Men hva var det som fikk meg, en tidligere kommunist, til å bli med i en religiøs gruppe som ble betraktet som en fiende av staten? Og hvordan hjalp Jehovas kjærlighet og opplæring meg til å forbedre personligheten min i de årene jeg utførte tvangsarbeid og var i indre eksil?

 Jeg er født i 1930 i Tabani, en fattig landsby i det nordlige Moldova. Foreldrene mine jobbet veldig hardt på et kollektivbruk for å brødfø de seks barna sine. Vi hadde ikke mye å leve av. Moren min tilhørte den russisk-ortodokse kirke, og faren min var katolikk. De hadde ofte heftige diskusjoner om den sjokkerende oppførselen til prestene.

 Da jeg gikk ut av skolen som 18-åring, ble jeg med i Komsomol, en ungdomsorganisasjon som spredte kommunistiske ideer. Organisasjonens formål var å forme framtidige medlemmer av kommunistpartiet. Etter kort tid ble jeg valgt til sekretær for den lokale gruppen. Slike verdier som brorskap, likhet og rettferdighet appellerte til meg, men da jeg så hvor urettferdig og korrupt samfunnet rundt meg var, følte jeg meg helt tom.

 Som et aktivt medlem av Komsomol hadde jeg ikke noe annet valg enn å følge de instruksene myndighetene i Sovjetunionen a kom med når det gjaldt å stenge kirker og oppløse religiøse grupper. Det var noen Jehovas vitner i landsbyen vår. Selv om jeg hadde sett at de var ærlige og fredelige mennesker, så jeg på dem som fanatikere. Lite ante jeg at en av dem snart skulle hjelpe meg å finne svar på mange av spørsmålene mine.

 Onkelen min Dimitrij, som bodde i samme landsby, var et av Jehovas vitner. En vårdag i 1952 spurte han meg: «Georgij, hvordan har du tenkt å bruke livet ditt?» Han var den eneste som brydde seg såpass om meg at han kunne stille et slikt spørsmål. Når sant skal sies, hadde jeg mange spørsmål jeg aldri hadde fått svar på. Jeg spurte for eksempel ofte meg selv: Hvis det finnes en Gud, hvorfor tillater han da at det skjer så mye vondt? De neste åtte dagene besvarte Dimitrij spørsmålene mine ved hjelp av Bibelen. Noen ganger satt vi og snakket om Gud til klokken tre om natten!

 Etter disse samtalene bestemte jeg meg for å studere Bibelen. Det gikk opp for meg at jeg hadde en Far i himmelen som virkelig elsket meg. (Salme 27:10) Selv om jeg hadde veldig lite bibelkunnskap, var min kjærlighet til Jehova sterk nok til å hjelpe meg til å gjøre det jeg visste jeg burde gjøre. Jeg meldte meg ut av kommunistpartiet, til tross for trusler fra den lokale lederen. Bare fire måneder etter at jeg hadde begynt å studere Bibelen, i september 1952, innviet jeg meg til Jehova og ble døpt.

 På den tiden var Jehovas vitners virksomhet forbudt. Men jeg ville vise i handling at jeg elsket Jehova, så jeg meldte meg frivillig til å levere bibelsk litteratur til Jehovas vitner som bodde i forskjellige landsbyer. Dette var risikabelt, for mistenksomme landsbyboere kunne lett melde en fremmed til myndighetene. Til og med noen av vitnene var usikre på meg. De var redde for at jeg kunne være en av de mange hemmelige politimennene som infiltrerte menigheten. Men det ble snart tydelig at jeg ikke var spion. Bare to måneder etter at jeg var blitt døpt, ble jeg arrestert og dømt for å ha levert forbudt litteratur.

 Jeg satt i varetekt i nesten et år. I løpet av den tiden ble jeg innkalt til en rekke avhør der det ble gjort forsøk på å få meg til å bryte min lojalitet mot Jehova. Men jeg hadde allerede fått dyp kjærlighet til ham. Til slutt ble det holdt en offentlig rettssak i byen Odessa i Ukraina. Foreldrene mine og søsknene mine, som ikke var Jehovas vitner på det tidspunktet, ble innkalt til retten.

 Myndighetene mente at jeg hadde blitt lurt inn i en farlig sekt. De ville at foreldrene og søsknene mine skulle tro at jeg var gal. Foreldrene mine ble skremt. De gråt og ba meg om å angre, men jeg beholdt roen. Jeg sa til moren min: «Ikke bekymre deg. Jeg har ikke blitt lurt. Jeg har funnet det jeg har lett etter hele livet, og jeg vil aldri gi slipp på det.» (Ordspråkene 23:23) Jeg hadde ikke mye bibelkunnskap, men jeg visste nok om Jehova til å holde meg til ham. Omkring seks år senere begynte foreldrene mine å lære mer om det jeg trodde på, og de ble også Jehovas vitner.

 Jeg ble dømt til 15 års tvangsarbeid og ble sendt med tog til Kolyma-området, som lå midt i et stort nettverk av arbeidsleirer i Sibir. For å ha full kontroll over fangene pleide vaktene og lederne å slå oss og la oss sulte. I starten lurte jeg på hvordan jeg skulle klare å overleve.

 Kort tid etter at jeg kom til leiren, ble jeg forsiktig spurt av noen av de 34 vitnene som allerede var der: «Er det noen jonadaber i gruppen din?» Jeg skjønte med en gang at de var mine åndelige brødre. De var de eneste som ville ha brukt dette bibelske uttrykket. Disse erfarne brødrene lærte meg ikke bare hvordan jeg kunne bruke bibelske prinsipper i vanskelige situasjoner, men hjalp meg også til å utvikle kristne egenskaper, for eksempel god dømmekraft.

 I leiren jobbet jeg som mekaniker. En dag skrøt Matfej, en jeg jobbet sammen med, av at han kunne navnet på 50 helgener utenat. Men da jeg kom med en hånlig bemerkning om helgenene, prøvde Matfej å slå til meg, men jeg løp min vei. Senere ble jeg irritert da jeg så at brødrene lo. Jeg utbrøt: «Hvorfor ler dere? Jeg ville forkynne!» De minnet meg vennlig på at målet vårt er å forkynne et godt budskap, ikke å fornærme folk. (1. Peter 3:15) Selv om Matfej var en politisk dissident, var han imponert over den respekten som vitnene viste vaktene og myndighetene. Etter hvert ble han interessert i det Bibelen lærer. Jeg kommer aldri til å glemme den natten da han i all hemmelighet ble døpt i en tønne med kaldt vann.

 Ikke lenge etter at jeg hadde kommet til leiren, ble to unge brødre og jeg invitert til å være med på møter hvor det ble gitt politisk undervisning. Til å begynne med nektet vi å være med på de møtene. Vi tenkte at det å være med på dem ville være et brudd på vår kristne nøytralitet. (Johannes 17:16) Det førte til at vi ble satt i en mørk straffecelle i to uker. Da vi ble løslatt, forklarte noen omtenksomme brødre oss at vi ikke nødvendigvis ville ha brutt vår nøytralitet ved bare å være til stede på slike møter. Vi kunne heller se møtene som en mulighet til å la andre få vite mer om Jehova og hans folk. Disse kjærlige brødrene hjalp oss på en vennlig måte til å bli mindre firkantet.

 Den tålmodige opplæringen de ga meg, var et tydelig tegn på Jehovas kjærlige omsorg for meg. For å nevne et eksempel til: En fange som var prest, var utnevnt til regnskapssjef. Hver gang vi støtte på hverandre i spisesalen, hilste han på meg ved å si: «Hei, Djevelens sønn!» En av de andre fangene sa at jeg sarkastisk burde svare: «Hei, pappa!» Dessverre fulgte jeg rådet hans, og det førte til at jeg ble banket opp. Da brødrene fikk høre om det som hadde skjedd, hjalp de meg til å forstå at jeg burde ha oppført meg annerledes. (Ordspråkene 29:11) Etter hvert ba jeg presten om unnskyldning.

 Før jeg ble sendt til arbeidsleiren, pleide jeg å være på Jehovas vitners møter i det skjulte om natten eller tidlig om morgenen. Men i leiren var det ingen steder å gjemme seg. Så vi brødrene holdt møter på denne måten: Hver dag stilte vi oss opp i en sirkel – rett foran øynene på vaktene – for å snakke om noen skriftsteder vi hadde skrevet på små papirlapper på forhånd. Formålet med disse møtene var at vi skulle lære oss så mange skriftsteder som mulig utenat, slik at vi kunne huske dem og tenke på dem. Når en offiser avbrøt møtene våre, var vi raske med å svelge lappene.

 Etter at jeg ble løslatt fra arbeidsleiren i 1959, ble jeg forvist til Karaganda fylke i Kasakhstan. Jeg hadde fortsatt prøvetid, men jeg ba myndighetene om 20 dagers permisjon for å gifte meg. Jeg dro til Tomsk fylke i Russland, hvor jeg kjente en trofast og nydelig søster som het Maria. Som jeg pleide, gikk jeg rett på sak. Jeg sa til henne: «Maria, jeg vil gjerne at vi skal være kjærester, men det har jeg ikke tid til. Gift deg med meg!» Hun sa ja, og vi hadde et lite bryllup. Noe Maria likte med meg, var at jeg hadde utholdt så mange prøvelser, og hun ville hjelpe meg til å fortsette å tjene Jehova. – Ordspråkene 19:14.

 I 1960-årene kunne vi ikke gå åpent fra hus til hus, men vi benyttet alle anledninger til å forkynne uformelt. Når vi ble invitert et sted som gjester, eller når vi var på ferie, snakket vi ofte med folk om håpet om å leve evig på jorden. Vi skapte også selv anledninger til å snakke med andre. Vi gikk for eksempel til hus som var til salgs, og prøvde å få i gang samtaler om åndelige ting med eierne. Ved å bruke denne framgangsmåten startet Maria og jeg bibelstudier med seks personer som ble Jehovas vitner.

 Noen ganger fikk vi forkynt i forbindelse med et politisk valg. En dag kom noen menn fra det hemmelige politiet til den fabrikken der jeg og noen andre brødre jobbet. Foran cirka 1000 av kollegene våre spurte de oss hvorfor Jehovas vitner ikke deltar i politikk. En av sjefene og flere andre arbeidere tok oss i forsvar. De sa til politimennene at vi var ansvarsfulle og arbeidsomme menn. Reaksjonen deres ga oss styrke til å forklare standpunktet vårt, og vi siterte skriftsteder fra hukommelsen. Det at vi modig forklarte hva vi trodde på, førte til at fire arbeidere ble interessert i Bibelens sannhet og ble døpt før det hadde gått et år.

 I begynnelsen av 1970-årene var det mange oppriktige mennesker i Kasakhstan som ble Jehovas vitner, så vi syntes vi burde arrangere vårt første stevne. Men hvordan kunne vi gjøre det uten at myndighetene ble mistenksomme? Vi bestemte oss for å holde et endagsstevne i forbindelse med et bryllup i en landsby i nærheten av byen Almaty. Sammenkomsten vår var både et ekte bryllup og et stevne – i tillegg til bruden og brudgommen var det over 300 til stede! Maria og noen andre søstre jobbet veldig hardt med å pynte lokalet og lage deilig mat. Men det som gjestene satte spesielt stor pris på, var den fine bibelske undervisningen som ble gitt av ti–tolv talere. Den dagen holdt jeg for første gang i mitt liv en bibelsk tale for en stor forsamling.

 Min kjære kone var en trofast støtte så lenge hun levde. Maria var mild og ydmyk og satte alltid Rikets interesser på førsteplassen. Selv om hun alltid hadde vært fysisk sterk, fikk hun plutselig en alvorlig form for osteoporose, som førte til at hun ble sengeliggende i nesten 16 år. Jeg tok meg av henne til hun døde i 2014, og fikk god hjelp av den omtenksomme datteren vår, Ljudmila.

 I den tiden Maria var syk, følte jeg meg maktesløs. Men helt fram til den siste dagen hun levde, leste vi Bibelen og oppmuntrende artikler sammen. Vi snakket ofte om den nye verden. Noen ganger når jeg satt ved siden av henne, gråt jeg stille. Men hver gang vi leste om de fantastiske løftene Jehova har gitt oss, ble vi rolige og fikk styrke til å holde det gående. – Salme 37:18; 41:3.

 Helt siden jeg merket Jehovas kjærlighet for første gang, har jeg følt at han har støttet meg og vist meg omsorg. (Salme 34:19) Som uerfaren ung mann følte jeg hans kjærlighet gjennom dem som tålmodig hjalp meg til å forbedre personligheten min. Når jeg opplevde vanskeligheter i arbeidsleiren og mens jeg var i indre eksil, følte jeg at Jehova støttet meg gjennom sitt Ord. Og han ga meg den styrken jeg trengte for å ta meg av min kjære kone, Maria, til hun døde. I dag kan jeg oppriktig si at min kjærlighet til Jehova har holdt meg oppe gjennom hele livet.