Jeg er født i Calgary i Alberta i Canada. Foreldrene mine ble skilt da jeg var baby, og moren min og jeg flyttet inn hos besteforeldrene mine. Besteforeldrene mine elsket moren min og meg, og jeg var et lykkelig barn. Jeg har fremdeles gode minner fra disse fredelige årene av barndommen.

 Livet mitt forandret seg til det verre da jeg var sju år og moren min giftet seg med faren min igjen og vi flyttet til St. Louis i Missouri i USA. Jeg oppdaget fort at faren min kunne være ganske slem. Da jeg kom hjem etter min første dag på den nye skolen, for eksempel, fant han ut at noen hadde plaget meg, men at jeg ikke hadde tatt igjen. Han ble rasende og slo meg hardere enn ungene på skolen hadde gjort! Jeg tok den såkalte lærdommen til meg og var bare sju år da jeg havnet i min første slåsskamp.

 Det hissige temperamentet til faren min gjorde moren min hard og bitter, og de kranglet ofte høylytt og voldsomt. Jeg begynte å misbruke alkohol og narkotika da jeg var elleve år. Jeg ble mer og mer aggressiv og havnet ofte i gateslagsmål. Da jeg gikk ut av high school, hadde den voldelige oppførselen min forandret meg fullstendig.

 Som 18-åring vervet jeg meg til det amerikanske marineinfanteriet. Der fikk jeg opplæring i hvordan jeg kunne bruke aggresjonen min til å ta livet av mennesker. Etter fem år forlot jeg militæret for å studere psykologi, i håp om å få en jobb i FBI (USAs føderale politi- og sikkerhetsetat). Jeg begynte universitetsstudiene i USA og fortsatte i Canada etter at jeg hadde flyttet tilbake dit.

 På universitetet ble jeg fullstendig desillusjonert over menneskene og samfunnet generelt. Folk var så egoistiske, alt i verden virket så tomt, og jeg kunne ikke se noen løsning på menneskehetens problemer. Jeg sluttet å håpe på at mennesker skulle klare å gjøre verden til et bedre sted.

 Siden jeg ikke kunne se noen mening med livet, ble mitt eget liv en nedadgående spiral der alt dreide seg om alkohol, narkotika, penger og sex. Jeg gikk fra fest til fest og fra kvinne til kvinne. Jeg var veldig selvsikker på grunn av den militære opplæringen jeg hadde fått, så jeg havnet ofte i slåsskamper. Jeg hadde min egen standard for rettferdighet og tok gjerne et oppgjør med hvem som helst jeg mente var urettferdig mot andre. Men i virkeligheten var jeg i enda større grad blitt en slave av vold.

 En dag en kamerat og jeg var ruset, holdt vi på nede i kjelleren hjemme hos meg med å pakke et ulovlig parti med marihuana som skulle selges. Han spurte meg om jeg trodde på Gud. Jeg svarte: «Hvis Gud er ansvarlig for lidelsene i verden, vil ikke jeg ha noe med ham å gjøre!» Dagen etter, som var min første dag på en ny jobb, spurte en kollega som var et av Jehovas vitner: «Tror du at Gud er ansvarlig for lidelsene i verden?» Tenk at han spurte om det akkurat da! Det gjorde meg interessert. De neste seks månedene hadde vi mange samtaler, og han viste meg Bibelens svar på noen av mine vanskeligste spørsmål om livet.

 Forloveden min, som jeg bodde sammen med på den tiden, ville ikke at jeg skulle snakke med henne om det jeg lærte. En søndag sa jeg at jeg hadde invitert Jehovas vitner hjem for at de skulle studere Bibelen med oss. Da jeg kom hjem fra jobben dagen etter, oppdaget jeg at hun hadde tatt med seg alt i huset og dratt fra meg. Jeg gikk ut og gråt. Og jeg ba til Gud og bønnfalt ham om hjelp. For første gang brukte jeg Guds personlige navn, Jehova, i bønn. – Salme 83:18.

 To dager senere hadde jeg mitt første bibelstudium med Jehovas vitner, et ektepar. Etter at de hadde gått, fortsatte jeg å lese i studieboken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, og jeg leste ut boken samme kveld. a Det jeg lærte om Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, nådde hjertet mitt. Jeg skjønte at Jehova er medfølende, og at han har det vondt når vi lider. (Jesaja 63:9) Jeg ble spesielt rørt av at Gud elsker meg, og av at hans Sønn ofret livet sitt for meg. (1. Johannes 4:10) Jeg forsto at Jehova hadde vært tålmodig med meg, «for han ønsker ikke at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger». (2. Peter 3:9) Jeg følte at Jehova dro meg til seg. – Johannes 6:44.

 Jeg begynte å gå på møtene i menigheten den samme uken. Jeg hadde langt hår og øreringer og så skummel ut, men Jehovas vitner behandlet meg som om jeg var en slektning de ikke hadde sett på lenge. De oppførte seg som sanne kristne. Jeg følte det som om jeg var hjemme hos besteforeldrene mine igjen, men i et enda bedre miljø.

 Snart begynte alt det jeg lærte fra Bibelen, å forandre livet mitt. Jeg klipte håret, sluttet med min umoralske livsstil og sluttet å misbruke narkotika og alkohol. (1. Korinter 6:9, 10; 11:14) Jeg ønsket å gjøre Jehovas vilje. Så når jeg ble klar over at han mislikte noe jeg gjorde, fant jeg ikke på unnskyldninger for den dårlige oppførselen min. I stedet følte jeg ofte at det stakk meg i hjertet. «Jeg kan ikke oppføre meg sånn som dette lenger», sa jeg til meg selv. Og jeg bestemte meg straks for å prøve å forandre måten jeg tenkte og oppførte meg på. Som følge av det begynte jeg snart å merke fordelene av å gjøre ting på Jehovas måte. Den 29. juli 1989 – seks måneder etter mitt første bibelstudium – ble jeg døpt som et av Jehovas vitner.

 Bibelen har hjulpet meg til å forandre personlighet. Tidligere reagerte jeg ofte med vold når jeg sto overfor en som var aggressiv. Men nå gjør jeg alt jeg kan for å holde «fred med alle». (Romerne 12:18) Det er ikke min fortjeneste at jeg har klart dette, men det er takket være Jehova og den kraften hans Ord og hans hellige ånd har til å forandre menneskers liv. – Galaterne 5:22, 23; Hebreerne 4:12.

 I stedet for å være en slave av narkotika, vold og umoralske lyster går jeg nå inn for å gjøre Jehovas vilje og gi ham mitt beste. Det innbefatter å hjelpe andre til å bli kjent med ham. Noen år etter at jeg ble døpt, flyttet jeg til en annen del av verden for å hjelpe til med å forkynne i områder der det var større behov for forkynnere. I årenes løp har jeg hatt gleden av å undervise mange og se hvordan Bibelen har gitt også dem et bedre liv. Noe annet jeg gleder meg veldig over, er at moren min ble et av Jehovas vitner – delvis fordi hun så hvor mye bedre holdningene mine og oppførselen min ble.

 I 1999, i El Salvador, gjennomgikk jeg det som nå kalles Skolen for kristne forkynnere. Skolen ga meg god opplæring og hjalp meg til å kunne ta ledelsen i forkynnelsesarbeidet og til å undervise og være hyrde i menigheten. Senere det året giftet jeg meg med min nydelige kone, Eugenia. Sammen tjener vi som heltidsforkynnere i Guatemala.

 Nå er jeg ikke lenger desillusjonert over livet, men utrolig lykkelig. Bibelen har hjulpet meg til å legge umoral og vold bak meg og har gitt meg et liv fylt med sann kjærlighet og fred.