En kveld i august 1967, da jeg var 18 måneder gammel, fikk jeg høy feber. Fram til da hadde jeg vært en sunn og frisk liten jente. Men neste morgen hadde bena mine blitt svake. Det ble tatt tester av meg på et sykehus i Freetown i Sierra Leone, hvor jeg bodde. Testene viste at jeg hadde fått polio, en smittsom virussykdom som fører til lammelser, og som i de fleste tilfeller rammer barn under fem år. Jeg fikk fysioterapi for bena, men de ble ikke sterkere. Etter hvert ble de så svake at jeg ikke lenger klarte å stå. Faren min sa ofte at jeg var «et halvt barn» på grunn av funksjonshemningen min. Den eneste måten jeg kunne bevege meg på, var å åle meg framover på bakken, så selvfølelsen var så lav som den kunne bli.

 Jeg vokste opp hos moren min i et inngjerdet område der det også bodde flere andre fattige familier. Folk likte meg, men jeg lengtet etter å føle at faren min var glad i meg. Noen mente at funksjonshemningen min ikke kom av en vanlig sykdom, men skyldtes trolldom. Andre sa til moren min at hun kunne plassere meg utenfor et hjem for barn med funksjonshemninger, for da ville hun slippe å ta seg av meg. Hun fulgte ikke det forslaget, men jobbet hardt for å ta godt vare på meg.

 Siden jeg ikke kunne stå eller gå, måtte jeg krype. Men når jeg ålet meg framover på bakken eller gulvet, fikk jeg skader. For at jeg ikke skulle få så mange sår og rifter, hadde jeg på meg tykke klær. Og jeg satte hendene i slippers, som fungerte som beskyttende hansker. Senere byttet jeg dem ut med U-formede treklosser, som beskyttet hendene bedre. For å bevege meg rundt strakte jeg meg ut på bakken, plasserte klossene foran meg, lot kroppsvekten hvile på armene og skjøv meg selv framover med krum rygg mens jeg svingte bena i samme retning. Når jeg hadde klart å flytte meg et «skritt», måtte jeg gjøre de samme slitsomme bevegelsene om igjen for å ta et skritt til. Det var en enorm belastning for armene og skuldrene. Fordi det var så anstrengende for meg å komme meg rundt på denne måten, forlot jeg sjelden det inngjerdede området der jeg bodde. Jeg fikk ikke gått på skolen eller lekt med andre barn. Jeg lurte på hvordan jeg skulle klare meg hvis moren min døde.

 Jeg ba til Gud om at han måtte hjelpe meg og ikke la meg bli en tigger. Jeg følte at hvis jeg kom nær Gud og tjente ham på rette måte, ville han hjelpe meg til å få det jeg trengte. Derfor bestemte jeg meg en dag i 1981 for å være med på en gudstjeneste. Med store anstrengelser klarte jeg å komme meg til en kirke som lå i samme gate som vi bodde i. Folk kikket på meg på en måte som fikk meg til å føle meg ukomfortabel. Presten ønsket meg ikke velkommen, og han irettesatte moren min fordi jeg satt på en plass som andre hadde betalt for. Jeg bestemte meg for å ikke dra dit igjen.

 En formiddag i 1984, da jeg var 18 år, gikk jeg opp i andre etasje for å sette meg foran et vindu der jeg pleide å sitte store deler av dagen for å følge med på det som skjedde i verden utenfor. Men så bestemte jeg meg for å gå ned og sette meg på områdets felles gårdsplass, som vanligvis var tom. Da jeg kom dit, traff jeg to menn som forkynte fra hus til hus. De fortalte meg om en herlig framtid der jeg kom til å bli frisk. De leste Jesaja 33:24 og Åpenbaringen 21:3, 4 for meg. Så ga de meg en brosjyre som hadde mange bilder, og som het Du kan få leve evig på jorden! De lovte å komme tilbake og lære meg mer.

 Andre gang jeg snakket med dem, fortalte de at de neste gang skulle ta med seg en som het Pauline, som nettopp hadde kommet som misjonær. Det gjorde de, og forholdet mellom Pauline og meg ble som et mor-datter-forhold. Moren min syntes det var fint at jeg studerte Bibelen sammen med min «nye mor», som viste meg selvoppofrende kjærlighet, tålmodighet, vennlighet og interesse. Pauline spurte alltid hvordan det gikk med meg. Og hun lærte meg å lese. Ved hjelp av Min bok med fortellinger fra Bibelen gjorde hun meg litt etter litt kjent med den kjærlige Faren jeg lengtet etter.

 Det jeg lærte fra Bibelen, gjorde meg veldig glad. En dag spurte jeg Pauline om jeg kunne få være med på det møtet Jehovas vitner holdt som ble kalt menighetsbokstudiet a, og som ble holdt hjemme hos et av Jehovas vitner et kvartal unna der jeg bodde. Hun svarte ja. Tirsdagen etter kom hun og ventet på meg mens jeg tok et bad og kledde meg, slik at vi kunne komme sammen på møtet. Noen sa at jeg burde be Pauline betale for en taxi til meg, men jeg sa: «Jeg skal gå dit på treklossene mine.»

 Da det ble på tide å dra, fulgte moren min og naboene våre engstelig med på hvordan jeg beveget meg bortover gårdsplassen. Noen av naboene ropte til Pauline: «Du tvinger henne!»

 «Jay, har du lyst til å være med?» spurte Pauline meg vennlig. Nå måtte jeg vise at jeg stolte på Jehova. (Ordspråkene 3:5, 6) «Ja!» sa jeg. «Dette har jeg bestemt selv.» Naboene så taust på og forandret holdning da jeg nærmet meg porten. Idet jeg gikk ut av den, heiet de på meg.

 Jeg syntes det var fantastisk å være på det møtet. Det gjorde meg så glad! Alle tok veldig godt imot meg, og det var ingen som så ned på meg. Jeg følte meg hjemme der, så jeg begynte å komme fast på det møtet. Kort tid senere spurte jeg om jeg kunne være med på de større møtene også, de som ble holdt i Jehovas vitners Rikets sal. Jeg var fattig, og jeg hadde bare to kjoler å velge mellom og ett par slippers. Men jeg var likevel sikker på at jeg ikke ville bli avvist av Guds folk. Og selvfølgelig ble jeg ikke det.

 For å komme til Rikets sal måtte jeg gå til enden av gaten og derfra ta taxi til bunnen av den bakken hvor Rikets sal lå. Så bar brødrene meg opp til salen i armene sine.

 Jeg følte at jeg hadde smakt og sett at Jehova er god, så jeg ville søke tilflukt hos ham. (Salme 34:8) Jeg bestemte meg for å gå fast på møtene. I regntiden var jeg ofte våt og skitten når jeg kom fram, og jeg måtte skifte klær på salen, men det var verdt det!

 Jehovas vitners årbok 1985 fortalte om situasjonen min. Etter å ha lest om meg i årboken fikk en søster i Sveits som het Josette, lyst til å sende meg en trehjuls rullestol med håndpedaler, fine skvettskjermer og reflekser i flere farger. Etter at jeg fikk den, kunne jeg komme meg rundt på en mer verdig måte. Barn syntes jeg hadde en fancy rullestol, og sa at de likte så godt å se meg kjøre rundt i den. Jeg var blitt løftet opp fra bakkenivå og følte meg nå som en dronning, som en som ble respektert, ikke en som ble sett ned på.

 Det var lett for meg å gjøre åndelige framskritt, for jeg levde allerede enkelt og fulgte Guds moralnormer. Rullestolen gjorde at jeg kunne delta i tjenesten, og 9. august 1986 ble jeg døpt. Dåpen forandret livet mitt til det bedre og førte til at jeg nådde høyder som jeg aldri hadde forestilt meg. Jeg var glad og tilfreds, følte at jeg var verdifull, og hadde selvtillit, for nå hadde jeg en Far som elsket meg, og jeg var omgitt av mennesker som virkelig brydde seg om meg.

 Jeg ville gjerne gi Jehova noe tilbake, så jeg tenkte på å bli pioner, men var usikker på om jeg ville klare det. (Salme 116:12) Jeg ba til Jehova om det og bestemte meg for å prøve. Den 1. januar 1988 begynte jeg som pioner, og jeg har vært det siden. Pionertjenesten har vært en så stor velsignelse for meg! Jeg har kjærlige brødre og søstre som hjelper meg til å nå målet mitt hver måned. Og jeg har sett hvordan Jehova har støttet meg ved hjelp av sin hellige ånd. – Salme 89:21.

 Som pioner beveget jeg meg mer rundt, og bena mine responderte på stimulering, selv om de var svake. Etter en tid dro jeg til en nyåpnet klinikk i håp om å få fysioterapi og et treningsprogram. Men en sykepleier der sa at jeg ikke skulle bry meg med å komme, for jeg kom snart til å dø, mente hun. Da en kollega av henne sa det samme, ble jeg veldig lei meg. Så da jeg kom hjem, ba jeg Jehova om å hjelpe meg til å takle motløsheten og til å finne en form for terapi.

 Tjenesten viste seg å være en av de beste formene for terapi for meg. Den ga meg mye fysisk trening. Noen år senere gikk den sykepleieren som hadde sagt at jeg snart kom til å dø, forbi Rikets sal og fikk øye på meg. Hun ble overrasket over å se at jeg fortsatt levde!

 Til tross for funksjonshemningen min har jeg prøvd å holde meg aktiv i tjenesten for Jehova. Brødrene roser meg for at jeg er ivrig i tjenesten, og for at jeg kommer tidlig på møtene. Jeg kommer alltid tidlig, for da får jeg tid til å hilse på brødrene og søstrene og vise at jeg bryr meg om dem.

 Jeg har smakt at Jehova er god, og jeg har fått mange velsignelser i livet. Jeg har hatt gleden av å hjelpe tre personer til å bli døpt. En av dem, Amelia, gikk i den 137. Gilead-klassen. Jeg har gått Pionertjenesteskolen, en fantastisk gave fra Jehova, flere ganger! Takket være Jehova har jeg blitt en lykkeligere person og fått større selvfølelse og selvtillit. Nå har folk respekt for meg. Jeg skammer meg ikke lenger over meg selv. Jeg har gode venner i sannheten, ikke bare i Freetown, hvor jeg bor, men i hele landet og hele verden.

 Det har gått nesten 40 år siden jeg første gang fikk høre om Guds løfte om en ny verden, der det ikke skal finnes noen funksjonshemninger. Jeg gleder meg fortsatt til å se at dette løftet blir oppfylt, noe jeg er helt sikker på at det kommer til å bli. Jeg venter tålmodig på min Gud, Jehova, for jeg vet at han ikke vil utsette å gjøre det han har lovt. (Mika 7:7) Ventetiden har vist seg å føre noe godt med seg. Jehova har hjulpet meg til å takle mange problemer og utfordrende situasjoner. Han har alltid sørget for at jeg har fått hjelp til riktig tid. Jeg er lykkelig og har virkelig grunn til å smile, for jeg ble tatt opp fra bakken, hvor jeg før krabbet bortover, til store høyder som jeg aldri hadde forestilt meg at det var mulig for meg å nå.