bror Bahram [Hemdemov] og [søster] Gulzira Hemdemov. [Bror Hemdemov ble arrestert i mars 2015 av myndighetene i Turkmenistan. Den 19. mai 2015 ble han dømt til fire års fengsel på bakgrunn av falske anklager om at han hadde «hisset til religiøst hat». Han er ennå ikke blitt løslatt.] Allerede før Teymur ble arrestert, tenkte jeg på hvor vanskelig det måtte være for Gulzira. Nå har jeg lyst til å klemme henne og sende henne mine varme og kjærlige hilsener og min støtte. Nå som jeg har vært igjennom dette med Teymur, vil jeg gjerne fortelle henne at jeg føler med henne i den vanskelige situasjonen hun er i. Jeg vet at hun i likhet med meg støtter seg til den hjelpen hun får av Jehova og av brødrene og søstrene.
Jeg er veldig takknemlig mot alle de brødrene som har støttet oss, brødrene i menigheten vår og i alle menighetene rundt om i verden, og mot det styrende råd, advokatene og sønnene våre.
TA: Jeg kan bare si én ting. Alle møter noen prøvelser. Det er selvfølgelig ikke alle som kommer til å bli satt i fengsel. For noen er prøvelsen kanskje motstand fra et ikke-troende familiemedlem. For andre er det kanskje å håndtere en bror eller søster i menigheten som det er vanskelig å komme godt overens med. Uansett hva vår utfordring eller prøvelse består i, må vi velge om vi vil holde fast ved Guds prinsipper eller ignorere dem. Hvis vi holder fast ved prinsippene, kan vi komme oss igjennom prøvelsen. Det er best å akseptere de prøvelsene vi møter, og huske at Jehova vil gi oss den styrken vi trenger for å takle dem.
Jeg er veldig takknemlig mot familien min og sønnene våre, som støttet meg. De besøkte meg så ofte de kunne, og det hjalp meg til å holde meg sterk.
Jeg vil også takke brorskapet vårt for alt de gjorde. Jeg satte stor pris på bønnene deres og de oppmuntrende brevene. Jeg følte meg ikke forlatt et eneste minutt. Det jeg har vært igjennom, har styrket min kjærlighet til brorskapet og gjort mitt forhold til Jehova sterkere.