En betegnelse som brukes om de folkegruppene, språkene og kulturene som skriver seg fra etterkommerne av Noahs sønn Sem, som blir kalt semitter. – 1Mo 10:21–31.

I gammel tid innbefattet semittene forskjellige arabiske folkegrupper og også arameerne (eller syrerne), assyrerne, elamittene, hebreerne, de opprinnelige kaldeerne og andre. De var bosatt i det sørvestlige hjørnet av det asiatiske kontinentet, deriblant i det meste av Den fruktbare halvmåne og på en stor del av Den arabiske halvøy.

Noen av de semittiske språkene i bibelsk tid var akkadisk (ble snakket i Assyria og Babylon), arabisk, arameisk og hebraisk og også språk som ble snakket av Israels nabonasjoner, for eksempel ammonittene og moabittene. (1Mo 11:27; 19:30, 37, 38) Det er den eldste språkfamilien man kjenner til.

Når et ord, et navn eller et idiom blir omtalt som «semittisk», vil det si at det kommer fra et semittisk språk, eller at det har trekk som man finner i et semittisk språk.