Mens Moses var på Sinai-fjellet, ga Jehova ham beskjed om å lage et spesielt telt hvor israelittene kunne tilbe Ham. Teltet ble kalt tabernaklet. Det skulle lages sånn at de kunne ta det fra hverandre og bære det med seg når de flyttet fra sted til sted.

Jehova sa: «Si til folket at de skal gi det de kan, for å hjelpe til med å bygge tabernaklet.» Israelittene ga gull, sølv, kobber, edelstener og smykker. De ga også ull, lin, dyreskinn og mange andre ting. De var så gavmilde at Moses måtte si: «Vi har nok! Dere trenger ikke å gi mer.»

Det var mange flinke menn og kvinner som hjalp til med å bygge tabernaklet. Jehova ga dem visdom til å klare arbeidet. Noen spant tråd, vevde eller broderte. Andre jobbet med edelstener eller gull eller laget fine ting av tre.

Israelittene bygde tabernaklet akkurat på den måten som Jehova hadde sagt. De laget et vakkert forheng, et slags teppe, som delte tabernaklet i to rom som ble kalt Det hellige og Det aller helligste. I Det aller helligste var det en kiste som ble kalt paktens ark. Den var laget av akasietre og gull. I Det hellige var det en lysestake av gull, et bord og et alter hvor det ble brent røkelse. I forgården, på plassen utenfor, var det et vaskekar av kobber og et stort alter. Paktens ark minnet israelittene om at de hadde lovt å være lydige mot Jehova. Vet du hva en pakt er? Det er et spesielt slags løfte.

 Jehova valgte Aron og sønnene hans til å arbeide i tabernaklet som prester. De skulle ta vare på tabernaklet, og de skulle ofre til Jehova der. Det var bare Aron, øverstepresten, som hadde lov til å gå inn i Det aller helligste. Han gikk inn dit én dag i året for å ofre til Jehova, slik at han, familien hans og hele folket kunne få tilgivelse for syndene sine.

Israelittene ble ferdige med å bygge tabernaklet et år etter at de hadde dratt ut fra Egypt. Nå hadde de et fint sted der de kunne tilbe Jehova.

Jehova viste at han var fornøyd med tabernaklet, og fikk det til å komme en sky over det. Så lenge skyen var over tabernaklet, ble israelittene værende der de var. Men når skyen løftet seg fra tabernaklet, visste de at tiden var inne til å dra videre. Da pakket de sammen tabernaklet og fulgte etter skyen.