UTENFOR arken levde folk som før. De trodde ikke at det skulle komme noen vannflom. De må ha ledd mer av Noah enn noensinne. Men snart sluttet de å le.

Plutselig begynte det å regne. Vannet strømmet ned fra himmelen, omtrent som når en tømmer en bøtte med vann. Noah hadde rett! Men nå var det for sent å komme inn i arken. Jehova hadde stengt døren.

Snart stod alle lavtliggende områder under vann. Vannet ble til store elver. Det veltet trær og førte med seg store steiner og laget mye støy. Folk ble redde. De drog opp til høytliggende steder. Nå skulle de ønske at de hadde hørt på Noah og gått inn i arken mens døren var åpen! Men det var for sent.

Vannet steg og steg. I 40 dager og 40 netter strømmet vannet ned fra himmelen. Det steg oppover fjellsidene, og snart stod til og med de høyeste fjellene under vann. Alle mennesker og dyr utenfor arken døde, akkurat som Gud hadde sagt. Men de som var i arken, var trygge.

Noah og sønnene hans hadde gjort en god jobb da de bygde arken. Vannet løftet den opp, og den fløt på vannet. Så en dag, etter at det hadde sluttet å regne, begynte solen å skinne. For et syn! Det var bare et stort hav omkring dem. Det eneste som var å se, var arken, som fløt på vannet.

Nå var kjempene borte. De kunne ikke lenger gjøre andre noe vondt. De hadde druknet sammen med mødrene sine og alle de andre onde menneskene. Men hvordan gikk det med fedrene deres?

Kjempenes fedre var egentlig ikke mennesker, slik som oss. De var engler som hadde kommet ned fra himmelen for å leve som menn på jorden. De døde ikke sammen med de andre i vannflommen. De sluttet å bruke de menneskekroppene de hadde laget, og vendte tilbake til himmelen som engler. Men de fikk ikke lenger lov til å tilhøre Guds familie av engler. De ble Satans engler. Bibelen kaller dem onde ånder eller demoner.

Gud lot nå en vind blåse over jorden, og vannet begynte å synke. Da det hadde gått fem måneder, ble arken stående på et fjell. Det gikk mange dager til. Etter hvert kunne de som var inne i arken, se fjelltoppene når de kikket ut. Vannet fortsatte å synke.

Så slapp Noah ut en svart fugl, en ravn. Den fløy omkring en stund og kom så tilbake, for den fant ikke noe sted å sette seg. Den gjorde dette flere ganger, og hver gang den kom tilbake, satte den seg på arken.

Noah sendte så ut en due for å se om vannet hadde sunket nok. Men duen kom også tilbake, for den fant ikke noe sted hvor den kunne sette seg. Noah sendte den ut en gang til, og nå kom den tilbake med et oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at vannet var borte. Han sendte duen ut for tredje gang, og da fant den endelig et tørt sted.

Nå sa Gud til Noah: «Gå ut av arken. Ta familien din og dyrene med deg.» De hadde vært i arken i over et år. Så vi kan sikkert tenke oss hvor glade de var for å komme ut igjen og for at de var i live!