Da påsken i år 32 nærmer seg, er Jesus travelt opptatt med å undervise i Galilea. Så drar han sannsynligvis til Jerusalem for å feire påsken, slik Guds lov krever. Men han er forsiktig, for de jødiske lederne ønsker å drepe ham. (Johannes 7:1) Etter høytiden drar han tilbake til Galilea.

Jesus er trolig i Kapernaum da noen fariseere og skriftlærde kommer til ham fra Jerusalem. Hvorfor kommer de hele denne veien? De ser etter en grunn til å anklage Jesus for å ha begått en religiøs forseelse. De spør: «Hvorfor bryter disiplene dine tradisjonen fra tidligere tider? De vasker for eksempel ikke hendene når de skal spise.» (Matteus 15:2) Dette ritualet – å ‘vaske hendene opp til albuen’ – var ikke noe Gud hadde sagt at hans folk skulle gjøre. (Markus 7:3) Men fariseerne mener at det å ikke gjøre dette er en alvorlig forseelse.

I stedet for å svare direkte på anklagene deres peker Jesus på at de med vilje bryter Guds lov. «Hvorfor bryter dere Guds bud på grunn av deres tradisjon?» spør han dem. «Gud sa for eksempel: ‘Du skal ære din far og din mor’, og: ‘Den som snakker hånlig om sin far eller mor, skal dø.’ Men dere lærer at hvis noen sier til sin far eller mor: ‘Det jeg eier som kunne vært brukt til å hjelpe deg, er noe jeg har lovt å gi til Gud’, så behøver han ikke å ære sin far i det hele tatt.» – Matteus 15:3–6; 2. Mosebok 20:12; 21:17.

Fariseerne hevder at penger, eiendeler eller hva som helst en person har lovt å gi til Gud, tilhører templet og derfor ikke kan brukes til noe annet. Men personen beholder faktisk det han har lovt å gi. En sønn kan for eksempel si at pengene eller eiendelene hans er en «korban», det vil si noe han har lovt å gi til Gud eller til templet, som om templet nå har førsteretten til dette. Sønnen har fortsatt råderett over pengene eller eiendelene, men han hevder likevel at han ikke kan bruke dem for å støtte sine gamle og hjelpetrengende foreldre. Dermed unndrar han seg det ansvaret han har overfor dem. – Markus 7:11.

Jesus er med rette opprørt over at Guds lov blir forvrengt slik, og sier: «Dere [har] satt Guds ord til side på grunn av deres tradisjon. Dere hyklere, Jesaja profeterte treffende om dere da han sa: ‘Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. De tilber meg forgjeves, for de læresetningene de holder fram, er menneskebud.’» Fariseerne har ingenting å si som svar på den sterke kritikken Jesus kommer med. Han ber nå folkemengden komme nærmere og sier: «Hør og få tak i meningen: Det som gjør et menneske urent, er ikke det som kommer inn i munnen, men det som går ut av den.» – Matteus 15:6–11; Jesaja 29:13.

Senere, da Jesus og disiplene er i et hus, spør disiplene ham: «Vet du at fariseerne tok anstøt da de hørte det du sa?» Han svarer: «Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal bli rykket opp med roten. Ikke bry dere om dem. De er blinde veiledere. Og når en blind leder en blind, vil begge falle i en grøft.» – Matteus 15:12–14.

Jesus virker overrasket da Peter, på vegne av disiplene, ber ham forklare nærmere hva som gjør et menneske urent. Jesus svarer: «Vet dere ikke at alt som kommer inn i munnen, passerer gjennom magen og til slutt havner i kloakken? Men det som går ut av munnen, kommer fra hjertet, og det er det som gjør et menneske urent. Fra hjertet kommer for eksempel onde tanker, mord, utroskap, seksuell umoral, tyveri, falske anklager og blasfemi. Det er dette  som gjør et menneske urent, men å spise med uvaskede hender gjør ikke et menneske urent.» – Matteus 15:17–20.

Jesus mener ikke at normal renslighet ikke er viktig, og han sier heller ikke at folk ikke trenger å vaske hendene før de lager mat eller spiser. Det han gjør, er å fordømme hykleriet blant de religiøse lederne, som prøver å gå utenom Guds rettferdige lover ved hjelp av menneskelagde tradisjoner. Det er altså onde handlinger som kommer fra hjertet, som gjør et menneske urent.