Landene i det tidligere Jugoslavia

DEN regionen som tidligere var kjent som Jugoslavia, rommer et fascinerende mangfold. Med Sentral- og Øst-Europa i nord, Hellas og Tyrkia i sør og Italia i vest er dette området en smeltedigel for forskjellige kulturer, språk og religioner. Mange forbinder imidlertid navnet Jugoslavia med konflikter og stridigheter. Fra mordet på erkehertug Franz Ferdinand i 1914 til den etniske rensingen i nyere tid har denne delen av Balkanhalvøya hatt lite fred. Som følge av at folkegruppene i regionen har kjempet for å oppnå uavhengighet, er delrepublikker blitt til land. Jugoslavia har gått i oppløsning og er blitt erstattet av Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Makedonia, Montenegro, Serbia og Slovenia.

Mot denne bakgrunnen av politiske, etniske og religiøse stridigheter trer det fram en høyst bemerkelsesverdig beretning – en beretning om kjærlighet, enhet og tillit. Jehovas vitner har overvunnet de fordommene og det fiendskapet som har skapt så store vanskeligheter på Balkan. Deres enhet på tvers av alle kulturelle skillelinjer er en følge av deres lojalitet mot den beste regjering – Guds rike.

DEN FØRSTE TIDEN

Hvordan kom Jehovas vitners virksomhet i gang i dette området? Vår beretning begynner med en ung barberer ved navn Franz Brand, som kom fra den nordlige  provinsen Vojvodina i Jugoslavia. Han hadde reist til Østerrike for å finne arbeid. Mens han befant seg der, kom han i kontakt med sannheten, som han brakte med seg tilbake til sin hjemby i 1925. Han sluttet seg til en liten gruppe som en tid hadde lest og drøftet de bibelske publikasjonene Studier i Skriften, som de hadde fått tilsendt fra slektninger i USA.

Gruppen forstod at det var nødvendig å forkynne, og to brosjyrer som redegjorde for Bibelens lære, ble oversatt til serbisk. Men før gruppens medlemmer rakk å distribuere disse brosjyrene, fikk de besøk av en framstående bror som hadde vendt seg mot organisasjonen og dannet sin egen sekt. Han klarte å overtale alle unntatt Franz til å forlate bibelstudentene.

Franz flyttet deretter til Maribor i Slovenia, der han fikk arbeid i en barbersalong. Han forkynte for eieren av salongen, Richard Tautz, som tok imot sannheten. Franz og Richard, som nå ble kalt de bibeltroende barbererne, brukte salongen som et forkynnelsessenter. Kundene lyttet oppmerksomt – det så ikke ut til at de hadde lyst til å bevege seg eller si noe mens de ble barbert! En av kundene var en politiker som het Ðuro Džamonja. En annen var Rudolf Kalle, som solgte og reparerte skrivemaskiner. Både Ðuro og Rudolf gjorde raske framskritt og ble snart døpt. Ðuro forlot politikken og var med på å opprette «Fyrtårnforeningen av bibelstudenter i kongeriket Jugoslavia». Ved hjelp av denne offentlig registrerte foreningen kunne brødrene fritt forkynne og holde møter.

 «FOTODRAMAET» SKAPER INTERESSE

I 1931 sendte Jehovas vitners avdelingskontor i Sveits to brødre som skulle vise «Skapelsens fotodrama» i større byer rundt om i Jugoslavia. Ðuro presenterte forestillingen for fulle hus og for svært oppmerksomme tilskuere. «Fotodramaet» skapte interesse for Bibelens sannhet over hele landet. På denne tiden holdt brødrene i Maribor møter på både slovensk og tysk. Og i Zagreb og omkringliggende områder fantes det grupper som kom sammen for å drøfte publikasjoner som var blitt oversatt til kroatisk.

Det neste som skjedde, var at brødrene bestemte seg for å begynne å oversette Vakttårnet til både slovensk og kroatisk – en stor og vanskelig oppgave på den tiden. Etter at et blad var blitt oversatt, skrev en søster det av på skrivemaskin ved å bruke karbonpapir, en metode som innebar at det ble framstilt bare 20 eksemplarer om gangen. Senere, da brødrene skaffet seg en stensilmaskin, økte produksjonen til 200 eksemplarer av Vakttårnet om gangen.

 Utrustet med disse bladene reiste brødre og søstre med tog til forskjellige deler av Jugoslavia for å forkynne. Av og til leide brødrene i Slovenia en åpen lastebil og en sjåfør som ikke var et av Jehovas vitner. Sjåføren kjørte dem til det stedet der de ønsket å forkynne, og så ventet han hele dagen til de var ferdige. I denne første tiden fikk forkynnerne ingen særlig opplæring, og deres budskap kunne noen ganger være nokså direkte. Men Jehova velsignet deres anstrengelser ved å hjelpe dem til å finne dem «som var rett innstilt for evig liv». – Apg 13:48.

«Jeg fikk høre om sannheten i 1931 fra tanten min, Terezija Gradič, og mannen hennes, Franc,» forteller Franc Sagmeister. «Han var blant de første forkynnerne i Slovenia. Selv om han tidligere hadde vært sterkt imot all religion, begynte han ivrig å lese i Bibelen. Det gjorde dypt inntrykk på meg, så jeg begynte også å studere Bibelen. Trass i motstand fra familien min ønsket jeg å dele min nye kunnskap med andre. Da sognepresten fikk vite om dette, bad han straks om å få en prat med meg. Han sa til  meg at jeg ikke fikk lov til å ha en bibel, ettersom jeg ikke kunne forstå den. Jeg nektet å gi ham bibelen min. Senere, da far var død, kom presten bort til meg på gaten, rasende over at jeg ikke hadde betalt for en eneste sjelemesse for far. Jeg sa til ham: ’Jeg hadde betalt for hundre messer, ja tusen, hvis det hadde kunnet hjelpe far.’

’Det hjelper, det hjelper!’ sa presten.

’Hvis han er i himmelen, har han ikke behov for noen messe, og hvis han er i helvete, hjelper det heller ikke med noen messe,’ sa jeg.

’Men hva om han er i skjærsilden?’ innvendte presten.

Jeg svarte: ’Du vet godt at jeg har en ganske stor formue. Jeg skal gjerne gå til advokatkontoret nå med det samme og overdra hele formuen til deg hvis du kan vise meg ut fra Bibelen at mennesket har en udødelig sjel som lever videre etter døden, at det finnes et helvete og en skjærsild, og at Gud utgjør en form for treenighet.’

Han glodde sint på meg, tente en sigarett og gikk sin vei.»

PIONERER UTBRER BUDSKAPET

I 1930-årene sørget nidkjære menn og kvinner for at sannhetens lys skinte i Jugoslavia. I Maribor i Slovenia utførte for eksempel Grete Staudinger, Katarina Konečnik og senere Karolina Stropnik det som ble kjent som feriepionertjeneste. Lenger sør, i Mostar, den viktigste byen i Hercegovina, forstod orkesterdirigenten Alfred Tuček at han hadde funnet sannheten, og han begynte som pioner. Dušan Mikić, en 23-årig mann fra Zagreb i Kroatia, skaffet seg brosjyren Hvor er de døde? Også han gjorde raske framskritt, ble døpt og begynte som pioner. Disse pionerene fikk snart forsterkninger i form av nidkjære brødre og søstre som kom fra Tyskland.

 Samtidig som sannheten var i ferd med å slå rot i Jugoslavia, ble arbeidet forbudt i Tyskland. Avdelingskontoret i Sveits sendte omkring 20 erfarne pionerer til Jugoslavia, blant annet Martin Pötzinger, Alfred Schmidt, Vinko og Josephine Platajs og Willi og Elisabeth Wilke. Selv om disse selvoppofrende pionerene ikke kunne slovensk eller serbo-kroatisk, forkynte de frimodig ved hjelp av vitnesbyrdskort, noe som banet vei for framtidig framgang.

UTFORDRINGENE VED Å VÆRE PIONER

Pionerenes nidkjærhet for Jehova og deres kjærlighet til mennesker hjalp dem til å takle både språkproblemer og pengemangel. Å komme seg fra sted til sted viste seg også å være en utfordring. Det var ikke uvanlig at man måtte gå så langt som fire mil i dårlig vær og gjennom vanskelig terreng for å komme til avsidesliggende landsbyer. En pionersøster forteller at hun tok av seg skoene for å unngå å slite på dem mens hun gikk fra landsby til landsby. Martin Pötzinger, som senere ble medlem av det styrende råd, tenkte med glede tilbake på den tiden da han reiste rundt på landsbygda med en ryggsekk full av litteratur og forkynte for alle som ville høre.

Det ble lettere å komme seg rundt da en bror i Sveits kjøpte inn noen sykler som han gav til disse trofaste pionerene. Disse syklene ble brukt i tjenesten i flere tiår.

Folk i Jugoslavia var kjent for å være åpne og imøtekommende, men pionerene møtte motstand fra religiøst hold, og de ble utsatt for mye forfølgelse. Prestene hadde sterk innflytelse på kirkemedlemmene, særlig i de mindre landsbyene. Det hendte at prestene oppfordret skolebarn til å følge etter pionerene og kaste stein på dem. Prestene egget også myndighetene til å gjøre livet surt for pionerene, konfiskere litteraturen deres og arrestere dem.

 En gang da Willi Wilke forkynte i en avsidesliggende landsby i Kroatia, hørte han et høyt brøl av opphisselse fra landsbytorget. Han og hans kone og Grete Staudinger, en annen pioner, var i denne landsbyen for å tilby brosjyren En rettferdig hersker, som hadde et bilde av Jesus Kristus på omslaget. «Til min store forskrekkelse fikk jeg se omkring 20 rasende personer, væpnet med sigder, stå rundt min kone,» forteller Willi. «Like ved holdt en annen gruppe på med å brenne brosjyrene våre.»

Pionerene hadde ingen anelse om hvorfor disse ydmyke landsbyboerne var så rasende, og søster Wilke snakket ikke språket godt nok til å finne ut av det. Men Grete kunne uttrykke seg flytende på både tysk og de lokale språkene. Hun gikk bort til landsbyboerne og spurte: «Mine damer og herrer, hva er det dere gjør?»

«Vi vil ikke ha kong Peter!» ropte de nesten unisont.

«Det vil ikke vi heller,» sa Grete.

Overrasket pekte landsbyboerne på bildet på forsiden av brosjyren og spurte: «Hvorfor agiterer dere da for ham?»

Nå forstod Grete hva det dreide seg om. Året før, i 1934, var den jugoslaviske kong Alexander I blitt myrdet, og hans sønn Peter skulle etterfølge ham på tronen. Men landsbyboerne ville heller ha selvstyre enn en serbisk monark. De hadde trodd at bildet av Jesus Kristus forestilte kong Peter!

Misforståelsen ble ryddet av veien, og det ble avlagt et grundig vitnesbyrd om Kongen, Jesus Kristus. Noen som hadde brent brosjyrene sine, ville nå ha nye. Pionerene drog glade og fornøyde fra landsbyen og følte at Jehova hadde holdt sin beskyttende hånd over dem.

Pionerene måtte også ta hensyn til lokal skikk og bruk. Når de forkynte i bosniske landsbyer som  hovedsakelig var muslimske, måtte de ta spesielle hensyn for å unngå å støte noen. Hvis de for eksempel fikk øyekontakt med en gift muslimsk kvinne, kunne mannen hennes reagere negativt.

På den tiden var det svært få menigheter og grupper i landet. Så etter at man hadde forkynt hele dagen i en avsidesliggende landsby, kunne det være vanskelig å finne et sted å overnatte. Ettersom pionerene hadde knapt med penger, hadde de ikke råd til å betale for et rom på et pensjonat. Josephine Platajs forteller: «I en av landsbyene var det ingen som ville gi oss losji, fordi de var redde for den katolske presten. Det var allerede blitt mørkt da vi skulle dra fra landsbyen. I utkanten av landsbyen så vi et stort tre der det lå tørre blad på bakken – dette stedet måtte  bli losjiet vårt for natten! Vi brukte skittentøyposen som pute, og mannen min bandt sykkelen til ankelen sin med et tau. Da vi våknet neste morgen, oppdaget vi at vi hadde sovet like ved en brønn, så vi hadde vann til å vaske oss med. Jehova ikke bare beskyttet oss, men dekket også våre fysiske behov.»

Disse pionerene erfarte hvordan Jehova tok seg av dem også i små ting. Det de var opptatt av, var å utbre det gode budskap, ikke å ha det komfortabelt.

BUDSKAPET NÅR MAKEDONIA

Alfred og Frida Tuček, som begge var pionerer, benyttet anledningen til å forkynne budskapet om Riket mens de reiste fra Slovenia til Bulgaria. I byen Strumica i Makedonia forkynte de for en butikkeier, Dimitar Jovanovič, og lånte ham en del litteratur. En måned senere, da de kom tilbake fra Bulgaria, besøkte de ham på nytt. Da de fikk høre at han ikke hadde lest litteraturen, bad de om å  få den tilbake, så de kunne gi den til noen som satte pris på den. Det vakte Dimitars nysgjerrighet. Han bad om å få en ny sjanse til å lese litteraturen. Da han hadde lest den, forstod han at han hadde funnet sannheten, og han ble den første i Makedonia som ble døpt som et av Jehovas vitner.

Dimitar gjorde så sannheten kjent for to brødre, Aleksa og Kosta Arsov. Snart var det tre Jehovas vitner i Makedonia. Utrustet med blad, en grammofon og plater som inneholdt prekener, begynte de å forkynne. Et av bladene fant veien til en metodistprest, som gav det videre til en begavet ung mann i kirken sin, Tušo Carčev. Tušo likte det han leste, og overtalte presten til å skaffe ham flere blad. Snart lærte Tušo at det ikke er passende å få betalt for å forkynne det gode budskap. Opprømt fortalte han dette til presten, som reagerte med å slutte å skaffe ham blad. Tušo fant adressen til avdelingskontoret i Maribor i bladene og skrev for å få tilsendt flere. Kontoret kontaktet Dimitar, Aleksa og Kosta og bad dem om å besøke Tušo. Snart ble det opprettet en gruppe.

I 1935 flyttet brødrene avdelingskontoret fra Maribor i Slovenia til den jugoslaviske hovedstaden, Beograd i Serbia. Franz Brand og Rudolf Kalle fikk i oppgave å føre tilsyn med arbeidet.

 ARBEIDET BLIR FORBUDT

Hvor ivrig våre brødre forkynte i denne tiden, framgår av en brosjyre som ble utgitt av den katolske kirke i 1933. I denne brosjyren ble det gitt en detaljert redegjørelse for Jehovas vitners forkynnelsesarbeid, og kirken spådde at vår virksomhet snart ville opphøre. Det skulle vise seg å være fullstendig feil.

I det nordlige Jugoslavia hisset prestene seg opp over den nidkjære virksomheten til den lille gruppen av pionerer. De ble enda mer rasende da domstolene avviste forsøkene på å legge hindringer i veien for forkynnelsen av Riket. Men med tiden fikk en jesuittprest fra Slovenia stillingen som innenriksminister. En av hans første beslutninger var å oppløse Fyrtårnforeningen, og i august 1936 ble arbeidet offisielt forbudt. Myndighetene stengte Rikets saler og konfiskerte all litteratur. Heldigvis hadde menighetene fått vite om dette på forhånd, så myndighetene fant lite å konfiskere. For at det skulle være mulig å fortsette arbeidet, ble det startet et lite forlag i Beograd under navnet Kula stražara (Vakttårnet), og møtene ble holdt i private hjem.

Med et offisielt forbud på plass økte myndighetene presset for å få stanset forkynnelsesarbeidet. De som var i heltidstjenesten, ble spesielle angrepsmål, noe som gjorde det stadig vanskeligere for våre tysktalende brødre. Det var det at arbeidet var forbudt i andre europeiske land, som hadde brakt mange av disse pionerene til Jugoslavia, og nå var forkynnelsesarbeidet forbudt her også. Selv om pionerene ble arrestert og fengslet, var deres nidkjærhet like sterk. «Til tider var det vanskelig å få mottatt besøk mens vi satt i fengsel, men Jehova forlot oss aldri,» sa en av søstrene. «En gang en bror kom for å besøke oss og ikke fikk tillatelse til det, snakket han så høyt til  fengselsdirektøren at vi kunne høre ham. Bare lyden av stemmen hans var nok til å gi oss stor oppmuntring.»

I denne urolige tiden krevde det stort mot å oversette og distribuere brosjyren Judge Rutherford Uncovers Fifth Column (Dommer Rutherford avslører femtekolonne), som avdekket hvordan de katolske kirkene støttet naziregimets politiske program. Brosjyren ble oversatt til serbisk, kroatisk og slovensk, og det ble framstilt 20 000 eksemplarer på hvert språk. Brosjyren ble forbudt fra første stund og var årsak til at de utenlandske pionerene ble utvist, og at statsadvokaten reiste tiltale mot utgiverne og nedla påstand om 10 til 15 års fengsel. Trass i risikoen sørget de få forkynnerne i Jugoslavia for å distribuere de 60 000 eksemplarene i løpet av kort tid.

«Folk på den tiden hungret etter det skrevne ord og likte å lese,» sier Lina Babić, som lærte sannheten å kjenne mot slutten av den annen verdenskrig og hadde nær kontakt med trofaste brødre og søstre. «Ettersom vi alltid måtte være forsiktige, valgte jeg å skrive av litteraturen for hånd i notisboken min,» forteller hun. «Hvis jeg ble ransaket, ville det se ut som om dette bare var personlige notater.»

ET VALG MELLOM TOLSTOJ OG JEHOVA

Mens verden var på randen av krig, oppstod det en splittelse i en av de største menighetene i Jugoslavia. Noen hadde begynt å fremme ideene til den russiske forfatteren og religionsfilosofen Lev Tolstoj. Tolstoj, som en gang var medlem av den russisk-ortodokse kirke, ble overbevist om at alle kristne kirkesamfunn var fordervede institusjoner som fullstendig hadde forfalsket kristendommen. Noen av brødrene begynte å nære den samme mistillit til alle religiøse organisasjoner og ble misfornøyd med Jehovas organisasjon. Den broren som tok ledelsen i menigheten i Zagreb, misbrukte sin betrodde  stilling og klarte å overtale de fleste forkynnerne til å godta Tolstojs synspunkter. Denne brorens innflytelse var så sterk at størsteparten av menigheten, over 60 medlemmer, vedtok en resolusjon der de tok avstand fra Jehovas organisasjon.

Da Rudolf Kalle fikk høre om dette, reiste han i all hast fra Beograd til Zagreb for å ha et møte med hele menigheten. Han drøftet grunnleggende bibelske sannheter som Jehova hadde åpenbart gjennom den tro og kloke slave-klasse. (Matt 24:45–47) Så spurte han: «Hvem lærte dere disse sannhetene? Tolstoj eller Jehovas organisasjon?» Etter at han hadde sitert Josva 24:15, bad han dem som ønsket å bli værende i Jehovas organisasjon, om å rekke opp hånden. Det var bare to som gjorde det.

«Det føltes fryktelig vondt,» sa Rudolf.

Det så ut til at alt det gode som var blitt utrettet i menigheten, skulle gå tapt.

Rudolf bad så de to trofaste om å komme opp på podiet og sa: «Det er bare vi tre som er igjen. Vi representerer nå Jehovas folk i denne byen. Jeg vil be alle andre om å forlate lokalet og gå sin egen vei. La oss være i fred! Vi ønsker å tjene vår Gud, Jehova, og dere kan gå og tjene deres Tolstoj. Vi ønsker ikke lenger å omgås dere.»

I noen sekunder var det helt stille. Så begynte den ene etter den andre å rekke opp hånden og si: «Jeg vil også tjene Jehova.» Til slutt var det bare den frafalne menighetstjeneren og noen få av hans tilhengere som forlot lokalet. Denne lojalitetsprøven styrket Jehovas trofaste tjenere med tanke på de langt mer alvorlige prøvelsene som snart skulle komme.

VANSKELIGHETER UNDER KRIGEN

Den 6. april 1941 invaderte den tyske hæren Jugoslavia. Avdelingskontoret ble skadet under de omfattende  luftangrepene som Beograd ble utsatt for. Jugoslavia ble delt av de tyske troppene. For en tid gjorde kampene det umulig for brødrene på Betel i Serbia å opprettholde kontakten med brødrene i Slovenia, Kroatia og Makedonia. Det var enda verre for brødrene i den sørligste delen av Makedonia, som ikke fikk kontakt med Betel igjen før etter krigen.

Plutselig befant brødrene seg i en ny og utfordrende situasjon. I en verden sterkt preget av internasjonal konflikt opplevde våre kjære brødre og søstre en alvorlig tid da de ble prøvd og siktet. Deres tillit og kjærlighet til Jehova og hans organisasjon ble satt på prøve.

Kontoret i Beograd ble stengt, og distribueringen av åndelig føde til brødrene ble organisert i Zagreb i Kroatia. Bøter og fengselsstraffer ble erstattet av konsentrasjonsleirer og dødsstraffer, noe som betydde at det var enda viktigere å være forsiktig og vise diskresjon.

Da tyske styrker både okkuperte og delte Jugoslavia, ble det opprettet konsentrasjonsleirer. I Kroatia ble disse leirene brukt til å isolere og ta livet av flere etniske og ikke-katolske minoriteter og også religiøse motstandere av regimet. I Serbia opprettet nazistiske styrker arbeids- og konsentrasjonsleirer. Over 150 av våre brødre fra Ungarn ble plassert i den leiren som lå i Bor i Serbia, fordi de holdt seg strengt nøytrale. Også i Jugoslavia ble Jehovas vitner angrepsmål for naziregimet. Som følge av det ble forkynnelsesarbeidet hovedsakelig utført uformelt. Forkynnerne ble rådet til bare å ha med seg bibelen sin og én publikasjon, og de ble fortalt hva de skulle si hvis de ble arrestert. De holdt møter i små grupper og visste ikke hvor de andre møtestedene var.

Ettersom det ikke var mulig å bringe litteratur inn i landet på en trygg måte, ble det framstilt litteratur under  jorden. Brødre arbeidet hele natten på forskjellige steder med å framstille blad og bøker. De arbeidet også hardt for å tjene nok penger til å finansiere litteraturproduksjonen. Gjennom forskjellige forretningsforbindelser klarte brødrene alltid å få tak i det nødvendige utstyret til dette arbeidet. Mens Jugoslavia var preget av nasjonale og religiøse fordommer, var våre brødre forent, og de gikk sammen om å finansiere framstillingen av livgivende åndelig føde. Men hvordan skulle de få litteraturen fram til isolerte grupper av forkynnere rundt om i landet?

Stevan Stanković, en jernbanearbeider av serbisk avstamning, var villig til å hjelpe sine brødre, uansett hvilken bakgrunn de hadde. Trass i faren påtok Stevan seg oppgaven med å smugle litteratur fra Kroatia til det okkuperte Serbia. En dag oppdaget politiet at det var litteratur i en koffert som han bar på. De forlangte å få vite hvor litteraturen kom fra. Men Stevan var lojal mot sine brødre og nektet å svare. Politifolkene tok ham med til et fengsel for å forhøre ham og overførte ham deretter til den nærliggende konsentrasjonsleiren i Jasenovac. I denne leiren, der forholdene var kjent for å være særlig brutale, døde vår trofaste bror.

Mihovil Balković, en diskré og snarrådig bror, arbeidet som rørlegger i Kroatia i denne vanskelige tiden. I tillegg til å utføre sitt verdslige arbeid besøkte han brødrene for å oppmuntre dem og levere litteratur. «En gang fikk han høre at det toget han reiste med, skulle bli ransaket i den neste byen,» forteller hans barnebarn. «Så han gikk av toget på en stasjon tidligere enn han hadde planlagt. Selv om det meste av byen var omgitt av piggtråd, fant han ut  at det var mulig å komme inn i byen gjennom en vingård. Han hadde litteraturen i ryggsekken sin og hadde lagt to flasker rakija (hjemmelaget druebrennevin) på toppen sammen med noen matvarer. Mens han forsiktig gikk gjennom vingården, passerte han en bunker, og plutselig ropte en soldat: ’Stopp! Hvem er du?’ Da han gikk nærmere, spurte en annen soldat: ’Hva har du i ryggsekken?’

’Litt mel, noen bønner og noen poteter,’ svarte han.

Da han ble spurt om hva han hadde i flaskene, sa han: ’Lukt på dem og ta en slurk.’

Da soldaten smakte på brennevinet, sa Mihovil: ’Denne flasken er til deg, min venn, og den andre er til meg.’

Fornøyd med svaret og rakijaen svarte soldatene: ’Du kan gå, gamle mann.’

Dermed kom litteraturen trygt fram dit den skulle,» avslutter Mihovils barnebarn.

Mihovil var virkelig modig. Han reiste gjennom områder som ble kontrollert av forskjellige stridende grupper i krigen. Noen ganger stod han overfor de kommunistiske partisanstyrkene; andre ganger støtte han på kroatiske soldater fra Ustasja-bevegelsen * eller serbiske tsjetniksoldater. I stedet for å bli skremt og trekke seg unna benyttet han disse anledningene til å avlegge et vitnesbyrd og fortelle om det håpet for framtiden som Bibelen holder fram. Det krevde stort mot å gjøre dette, for Jehovas vitner stod alltid i fare for å bli drept. Flere ganger ble han arrestert, forhørt og fengslet.

Mot slutten av krigen, natten til den 9. november 1944, brøt partisanene seg inn i Mihovils hus, konfiskerte litteratur  og tok med seg Mihovil. Det er trist å måtte fortelle at han aldri kom tilbake. Senere ble det kjent at han var blitt halshogd.

Josip Sabo var bare en gutt da han leverte litteratur på sykkel i den kroatiske regionen Slavonia. Han laget en kasse til bagasjebrettet som han kunne bruke for å frakte litteraturen, og så dekket han til litteraturen med friske pærer. På den tiden var innfartsveiene til nesten alle landsbyer barrikadert og bevoktet.

«Hva har du i kassen,» spurte vaktene Josip ved hver post.

«Pærer til onkelen min,» svarte han, og soldatene pleide å forsyne seg med en pære eller to. Da han nærmet seg bestemmelsesstedet, var det færre pærer igjen til å dekke over litteraturen. Så Josip valgte å sykle på en gjengrodd sti for å redde de siste pærene og den dyrebare litteraturen som lå gjemt under dem.

TROFASTE TIL DET SISTE

Lestan Fabijan, en murer fra Zagreb, gjorde sannheten kjent for Ivan Sever, Franjo Dreven og Filip Huzek-Gumbazir. De ble alle døpt innenfor et tidsrom av seks måneder og begynte å forkynne og holde møter. Om kvelden den 15. januar 1943 kom en militærpatrulje til Ivan Severs hus for å arrestere både ham og Franjo Dreven og en annen bror, Filip Ilić. De gjennomsøkte huset, konfiskerte all litteratur og tok brødrene med seg.

Lestan hørte om arrestasjonene, så han og Filip Huzek-Gumbazir drog for å trøste Franjos mor og søster. Men partisanene fikk nyss om at de var der, og de arresterte både Lestan og Filip. De fem brødrene forklarte ut fra Bibelen at de bare ville tjene Jehova, og at de var Kristi soldater. Fordi de alle nektet å gripe til våpen og kjempe i  krigen, ble de dømt til døden. Deretter ble de holdt i fangenskap.

En natt ble de fem brødrene vekket, fratatt klærne sine og ført ut i skogen. Mens de var på vei ut i skogen, fikk de anledning til å ombestemme seg. Soldatene prøvde å få brødrene til å skifte standpunkt ved å appellere til deres kjærlighet til familien sin. De snakket om Filip Huzek-Gumbazirs gravide kone og fire barn. Han svarte at han hadde full tillit til at Jehova ville ta seg av dem. Franjo Dreven hadde ikke kone og barn, så de spurte ham om hvem som skulle ta seg av moren og søsteren hans.

Så snart de kom fram til henrettelsesstedet, gav soldatene ordre om at brødrene skulle stille seg opp i vinterkulden. Så begynte henrettelsene. Først skjøt de Filip Huzek-Gumbazir. Deretter gjorde soldatene et opphold og spurte om de andre ville ombestemme seg. Men brødrene holdt fast ved sin beslutning. Da henrettet soldatene  Franjo, så Ivan og så Lestan. Den siste som ennå var i live, Filip Ilić, bøyde av for presset og sa seg villig til å slutte seg til soldatene. Men tre måneder senere vendte han hjem etter å ha blitt syk og fortalte hva som hadde skjedd. Det livet han hadde prøvd å redde ved å inngå kompromiss, mistet han likevel i ung alder på grunn av sykdom.

I Slovenia ble mange av våre brødre og søstre ofre for forfølgelse. En av dem som ble rammet, var Franc Drozg, en 38-årig smed, som ikke ville gripe til våpen. På grunn av sitt standpunkt ble han henrettet av nazistiske soldater i Maribor den 8. juni 1942. Noen som var til stede, forteller at et skilt med teksten «Jeg er ikke av denne verden» ble hengt om halsen på ham før han ble skutt. (Joh 17:14) Hans sterke tro framgår tydelig av det brevet han skrev bare minutter før han ble henrettet: «Kjære venn! Rupert, i dag ble jeg dømt til døden. Ikke sørg over meg. Jeg sender mine kjærlige hilsener til deg og alle de andre i huset. Vi ses i Guds rike.»

Myndighetene viste ingen nåde i sine bestrebelser på å stanse forkynnelsesarbeidet, men Jehova viste seg å være en frelses Gud. Det hendte for eksempel ofte at politiet foretok rassiaer og befalte beboerne i et område å stille seg opp på rekke for at identitetskortene deres skulle bli undersøkt. Alle som virket mistenkelige, ble satt i fengsel. I mellomtiden gjennomsøkte andre politifolk husene og leilighetene. Brødrene så stadig tegn på Jehovas beskyttelse og omsorg når politiet hoppet over hjemmene deres, utvilsomt i den tro at de allerede var blitt gjennomsøkt. Ved minst to anledninger var det mye litteratur og også stensilmaskiner i brødrenes leiligheter. De som deltok i forkynnelsesarbeidet i denne farlige tiden, erfarte gang på gang sannheten i Bibelens forsikring om at «Jehova er full av inderlig hengivenhet og er medlidende». – Jak 5:11, fotn.

 DØMT TIL DØDEN

I 1945 endte den annen verdenskrig, og dermed ble det slutt på et av de verste blodbadene i menneskenes historie. Ettersom Hitler og hans allierte hadde lidd nederlag, håpet brødrene at det ville bli lempet på restriksjonene, og at de igjen ville få frihet til å forkynne. De hadde grunn til å være optimistiske, for den nyinnsatte kommunistregjeringen hadde lovt at det skulle være presse-, tale- og religionsfrihet.

I september 1946 ble imidlertid 15 brødre og 3 søstre arrestert. Blant dem var Rudolf Kalle, Dušan Mikić og Edmund Stropnik. Utredningen av saken pågikk i fem måneder. Myndighetene anklaget Jehovas vitner for å motarbeide folket og staten og sette selve Jugoslavias eksistens i fare. De hevdet at vårt arbeid ble styrt fra USA, og at vi dekket oss bak forkynnelsen av Guds rike mens vi egentlig prøvde å avskaffe sosialismen og gjeninnføre kapitalismen. En katolsk prest tok ledelsen i å anklage brødrene for å være amerikanske spioner som brukte religion som skalkeskjul.

I retten forsvarte de anklagede brødrene seg selv og avla frimodig et fint vitnesbyrd om Jehova og hans rike. Vjekoslav Kos, en ung bror, sa: «Ærede dommere, jeg fikk denne religionen, Bibelens lære, fra moren min, og jeg tjente Gud. Under tyskernes okkupasjon ble mor satt i fengsel. To av søstrene mine og broren min hadde samme tro som mor. De ble ført til Dachau, der de ble skutt fordi de ble regnet for å være kommunister som følge av at de tjente Gud på den måten de gjorde. Jeg har samme religion som de hadde, men nå står jeg for denne retten anklaget for å være fascist.» Domstolen frikjente ham.

Saken fikk ikke et like gunstig utfall for de andre. Tre av de anklagede ble dømt til døden ved skyting, og resten  fikk fengselsstraffer som varierte fra ett til 15 år. Denne urettferdigheten framkalte en rask og kraftig reaksjon fra vårt internasjonale brorskap. Jehovas vitner i USA, Canada og Europa skrev tusenvis av protestbrev til de jugoslaviske myndighetene. De sendte også hundrevis av kabeltelegrammer. Selv enkelte myndighetspersoner skrev for å tale brødrenes sak. Denne massive støtten førte til at dødsstraffene ble omgjort til 20 års fengsel.

Motstanden tok imidlertid ikke slutt. To år senere arresterte slovenske myndigheter Janez Robas og hans kone, Marija, og også deres trosfeller Jože Marolt og Frančiška Verbec, fordi de hadde forkynt. I tiltalebeslutningen het det blant annet: «’Jehovistsekten’ . . . har rekruttert nye medlemmer og har fått disse til å vende seg mot vår nåværende samfunnsordning [og] mot militærtjenesten.» Myndighetene hevdet at brødrene prøvde å svekke landets forsvar, og de dømte dem til mellom tre og seks års straffarbeid.

Som følge av en politisk kursendring ble alle fanger som var Jehovas vitner, løslatt i 1952, og Rikets budskap fortsatte å lyde. Jehovas løfte viste seg å holde stikk: «Ikke noe som helst våpen som blir formet mot deg, skal ha framgang, og enhver tunge som reiser seg mot deg i retten, skal du domfelle.» – Jes 54:17.

Ikke desto mindre prøvde myndighetene fortsatt å svekke brødrenes besluttsomhet. Nyhetsmediene stemplet dem som «sinnslidende» og som «fanatikere som nærmest lider av galskap». Den gjentatte negative omtalen i nyhetsmediene og den konstante frykten for å bli overvåket begynte å gjøre noen brødre usikre. Når trofaste vitner ble løslatt fra fengsel, betraktet andre i menigheten dem som spioner. Men Jehova fortsatte å styrke menighetene ved hjelp av lojale, modne brødre.

 Da Josip Broz Tito kom til makten ved slutten av den annen verdenskrig, ble det tydelig at militæret ville få en nøkkelrolle i Jugoslavia. Alle som nektet militærtjeneste, uansett hva grunnen var, ble av myndighetene betraktet som samfunnsfiender.

LOJALITETSPRØVER

Under den annen verdenskrig hadde den niårige Ladislav Foro i Kroatia vært til stede ved et obligatorisk folkemøte der en katolsk prest holdt en preken. Etter prekenen kikket Ladislav nysgjerrig bak forhenget på scenen og så presten ta av seg prestekjolen. Under bar han en Ustasja-uniform, og han hadde et patronbelte rundt livet der det var festet en håndgranat. Presten grep sabelen sin, steg opp på en hest utenfor og ropte: «Brødre, la oss dra ut og omvende folk. Hvis noen er imot, vet dere hva dere har å gjøre!»

Ladislav visste at en kristen ikke skulle opptre på denne måten. Kort tid senere begynte han å gå på hemmelige møter hos Jehovas vitner sammen med onkelen sin. Selv om foreldrene hans var sterkt imot det, fortsatte han å gå på møter, og han gjorde fine åndelige framskritt.

I 1952, da Ladislav ble innkalt til militærtjeneste, sa han fra om sitt nøytrale standpunkt som kristen. Noen myndighetspersoner forhørte ham gjentatte ganger i et forsøk på å tvinge ham til å avlegge ed på at han lot seg innrullere i hæren. En gang tok de ham med til en kaserne, der 12 000 rekrutter var samlet for å avlegge eden. Soldatene befalte Ladislav å stille seg opp foran alle rekruttene, og så la de et gevær på skulderen hans. Han kastet det straks fra seg. Soldatene kom da med en trussel over høyttaleranlegget for at alle skulle høre det. De sa at Ladislav kom til å bli skutt hvis han gjorde det samme en gang til. Da Ladislav nektet å ta  imot geværet for andre gang, førte de ham bort og dyttet ham ned i et bombekrater som var flere meter dypt. Ordren om henrettelse ble gitt, en soldat skjøt to ganger ned i kratret, og mennene gikk tilbake til kasernen. Men Ladislav ble ikke truffet av kulene!

Om natten kom det noen myndighetspersoner som hentet Ladislav ut av bombekratret og førte ham til et fengsel i Sarajevo. Han ble forevist et brev som sa at andre med samme tro som ham kom myndighetene i møte, mens han råtnet i fengsel sammen med kriminelle. Myndighetspersonene satte ham gjentatte ganger under press ved å bruke denne typen argumenter i lange diskusjoner med ham. Men Ladislav tenkte som så: «Begynte jeg å tjene Jehova på grunn av en bestemt person? Nei! Er jeg her for å gjøre mennesker til lags? Nei! Avhenger livet mitt av hva andre måtte si, mene eller gjøre? Nei!»

Denne åndelige tankegangen hjalp Ladislav til å forbli trofast til han slapp ut av fengselet etter fire og et halvt år. Senere tjente han som kretstilsynsmann med støtte fra sin lojale kone og trosfelle, Anica.

BEGRENSET JURIDISK ANERKJENNELSE

Etter at Tito hadde brutt med Sovjetunionen i 1948, desentraliserte han regjeringsmakten og gav innbyggerne gradvis større frihet. Selv om styreformen fortsatt var sosialistisk, ble det vist større toleranse for religion.

Myndighetene inviterte representanter for Jehovas vitner til et møte, der de foreslo at det ble laget et nytt dokument med beskrivelse av vedtektene, slik at Jehovas vitners virksomhet kunne bli juridisk anerkjent. Brødrene utformet et slikt dokument, og den 9. september  1953 ble Jehovas vitner igjen et registrert trossamfunn i Jugoslavia.

Mens andre kommunistland deporterte våre brødre, hadde Jehovas vitner i Jugoslavia tilstrekkelig frihet til å holde møter i egne møtelokaler. Nå ble det også mulig for våre brødre i Makedonia å motta litteratur og ha kontakt med kontoret i Zagreb. Men selv om Jehovas vitner ble et registrert trossamfunn i 1953, skulle det gå ytterligere 38 år før det ble tillatt for dem å forkynne fra hus til hus.

Det var også andre problemer. På grunn av brødrenes nøytrale standpunkt så myndighetene på deres forkynnelsesarbeid som spredning av propaganda. Landets hemmelige politi og nettverk av informanter sørget for at forkynnelsesarbeidet ble svært vanskelig. Brødre som ble grepet i å forkynne, kunne bli arrestert og bøtelagt. I en rapport ble det sagt: «Arrestasjonene og forfølgelsen fortsetter. Dette er særlig tilfellet i Slovenia, der den katolske innflytelsen er sterkest, og der mange av Jehovas folk blir overvåket av politiet og deres agenter, som har som mål å gripe dem på fersk gjerning mens de studerer Guds Ord. Men brødrene har vist at de er fast bestemt på å hindre forfølgerne i å nå sitt mål. De adlyder Gud mer enn mennesker.»

«FORSIKTIGE SOM SLANGER»

Når brødrene forkynte på landsbygda i Slovenia, pleide de først å spørre beboerne om de hadde egg til salgs. Hvis prisen var god, kjøpte de noen egg, slik at de ikke skulle vekke mistanke. Når de hadde nok egg, pleide de å spørre de neste beboerne om ved. Hvis det så ut til å være tilrådelig, penset de samtalen inn på Bibelen mens de foretok handelen. – Matt 10:16.

I området rundt Zagreb i Kroatia gikk brødrene systematisk gjennom distriktet, men de holdt en lav profil  for å unngå å bli oppdaget. En av framgangsmåtene var å besøke hvert tiende hus. Hvis forkynnerne fikk i oppdrag å ta det første huset langs en bestemt vei, gikk de til husene 1, 11, 21, 31 og så videre. Gjennom denne virksomheten var det mange som fikk lære om Jehova. Men på grunn av vanskelighetene ved hus-til-hus-arbeidet var det uformell forkynnelse som var den mest brukte forkynnelsesmetoden.

I Serbia holdt brødrene møter i private hjem. Damir Porobić forteller hvordan dette foregikk hjemme hos bestemoren hans etter den annen verdenskrig: «Det var mellom fem og ti til stede. Bestemors hus var ideelt som møtested, for det hadde inngang fra to gater. Det gjorde at alle kunne komme og gå på en diskré måte for å unngå å vekke mistanke.»

Veronika Babić ble født i Kroatia, og familien hennes begynte å studere i midten av 1950-årene. Etter at hun ble døpt i 1957, flyttet hun og mannen hennes til Sarajevo i Bosnia. Milica Radišić fra regionen Slavonia i Kroatia ble døpt i 1950. Familien hennes flyttet også til Bosnia. Disse familiene begynte i fellesskap å utbre sannheten om Riket i Bosnia. Som i andre deler av Jugoslavia måtte forkynnelsesarbeidet utføres på en forsiktig måte. «Vi ble meldt til politiet, og litteraturen vår ble konfiskert,» sier Veronika. «Vi ble arrestert, forhørt, truet med fengsel og ilagt bøter. Men ikke noe av dette tok motet fra oss eller gjorde oss redde. Tvert imot, det styrket vår tro på Jehova.»

«En dag kom det en mann inn i Rikets sal og viste interesse,» forteller Milica. «Han ble tatt godt imot og bodde til og med hjemme hos brødrene en stund. Han kommenterte ivrig på møtene. Men en dag datteren vår var på arbeid, fikk hun se at han overvar et møte hos det  hemmelige politiet. Da forstod vi at politiet hadde sendt ham for å spionere på oss. Ettersom vi nå var klar over at han arbeidet for politiet, sluttet han å komme.»

DE FØRSTE MØTELOKALENE

Før Jehovas vitner ble registrert hos myndighetene, var det ulovlig for dem å holde møter i private hjem. Når de holdt slike møter, risikerte de å bli arrestert. Men selv etter at de fikk lov til å holde offentlige møter, støtte de på vanskeligheter. Det var en utfordring å finne egnede møtelokaler, ettersom mange mislikte Jehovas vitner og ikke ville leie ut bygningene sine til dem. Brødrene fant derfor ut at de ville kjøpe noen bygninger som kunne brukes som møtelokaler.

Snart fant brødrene et verksted i sentrum av Zagreb i Kroatia. De gjorde det om til en vakker Rikets sal som hadde plass til omkring 160, og de føyde til et lite kontor der de kunne framstille litteratur. Denne salen ble også brukt til kretsstevner og områdestevner og ble tatt i bruk i 1957, da det for første gang ble holdt et stevne for Jehovas vitner fra alle deler av Jugoslavia. Noen år senere kjøpte brødrene et hus i Kamaufova-gaten i sentrum av Zagreb, og dette huset ble brukt av Betel-familien fram til 1998.

I 1957 kjøpte brødrene en bygning i Beograd i Serbia som tjente både som en Rikets sal og som et kontor for Betel-arbeid. Senere skaffet de seg en stallbygning i Ljubljana i Slovenia som de gjorde om til en Rikets sal. I 1963 gjorde de om en garasje i Sarajevo til en sal, som ble brukt av den første menigheten i Bosnia-Hercegovina. Det var mye arbeid som måtte gjøres med noen av disse bygningene, men brødrene gav villig av seg selv og av sine midler, og Jehova velsignet de anstrengelsene de gjorde seg.

 BEDRE ORGANISERING STYRKER BRØDRENE

I 1960 ble det utnevnt reisende tilsynsmenn som skulle hjelpe og oppmuntre menighetene. Noen brødre fikk i oppdrag å tjene som kretstilsynsmenn i helgene. Disse brødrene brukte villig fridagene sine til å reise og oppmuntre brødrene og fremme enheten i denne tidlige perioden.

«Jeg utførte kretstjeneste i helgene sammen med min kone i omkring et år, og senere var vi i reisetjenesten på heltid,» forteller Henrik Kovačić, som er medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Kroatia. «Brødrene levde under svært kummerlige forhold, og vi bodde ofte på steder uten innlagt vann eller vannklosett. Men brødrene  var veldig takknemlige for besøkene våre og viste oss ekstra stor kjærlighet og gjestfrihet. De pleide å overlate sengen sin til oss og servere oss mat, enda de selv hadde så lite. I noen menigheter bodde vi bare én dag på hvert sted for at vi ikke skulle ligge noen til byrde.»

«Å tjene som kretstilsynsmann i helgene var en fantastisk opplevelse, selv om det var vanskelig,» sier Šandor Palfi, som nå tjener i det serbiske landsutvalget. «Brødrene ventet ivrig på at vi skulle komme. De var fattige, men de gjorde alt de kunne for å gi oss det aller beste de hadde. For dem var kretstilsynsmannens besøk en svært spesiell anledning.»

Samtidig som Miloš Knežević tjente som kretstilsynsmann, ledet han arbeidet ved avdelingskontoret i Jugoslavia. I løpet av tiårene med kommuniststyre var bror Knežević med på å ordne opp i mange av de klagemålene som ble reist mot våre brødre.

OPPMUNTRENDE FRAMGANG I MAKEDONIA

I 1968 gikk en ung mann fra Kočani i Makedonia på høyskole i Zagreb, der han ble kjent med sannheten. Da han reiste hjem, forkynte han det gode budskap for slektninger og venner.

«Denne unge mannen var fetteren min,» forteller Stojan Bogatinov, den første som ble døpt i Kočani. «Jeg arbeidet som kelner, og det hendte at jeg diskuterte religiøse spørsmål med arbeidskameratene mine. Etter en av diskusjonene kom et medlem av den ortodokse kirke til restauranten. Mens jeg serverte ham, spurte jeg om jeg kunne få en bibel fra kirken hans, ettersom jeg virkelig hadde lyst til å lære om Gud. Han sa at han skulle prøve å skaffe meg en. Snart hadde jeg mitt eget eksemplar av ’Det nye testamente’. Jeg var så glad at jeg skyndte meg hjem etter arbeid for å begynne å lese.

 På vei hjem ble jeg overrasket over å støte på fetteren min, som hadde kommet tilbake fra Zagreb. Han inviterte meg hjem til seg, men jeg sa at jeg ikke kunne komme fordi jeg hadde så lyst til å gå hjem og lese i bibelen min. ’Jeg har noe som vil interessere deg,’ sa han. ’Hjemme har jeg bøker som vil hjelpe deg til å forstå Bibelen.’ Vi drog hjem til ham, og jeg ble glad for å se at han hadde hele Bibelen, noen brosjyrer og noen numre av Vakttårnet på kroatisk. Han tilbød meg publikasjonene, og jeg begynte å lese i dem med det samme. Det gikk straks opp for meg at det jeg leste, var noe helt spesielt. Jeg kjente ikke noen Jehovas vitner, men jeg ville gjerne bli kjent med dem.

Da fetteren min reiste tilbake til Zagreb, ble jeg med ham. Der traff jeg et Jehovas vitne, Ivica Pavlaković, som gjestfritt inviterte meg hjem til seg. I løpet av de tre dagene jeg bodde hos ham, stilte jeg mange spørsmål, og han besvarte alle sammen ved å bruke Bibelen, noe som gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg var med på et møte og ble oppmuntret av det kjærlige brorskapet.

Ivica tok meg med til Betel i Zagreb, og jeg drog derfra glad til sinns og med hendene fulle av litteratur. Etter noen få uforglemmelige dager reiste jeg hjem til Kočani med den åndelige skatten jeg hadde funnet. Det bodde ingen Jehovas vitner i nærheten, så jeg begynte å brevveksle regelmessig med Ivica. Brevene mine var fulle av spørsmål, og han skrev tilbake og gav meg svarene.  Etter hvert fortalte jeg andre om det jeg lærte, og min kone og barna mine begynte å vise interesse. Vi ble snart en familie som var forent i sannheten, og vi lærte mye om Bibelen. Vi var lykkelige, og vi begynte ivrig å snakke med slektninger og venner om det gode budskap. Mange hørte på oss. Men med forkynnelsen kom det forfølgelse.»

FORENT PÅ ET STEVNE I TYSKLAND

Selv om våre brødre i Jugoslavia ikke var like isolert som brødrene i andre kommunistland, var de få i antall og lengtet etter å oppleve kjærligheten i det internasjonale brorskapet. Så da de fikk vite at det var planlagt å arrangere internasjonale stevner med temaet «Fred på jorden» i 1969, søkte de myndighetene om tillatelse til å reise ut av landet for å overvære et slikt stevne. Tenk deg hvor glade de ble da søknaden ble innvilget!

Det stevnet de skulle være med på, ble holdt på et stort stadion i Nürnberg i Tyskland, der Hitler, som hadde truet med å utslette Jehovas vitner, hadde latt sine tropper paradere bare noen tiår tidligere. Programmet ble framført på mange språk, og de jugoslaviske stevnedeltakerne ble svært begeistret da de fikk vite at deler av programmet skulle bli framført på deres språk i et skogbevokst område like ved hovedstadionet. Et stort podium delte idrettsplassen i to, slik at halvparten av stevnedeltakerne, som satt på den ene siden, hørte programmet på serbokroatisk, mens den andre halvparten, som satt på den andre siden av podiet, hørte det på slovensk. Det åtte dager lange programmet økte i høy grad brødrenes kunnskap og tro.

Det ble satt opp tog og busser fra alle deler av Jugoslavia for å frakte stevnedeltakerne til Tyskland. En bror som reiste dit fra Kroatia, sier: «Vi var begeistret over å  være forent med våre brødre og søstre, så vi hengte stolt opp skilt i vinduene i togvognen vår for å reklamere for stevnet.»

Brødrene gledet seg over å se og høre Nathan Knorr og Frederick Franz fra hovedkontoret. «Vi klarte nesten ikke å styre vår begeistring da de kom til vår seksjon av stadionet for å overbringe hilsener,» sier en av stevnedeltakerne. De velsignelsene de jugoslaviske brødrene fikk, mer enn oppveide de mange ofrene de hadde brakt for å kunne være til stede. «Det kostet to månedslønner å reise til stevnet, og det var vanskelig å få ti dager fri fra arbeidet,» sier Milosija Simić, som reiste fra Serbia. «Jeg var ikke sikker på om jeg fremdeles hadde en jobb når jeg kom tilbake,  men jeg var fast bestemt på å dra. Det var utrolig! Den dag i dag, omkring 40 år senere, får jeg gledestårer i øynene når jeg tenker over det jeg opplevde den gangen.»

Etter at brødrene hadde vært sammen med trosfeller fra alle deler av Jugoslavia og fått oppleve enheten i vårt internasjonale brorskap, vendte de hjem styrket til å møte de utfordringene som lå foran dem.

JUGOSLAVISKE PIONERER ER MED PÅ Å DEKKE BEHOVET

De tyske pionerene som kom i begynnelsen av 1930-årene, hadde gjort mye for å utbre det gode budskap. Etter hvert som tallet på forkynnere økte, var det flere jugoslaver som begynte i pionertjenesten. For eksempel kunne det sendes erfarne pionerer fra Slovenia til fjernere deler av Jugoslavia der det var større behov. Disse  pionerene tok modig imot den utfordringen det var å lære andre språk og tilpasse seg andre kulturer.

«Jeg kom til Priština, den største byen i Kosovo,» forteller Jolanda Kocjančič. «Der snakkes det albansk og serbisk. Selv om Minka Karlovšek og jeg ikke kunne noen av de språkene, bestemte vi oss for å begynne å forkynne, og det var på den måten vi lærte. I det første huset traff vi den eldste sønnen til en enke som hadde tsjekkisk bakgrunn. Vi begynte presentasjonen vår på slovensk iblandet noen serbiske uttrykk og sa: ’Vi vil gjerne snakke med folk i dette huset om et godt budskap fra Bibelen.’

’Kom inn,’ svarte han, ’moren min har ventet på dere.’

Vi gikk inn, og moren hans, Ružica, kom raskt inn i rommet. Hun fortalte at hun 14 dager tidligere hadde bedt til Jehova om at han måtte sende noen som kunne lære henne om ham. Søsteren hennes, et av Jehovas vitner i det som nå er Tsjekkia, hadde gjentatte ganger oppfordret henne til å be til Jehova om hjelp. Ružica var overbevist om at besøket vårt var et svar på denne bønnen. Så mens Ružica lærte oss serbisk, lærte vi henne Bibelens sannhet. Hun hadde leieboere som var studenter, og de ble også med på studiet. En av dem gav oss en albansk ordbok, og det hjalp oss til å lære det språket også.»

Zoran Lalović i Montenegro var bare en gutt da han fikk en bibel av en pioner fra Zagreb i Kroatia. Fem år senere, i 1980, kom det en spesialpioner fra Serbia som studerte med ham. «Det var vanskelig for meg å kutte kontakten med kameratene mine fra diskomiljøet,» sier Zoran, «men da jeg til slutt tok det skrittet, gjorde jeg raske framskritt og ble døpt bare noen måneder senere i Beograd i Serbia. Like etterpå fikk jeg i oppdrag å holde offentlige foredrag, ettersom det var så få brødre. Vi begynte også å holde alle møtene i byen Podgorica.»

 DÅP PÅ RISMARKENE

«Når folk var klar til å bli døpt, var det jeg som døpte dem,» sa Stojan Bogatinov fra Makedonia. «Vi hadde ikke noe badekar vi kunne bruke, og elven i nærheten var altfor liten. Men i vårt område har vi mange rismarker med kanaler som leder vann. Noen av kanalene var dype og rene nok til å bli brukt til dåp. Jeg husker den første dåpen på en rismark. Da vi gikk over markene på vei mot kanalen, var det noen som ropte til meg: ’Så du har fått tak i flere arbeidere, Stojan?’

’Ja visst,’ svarte jeg, ’det er mye arbeid å gjøre.’ De hadde ingen anelse om at arbeidet vårt dreide seg om den åndelige innhøstningen som pågikk i Makedonia.»

Brødrene i Makedonia hadde begrenset kontakt med avdelingskontoret, og de hadde fremdeles mye å lære når det gjaldt teokratiske framgangsmåter. Stojan Stojmilov begynte å gå på møter i Tyskland, og da han reiste hjem til Makedonia, ble han glad for å finne Jehovas vitner i Kočani. Han forteller: «Da jeg kom dit og fortalte brødrene hvordan møtene ble ledet i Tyskland, spurte de meg straks om jeg ville lede Vakttårn-studiet og holde et offentlig foredrag. Jeg forklarte at jeg ennå ikke var døpt, men de holdt på sitt fordi de mente at jeg var den best kvalifiserte. Så jeg sa meg villig til å gjøre det de bad meg om. Etter hvert gjorde min kone og jeg framskritt, og vi ble også døpt på rismarkene.»

Veselin Iliev, som nå tjener som eldste i Kočani, sier: «Vi hadde ikke særlig mye kunnskap om teokratisk organisering, men vi hadde stor kjærlighet til sannheten.» Med tiden sørget Jehova for at det ble brakt orden i tingene. Det at det ble utgitt mer litteratur på makedonsk, bidrog mye til å fremme Rikets sannhet og styrke menighetene.

 FORSTANDIG BRUK AV ØKT FRIHET

Ettersom Jugoslavia ikke var under sovjetisk kontroll, hadde folk friheter som ikke fantes bak jernteppet. I slutten av 1960-årene ble Jugoslavia det første kommunistlandet som opphevet visumplikten og forenklet grensekontrollen. Med økt frihet til å reise tok våre brødre i det nordlige Jugoslavia på seg oppgaven med å bringe litteratur inn i land som grenset til Sovjetunionen, der forkynnelsesarbeidet fremdeles var forbudt.

Først brakte de litteraturen fra Tyskland til Jugoslavia i varebiler. Ðuro Landić, som tjener i utvalget ved avdelingskontoret i Kroatia, forteller at huset deres var et litteraturdepot fram til Sovjetunionens oppløsning. «Familiens biler hadde skjulte rom i understellet og dashbordet,» sier Ðuro. «Vi visste at hvis vi ble tatt, kunne vi miste bilene og bli satt i fengsel, men når vi så gleden hos de brødrene som fikk litteraturen, følte vi at det var verdt det.»

Søster Milosija Simić, som tok med seg litteratur fra Serbia til Bulgaria, forteller: «Jeg visste aldri hvem jeg skulle levere litteraturen til – jeg fikk bare en adresse. En gang gikk jeg av bussen og fant huset, men det var ingen hjemme. Jeg gikk rundt kvartalet og kom fra en annen kant og prøvde igjen. Det var fremdeles ingen hjemme. Dette gjorde jeg ti ganger i løpet av dagen – på en diskré måte for ikke å vekke mistanke. Men jeg fant aldri noen der. Dette viste seg faktisk å være en velsignelse, for senere fant jeg ut at det ikke var den riktige adressen.

Fordi jeg hadde arbeidet så hardt med å kopiere litteraturen og skrive den av på skrivemaskin, stod jeg overfor et dilemma. Jeg kunne ikke bare kaste litteraturen fra meg. Så jeg bestemte meg for å ta den med tilbake til Serbia, der  den ville gjøre god nytte for seg. Men selv om jeg hadde kjøpt en tur-retur-billett, trengte jeg enda en billett for å ta et korresponderende tog. Vanligvis når jeg leverte litteratur, fikk jeg penger til en billett av de brødrene som tok imot litteraturen. Vi gjorde det slik fordi det var en begrensning på hvor mye penger jeg kunne ta med inn i landet. Jeg nærmet meg billettluken og bad en bønn om at det måtte være en kvinne som satt der. Akkurat da jeg kom, gikk den mannen som satt bak skranken, og en kvinne kom og satte seg der i stedet. I bytte mot en billett tilbød jeg henne de klærne vi hadde brukt til å dekke litteraturen med. Hun gikk med på det, og jeg fikk den billetten jeg trengte.»

I begynnelsen av 1980-årene oversatte noen brødre litteratur til albansk og makedonsk og sendte de håndskrevne tekstene til det lille kontoret i Beograd. Der brukte Milosija en skrivemaskin og karbonpapir for å framstille åtte eksemplarer om gangen. Det var en utfordrende oppgave fordi teksten var håndskrevet og hun ikke kunne språkene.

UNGE BRØDRE TAR ET FAST STANDPUNKT

Selv om vi offisielt hadde religionsfrihet, betraktet myndighetene vårt nøytrale standpunkt som en trussel mot Jugoslavias enhet. Av den grunn møtte brødrene motstand. Under den annen verdenskrig hadde mange vært trofaste like til døden i forbindelse med sitt nøytrale standpunkt. Men i de tre tiårene som fulgte, var det ikke alle som viste like sterk tro. Noen gikk på kristne møter og støttet Rikets arbeid, men når de ble innkalt til militærtjeneste, mente de at de hadde gode grunner til å gå med på dette.

De unge brødrene som inntok et nøytralt standpunkt, kunne bli dømt til fengsel i opptil ti år. De kunne dessuten  bli dømt flere ganger før de fylte 30 år. Noen av dem som ble stilt på disse lojalitetsprøvene og nektet å inngå kompromiss, var helt nye i sannheten. Mange av dem er nå ansvarlige brødre som tar ledelsen i menighetene.

ET GRIPENDE INTERNASJONALT STEVNE

Jehovas vitner i Jugoslavia hadde ennå ikke opplevd gleden ved å være vertskap for et internasjonalt stevne. Tenk deg hvor begeistret de ble da det styrende råd opplyste at et av de internasjonale stevnene med temaet «Et folk som elsker sin gudgitte frihet» i 1991 skulle bli holdt i Zagreb i Kroatia!

Det fantes imidlertid problemer. Helt siden Kroatia hadde erklært seg uavhengig av Jugoslavia, hadde landet risikert å bli trukket inn i krig. Ville det være tilrådelig å holde et stevne? Sikkerheten til både de utenlandske og de kroatiske stevnedeltakerne var av største betydning. Etter mange bønner og nøye overveielser bestemte brødrene seg for å gå i gang med stevneforberedelsene.

Theodore Jaracz, et medlem av det styrende råd, reiste til Kroatia noen uker før stevnet for å hjelpe til med organiseringen. Ettersom alle andre offentlige arrangementer i Zagreb var blitt avlyst, var offentlighetens interesse rettet mot det som skulle foregå på Dinamo stadion. Etter hvert som tiden for stevnet nærmet seg, ble situasjonen i landet stadig mer ustabil. Våre brødre vurderte risikoen fra dag til dag og stilte seg det samme spørsmålet om og om igjen: Skulle de fortsette med forberedelsene, eller burde de avlyse stevnet? De bad hele tiden om Jehovas veiledning. Overraskende nok stabiliserte det politiske klimaet seg, og det ble mulig å holde stevnet fra 16. til 18. august 1991.

Det er vanskelig å forestille seg en større kontrast. Mens nabolandene var like ved å gå til krig, ønsket Jehovas  vitner i Kroatia tusenvis av gjester velkommen til det internasjonale stevnet «Et folk som elsker sin gudgitte frihet». * Samtidig som mange kroater forlot landet, kom brødre og søstre fra 15 land sammen i kjærlighet og frihet. Store grupper kom med fly fra USA, Canada og andre vestlige land. På grunn av den militære situasjonen var flyplassen i Zagreb stengt, og flyene måtte lande i Ljubljana i Slovenia. Derfra reiste stevnedeltakerne med buss til Zagreb. Det motet de besøkende brødrene viste, var et fint vitnesbyrd for befolkningen, og deres nærvær var til stor oppmuntring for de kroatiske brødrene. Den største gruppen – omkring 3000 stevnedeltakere – kom fra Italia. Det virket som om hele stevnet var i fyr og flamme som følge av deres varme hengivenhet og store begeistring. – 1. Tess 5:19.

Det var særlig trosstyrkende å være vertskap for fem medlemmer av det styrende råd. Den dag i dag tenker mange med glede tilbake på de talene som ble holdt av Carey Barber, Lloyd Barry, Milton Henschel, Theodore Jaracz og Lyman Swingle. Uten å la seg stoppe av den urolige situasjonen reiste disse erfarne brødrene modig inn i landet for å styrke brødrene med oppbyggende taler.

På grunn av den politiske uroen fryktet myndighetene for etniske sammenstøt mellom stevnedeltakere fra forskjellige deler av Jugoslavia. Men de ble svært lettet da de så at stevnedeltakerne ikke bare kom sammen i fred, men også viste hverandre varm, broderlig hengivenhet. For hver dag som gikk, minket tallet på politifolk som var til stede.

Dette minneverdige stevnet viste at Jehovas vitner utgjør et ekte internasjonalt brorskap. Ved å grunne over dette kunne brødrene lettere bevare enheten under de  prøvelsene som lå foran dem. De bussene som fraktet de serbiske og makedonske stevnedeltakerne hjem, var blant de siste kjøretøyene som fikk lov til å passere kontrollposten mellom Kroatia og Serbia. Etter at våre brødre hadde kommet trygt over grensen, ble den stengt. Mange sier at det var på dette tidspunktet det brøt ut krig.

I de neste månedene og årene var det flere republikker som hadde utgjort deler av Jugoslavia, som erklærte seg som uavhengige stater og innsatte egne regjeringer. De påfølgende omveltningene krevde titusener av menneskeliv og brakte med seg enorme lidelser. Hvordan skulle det gå med våre brødre i denne kaotiske tiden? Hvordan har Jehova velsignet det forkynnelsesarbeidet som siden den gang er blitt utført i disse nå selvstendige statene? La oss se.

 Virksomheten i Bosnia-Hercegovina i nyere tid

«Den 16. mai 1992 var vi 13 stykker som søkte ly sammen i en leilighet mens Sarajevo ble gjennomhullet av splinter fra eksploderende bombekastergranater. To granater traff den bygningen der vi befant oss. Selv om vi var kroater, serbere og bosniere – i likhet med de tre gruppene som gikk inn for å drepe hverandre utenfor – var vi forent i den rene tilbedelse. Ved daggry, da det kom færre granater, forlot vi leiligheten for å finne et tryggere sted. Som vi hadde gjort natten før, ropte vi høyt til Jehova i bønn, og han hørte oss.» – Halim Curi, en eldste i Sarajevo.

Sarajevo, som hadde over 400 000 innbyggere, ble holdt i en jerngrep i en av de lengste og mest hensynsløse beleiringene i nyere tid. Hvordan skulle våre åndelige brødre og søstre klare seg under alle de etniske og religiøse stridighetene som rev landet i stykker? Før vi forteller deres historie, skal vi se litt nærmere på Bosnia-Hercegovina.

Det landet som er kjent som Bosnia-Hercegovina, ligger i hjertet av det tidligere Jugoslavia og er omgitt av Kroatia, Serbia og Montenegro. Kulturtradisjonene og familiebåndene er sterke, og det legges stor vekt på gjestfrihet. Folk liker å besøke hverandre og sitte og nippe til en kopp tyrkisk kaffe og å fordrive tiden på kafići (kaffebarer). Befolkningen i Bosnia består av bosniere, serbere og kroater, som utseendemessig ikke kan skilles fra  hverandre. Mange har et nokså likegyldig forhold til religion, men det er likevel religiøs tilhørighet som har splittet folket. De fleste bosniere er muslimer, mens serberne tilhører den serbisk-ortodokse kirke og kroatene den katolske kirke.

Den urovekkende økningen i religiøs intoleranse og etnisk hat i begynnelsen av 1990-årene førte til den hjerteskjærende politikken som kalles etnisk rensing. Framrykkende hærstyrker fordrev sivilpersoner – i både små landsbyer og store byer – for å skape etnisk rene områder for sin egen religiøse gruppe. På grunn av sin nøytrale holdning ble våre brødre og søstre stilt på prøver i denne forbindelse. I Bosnia, som i de andre landene i det tidligere Jugoslavia, tilhører de fleste sine foreldres religion, og etternavnet forteller ofte hvilken religiøs bakgrunn en familie har. Når oppriktige mennesker blir tjenere for Jehova, kan de bli betraktet som forrædere mot sin familie og dens tradisjon. Våre brødre har ikke desto mindre erfart at det å være lojal mot Jehova er til beskyttelse.

EN BY UNDER BELEIRING

Som tidligere nevnt ble de jugoslaviske brødrene dypt rørt over den kjærlighet og enhet som kom til uttrykk på det internasjonale stevnet «Et folk som elsker sin gudgitte frihet» i Zagreb i Kroatia i 1991. Dette uforglemmelige stevnet styrket dem til å takle de prøvelsene som lå foran dem. I det ene øyeblikket levde bosniere, serbere og kroater fredelig sammen i Sarajevo. I det neste øyeblikket ble byen omringet av en hær, og alle ble fanget som i en felle – også våre brødre. Selv om den politiske situasjonen var turbulent, var det ingen som så for seg hvor lenge stridighetene skulle komme til å vare.

«Folk sulter,» fortalte Halim Curi. «Hver måned får de utdelt bare noen få kilo mel, 100 gram sukker og en halv  liter matolje. På alle tilgjengelige jordstykker i byen dyrkes det grønnsaker. Folk hogger ned trærne i Sarajevo for å skaffe seg brensel. Når trærne er borte, river de opp parkettgulvet i leilighetene sine for å bruke det som brensel til matlaging og oppvarming. De bruker alt som kan brenne, til og med gamle sko.»

Da Sarajevo kom under beleiring, ble Ljiljana Ninković og mannen hennes, Nenad, innestengt i byen og skilt fra de to døtrene sine. «Vi var en vanlig familie med to barn, en leilighet og en bil,» sier Ljiljana. «Og så ble plutselig alt forandret.»

De erfarte imidlertid at Jehova holdt sin beskyttende hånd over dem. «To ganger ble leiligheten vår bombet like etter at vi hadde forlatt den,» fortsetter Ljiljana. «Trass i alle vanskelighetene klarte vi å glede oss over enkle ting. Vi likte for eksempel å dra til parken og plukke noen løvetannblad som vi kunne bruke i en salat, slik at vi hadde noe mer enn bare hvit ris å spise. Vi lærte oss å være fornøyd med det vi hadde, og ikke ta noe for gitt.»

FYSISKE OG ÅNDELIGE BEHOV BLIR DEKKET

Et av de største problemene var å skaffe vann. Det var sjelden vann i springen i husene. For å få tak i vann måtte folk gå så langt som fem kilometer gjennom strøk der de kunne bli beskutt av snikskyttere. Ved vannposten måtte de stå i kø i timevis og vente på å få fylt opp kannene sine, og så måtte de slepe med seg det tunge vannet hjem.

«Det hendte at vi ble satt på prøve når vi fikk høre at  det ville komme vann i husene en kort stund,» forteller Halim. «Da måtte alle ta en dusj, vaske klær og fylle vann i så mange beholdere som mulig. Men hva om denne etterlengtede stunden kom samtidig med menighetsmøtet? Da måtte vi treffe et valg – enten gå på møtet eller bli hjemme for å tappe vann.»

Det var nødvendig å få dekket fysiske behov, men brødrene visste hvor viktig det er å få del i åndelige gaver. På møtene fikk brødrene ikke bare åndelig føde, men også informasjon om hvem som var blitt fengslet, hvem som var blitt såret, og kanskje også hvem som var blitt drept. «Vi var som en familie,» sier Milutin Pajić, som tjener som eldste. «Når vi kom sammen på møtene, hadde vi ikke lyst til å dra hjem igjen. Etter de fleste møtene ble vi sittende i timevis og snakke om sannheten.»

Livet var ikke enkelt, og brødrene fryktet ofte for sitt liv. Likevel satte de åndelige interesser på førsteplassen. Mens krigen rev landet i stykker, ble Jehovas tjenere nærere knyttet til hverandre og til sin himmelske Far. Barn så hvor lojale foreldrene var, og de lærte selv å vise Jehova ubrytelig lojalitet.

Byen Bihać, som ligger nær grensen til Kroatia, var isolert i nesten fire år. Innbyggerne kunne ikke komme seg ut, og det var umulig å få inn hjelpeforsyninger. Osman Šaćirbegović, den eneste broren i byen, forteller: «Det var verst i begynnelsen av krigen, ikke først og fremst fordi vi var i en vanskelig situasjon, men fordi vi stod overfor noe nytt, noe vi aldri hadde opplevd før. Da bombardementet begynte, ble vi faktisk roligere, fordi vi snart forstod at ikke alle granater forårsaker død. Noen granater eksploderer ikke engang.»

Ingen kunne vite hvor lenge kampene ville pågå, så Betel i Zagreb i Kroatia og Betel i Wien i Østerrike gikk sammen om å lagre hjelpeforsyninger i Rikets saler og  hjemme hos brødre i Sarajevo, Zenica, Tuzla, Mostar, Travnik og Bihać. I løpet av kamphandlingene kunne en by plutselig bli omringet og isolert. Når forsyningslinjene ble brutt, ville det raskt bli knapphet på mat og andre nødvendige ting. Men selv om forskjellige byer i Bosnia ble avskåret fra omverdenen, var brorskapsbåndene blant Jehovas vitner fortsatt ubrytelige. Dette utgjorde en skarp kontrast til det infernoet av etnisk og religiøst hat som feide gjennom landet.

NIDKJÆRE, MEN FORSIKTIGE

Folk i Sarajevo hadde ikke bare problemer med å få tak i det nødvendige til livets opphold, men de stod også i fare for å bli beskutt av snikskyttere som var stasjonert rundt byen. Snikskytterne plukket vilkårlig ut uskyldige innbyggere som sine ofre. Angrep med bombekastere fortsatte også å spre død og ødeleggelse. Til tider var det farlig å bevege seg rundt i en by som var under beleiring. Befolkningen levde i konstant frykt. Men våre brødre, som var både kloke og modige, sluttet ikke å forkynne det gode budskap om Riket for folk som hadde stort behov for trøst.

 «Under et av de kraftigste angrepene på Sarajevo ble det avfyrt tusenvis av granater på bare én dag,» forteller en eldste. «Den lørdagsformiddagen ringte brødrene til de eldste og spurte: ’Hvor skal frammøtet være?’»

«Jeg så at folk hadde enormt behov for sannheten,» sier en søster. «Det var det som hjalp meg til ikke bare å holde ut, men også til å føle glede under vanskelige forhold.»

Mange i lokalbefolkningen forstod at de trengte Bibelens håp. «Folk leter etter oss for å få åndelig hjelp; vi behøver ikke å lete etter dem,» sa en bror. «De bare dukker opp i Rikets sal og ber om et studium.»

Den framgangen forkynnelsesarbeidet hadde under krigen, kan for en stor del tilskrives enheten i vårt kristne brorskap, som folk ikke kunne unngå å legge merke til. «Det var et flott vitnesbyrd,» forteller Nada Bešker, en søster som har tjent som spesialpioner i mange år. «Mange så hvordan bosniske og serbiske brødre samarbeidet i tjenesten. Og når de så en kroatisk søster og en søster som tidligere hadde vært muslim, studere med en serber, var de nødt til å forstå at vi er annerledes.»

Resultatene av våre brødres nidkjærhet kan ses den dag i dag, for mange som nå tjener Jehova, tok imot sannheten under krigen. Menigheten i Banja Luka ble for eksempel dobbelt så stor i denne perioden, selv om rundt hundre forkynnere flyttet til andre menigheter.

EN TROFAST FAMILIE

Våre brødre var alltid svært forsiktige. Likevel ble noen offer for «tid og uforutsigbar hendelse» når det ikke var til å unngå at de var på feil sted til feil tid. (Fork 9:11, fotn.)  Božo Ðorem, som hadde serbisk bakgrunn, ble døpt på det internasjonale stevnet i Zagreb i 1991. Etter at han kom tilbake til Sarajevo, ble han flere ganger satt i fengsel, der han ble dårlig behandlet på grunn av sitt nøytrale standpunkt. I 1994 ble han dømt til 14 måneders fengsel. Hans verste prøvelse var at han ikke kunne være sammen med sin kone, Hena, og den fem år gamle datteren deres, Magdalena.

Like etter at Božo ble løslatt fra fengselet, inntraff det en tragedie. En stille ettermiddag drog de tre for å lede et bibelstudium i nærheten av der de bodde. Mens de var på vei, ble stillheten plutselig brutt av at det eksploderte en artillerigranat. Hena og Magdalena ble drept momentant, og Božo døde senere på sykehuset.

KRISTEN NØYTRALITET

Samfunnet var sterkt preget av fordommer, og det var liten eller ingen forståelse for nøytralitet. I Banja Luka bestod menigheten hovedsakelig av unge brødre som militæret ønsket å bruke i krigen. Fordi de holdt seg nøytrale, ble de slått.

«Vi ble ofte forhørt av politifolk som kalte oss feiginger som ikke ville forsvare familien vår,» forteller Osman Šaćirbegović.

Osman pleide å argumentere på denne måten overfor politifolkene: «Pistolene deres er til beskyttelse for dere, ikke sant?»

«Absolutt,» svarte politifolkene.

«Ville dere bytte dem med en kanon for å få bedre beskyttelse?»

«Ja.»

«Ville dere bytte en kanon med en tanks?»

«Selvfølgelig.»

 «Alt dette ville dere gjøre for å få bedre beskyttelse,» kunne Osman si. «Min beskyttelse kommer fra Jehova, Den Allmektige Gud, universets Skaper. Hvilken bedre beskyttelse kunne jeg ha enn det?» Poenget var tydelig, og politifolkene lot ham være i fred.

DET KOMMER HJELPEFORSYNINGER

Selv om brødrene i nabolandene visste at Jehovas vitner i Bosnia hadde det vanskelig, var det i en periode umulig å frakte hjelpeforsyninger til de nødstilte brødrene. Så, i oktober 1993, gav myndighetene uttrykk for at det kunne la seg gjøre å få fram hjelpeforsyninger. Trass i farene besluttet våre brødre at de ville benytte seg av denne muligheten. Den 26. oktober kjørte fem lastebiler av sted fra Wien mot Bosnia med 16 tonn matvarer og brensel. Hvordan skulle denne kolonnen komme seg gjennom de mange områdene der det fremdeles pågikk harde kamper? *

I løpet av turen hendte det at brødrene var i alvorlig fare. «Jeg kom sent i gang den morgenen og befant meg bak flere andre lastebiler som fraktet hjelpeforsyninger,» forteller en av sjåførene. «Da jeg nærmet meg en av kontrollpostene, stanset alle lastebilene mens offiserene sjekket papirene. Plutselig hørte jeg lyden av en snikskytters gevær, og vi så at en sjåfør som ikke var et av Jehovas vitner, var blitt truffet.»

Det var bare sjåførene i lastebilene som fikk lov til å dra inn i Sarajevo. De andre brødrene som hadde sittet på i lastebilene, måtte vente utenfor byen. Men ettersom de ønsket å oppmuntre brødrene i byen, fant de fram til en telefon, ringte opp forkynnerne og holdt et offentlig foredrag over telefonen, slik at de fikk gitt sårt tiltrengt oppmuntring.  Det hendte mange ganger under krigen at reisende tilsynsmenn, betelitter og medlemmer av landsutvalget risikerte livet for å dekke sine brødres fysiske og åndelige behov.

I nesten fire år var det umulig å sende hjelpeforsyninger til våre brødre i Bihać. Men selv om det ikke kom noen fysisk føde forbi sperringene rundt byen, klarte våre brødre å få tak i åndelig føde. Hvordan? De fikk tilgang til en telefonlinje og en telefaks, noe som gjorde at de regelmessig kunne motta Vår tjeneste for Riket og numre av Vakttårnet. De skrev av publikasjonene på skrivemaskin og sørget for at hver familie fikk et eksemplar. Da krigen brøt ut, var det bare en liten gruppe på tre døpte forkynnere i Bihać. Sammen med dem var det tolv udøpte forkynnere, som i to år ventet ivrig på en anledning til å bli døpt i vann som symbol på sin innvielse til Jehova.

Det var en utfordring å være isolert i så lang tid. «De jeg studerte Bibelen med, hadde aldri vært på et stevne eller hatt besøk av en kretstilsynsmann,» sier Osman. «Vi snakket ofte om å få oppleve en tid da vi kunne ha fellesskap med flere av våre brødre.»

Tenk deg hvor glade brødrene ble den 11. august 1995 da to kjøretøyer med teksten «Jehovas vitners hjelpeforsyninger» rullet inn i Bihać. Dette var de første private kjøretøyene som hadde kommet med hjelpeforsyninger, siden beleiringen begynte. Og de kom akkurat da brødrene følte at de var på sammenbruddets rand – fysisk og mentalt.

Folk i Bihać så hvordan brødrene hjalp hverandre, for eksempel ved å reparere knuste vinduer. «Dette gjorde inntrykk på naboene mine, for de visste at vi ikke hadde noen penger,» sier Osman. «Det var et flott vitnesbyrd som de fremdeles snakker om.» Bihać har nå en nidkjær menighet med 34 forkynnere og 5 pionerer.

 EN MINNEVERDIG TUR

Våre brødre risikerte livet gjentatte ganger for å bringe mat og litteratur til de krigsherjede byene i Bosnia. Men turen den 7. juni 1994 skulle vise seg å bli annerledes. En kolonne på tre lastebiler som hadde med seg medlemmer av landsutvalget og flere hjelpearbeidere, kjørte av sted fra Zagreb i Kroatia tidlig om morgenen. Målet var å levere hjelpeforsyninger og framføre et forkortet program for den spesielle stevnedagen, det første stevneprogrammet på tre år.

Et av de stedene der dette spesielle programmet ble framført, var byen Tuzla. Da krigen begynte, var det bare omkring 20 døpte forkynnere i menigheten der. For en overraskelse det var å se over 200 personer komme sammen for å lytte til stevneprogrammet! Tretti ble døpt. I dag har Tuzla tre menigheter og over 300 forkynnere.

I Zenica fant brødrene et egnet møtested, men det var vanskelig å finne et basseng til dåpen. Til slutt, etter mye leting, fant de en stamp som kunne brukes. Det eneste problemet var lukten – stampen hadde vært brukt til oppbevaring av fisk. Men dåpskandidatene, som hadde tatt imot Jesu innbydelse til å bli «menneskefiskere», lot seg ikke avskrekke. (Matt 4:19) Herbert Frenzel, som nå er medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Kroatia, var til stede for å holde dåpstalen. Han forteller: «Dåpskandidatene hadde ventet så lenge på å bli døpt, at ikke noe skulle få lov til å hindre dem. Etter dåpen følte de seg som  seiervinnere!» I dag har Zenica en nidkjær menighet med 68 forkynnere.

I Sarajevo var det ikke mulig å framføre programmet noe annet sted enn i et lokale som lå i nærheten av et gatekryss som ble beskutt av snikskyttere. Da brødrene hadde kommet trygt fram til stevnestedet, stod de overfor det problemet at de ikke bare skulle finne et sted å arrangere dåpen, men også finne en metode for å spare på det dyrebare vannet. For å være sikker på at det skulle være nok vann til at alle dåpskandidatene kunne bli døpt, lot de dåpskandidatene stille seg opp på rekke etter størrelse og døpte dem fra den minste til den største.

For en glederik dag dette var for våre brødre og søstre! De lot ikke noe av alt det grufulle som skjedde rundt dem, få overskygge den gleden de følte over å kunne tilbe Jehova sammen. I dag har Sarajevo tre framgangsrike menigheter.

ETTER STORMEN

Da forsyningslinjene ble gjenåpnet, ble livet litt lettere for våre brødre og søstre. Men det foregikk fortsatt etnisk rensing, som innebar at folk ble fordrevet fra hjemmene sine. Ivica Arabadžić, en eldste som tjener i Kroatia, forteller hvordan hans familie ble tvunget vekk fra sitt hjem i Banja Luka. «Det kom en mann med en pistol og sa at vi skulle flytte ut, og at dette huset nå var hans. Han var blitt tvunget til å forlate sitt eget hus i Šibenik i Kroatia fordi han var serber. Nå ville han ha oss vekk. En politimann i hæren som jeg studerte med, grep inn for å hjelpe oss. Selv om vi ikke fikk beholde huset, fikk vi i hvert fall gjort en byttehandel – vårt hus mot serberens hus. Det føltes tungt å forlate hjemmet vårt og den menigheten som hadde hjulpet oss til å bli kjent med sannheten, men vi hadde ikke noe valg. Vi tok bare med oss noen få eiendeler og drog av sted til vårt ’nye’ hus i Kroatia. Men da vi kom fram til Šibenik, var det allerede noen andre som hadde flyttet inn i det  tomme huset som nå tilhørte oss. Hva skulle vi gjøre? Våre brødre ønsket oss umiddelbart velkommen, og en eldste lot oss få bo i huset hans i et år inntil boligproblemet vårt ble løst.»

Den dag i dag er den politiske situasjonen i Bosnia-Hercegovina ustabil, men sannheten har stor framgang i dette landet, der nesten 40 prosent av befolkningen bekjenner seg til den muslimske tro. Etter at krigen endte, har våre brødre bygd nye Rikets saler. En av disse, som ligger i Banja Luka, er mer enn bare et sårt tiltrengt møtested. Den representerer en juridisk seier. I flere år prøvde våre brødre å få tillatelse til å bygge en Rikets sal i dette området, der den serbisk-ortodokse kirke har stor innflytelse. Selv om våre brødre i Bosnia oppnådde juridisk anerkjennelse etter krigen, fikk de ikke tillatelse til å bygge en Rikets sal i Banja Luka. Til slutt, etter mange bønner og iherdige anstrengelser, klarte brødrene å skaffe seg de nødvendige papirene. Denne seieren vil utgjøre en juridisk presedens for framtidige Rikets saler i den delen av Bosnia-Hercegovina.

Religionsfriheten har gjort det mulig for 32 spesialpionerer, som i mange tilfeller kommer fra andre land, å hjelpe til på steder der det er stort behov. Ved sin iver i forkynnelsen og sin lojalitet mot teokratiske framgangsmåter har de vært til stor velsignelse.

I Sarajevo, der våre brødre gjentatte ganger ble beskutt av snikskyttere for bare ti år siden, er det nå fredelige forhold. Her arrangeres det områdestevner for Jehovas vitner fra alle deler av det tidligere Jugoslavia. Mens krigene i forrige århundre har forårsaket store ødeleggelser i dette vakre fjellandet, er Jehovas folk blitt knyttet stadig nærere sammen i «broderlig hengivenhet uten hykleri». (1. Pet 1:22) I dag er det 16 menigheter med 1163 forkynnere i Bosnia-Hercegovina som forent bringer pris til den sanne Gud, Jehova.

 Virksomheten i Kroatia i nyere tid

Etter det internasjonale stevnet i Zagreb i 1991 ble grensen mellom Kroatia og Serbia plutselig stengt. Viktige veier og broer ble ødelagt eller ble sperret av hæren, og en rekke stevnedeltakere fra den østlige delen av Kroatia var avskåret fra å reise tilbake til hjemmene sine. Mange Jehovas vitner fra andre deler av landet viste varm broderkjærlighet ved å tilby losji til disse brødrene, enda de selv hadde begrensede materielle ressurser.

I Zagreb ulte sirenene dag og natt for å advare om bombeangrep. Folk løp til tilfluktsrommene, der noen ble værende i uker og måneder. Fordi kjelleren på Betel var et trygt sted, bestemte bymyndighetene at den skulle være et offentlig tilfluktsrom. Dette skapte en utmerket anledning til å avlegge et vitnesbyrd, og folk fikk mer enn den fysiske beskyttelsen de søkte. En dag da sirenene begynte å ule, løp passasjerene på en lokal trikk til tilfluktsrommet på Betel, slik det var vanlig å gjøre. Mens alle ventet nervøst, spurte en eldste på Betel om de hadde lyst til å se noen lysbilder fra det internasjonale stevnet som var blitt holdt i Zagreb noen måneder tidligere. Alle sa ja, og etterpå gav de uttrykk for at de likte det de hadde fått se.

På grunn av kampene var det en stor utfordring å komme seg til møtene, og dessverre ble noen Rikets saler skadet av kuler eller granater. Men brødrene satte større pris på den åndelige føden enn noen gang, og de ’unnlot ikke å komme sammen’. (Hebr 10:25) Byen  Šibenik ble i seks måneder beskutt med rakettdrevne granater, og det var umulig for brødrene å holde møter i Rikets sal. «Jeg bodde utenfor byen, så vi kunne ha bokstudiet og Vakttårn-studiet hjemme hos meg,» forteller en av de eldste. «Trass i forholdene satte vi ikke ned tempoet i forkynnelsesarbeidet. Vi forkynte både i nabolaget og i de omkringliggende landsbyene. Alle gjenkjente oss som Jehovas vitner. De visste at vi var annerledes.»

BRODERKJÆRLIGHET I KRIGSTID

Mange brødre som mistet hjemmene sine, søkte tilflukt hos andre, og menighetene sørget villig for all den hjelpen det var behov for. I Rikets sal i Osijek i Kroatia tok brødrene hjertelig imot en ny familie som hadde flyktet fra Tuzla i Bosnia under svært vanskelige forhold. Medlemmene av menigheten gledet seg da de fikk høre at moren i familien var deres åndelige søster.

Myndighetene gav familien tillatelse til å flytte inn i et hus, men dette huset var gammelt og forfallent. Da brødrene så hvor dårlig vedlikeholdt det var, sørget de for hjelp. Én kom med en ovn, en annen med et vindu, og andre igjen skaffet en dør og en seng. Noen fikk tak i byggematerialer, og andre gav familien mat og ved. Dagen etter var ett rom blitt beboelig. Men huset kunne fremdeles ikke gi familien tilstrekkelig ly gjennom vinteren. Menigheten satte derfor opp en liste over alt det fremdeles var behov for, og forskjellige forkynnere gav det de kunne. Enda de selv var fattige, samlet de inn alt som trengtes – fra skjeer til takmaterialer.

Etter hvert som krigen fortsatte, ble matvarelagrene raskt tomme, og avdelingskontoret arbeidet hardt for å dekke brødrenes behov både materielt og åndelig. I samarbeid med det styrende råd organiserte avdelingskontoret innsamlinger av mat, klær, sko og medisiner.  I begynnelsen kom hjelpen hovedsakelig fra kroatiske brødre, men fordi de selv hadde det vanskelig, var det begrenset hvor mye de kunne gjøre. Brødre i Italia, Sveits, Tyskland og Østerrike sendte imidlertid gavmildt klær og medisiner og også bibelsk litteratur. Det kom lastebiler dag og natt, kjørt av sjåfører som var mer opptatt av sine kroatiske brødres behov enn av sin egen sikkerhet. Fra det sentrale lageret i Zagreb ble forsyningene distribuert til menigheter som hadde behov for hjelp.

Brødrene i Kroatia hadde fått hjelp, men hvordan kunne de selv hjelpe sine brødre i Bosnia? Lastebiler som fraktet 16 tonn mat og brensel, ble sendt av gårde mot den bosniske grensen. Dette var et farlig oppdrag, for det kom mange meldinger om at militære grupper begikk overgrep mot sivile. Hvis brødrene støtte på slike grupper, kunne de miste hjelpeforsyningene og til og med bli drept.

 En av brødrene forteller: «Vi kjørte gjennom skogsterreng og passerte den ene kontrollposten etter den andre. Noen ganger kjørte vi langs frontlinjen. Trass i farene kom vi trygt fram til Travnik i Bosnia. En soldat som hørte at vi hadde kommet, løp til det huset der brødrene var samlet. ’Folkene deres har kommet med lastebilene sine!’ ropte han. Du kan tenke deg hvor glade de ble. Vi bar matvarene inn i huset, sa noen få ord og måtte så raskt dra videre. Vi hadde også andre stoppesteder på ruten.»

Mange brødre skrev til Betel i Zagreb for å gi uttrykk for sin takknemlighet for den hjelpen de fikk. «Tusen takk for den store innsatsen dere gjør for at vi skal få all den åndelige føden regelmessig,» skrev en menighet. «Takk også for de hjelpeforsyningene vi har fått. Brødrene har virkelig behov for dem. Vi takker dere av hele vårt hjerte for de anstrengelsene dere gjør dere, og for den kjærlige omtanken dere viser.»

«Det er flere brødre som er flyktninger, og noen er uten inntekt,» stod det i et annet brev. «Da de mottok hjelpeforsyningene og så hvor mye de omfattet, fikk de tårer i øynene. Den kjærlige omtanken, den gavmildheten og den uselviskheten deres brødre viste, gjorde dypt inntrykk på dem og var til stor oppmuntring.»

I denne vanskelige tiden ble det gjort en spesiell innsats for å forsyne våre brødre med trosstyrkende åndelig føde. Det var også tydelig at de fikk hjelp av Jehovas ånd, ikke bare til å utholde disse traumatiske opplevelsene, men også til å bli åndelig sterkere. – Jak 1:2–4.

ET OPPMUNTRENDE BUDSKAP OM HÅP

Humanitære organisasjoner gav den materielle hjelpen de kunne, men det var bare Jehovas vitner som gav  hjelp som brakte varig lindring. Brødrene satt ikke passivt og ventet på at krigen skulle ta slutt, men gjorde alt de kunne for å gjøre andre kjent med det gode budskap om Riket.

I Vukovar, nær grensen til Serbia, der noen av de verste ødeleggelsene fant sted, måtte de fleste innbyggerne, også våre brødre, flykte fra byen. En av søstrene, Marija, ble imidlertid værende. I fire år hadde hun ingen kontakt med brødrene i Kroatia, men hun forkynte ivrig for de få som var igjen i byen. Og hennes nidkjærhet ble virkelig rikt lønnet. Tenk deg hvor overrasket de kroatiske brødrene ble da de så at det kom en gruppe på 20 fra Vukovar for å overvære områdestevnet i 1996!

Vårt budskap om håp har også kraft til å forandre folks liv. I begynnelsen av krigen steg en ung soldat raskt i gradene i en eliteenhet i den kroatiske hæren. I 1994 fikk han traktaten Hvem er det egentlig som styrer verden? mens han ventet på et tog. Da han ivrig leste traktaten, fikk han vite at det er Satan som er ansvarlig for den volden som blir utøvd mot mennesker, ikke Jehova Gud. Denne sannheten gjorde dypt inntrykk på ham. En av grunnene til at han hadde skaffet seg militær opplæring, var at han ønsket å hevne at hans 19-årige søster og to andre familiemedlemmer var blitt drept under krigen. Han hadde planlagt å dra til den landsbyen der drapsmennene bodde, men traktaten fikk ham til å tenke seg om. Han begynte å studere Bibelen, og etter å ha brukt flere år på å ikle seg den nye personlighet ble han døpt i 1997. Han drog til slutt til den landsbyen der drapsmennene bodde. Men i stedet for å ta hevn var han glad for å kunne forkynne det gode budskap om Guds rike for folk som trengte å lære om Guds barmhjertighet.

 Forkynnernes nidkjærhet i felttjenesten, selv under de bitreste konflikter, førte til en enestående økning i Kroatia. Fra krigens utbrudd i 1991 til dens slutt i 1995 økte antall pionerer med 132 prosent. Antall bibelstudier økte med 63 prosent, og antall forkynnere økte med 35 prosent. Ja, de kroatiske brødrene forkynte modig budskapet i Guds Ord, og Jehova velsignet rikt de anstrengelsene de gjorde seg.

SELVOPPOFRENDE ARBEIDERE

Kort tid før det internasjonale stevnet i 1991 kom de første Gilead-misjonærene til landet. Det var Daniel og Helen Nizan fra Canada. I tillegg ble noen ektepar fra europeiske land som hadde lært det lokale språket, innbudt til å tjene i Kroatia.

Et av disse ekteparene, Heinz og Elke Polach fra Østerrike, var spesialpionerer i det jugoslaviske distriktet i Danmark da de ble bedt om å flytte til Kroatia i 1991. Krigen brøt ut akkurat da de begynte i reisetjenesten. Den første kretsen deres omfattet Dalmatia-kysten og deler av Bosnia, der alle menighetene var berørt av krigen. «Det var en utfordring å få gjennomført besøkene i Bosnia under krigen,» sa Heinz. «På grunn av farene kunne vi ikke bruke vår egen bil, så vi måtte basere oss på det upålitelige bussystemet. Vi kunne ikke ta med oss særlig mye – bare noen få kofferter og en skrivemaskin.

Vi måtte være snarrådige. En gang da vi reiste mellom Tuzla og Zenica, ble bussen vår stanset av soldater. De sa at det var for farlig å fortsette. Alle måtte gå av bussen. Men vi visste at våre brødre i Zenica ventet på oss, så vi begynte å spørre andre om de kunne ta oss med. Til slutt fikk vi lov til å bli med en kolonne av tankbiler som fraktet bensin, og som hadde de  nødvendige papirene i orden. Vi brukte tiden underveis til å forkynne for sjåføren, som viste seg å være svært lydhør.

Nok en gang ble vi nødt til å stanse på grunn av kampene, og vi måtte kjøre på sideveier. Disse veiene var i dårlig forfatning, og det gjorde ikke saken bedre at det snødde. Vi måtte ofte stanse for å hjelpe andre lastebilsjåfører som hadde kjørt seg fast. På ett sted ble vi beskutt og måtte flykte fra området. Vi kom så langt som til Vareš, omkring fem mil fra det stedet vi skulle til, og der måtte vi overnatte.

Sjåføren lå og sov på setene, mens Elke og jeg krøp sammen bak i førerhuset for å prøve å holde varmen. Det føltes som den lengste natten i hele mitt liv. Men neste dag da vi omsider kom fram til Zenica, var brødrene veldig glad for å se oss. Det var verdt alt strevet! De hadde ikke rennende vann eller elektrisitet, men gjorde alt de kunne for å vise oss gjestfrihet. Selv om de var materielt fattige, var de åndelig rike og hadde stor kjærlighet til sannheten.»

Etter krigen er det blitt sendt nesten 50 spesialpionerer til Kroatia fra Italia, Tyskland, Østerrike og andre land. I tillegg har Jehovas organisasjon sørget for ytterligere hjelp og oppmuntring ved å sende flere misjonærer. Disse nidkjære heltidstjenerne har vært til stor hjelp, både i distriktet og i menighetene.

«JEG HADDE ALDRI TRODD AT JEG SKULLE FÅ OPPLEVE DENNE DAGEN!»

Fram til slutten av 1980-årene var en månedlig utgave av Vakttårnet blitt oversatt fra tysk til kroatisk av brødre som bodde utenfor Betel. Deretter, fra 1991 av, ble oversettelsesarbeidet gjort av et team på Betel. Med tiden godkjente det styrende råd at man begynte å oversette  Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter. Fram til da hadde brødrene brukt en 150 år gammel bibeloversettelse som hadde et gammeldags språk og inneholdt mange ukjente uttrykk. Det kroatiske oversetterteamet tok ledelsen i nært samarbeid med det serbiske og det makedonske teamet. Alle drog nytte av de andres arbeid og kommentarer.

Fredag den 23. juli 1999 er en dag som Jehovas vitner i Kroatia og i Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Serbia og Makedonia vil huske lenge. På alle de fire områdestevnene med temaet «Guds profetiske ord» ble Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter presentert samtidig på kroatisk og serbisk, og forsamlingene fikk vite at det også gikk fint framover med den makedonske oversettelsen. I flere minutter var det umulig for talerne å si noe mer på grunn av den tordnende applausen. Gleden var ubeskrivelig, og mange stevnedeltakere klarte ikke å holde tårene tilbake. «Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få oppleve denne dagen!» sa en bror som hadde vært eldste i mange år. Hele Bibelen ble utgitt på hvert av disse tre språkene i 2006.

Fram til 1996 var det et landsutvalg som under ledelse av avdelingskontoret i Østerrike tok seg av virksomheten til Jehovas vitner i Kroatia og i Bosnia-Hercegovina. I 1996 fikk Kroatia et avdelingskontor med et utvalg på fire medlemmer som skulle føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet i disse landene, og det er tydelig at Jehova har velsignet denne ordningen.

 NYTT AVDELINGSKONTOR OG NYE RIKETS SALER

Som andre steder merket Betel-familien i Zagreb i Kroatia virkningene av at det stadig ble flere forkynnere. Familiens størrelse hadde vokst fra 10 til omkring 50. Men ettersom Betel-hjemmet var beregnet på bare fire–fem ektepar, hadde det vært nødvendig å leie flere rom i nærheten.

Like etter at utvalget ved avdelingskontoret i Kroatia var blitt utnevnt, fikk det i oppdrag fra det styrende råd å kjøpe en eiendom i Zagreb der det kunne bygges et nytt Betel-hjem. Kroatiske frivillige og internasjonale tjenere bygde snart et vakkert Betel-hjem som kunne bidra til å fremme Rikets interesser i mange år framover. Dette nye avdelingskontoret med en tilhørende Rikets sal ble innviet lørdag  den 23. oktober 1999, og det samme ble en dobbelt Rikets sal i sentrum av Zagreb. Gjester fra 15 land var til stede, deriblant bror Gerrit Lösch fra det styrende råd, som holdt innvielsestalen. Dagen etter var 4886 til stede under et oppbyggende åndelig program som ble framført i en stor idrettshall. For en uforglemmelig dag dette var for Jehovas tjenere i Kroatia, som i noen tilfeller hadde tjent Jehova trofast i 50 år eller mer gjennom noen av de mest opprivende periodene i nyere tid!

Det er også blitt satt i gang et omfattende program for bygging av nye Rikets saler. Fram til 1990 holdt mange menigheter sine møter i kjellere eller private leiligheter. En menighet i Split holdt for eksempel sine møter i et lite rom i en privat bolig i 20 år. De hadde bare sitteplasser til 50 stykker, men det hendte at det var over dobbelt så mange til stede, slik at mange måtte stå utenfor. Det ble også holdt kretsstevner og områdestevner på det samme stedet, med 150 eller flere til stede. I dag har Split fire menigheter, som bruker to vakre Rikets saler. Som følge av økningen i antall forkynnere blir det holdt stevner i en konferansesal på et hotell. Avdelingen for bygging av Rikets saler, som står under ledelse av det regionale prosjekteringskontoret i Selters i Tyskland, fortsetter å organisere bygging av praktiske og tiltalende Rikets saler.

Både unge og gamle som har stilt seg til rådighet for å være med på å bygge Rikets saler, har gjort en fantastisk innsats. Fram til nå er det blitt bygd 25 nye Rikets saler, og 7 andre er blitt renovert. Dette har bidratt til at Rikets arbeid har gått framover, alt til Jehovas pris.

RIKETS ARBEID SKYTER FART

Da Kroatia oppnådde uavhengighet i 1991, håndhevet myndighetene de tidligere lovene om religion inntil  det kunne bli vedtatt nye lover. Den nyopprettede staten var nesten 90 prosent katolsk. Det innebar at presteskapet hadde betydelig innflytelse på regjeringen. Men på grunn av Jehovas vitners tidligere juridiske status og på grunn av deres uklanderlige rykte avgjorde justisdepartementet den 13. oktober 2003 at Jehovas vitner nå var et registrert trossamfunn i Kroatia. Etter at Jehovas tjenere hadde opplevd vanskeligheter i så mange år, kunne de endelig glede seg over å være juridisk anerkjent i dette landet.

I begynnelsen av 1990-årene var det bare ett kurs ved pionertjenesteskolen i året for alle landene i det tidligere Jugoslavia, men nå har Kroatia alene flere kurs hvert år. I september 2008 var det 5451 forkynnere i 69 menigheter i Kroatia. Og på minnehøytiden var det hele 9728 til stede! Alt dette tyder på at det er gode muligheter for enda større vekst.

Selv om det er mye religiøs intoleranse og presset i hverdagen er stort, er alle av Jehovas tjenere i denne regionen mer bestemt enn noen gang på å fortsette å forkynne det gode budskap om Guds rike, uansett hva Satan måtte gjøre i sin store vrede. (Åp 12:12) For det store flertall av befolkningen er det daglige strev for å skaffe seg det nødvendige til livets opphold blitt det viktigste i livet. Men blant disse menneskene finnes det noen som sukker over de bedrøvelige moralske tilstandene i verden, og som er klar over sin åndelige hunger. (Esek 9:3, 4; Matt 5:6) Disse menneskene blir nå funnet og hjulpet til å tilbe den eneste sanne Gud og si: «Kom, la oss gå opp til Jehovas fjell, til Jakobs Guds hus; og han skal lære oss sine veier, og vi vil vandre på hans stier.» – Jes 2:3.

 Virksomheten i Makedonia i nyere tid

«Kom over til Makedonia og hjelp oss!» sa den mannen som viste seg for apostelen Paulus i et syn i det første århundre. (Apg 16:8–10) Paulus og hans samarbeidspartnere forstod at Gud ledet dem til å kunngjøre det gode budskap om Guds rike i dette jomfruelige distriktet. De påtok seg villig oppdraget, og snart hadde kristendommen stor framgang der. Hvordan har det gått til at den sanne tilbedelse har hatt lignende framgang i våre dagers Makedonia, en mindre region nord for oldtidens Makedonia?

Etter den annen verdenskrig ble Makedonia den sørligste delrepublikken i Jugoslavia. Den oppnådde uavhengighet i 1991. To år senere, i 1993, gledet Jehovas vitner seg over å bli offisielt registrert i den nyopprettede staten. Dette gjorde det mulig å opprette et kontor i Makedonia som skulle stå under tilsyn av utvalget ved avdelingskontoret i Østerrike. I 1993 ble det kjøpt et hus i Alžirska-gaten i Skopje, og det makedonske oversetterteamet flyttet fra Zagreb i Kroatia til dette nye Betel-hjemmet.

Michael og Dina Schieben fra Tyskland kom for å reise i kretstjenesten, og Daniel og Helen Nizan fra Canada, som hadde tjent i Serbia, ble overflyttet til Makedonia. Det ble opprettet et landsutvalg, og virksomheten ved Betel kom i gang.

RESTRIKSJONER PÅ IMPORT AV LITTERATUR

Selv om Jehovas vitner var et registrert trossamfunn, var det vanskelig å importere litteratur. Fra 1994 til 1998  begrenset myndighetene importen av blad til ett eksemplar pr. forkynner. Som følge av det måtte brødrene lage kopier av studieartikler i Vakttårnet til dem de studerte Bibelen med. I tillegg kunne de motta blad som de fikk tilsendt i posten fra andre land, og utlendinger som kom på besøk til Makedonia, fikk lov til å ta med seg en liten forsyning av blad inn i landet. Til slutt, etter flere års saksgang, traff høyesterett en avgjørelse i favør av Jehovas vitner, som dermed fikk lov til å importere så mye litteratur de ønsket.

I august 2000 kom antall forkynnere opp i 1024. Det var første gang at over 1000 rapporterte tjeneste! Etter hvert som det ble utgitt mer litteratur på makedonsk og forkynnerantallet økte, ble huset i Alžirska-gaten for lite til å dekke behovene til den voksende Betel-familien. Året etter ble det kjøpt tre små hus i nabolaget, og disse ble revet for å gi plass til to nye bygninger. I dag arbeider og bor de 34 medlemmene av den makedonske Betel-familien i tre velutstyrte bygninger. De var glad for å ha Guy Pierce fra det styrende råd på besøk under innvielsesprogrammet den 17. mai 2003.

BYGGING AV RIKETS SALER

Brødre og søstre over hele Makedonia er svært takknemlige for ordningen med at det blir gitt hjelp til bygging av Rikets saler i land med begrensede ressurser. Et byggeteam bestående av fem brødre fikk i oppdrag å hjelpe menigheter med å bygge Rikets saler, og fra 2001 til 2007 ble det bygd ni nye saler. Dette flernasjonale byggeteamet har avlagt et flott vitnesbyrd ved å samarbeide i fred og enhet uten å nære etniske fordommer. En kjøpmann som besøkte en ferdigbygd Rikets sal, la merke til den gode kvaliteten på det håndverksmessige  arbeidet og sa: «Denne bygningen er virkelig blitt bygd med kjærlighet.»

Da byggeteamet bygde en ny Rikets sal i byen Štip, tvilte en av naboene på at prosjektet ville lykkes, fordi han antok at de unge byggearbeiderne var uerfarne. Men da salen var ferdig, kom han med byggetegningene til det nye huset sitt og spurte de unge brødrene om de ville bygge det for ham. Han var så imponert over kvaliteten på arbeidet deres at han tilbød dem god betaling. Han ble svært overrasket da brødrene fortalte ham at de ikke hadde bygd Rikets sal for å tjene penger, men for å vise sin kjærlighet til Gud og sin neste.

NY VERDEN-OVERSETTELSEN

I mellomtiden var en annen liten gruppe innviede menn og kvinner opptatt med en annerledes oppgave – å oversette Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter til makedonsk. Deres harde arbeid ble velsignet av Jehova, og på bare fem år oversatte de hele Ny verden-oversettelsen. De som var til stede på områdestevnet med temaet «Utfrielsen er nær!» i Skopje i 2006, ble svært glade da Gerrit Lösch fra det styrende råd presenterte denne fine nye bibeloversettelsen. Applausen var begeistret og langvarig, og mange fikk tårer i øynene. Noen av dem som skaffet seg et eksemplar i matpausen, satte seg straks ned for å lese denne utmerkede oversettelsen av Guds Ord på sitt morsmål.

Mange makedoniere har dyp respekt for Bibelen. Orhan, for eksempel, begynte å studere Bibelen for seks år siden. Han var analfabet, men lærte å lese og skrive med hjelp fra den broren som studerte med ham. Etter at han ble døpt for tre år siden, har han lest Bibelen seks ganger!

 En tid var Orhan den eneste forkynneren i byen Resen. Men mange snakket rosende om den tidligere analfabeten, og noen foreldre spurte broren om han ville studere med barna deres, ettersom de ønsket at barna skulle bli som han. Interessen for sannheten vokste, og etter hvert kom det i gang et ukentlig bokstudium i byen. En av de interesserte ble udøpt forkynner, og Orhan tjener nå som alminnelig pioner og menighetstjener.

HJELP FRA UTLANDET

I juli 2004 kom det et spesialpionerektepar fra Albania som skulle hjelpe til med å forkynne for de albansktalende i Makedonia, som utgjør 25 prosent av befolkningen. Det ble snart tydelig at dette ekteparet trengte hjelp, for de var de eneste forkynnerne i en albansktalende befolkning på over en halv million. Et år senere ble det derfor sendt enda et ektepar fra Albania, og de fire spesialpionerene var til støtte og oppmuntring for den lille gruppen på sju interesserte i byen Kičevo, som ligger i hjertet av det albanske samfunnet i Makedonia. Om våren året etter var denne lille gruppen glad for at det var 61 til stede under minnehøytidstalen, som ble holdt på både albansk og makedonsk. Siden den gang har gruppen vokst til 17 ivrige forkynnere, og det er gjennomsnittlig 30 eller flere til stede på møtene.

For at det skulle bli mulig å gjennomarbeide hele distriktet i Makedonia, godkjente det styrende råd at det ble gjennomført en spesiell kampanje fra april til og med juli 2007. Målet var å forkynne i distrikter som tidligere ikke var blitt gjennomarbeidet, og å gjøre den albansktalende befolkningen kjent med det gode budskap.

Kampanjen vakte stor begeistring, og hele 337 brødre og søstre fra sju land stilte villig opp for å hjelpe  til. Hvilke resultater gav dette? Det gode budskap ble forkynt i over 200 områder rundt om i Makedonia med omkring 400 000 innbyggere, og de fleste av disse hadde aldri hørt budskapet før. Det ble levert mer enn 25 000 bøker og brosjyrer og godt over 40 000 blad i løpet av den fire måneder lange kampanjen. Det ble brukt omkring 25 000 timer i tjenesten, og det ble startet over 200 bibelstudier.

«Noen ble rørt til tårer da de fikk høre hvor vi kom fra, og hvorfor vi besøkte dem,» fortalte en bror. «Andre ble svært grepet av det de leste i Guds Ord.»

Det kom mange begeistrede kommentarer fra dem som deltok i kampanjen. En søster skrev: «En lærer sa til oss: ’Gud velsigne dere. Dere gjør en fantastisk innsats. Jeg er virkelig glad for å høre det dere forteller meg!’»

«Det var vanskelig å forlate en slik misjonsmark som dette,» sa en forkynner. «Vi kunne se hvor stort behov  folk har for sannheten, og det var trist å ta avskjed med dem vi studerte Bibelen med.»

«Vi angrer på at vi ikke tok flere feriedager,» sa et ektepar, «for nå ser vi hvor stort behovet er.»

Som en oppsummering av hvordan mange følte det, sa en forkynner: «Jeg kan ikke huske at vi noen gang har hatt det så fint sammen som familie.»

I fjellene i nærheten av byen Tetovo forkynte en gruppe forkynnere i en landsby der ingen hadde forkynt tidligere. To av dem begynte å forkynne på den venstre siden av en gate, og to andre på den høyre siden. Da de bare hadde besøkt tre av husene, visste hele gaten at Jehovas vitner hadde kommet. Snart spredte nyheten seg til hele landsbyen, og en stor gruppe interesserte kvinner samlet seg rundt søstrene. Lenger ned i gaten var det en gruppe på 16 menn som ventet ivrig på brødrene. Noen beboere hentet raskt fire stoler som forkynnerne kunne sitte på, og en mann laget kaffe til dem. Forkynnerne delte ut litteratur til alle sammen og begynte å redegjøre for sannheten ved å gjøre god bruk av Bibelen.

Mange stilte spørsmål, og alle lyttet oppmerksomt. Ved slutten av besøket var det mange landsbyboere som ikke ville gå før de personlig hadde sagt farvel. Men brødrene ble bekymret da en eldre kvinne nærmet seg og hevet stokken sin. Hun pekte med stokken mot dem og utbrøt: «Denne vil jeg bruke på dere!» Hva var grunnen til at kvinnen var så opprørt? «Dere har gitt alle unntatt meg en bok,» var forklaringen. Så sa hun: «Jeg vil ha den store gule», samtidig som hun pekte på et eksemplar av Min bok med fortellinger fra Bibelen som naboen hennes hadde fått. Brødrene gav henne straks den siste boken de hadde.

 FORKYNNELSE FOR ROMBEFOLKNINGEN

I Makedonia finnes det en stor rombefolkning. Romene kan snakke makedonsk, men morsmålet deres er en muntlig form for romanes som er en blanding av flere romanesdialekter. Landets hovedstad, Skopje, har etter sigende den største konsentrasjonen av romer i Europa, det vil si omkring 30 000. Her finnes det tre romanesspråklige menigheter som har møter i et kompleks med to Rikets saler i området Šuto Orizari. De 200 forkynnerne arbeider i et fruktbart distrikt, som har et forholdstall på én forkynner pr. 150 innbyggere – et av de beste forholdstallene i landet. Noe som viser hvor positivt romene reagerer på budskapet, er at det var 708 til stede på minnehøytiden i 2008.

Hva blir gjort for å hjelpe de ydmyke og sannhetssøkende romene til å lære om Guds hensikt på sitt morsmål? Disposisjonen for det spesielle foredraget i 2007 ble oversatt til romanes, og en eldste som selv er rom, holdt talen for 506 oppmerksomme tilhørere. Forkynnere fra forskjellige etniske grupper – romer, makedoniere og albanere – ble svært glade da brosjyren Hva krever Gud av oss? ble utgitt på romanes på områdestevnet i 2007. Fram til da hadde forkynnerne ofte ledet bibelstudier på sitt eget språk ved å bruke makedonsk litteratur. Nå oppnår de gode resultater ved å bruke «Krever-brosjyren» på romanes for å nå oppriktige menneskers hjerte.

I dag er de 1277 forkynnerne i 21 menigheter i Makedonia ivrig opptatt med å følge apostelen Paulus’ eksempel. Den positive reaksjonen fra mange makedonske sannhetssøkere viser at det har vært anstrengelsene vel verdt å ’komme over til Makedonia’.

 Virksomheten i Serbia i nyere tid

Serbia, som ligger i hjertet av Balkanhalvøya, er hjem for folk av mange nasjonaliteter og med forskjellige kulturer. Det var her i byen Beograd at det ble åpnet et avdelingskontor i 1935 som skulle ta hånd om distriktene i det tidligere Jugoslavia, noe som førte til enestående teokratisk vekst. Hvordan har brødrene i Serbia gitt hjelp til de nyopprettede landene i regionen i nyere tid?

Mens landegrensene ble stengt og det religiøse og etniske hatet spredte seg, arbeidet brødre av forskjellige nasjonaliteter fredelig sammen på kontoret i Zagreb i Kroatia. Men ettersom det var så sterke etniske og nasjonale fordommer blant folk utenfor Betels vegger, ble våre serbiske brødre etter en tid tvunget til å forlate Kroatia. I 1992 ble oversettingen av serbiske publikasjoner igjen utført i Beograd i Serbia, slik tilfellet hadde vært nesten 50 år tidligere. Det viste seg at denne flyttingen både var fornuftig og skjedde i rett tid.

Det var stort behov for humanitær hjelp i Bosnia, der det foregikk intense kamper. Avdelingskontoret i Østerrike hadde kjærlig ordnet med en hjelpesending, og det var brødrene i Serbia som var best i stand til å levere forsyningene til de områdene av Bosnia som ble kontrollert av serbere.

Selv om kampene ikke spredte seg til Serbia, følte man likevel virkningene av krigen der. På grunn av en handelsblokade var det vanskelig å motta litteraturforsendelser fra Tyskland, der litteraturen ble trykt. Når menighetene ikke fikk de nyeste bladene, studerte brødrene  eldre artikler inntil de fikk nyere numre. Men i det lange løp gikk ikke brødrene glipp av et eneste nummer av bladene.

«EN STYRKENDE HJELP»

«Da vi kom til Serbia i 1991, var det stor politisk uro i landet,» sa Gilead-misjonæren Daniel Nizan. «Vi ble imponert over den iveren brødrene viste trass i de vanskelige forholdene de levde under. Jeg husker hvor overrasket min kone og jeg ble over å se at omkring 50 nye reiste seg for å bli døpt på den første spesielle stevnedagen vi var til stede på. Det var veldig oppmuntrende for oss.»

Ekteparet Nizan var til stor hjelp i forbindelse med organiseringen av det nyopprettede kontoret i Beograd. Det første kontoret, som var stort nok for ti personer, lå i Milorada Mitrovićas gate. I første etasje var det også en Rikets sal. Etter hvert som oversettelsesavdelingen ble større, ble det behov for mer plass. Med tiden fikk man kjøpt en passende tomt, og byggingen av det nye Betel-hjemmet begynte. I slutten av 1995 flyttet Betel-familien dit.

 De stadig vanskeligere forholdene fikk flere mennesker til å reagere positivt på sannheten, og etter hvert som forkynnerantallet økte, ble det større behov for kjærlig tilsyn. Dette behovet ble delvis dekket av spesialpionerer fra Italia – energiske og selvoppofrende heltidstjenere som villig gav av seg selv. Trass i at det ikke var lett å lære et nytt språk og tilpasse seg en uvant kultur mens det pågikk en krig, ble disse «en styrkende hjelp» for våre brødre i Serbia. – Kol 4:11.

De utenlandske pionerene hjalp til på mange måter, men det viktigste var at «de satt inne med teokratisk erfaring,» sa Rainer Scholz, koordinator for det serbiske landsutvalget. I dag er det 55 menigheter i Serbia som er takknemlige for å få hjelp av 70 spesialpionerer.

PROBLEMER PÅ GRUNN AV HYPERINFLASJON

Serbia unnslapp ikke de økonomiske problemene som fulgte med krigen. Et særlig stort problem var den galopperende inflasjonen. «I løpet av de 116 dagene fra oktober 1993 til 24. januar 1994 var den samlede inflasjonen på 500 billioner prosent,» ifølge en kilde. Mira Blagojević, som har arbeidet på Betel siden 1982, forteller at hun måtte ta med seg en hel sekk full av penger bare for å kunne kjøpe noen grønnsaker på torget.

En annen søster, Gordana Siriški, forteller at da moren hennes hentet den månedlige pensjonen sin, var den ikke verdt mer enn det man måtte betale for en rull toalettpapir. «Det er sannelig ikke lett å forstå hvordan folk klarte seg når alt de eide, plutselig ble verdiløst,» sa Gordana. «Takket være vårt verdensomspennende brorskap fikk vi hjelpesendinger fra utlandet. Samtidig med at folk mistet troen på bankene og regjeringen, fikk mange tro på Gud, og brødrene ble nærere knyttet til hverandre.»

 BIBELOVERSETTING

I flere år arbeidet oversetterteamene i Jugoslavia nært sammen på ett sted i Zagreb i Kroatia. Etter krigen flyttet teamene til sine respektive land, men de opprettholdt kontakten med teamet i Zagreb. Dette viste seg å være til stor nytte da det serbiske teamet begynte å oversette Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter. Målet var å presentere den på Jehovas vitners områdestevne i 1999.

Men samtidig med at oversetterne var i ferd med å fullføre bibelprosjektet, forberedte landet seg på krig. Under bombeangrep ville telekommunikasjonen utvilsomt bli upålitelig, slik at det ville bli vanskelig for oversetterne å få sendt stoffet fra Beograd til trykkeriet i Tyskland. Tirsdag den 23. mars, like før flyangrepene startet, arbeidet brødrene hele natten og fikk sendt de elektroniske filene til Tyskland tidlig om morgenen. Noen få timer senere begynte bombingen, og oversetterne søkte ly. De var lykkelige over at de var blitt ferdige i tide, og gleden ble enda større da den trykte bibelen ble presentert fire måneder senere på områdestevnet i Beograd. Under bombingen og de mange strømbruddene fortsatte brødrene å oversette andre publikasjoner. De måtte imidlertid ofte avbryte arbeidet og løpe til et trygt sted. Selv om dette var en stressende periode, var alle lykkelige over at de kunne være med på å framstille den sårt tiltrengte åndelige føden.

Med mye hardt arbeid og med Jehovas velsignelse ble Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter på serbisk presentert på områdestevnet i juli 1999. Stevnedeltakerne var svært glade og takknemlige for å kunne lese denne oversettelsen på sitt eget språk. Senere, på områdestevnene i 2006, ble hele Ny verden-oversettelsen på serbisk utgitt med både kyrillisk og latinsk skrift.

 STERKERE MOTSTAND FRA RELIGIØST HOLD

Ettersom den serbisk-ortodokse kirke er landets dominerende trossamfunn, er det mange som sidestiller det å være serber med det å være ortodoks. De mener at en person ikke er en ekte serber hvis han ikke er medlem av den ortodokse kirke. I løpet av 1990-årene var det likevel mange som tok imot vårt bibelske budskap om håp. Da krigen endte i 1999, var det blitt nesten dobbelt så mange forkynnere. Det høyeste antallet som var blitt nådd, var 4026.

Denne åndelige framgangen førte til at Jehovas folk pådrog seg den ortodokse kirkes vrede. Ved å fyre opp under de nasjonalistiske følelsene gikk kirken inn for å sette en stopper for vårt kristne forkynnelsesarbeid. Gjennom direkte vold og ved å manipulere med loven prøvde motstanderne å ta motet fra våre brødre. For eksempel satt 21 av våre brødre fortsatt i fengsel fordi de holdt seg politisk nøytrale. De fleste av disse ble løslatt like etter krigen, takknemlige for at Jehova hadde styrket deres tro under prøvelsene.

Plutselig, den 9. april 2001, forbød innenriksdepartementet import av vår litteratur. Av hvilken grunn? Det ble hevdet at våre publikasjoner ville ha negativ innflytelse på landets ungdom. Til og med Bibelen var tatt med på listen over forbudte publikasjoner!

Som følge av de negative reportasjene på TV og i avisene om vårt arbeid var det en del beboere som tydde til vold. «Det hendte at de slo eller fiket til oss når vi forkynte fra dør til dør, og andre ganger kastet de stein på oss,» sa en spesialpioner. Det ble også gjort hærverk på noen Rikets saler. I dag har våre brødre i Serbia frihet til å holde møter, men de er nødt til å holde en lav profil.

 Brødrene fortsetter å være ivrige i forkynnelsen. De viser at Jehovas folk er uten fordommer, og at de har sann kristuslignende kjærlighet. I de senere årene er det blitt arrangert vellykkede forkynnelseskampanjer der brødre fra andre europeiske land har brukt en del av ferien sin for å hjelpe til med å gjennomarbeide ledig distrikt i Serbia og Montenegro. Likevel er det fremdeles mye arbeid som må gjøres for å nå de omkring tre millioner innbyggerne i disse områdene.

I dag består Betel i Beograd av tre bygninger som er omgitt av parklignende hager. De tre medlemmene av landsutvalget fører tilsyn med arbeidet i både Serbia og Montenegro. Takket være at Jehova velsigner sitt folk i denne tidligere krigsherjede regionen, kan navnet Serbia nå bli forbundet med Jehovas vitners iver og besluttsomhet.

 Virksomheten i Kosovo i nyere tid

Gnisningene mellom serbere og albanere i Kosovo i 1980-årene utviklet seg til åpen strid i 1990-årene, noe som førte til store lidelser og mye hjertesorg. I denne situasjonen fikk våre brødre og søstre anledning til å vise «broderlig hengivenhet uten hykleri» overfor trosfeller av enhver etnisk bakgrunn. (1. Pet 1:22) I tillegg har de adlydt den befalingen Kristus gav: «Fortsett å elske deres fiender og å be for dem som forfølger dere.» (Matt 5:43–48) Men det har ikke alltid vært lett å gjøre dette.

Saliu Abazi, en tidligere muslim som snakker albansk, forteller: «Brødre som har vært muslimer, blir ikke alltid godt mottatt av praktiserende muslimer, og familiene våre tror med urette at vi har vendt dem ryggen fordi vi har valgt en annen religion. På grunn av de etniske gnisningene mellom albanere og serbere kan det dessuten være vanskelig for tidligere muslimer å forkynne for serbere.»

Likevel holdt 30 personer fra forskjellige etniske grupper møter hjemme hos Saliu. Han forteller: «I de årene ble møtene holdt på serbisk, og vi fikk litteratur fra Beograd. En dag kom politiet uventet til huset mitt. På det tidspunktet hadde brødrene fra Beograd nettopp levert litteraturen, og vi var alle samlet hjemme hos meg. Da jeg sa til politifolkene at disse var mine brødre, kunne de ikke forstå hvordan serbere og albanere kunne være brødre.» I 1998 fikk denne gruppen av forkynnere leid et lokale i den største byen i Kosovo, Priština, som de brukte som Rikets sal.

 Våren 1999 økte de etniske gnisningene og de nasjonalistiske følelsene i urovekkende grad. «Naboen min truet meg med at hvis sønnen min og jeg ikke gikk med i krigen, ville huset vårt bli brent ned,» sier Saliu. «Det politiske klimaet hadde en forferdelig virkning på folk. Fordi de ikke anerkjente den tidligere serbiske regjeringen, var det umulig å håndheve lovene, og de brukte vold og gjorde som de selv fant for godt.»

Etter hvert som den politiske situasjonen forverret seg, ble forholdene vanskeligere for serbere som bodde i Kosovo. Under konflikten i 1999 ble både serbere og albanere i tusentall tvunget til å flykte til naboland. Midt oppe i disse ekstreme etniske stridighetene satte Saliu livet på spill ved å la sine serbiske brødre søke tilflukt i hans hjem.

FORMET AV JEHOVAS TANKER

«Hatet mellom serbere og albanere var intenst,» sa en søster. «Det var noe vi hadde lært fra barndommen av. Selv etter at vi var blitt kjent med sannheten, var det ikke lett å kvitte seg med disse følelsene. Mange av oss måtte gjøre store forandringer for å kunne ha samme syn på tingene som Jehova. Selv da jeg var i ferd med å lære at Jehova er kjærlighet, var jeg så preget av hat at jeg pleide å unngå en søster i menigheten bare fordi hun var serber. Men etter hvert som jeg fortsatte å studere, forstod jeg at  mens andre religioners lære splitter folk, så sørger sannheten fra Jehovas Ord for å forene folk.» Har Guds Ords kraft hjulpet denne søsteren til å ta på den nye, kristne personlighet? Hun forteller: «I dag er jeg glad for å tjene i den samme menigheten i forening med mine serbiske brødre og søstre.» – Kol 3:7–11; Hebr 4:12.

Sann kristen enhet skiller seg ut i denne religiøst splittede verden. Mens nasjonalismen fikk folk til å brenne ned hus og kaste håndgranater, reiste våre brødre til Beograd i Serbia for å være med på et områdestevne som ble holdt i juli 1998. Albanere, kroater, makedoniere og romer satt fredelig sammen på bussen. Dashurie Gashi, som skulle bli døpt på dette stevnet, forteller: «Da soldatene stoppet bussen, kunne vi se at de hadde et vantro uttrykk i ansiktet. Midt blant alle de etniske stridighetene i disse landene var vi for vår del forent som ett folk – Jehovas folk.»

En ung kvinne som tilhørte romfolket, ble kjent med sannheten som barn gjennom sin tante i utlandet. Det første hinderet hun måtte overvinne, var sin egen analfabetisme. Motivert av kjærlighet til Jehova lærte hun å lese og skrive i løpet av de tre årene hun studerte Bibelen. Det andre hinderet var bestefaren hennes, som hun bodde hos. «Jeg pleide å snike meg ut av huset for å gå på møter,» sier hun. Men når hun kom hjem, pleide bestefaren å slå henne. «Jeg led fysisk på grunn av sannheten,» forteller hun, «men jeg gav ikke opp. Jeg tenkte på alt det den trofaste Job måtte gjennomgå. Fordi jeg hadde sterk kjærlighet til Jehova, var jeg fast bestemt på å fortsette å studere.» Hun tjener nå som pioner, og hun leder et bibelstudium med to jenter som er analfabeter. Selv om hun aldri har fått noen formell skolegang, er hun i stand til å undervise andre, takket være den opplæringen hun har fått på den teokratiske tjenesteskolen.

 Adem Grajçevci var muslim før han ble kjent med sannheten i Tyskland i 1993. Senere, i 1999, reiste han hjem til Kosovo, og i likhet med mange andre nye Jehovas vitner måtte han overvinne fordommer og motstand fra familien. Han forteller: «Da jeg var i ferd med å lære om sannheten, var det til stor hjelp for meg å vite at Satan er denne verdens hersker, og at det er han som står bak alle de grusomme tingene som skjer.» Adems far likte ikke sønnens nye, kristne tro og bad ham velge mellom Jehova og familien. Adem valgte Jehova, fortsatte å gjøre åndelige framskritt og tjener i dag som kristen eldste. Etter hvert er Adems far heldigvis blitt mildere stemt, og han viser nå større respekt for Adems avgjørelse.

Adems sønn, Adnan, var ikke interessert i religion i det hele tatt under oppveksten. Han var oppslukt av kampsport og fikk tilnavnet Slugger’n av sine konkurrenter. Men han sluttet med alt dette da sannheten omsider rørte ved hans hjerte. Han gjorde fine framskritt og ble døpt. «Kort tid etter at jeg ble døpt, måtte jeg treffe en avgjørelse,» sa han. «Jeg hadde en god jobb og høy levestandard. Men åndelig sett stod det ikke så bra til, og jeg hadde liten tid til tjenesten. Jeg fant ut at det var på tide med en forandring, så jeg sluttet i jobben.» Han begynte som pioner, ble utnevnt til menighetstjener og ble senere innbudt til å gjennomgå den første klassen ved tjenesteopplæringsskolen i Albania. Nå er han eldste, og han og hans kone, Hedije, tjener som spesialpionerer. Hvordan ser han på den avgjørelsen han traff? «Jeg kunne ikke ha vært lykkeligere,» sier han. «Jeg angrer ikke på at jeg valgte heltidstjenesten.»

FORENT TILBEDELSE OG UNDERVISNING

I dag bruker alle de seks menighetene i Kosovo leide lokaler som Rikets saler. Noen menigheter er små, for  eksempel menigheten i byen Peć, som har 28 forkynnere. Siden det er så få utnevnte brødre, er det noen menigheter som ikke kan ha offentlige foredrag hver uke. Men i likhet med brødrene og søstrene i Peć kommer de trofast sammen hver uke for å holde Vakttårn-studiet og de andre menighetsmøtene.

I flere år førte det serbiske landsutvalget kjærlig tilsyn med brødrene i Kosovo gjennom særdeles vanskelige tider. I år 2000 gav det styrende råd avdelingskontoret i Albania i oppdrag å ta seg av forkynnelsesarbeidet i Kosovo for at det skulle bli lettere å dekke brødrenes endrede behov.

Inntil ganske nylig var de fleste Jehovas vitner i Kosovo serbere, så møtene ble holdt på serbisk, og brødrene hjalp albansktalende personer til å få utbytte av programmet. Nå er situasjonen omvendt. De fleste brødrene i Kosovo er albanere. Med unntak av i én serbiskspråklig menighet blir møtene holdt på albansk, og brødrene tolker talene til serbisk, slik at de serbiske brødrene kan følge med. Stevnene blir holdt på begge språk. I 2008 ble for eksempel hele programmet på områdestevnet framført på albansk og tolket til serbisk, mens hovedtalene ble framført på serbisk av kosoviske eldste. «Trass i det hatet som gjør seg gjeldende i samfunnet, er vi én familie når vi er samlet i møtelokalet vårt,» sier en bror.

Selv om de fleste innbyggerne i Kosovo er muslimer, har de respekt for Bibelen, og mange er villig til å drøfte religiøse spørsmål. Brødrene i Kosovo var svært glade da antall forkynnere kom opp i 164 i 2008, flere enn noen gang. Med full tillit til Jehova er de fast bestemt på å fortsette å anstrenge seg for å gjennomarbeide hele distriktet og forkynne det gode budskap for mennesker av alle nasjonaliteter.

 Virksomheten i Montenegro i nyere tid

Denne bortgjemte middelhavsperlen er et vakkert lite land ved adriaterhavskysten. Montenegro, som er omgitt av Albania, Kosovo, Serbia og Bosnia-Hercegovina, rommer et forbløffende mangfold og byr på storslagen naturskjønnhet. Landet har nesten 30 mil med praktfull kystlinje langs Adriaterhavet. Tara-elvedalen er en av de dypeste og lengste ravinene i Europa. Skutarisjøen er den største innsjøen på Balkanhalvøya og har et av de største fuglereservatene i Europa. Og alt dette finnes i et område som bare er en tredjedel så stort som Sveits!

Landets historie har imidlertid vært preget av kriger, stridigheter og lidelser. Montenegrinernes kamp for tilværelsen har satt et tydelig preg på deres tradisjon, mentalitet og kultur. Et grunnleggende trekk ved kulturen er at slike karaktertrekk som tapperhet, hederlighet, verdighet, ydmykhet, selvoppofrelse og respekt for andre står høyt i kurs. Mange av de hardføre montenegrinerne har tatt imot det gode budskap om Riket og er nå lojale forsvarere av Bibelens sannhet.

ÅNDELIG VEKST

Ingen som overvar det epokegjørende områdestevnet i Zagreb i Kroatia i 1991, vil noensinne glemme enheten og kjærligheten blant de brødrene som var samlet der fra alle deler av det tidligere Jugoslavia. «Siden det kunne bryte ut krig når som helst, var det farlig å reise fra Montenegro til Kroatia,» sier Savo Čeprnjić, som nylig hadde begynt å studere Bibelen. «Jeg var overrasket over å se så  mange busser komme til stevnestedet uten at det oppstod problemer. Enda mer imponerende var freden og enheten blant vitnene. Den første dagen var det hundrevis av politifolk til stede, men etter at de hadde forstått at vi var fredelige, var det bare noen få som meldte seg til tjeneste de neste dagene.»

Før krigen begynte, hadde et ektepar reist regelmessig fra Kroatia til Montenegro for å lede et studium med Savo. Men hvordan gikk det med dette studiet etter at grensene ble stengt?

«Interesserte som hadde kommet lenger i sitt studium, måtte undervise andre,» forklarer Savo. «En døpt bror ledet et studium med meg i boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Men da dette ikke lot seg gjøre lenger, fortsatte en udøpt person å studere med meg. I 1992 hadde den gruppen som kom sammen for å holde bokstudiet og Vakttårn-studiet i byen Hercegnovi, økt til 15.» Både Savo og hans kone og datter fortsatte å gjøre framskritt, og de ble døpt i 1993. I dag er det en Rikets sal og 25 forkynnere i denne maleriske kystbyen.

I begynnelsen av 1990-årene holdt en gruppe forkynnere møter i hovedstaden, Podgorica. Gruppen fortsatte å vokse, og i 1997 ble det lagt planer om å kjøpe en tomt til en Rikets sal. På den tomten brødrene skaffet seg, stod det en mur, og brødrene fant ut at de ville la muren stå for å holde tomten avskjermet. Men en politimann som bodde i kjelleren i nabobygningen, spurte om de kunne fjerne muren, så han fikk mer lys inn i den mørke leiligheten sin. For å bevare et godt forhold til naboen gikk brødrene med på å rive muren og erstatte den med et gjerde. Denne avgjørelsen viste seg å bli en velsignelse.

Da andre leieboere i nabobygningen skapte vanskeligheter for brødrene, sa politimannen til dem at hvis de  skadet Rikets sal, skulle han sørge for at de ble anmeldt. Nå har brødrene både en vakker Rikets sal og et hus for spesialpionerer, og de har i tillegg et stort overbygd parkeringsanlegg som også kan brukes til stevner.

Det var imidlertid ikke like lett for brødrene i byen Nikšić å skaffe seg en Rikets sal. De kjøpte en tomt i 1996, men folk på stedet mislikte å få en Rikets sal i nabolaget. Brødrene voktet byggeprosjektet dag og natt fordi de var redd for at naboene skulle prøve å sabotere det. En dag fikk en prest samlet en pøbelflokk på 200 personer som stormet tomten med geværer og stokker. De skjøt opp i  luften og begynte å rive ned Rikets sal murstein for murstein. Politiet stod passivt og så på.

Ettersom det ikke var mulig å løse konflikten på fredelig vis, gikk brødrene inn for å finne en annen eiendom. Fire år senere kjøpte de en bygning som de renoverte og gjorde om til en Rikets sal. Til å begynne med så det ikke ut til at de skulle få noen problemer med naboene, men noen måneder senere ble salen ødelagt i en brann som trolig var påsatt. Våre besluttsomme brødre gav imidlertid ikke opp. De gikk på med krum hals og bygde salen opp igjen. Siden den gang har de ikke hatt flere problemer.

De fire menighetene i Montenegro står under tilsyn av det serbiske landsutvalget. Med et forholdstall på én forkynner pr. 2967 innbyggere er de 201 forkynnerne takknemlige for den hjelpen de får fra de 6 spesialpionerene. Folk flest i Montenegro ser det slik at religion er mer et spørsmål om tradisjon enn om å lese i Bibelen. Men våre brødre og søstre i Montenegro fortsetter lojalt å forkynne det gode budskap med frimodighet.

 Virksomheten i Slovenia i nyere tid

Fram til uavhengigheten i 1991 utgjorde Slovenia den nordvestlige delen av Jugoslavia. Etter at Slovenia ble uavhengig, gikk det stadig framover med økonomien, og i 2004 ble landet medlem av EU. Til tross for sin forholdsvis beskjedne størrelse kan Slovenia by på svært forskjellige landskaper. Innenfor landets grenser finnes det majestetiske fjell, høytliggende innsjøer, frodige skoger, enorme kalksteinsgrotter og en malerisk riviera. På litt over en time kan man bevege seg fra de friske og kjølige fjellstrøkene til de varme og behagelige olivenlundene og vinmarkene ved adriaterhavskysten. Slovenias kulturelle og historiske steder byr dessuten på endeløse muligheter for nye oppdagelser. Men dette lille landets skjønnhet stikker dypere enn til nasjonalparker og historiske byer. Slovenia har en rik åndelig arv.

RIKETS SALER OG PIONERER

Du husker sikkert at Maribor var den byen der de «bibeltroende barbererne» forkynte sin nye tro. En  restaurant, som senere fikk det passende navnet Novi Svet (Ny verden), var et praktisk møtested for den lille gruppen som etter hvert oppstod der. I dag takker de slovenske brødrene Jehova for vakre Rikets saler der de kan komme sammen for å tilbe og få undervisning. På grunn av økningen i antall forkynnere, og også på grunn av de mer gunstige forholdene i 1990-årene, ble det opprettet et regionalt byggeutvalg. Med hjelp fra over 100 frivillige og pengegaver fra utlandet har slovenske menigheter bygd eller renovert 14 Rikets saler siden 1995.

Etter hvert som det ble flere forkynnere, økte også tallet på alminnelige pionerer – fra 10 i 1990 til 107 i 2000. Blant disse ivrige pionerene var Anica Kristan, som hadde vært medlem av sentralkomiteen i Jugoslavias kommunistparti før hun tok imot sannheten.

Brødre og søstre som har kommet fra andre land for å tjene i Slovenia, har satt fart i forkynnelsesarbeidet. I 1992 kom de første misjonærene, Franco og Debbie Dagostini. Da de fikk et nytt oppdrag i Afrika, ble to nye misjonærer, Daniel og Karin Friedl fra Østerrike, sendt til Slovenia. Senere ble Gilead-misjonærene Geoffrey og Tonia Powell og Jochen og Michaela Fischer sendt hit. Både disse misjonærene og spesialpionerer fra Italia, Polen og Østerrike har vært drevet av dyp kjærlighet til Jehova og et inderlig ønske om å hjelpe andre.

SYKEHUSKONTAKTUTVALG

I 1994 ble det opprettet en avdeling for sykehusinformasjon på Betel, og Slovenia fikk to sykehuskontaktutvalg. Noen av de brødrene som fikk i oppdrag å tjene i disse utvalgene, hadde et møte med helseministeren, som i sin tur arrangerte et møte for direktørene på alle sykehusene i Slovenia. Brødrene forklarte hvordan sykehuskontaktutvalgene fungerer, og redegjorde  for hvorfor Jehovas vitner nekter blodoverføring. Dette har lagt forholdene til rette for et godt samarbeid mellom leger og de av deres pasienter som nekter blodoverføring, og det har også ført til at det er blitt skrevet artikler om behandling uten bruk av blod i medisinske tidsskrifter.

I 1995 utførte slovenske leger sin første operasjon på åpent hjerte uten bruk av blod. Mediene rapporterte om den vellykkede operasjonen, og den kirurgen og den anestesilegen som var involvert, skrev en vitenskapelig artikkel om den. Dette har banet veien for mer medisinsk behandling uten bruk av blod, og det er nå flere leger som er villig til å respektere Jehovas vitners valg av medisinsk behandling.

BEHOVENE TIL ET VOKSENDE ANTALL FORKYNNERE BLIR DEKKET

Etter de politiske forandringene i 1991 bestemte det styrende råd at det skulle opprettes et kontor i Slovenia som kunne ta bedre hånd om Rikets interesser. Det ble  kjøpt en enetasjes bygning i den sentrale delen av Slovenias hovedstad, Ljubljana. Lokalene ble renovert, og den 1. juli 1993 kunne Betel-familien flytte inn. Til å begynne med hadde Betel-familien ti medlemmer, men i løpet av de neste ti årene vokste antallet til 35. Som følge av det ble det leid en bygning i nærheten som kunne romme kjøkkenet, spisesalen og vaskeriet. I mellomtiden flyttet betelittene til leiligheter i nærheten for at det skulle bli mer kontorplass. Kontoret i Slovenia begynte å fungere som et av Jehovas vitners avdelingskontorer i 1997.

Da det styrende råd godkjente at det ble bygd et nytt avdelingskontor i Slovenia, begynte brødrene å lete etter en egnet tomt. Etter å ha undersøkt omkring 40 forskjellige eiendommer valgte brødrene en tomt i nærheten av byen Kamnik, 20 kilometer fra hovedstaden, ved foten av de vakre alpetoppene. Snart hadde de oppfylt reguleringsbestemmelsene, innhentet byggetillatelse, kjøpt eiendommen, inngått kontrakter med et byggefirma og innbudt internasjonale tjenere til å arbeide på prosjektet. Det virket som om det bare var å gå i gang.

Men da nyheten om prosjektet nådde offentligheten, var naboene raske til å vise sin motstand. Den dagen byggearbeidet skulle ha begynt, sperret en gruppe demonstranter atkomsten til byggeplassen med barrikader. Snart viste de fram bannere som uttrykte deres motstand. Seks dager senere, omkring klokken tolv, kom det 30 politifolk som skulle beskytte de kommunearbeiderne som hadde fått i oppdrag å fjerne demonstrantenes barrikader. Demonstrantene ropte skjellsord mot politiet. Men i mellomtiden var prosjektet blitt utsatt, så verken brødrene eller noen fra byggefirmaet var på byggeplassen den dagen. Ettersom prosjektet var blitt utsatt, avtok motstanden, og våre brødre arbeidet for å finne en fredelig løsning.

 Gjerdet rundt byggeplassen var blitt revet ned tre ganger av demonstrantene, men prosjektet kom omsider i gang en måned senere og fortsatte uten flere hindringer. Det som begynte som et angrep på Jehovas folk, ble faktisk til en velsignelse, for saken hadde vakt stor oppsikt i mediene. Byggeprosjektet ble omtalt over 150 ganger på TV og radio og i avisene. Etter omkring elleve måneder ble byggingen fullført, og i august 2005 flyttet Betel-familien inn på sitt nye avdelingskontor.

Siden den gang er forholdet mellom brødrene og naboene deres blitt helt forandret. Mange naboer har besøkt avdelingskontoret. En tidligere motstander ble senere svært interessert i byggeprosjektet. Han spurte hvem vi er, og hva slags arbeid som skulle bli utført inne i bygningen. Da han fikk en omvisning på avdelingskontoret,  gjorde det inntrykk på ham at han ble tatt så godt imot, og at bygningen var så ren. «Naboene spør meg om jeg nå er på parti med dere,» fortalte han brødrene, «og jeg svarer: ’Like mye som jeg var imot Jehovas vitner tidligere, er jeg nå for dem, for de er gode mennesker.’»

Den 12. august 2006 var den glederike dagen da Theodore Jaracz fra det styrende råd holdt innvielsestalen for en forsamling på 144 fra omkring 20 forskjellige land. På et spesielt møte i Ljubljana talte han til en forsamling på 3097 fra alle deler av Slovenia og fra Kroatia og Bosnia-Hercegovina.

EN LYS FRAMTID

Jehovas vitner i Slovenia ser framtiden lyst i møte i full tillit til at deres himmelske Far vil lede dem og velsigne dem. På områdestevnet i 2004 var de glad for å motta Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter  på slovensk. Nå, med støtte fra et velutstyrt nytt avdelingskontor og med mange arbeidsomme pionerer i sin midte, er de fast bestemt på å følge Jesu befaling om å forkynne og gjøre disipler. – Matt 28:19, 20.

I Slovenia, som er et hovedsakelig katolsk land, var det mange som ble ateister i løpet av kommunisttiden. Mange er dessuten nedtynget av livets bekymringer eller oppslukt av materialismen. Andre er mer interessert i sport og underholdning. Men det finnes fremdeles oppriktige mennesker som blir tiltrukket av Guds løfter i Bibelen.

Arbeidet har fortsatt å gå framover. I august 2008 kom antall forkynnere opp i 1935, flere enn noen gang, og omkring en fjerdedel av disse var opptatt i en eller annen form for pionertjeneste. Det fremmedspråklige distriktet omfatter nå albansk, engelsk, kinesisk, kroatisk, og serbisk, og dessuten slovensk tegnspråk. I motsetning til da arbeidet fikk sin spede begynnelse i Slovenia og det bare var to barberere som forkynte det gode budskap, er det nå en flernasjonal skare av nidkjære forkynnere som leter etter oppriktige mennesker som ønsker å tjene den sanne Gud, Jehova. – Matt 10:11.

Det området på Balkanhalvøya som tidligere var kjent som Jugoslavia, har opplevd mye uro, hjertesorg og lidelse. Men midt oppe i denne atmosfæren av religiøs intoleranse og etnisk hat har kjærligheten blant Jehovas folk vist at de er sanne disipler av Kristus, og den har også vist at den sanne tilbedelse av Jehova er høyt hevet over alt det denne verden har å tilby. Denne gudlignende kjærligheten har dratt stadig flere til den rene tilbedelse og hjelper våre brødre til å holde fast ved sin beslutning om å tjene Jehova i forening for bestandig. – Jes 2:2–4; Joh 13:35.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 165]

Mens Jugoslavia var preget av nasjonale og religiøse fordommer, var våre brødre forent

[Uthevet tekst på side 173]

«Er jeg her for å gjøre mennesker til lags? Nei! Avhenger livet mitt av hva andre måtte si, mene eller gjøre? Nei!»

 [Ramme på side 144]

Kontraster innenfor det tidligere Jugoslavia

Hvis du ber en gruppe mennesker beskrive forskjellene innenfor det tidligere Jugoslavia, får du trolig flere ulike svar. Det man kan enes om, er at det var sju atskilte folkegrupper som hadde forskjellige religioner og også brukte forskjellige språk med forskjellige alfabeter. Det er først og fremst religiøs tilhørighet som skiller de etniske gruppene fra hverandre. For over 1000 år siden ble kristenheten splittet i to grupper: de som tilhørte den romersk-katolske kirke, og de som bekjente seg til den ortodokse religion. Skillelinjen mellom disse to gruppene går tvers gjennom den sentrale delen av det tidligere Jugoslavia. Folk som bor i Kroatia og Slovenia, er hovedsakelig katolske, mens de som bor i Serbia og Makedonia, i alt vesentlig er ortodokse. Bosnia har en blandet befolkning som har muslimsk, katolsk eller ortodoks tro.

Det er ikke bare den religiøse tilhørigheten som har skilt folk fra hverandre, men også språket. I hele det tidligere Jugoslavia, med unntak av Kosovo, snakker de fleste et sørslavisk språk. Selv om hvert land har sitt eget språk, brukes det så mange felles ord at serbere, kroater, bosniere og montenegrinere kan kommunisere med hverandre. Dette gjelder i mindre grad dem som bor i Kosovo, Makedonia og Slovenia. Fra slutten av 1800-tallet ble det gjort forsøk på å forene de språkene som lignet på hverandre, men oppløsningen av Jugoslavia i 1991 satte en stopper for dette. Det siste tiåret har alle landene prøvd å framheve sin egenart ved å velge å bruke ord som er særegne for deres språk.

 [Ramme/bilde på side 148]

En urmaker utbrer sannheten i Slavonia

I 1930-årene reiste Antun Abramović fra landsby til landsby i Kroatia for å reparere klokker. På et vertshus fant han en av brosjyrene våre. Da han leste den, forstod han straks at det var sannheten, og budskapet rørte ved hans hjerte. Det fikk ham til å skrive et brev til avdelingskontoret og be om mer litteratur. Etter kort tid ble han en innviet tjener for Jehova. Etter det reparerte han ikke bare folks klokker når han reiste fra landsby til landsby, men han benyttet også anledningen til å forkynne. Å ha et slikt skalkeskjul for forkynnelsesarbeidet var viktig, ettersom arbeidet var forbudt. På et lite sted som het Privlaka, traff han noen som helhjertet tok imot sannheten. Med tiden ble det opprettet en liten menighet. Derfra spredte sannheten seg til Vinkovci og det omkringliggende området.

Under den annen verdenskrig var bror Abramović med på å framstille litteratur under jorden, og denne litteraturen ble distribuert rundt om i hele Jugoslavia. På grunn av sin nidkjære virksomhet ble han idømt en lang fengselsstraff i 1947, i likhet med 13 andre brødre. Etter at han ble løslatt fra fengselet, tjente han som reisende tilsynsmann. Hans nidkjærhet i tjenesten for Jehova holdt seg sterk så lenge han levde.

 [Ramme/bilde på side 151]

En dirigent blir pioner

For mange år siden i det som i dag er kjent som Bosnia-Hercegovina, fikk dirigenten for Den kongelige gardes orkester, Alfred Tuček, bibelsk litteratur fra en kollega som het Fritz Gröger. Muligens i slutten av 1920-årene tok Alfred kontakt med Fyrtårnforeningen i Maribor og sa at han ønsket å bli alminnelig pioner. Med tiden ble han en av de første pionerene i Jugoslavia. Hans kjærlighet til Jehova fikk ham til å slutte i sin godt betalte jobb som dirigent for militærorkestret og ’ikke se på de ting som er bak’. (Luk 9:62) I begynnelsen av 1930-årene reiste han rundt sammen med pionerbrødrene fra Tyskland og viste «Skapelsens fotodrama». Han hjalp også til med å lage distriktskart for å organisere forkynnelsesarbeidet i Jugoslavia. I 1934 giftet han seg med en av de tyske pionerene, Frida. Det første stedet de ble sendt til, var Sarajevo i Bosnia. I sin forkynnelse av det gode budskap kom de senere til Makedonia, Montenegro, Kroatia og Serbia. Til å begynne med brukte de hovedsakelig sykkel som transportmiddel, men senere fikk de seg en motorsykkel. Selv om det ikke var særlig mange som tok imot det gode budskap på den tiden, og selv om forkynnelsesarbeidet var forbudt, forstod de hvor viktig det var å nå så mange mennesker som mulig.

 [Ramme/bilder på sidene 155 og 156]

Hjelp under sykdom

Martin Pötzinger tjente i flere sentraleuropeiske land før han fikk i oppdrag å føre tilsyn med en gruppe pionerer i Jugoslavia. Det var på denne tiden han traff Gertrud Mende, en nidkjær pionersøster fra Tyskland, som han senere giftet seg med. Når pionerene fikk problemer med helsen, måtte de stole helt og fullt på Jehova. Selv om det ikke fantes noe gratis helsevesen, fikk de alltid den hjelpen de trengte. Noen ganger når det oppstod kritiske situasjoner, sørget Jehova for at det ble gitt hjelp gjennom personer som var velvillig innstilt. Et eksempel var da bror Pötzinger ble alvorlig syk i Zagreb og søster Gertrud Mende var der for å støtte ham.

Gertrud forteller: «I midten av 1930-årene fikk både Martin og jeg i oppdrag å tjene i Sarajevo. Men det gikk ikke slik noen av oss hadde tenkt. En kveld følte Martin seg ganske dårlig, og i løpet av natten fikk han nesten 40 i feber. Neste morgen da jeg drog til losjiet hans for å se hvordan det gikk med ham, var vertinnen hans bekymret over tilstanden hans. Hun og jeg prøvde å kurere ham med et lokalt middel som bestod av kokt vin med masse sukker. Men tilstanden hans ble ikke noe bedre. Jeg ringte en rekke leger jeg fant oppført i telefonkatalogen, men det var ingen som var villig til å komme med det samme. Alle hadde en unnskyldning.

  Vertinnen foreslo å ringe sykehuset, så jeg ringte til sykehusdirektøren og forklarte at Martin lå til sengs og nå hadde 40 i feber. Mannen var svært vennlig og sendte en ambulanse. Da Martin ble båret ut i ambulansen, sa vertinnen til meg: ’Du får nok aldri se ham igjen.’

Som om ikke det var stressende nok, hadde vi også et problem når det gjaldt penger. Det eneste vi pionerene hadde å rutte med, var det vi fikk som bidrag for litteraturen, og det var ikke stort mer enn det vi trengte for å klare oss fra dag til dag. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, og vi visste ikke hvor mye behandlingen ville koste. Dr. Thaler undersøkte Martin og stilte diagnosen: ’Martin har brysthinnebetennelse og må opereres. Det kommer til å ta tid før han er på bena igjen.’

Dr. Thaler må ha forstått den vanskelige økonomiske situasjonen vår, for han sa: ’Jeg vil gjerne støtte mennesker med en slik tro som dere har’, og han tok ikke betalt for operasjonen. Med Jehovas hjelp klarte vi å komme oss igjennom denne vanskelige situasjonen. På grunn av Martins sykdom kunne vi ikke dra til Sarajevo, men måtte reise hjem til Tyskland.»

[Bilde]

Martin Pötzinger i Tyskland i 1931

 [Ramme/bilde på sidene 161 og 162]

Jobbing om dagen, framstilling av litteratur om natten

LINA BABIĆ

FØDT 1925

DØPT 1946

BAKGRUNN Hun har tjent på Betel siden 1953, da forbudet mot arbeidet ble opphevet. Hun hjalp til med å framstille og sende ut blad og litteratur. I dag tjener hun trofast på Betel i Zagreb.

ETTER at brødrene var blitt løslatt fra fengsel, ble det raskt gjort forberedelser med tanke på å framstille blad. Men det var få brødre, og det var mye arbeid som skulle gjøres. Da jeg ble klar over situasjonen, stilte jeg meg til rådighet, selv om jeg hadde verdslig arbeid. Jeg hadde et sterkt ønske om å hjelpe til. Så jeg arbeidet hele dagen i min verdslige jobb, og så arbeidet jeg til langt på natt med å framstille litteratur.

På den tiden hadde avdelingskontoret ennå ikke egne lokaler i byen. Så et eldre ektepar, Petar og Jelena Jelić, lot oss få stensilere litteratur i ettromsleiligheten  deres. Rommet var bare 4,5 ganger 4,5 meter. På sengen la vi en treramme som det var strukket et lerret over, og der stablet vi de ferdige arkene. Ved siden av sengen stod det et bord der vi plasserte den hånddrevne stensilmaskinen. Vi framstilte omkring 800 sider i timen. Det er ikke særlig mye sammenlignet med det som kan trykkes på moderne trykkpresser, men vi var glad for at vi med tålmodighet og mye hardt arbeid kunne framstille all den litteraturen det var behov for.

Det var rørende å se hvor tålmodig ekteparet Jelić ventet til vi var ferdige med arbeidet og flyttet stablene med trykte ark, så de kunne legge seg. De klaget aldri. Tvert imot, de var lykkelige, og øynene deres strålte av glede fordi de fikk anledning til å støtte Rikets arbeid på denne måten. Sammen med andre eldre søstre hjalp Jelena ofte til med å samle, stifte og brette de ferdige arkene. Det var til stor hjelp for oss.

I 1958 skaffet vi oss en elektrisk stensilmaskin, noe som betydde at framstillingen av litteratur ble enklere. Det som hadde begynt med bare 20 blad i 1931, ble til 2400 eksemplarer på tre språk – kroatisk, serbisk (kyrillisk) og slovensk – i begynnelsen av 1960-årene. Vi kunne ikke framstille bøker, men vi framstilte mange brosjyrer. I 1966 produserte vi mer litteratur enn noen gang. Boken «Det er umulig for Gud å lyve» ble framstilt av en lokal trykker i form av tolv brosjyrer. Hvert sett med tolv brosjyrer utgjorde en fullstendig bok. For de tre språkene måtte det derfor trykkes 600 000 brosjyrer for at vi skulle få så mange sett at det tilsvarte 50 000 bøker.

I dag tjener jeg på Betel i Zagreb. Jeg tenker med glede tilbake på alle mine år i tjenesten, og jeg fryder meg over å ha fått se hvordan Jehova har velsignet arbeidet i alle landene i det tidligere Jugoslavia.

 [Ramme/bilde på sidene 176 og 177]

«I morgen kan alt være annerledes»

IVICA ZEMLJAN

FØDT 1948

DØPT 1961

BAKGRUNN Han ble fengslet fem ganger fordi han holdt seg nøytral. Senere tjente han som kretstilsynsmann i helgene, og i dag tjener han som eldste i en menighet i Zagreb.

FORELDRENE mine var i sannheten, og sannheten var det vi snakket om hjemme. Da jeg ble innkalt til militærtjeneste, meldte jeg meg og sa at jeg ville komme med en erklæring. Etter at jeg hadde redegjort for mitt nøytrale standpunkt, ble jeg stilt for retten og dømt til ni måneders fengsel. Da jeg ble løslatt, ventet enda en innkallelse til militærtjeneste på meg. Igjen ble jeg stilt for retten og dømt, denne gangen til ett års fengsel. Da jeg ble løslatt, ventet en tredje innkallelse på meg, og enda en rettssak. Denne gangen fikk jeg en dom på 15 måneders fengsel. Den fjerde gangen ble jeg dømt til 20 måneder, og den femte gangen til to år – over seks års fengsel til sammen. Alt dette skjedde mellom 1966 og 1980.

To ganger ble jeg sendt til øya Goli Otok i Adriaterhavet. Hele denne øya var et fengsel for politiske fanger.  Jeg ble behandlet på samme måte som de politiske fangene. Oppgaven vår var å «fylle igjen havet». Vi bar steiner i en trekasse fra den ene siden av øya til den andre og kastet dem i sjøen. Hver bør veide over 100 kilo. Så gikk vi tilbake for å bære en ny bør med steiner, og slik fortsatte vi med det samme meningsløse arbeidet hele dagen.

Den andre gangen jeg ble sendt til Goli Otok, var det vanlig at hver nykommer ble satt i isolat i en måned. Det var grusomt å bli sperret inne og etterlatt helt alene. I løpet av den tiden bad jeg mer enn noen gang før. Jeg hadde ingen bibel og ingen bibelske publikasjoner. Å være helt isolert var forferdelig hardt for meg. Den eneste oppmuntringen jeg fikk, var et brev fra foreldrene mine. Men det var i denne situasjonen jeg erfarte sannheten i apostelen Paulus’ ord: «Når jeg er svak, da er jeg sterk.» (2. Kor 12:10) Jeg følte meg virkelig sterk og lykkelig da jeg ble løslatt og deretter fikk meg en jobb.

I et annet fengsel måtte jeg gå til en psykolog som var veldig ubehagelig og uforskammet mot meg. Han skrek til meg og sa blant annet at jeg ikke var normal. Jeg fikk ikke lov til å si noe til mitt forsvar. Dagen etter kalte den samme psykologen meg inn på nytt og sa i et helt annet tonefall: «Jeg har tenkt på deg, og jeg har kommet til at dette fengselet ikke er det rette stedet for deg. Jeg skal finne arbeid til deg utenfor fengselet.» Og til min overraskelse gjorde han faktisk det. Jeg vet ikke hva det var som fikk ham til å forandre mening, men det viste meg at vi aldri behøver å være engstelige eller tro at det ikke finnes noen utvei. I morgen kan alt være annerledes. Jeg er takknemlig mot Jehova for alle de opplevelsene som har brakt meg nærmere ham.

 [Ramme/bilde på side 179]

’Har folk lov til å snakke om fotball?’

HENRIK KOVAČIĆ

FØDT 1944

DØPT 1962

BAKGRUNN Han tjente som reisende tilsynsmann i helgene i 1973, og deretter var han reisende tilsynsmann på heltid fra 1974 til 1976. Han er nå medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Kroatia.

VI VISSTE aldri om vi ville komme hjem fra felttjenesten. Det skjedde ofte at politiet arresterte og forhørte oss. Mange hadde misoppfatninger av oss.

En gang på en politistasjon fikk jeg beskjed om at vi bare hadde lov til å snakke om Gud på steder som var registrert for det formålet, og ikke på gaten eller fra hus til hus. I likhet med Nehemja bad jeg en kort bønn til Jehova om at han måtte hjelpe meg til å finne de rette ordene. Så spurte jeg ham som forhørte meg: «Har folk her bare lov til å snakke om fotball på stadionet eller på andre steder også?» Han svarte at folk kan snakke om fotball hvor som helst. Til det sa jeg: «Da må man jo også kunne snakke om Gud hvor som helst, ikke bare i en kirke eller et annet møtelokale.» Partneren min og jeg ble forhørt i fem timer, men etterpå ble vi satt fri.

Når min kone, Ana, og jeg ser tilbake på våre 40 år i tjenesten, kan vi si at vi ikke ville ha byttet bort dette livet med noe annet i verden. Sammen har vi hatt det privilegium å hjelpe nesten 70 personer til å lære om sannheten. Hvert oppdrag Jehova gir oss, kan bare berike livet vårt.

 [Ramme/bilde på sidene 195 og 196]

Vi lovte å komme tilbake

HALIM CURI

FØDT 1968

DØPT 1988

BAKGRUNN Han hjalp til med å organisere hjelpearbeid og distribuere forsyninger i Sarajevo. Han tjener nå som eldste, som medlem av et sykehuskontaktutvalg og som juridisk representant for Jehovas vitner i Bosnia-Hercegovina.

I 1992 var Sarajevo under beleiring. Ettersom vi ikke fikk noen litteraturforsendelser, studerte vi eldre blad. Ved hjelp av en gammel skrivemaskin laget brødrene kopier av tilgjengelige studieartikler. Selv om det bare fantes 52 forkynnere, var det over 200 på møtene våre, og vi ledet omkring 240 bibelstudier.

I november 1993, da krigen var på sitt verste, ble datteren vår, Arijana, født. Det var ingen gunstig tid til å sette et barn til verden. Vi manglet rennende vann og elektrisitet i flere uker om gangen. Vi brukte møbler som brensel, og for å komme til møtene måtte vi passere gjennom farlige områder. Snikskyttere skjøt på alle og enhver, så vi måtte løpe når vi passerte visse gater og barrikader.

En rolig dag var min kone, Amra, det lille barnet vårt, bror Dražen Radišić og jeg på vei hjem fra møtet da det plutselig ble avfyrt skudd fra et maskingevær. Vi la oss ned på gaten, men en kule traff meg i magen. Smertene var intense. Mange så dette fra vinduene sine, og noen modige unge menn kom løpende ut av husene for å bringe oss i sikkerhet. Jeg ble i all hast ført til et sykehus, der de sterkt anbefalte blodoverføring. Jeg forklarte for  legen at jeg på grunn av min samvittighet ikke kunne ta imot blodoverføring. De forsøkte å presse meg til å ombestemme meg, men jeg hadde en fast overbevisning og var klar til å ta konsekvensene. De opererte likevel, i to og en halv time, og jeg kom meg uten å ha fått blodoverføring.

Etter operasjonen trengte jeg ro og hvile, noe som var umulig på grunn av krigen. Vi bestemte oss for å besøke familien vår i Østerrike. Den eneste veien ut av Sarajevo gikk gjennom en tunnel under flyplassen. Tunnelen var 900 meter lang og 120 centimeter høy. Min kone bar barnet vårt, og jeg prøvde å bære bagasjen. Men på grunn av operasjonen måtte hun hjelpe meg.

Det er nesten ikke mulig å beskrive den gleden vi følte mens vi var i Østerrike. Da vi drog fra Sarajevo, lovte vi brødrene og vår Skaper at vi skulle komme tilbake. Det var svært tungt å forlate familien vår i Østerrike, særlig moren min. Men vi forklarte at vi hadde lovt Gud å vende tilbake til Sarajevo hvis han hjalp oss å komme ut derfra og få litt ro og hvile. Hvordan kunne vi nå si til Gud: «Takk for at du hjalp oss å komme hit. Vi liker oss veldig godt her, og nå har vi lyst til å bli værende»? En annen ting var at brødrene i Sarajevo trengte oss. Gjennom alt dette var min kone en god støtte for meg.

I desember 1994 befant vi oss så ved tunnelen i Sarajevo. Denne gangen drog vi inn i byen fra utsiden. Folk som så oss vende tilbake gjennom tunnelen, spurte: «Hva er det dere gjør? Alle vil gjerne komme seg ut, og dere vender tilbake til den beleirede byen?» Jeg finner ikke ord for å beskrive det fantastiske øyeblikket da vi traff igjen våre brødre i Rikets sal i Sarajevo. Vi har aldri angret på at vi reiste tilbake.

 [Ramme på side 210]

Kroatias øyer

Langs Kroatias 178 mil lange kystlinje ligger det over 1000 øyer. Av disse er omkring 50 bebodd. Øyene varierer i størrelse fra mindre enn en kvadratkilometer til 400 kvadratkilometer.

Øyboerne er hovedsakelig opptatt med å fiske, dyrke oliventrær, stelle vingårder og arbeide i hagene sine. Kornati nasjonalpark, et øyrike med 140 øyer og rev, er et eldorado for dykkere. Innbyggerne på Krapanj og Zlarin dykker etter koraller og svamper. På øya Hvar produseres det lavendel, honning og rosmarinolje. Innbyggerne på den karrige øya Pag lager en høyt skattet ost av melken fra de hardføre sauene som beiter på øyas urter og salte gresstrå.

Jehovas vitner gjør en spesiell innsats for å nå alle øyboerne. Noen behøver bare å krysse en bro for å komme til en øy, mens andre må ta en ferge. Grupper av forkynnere liker å organisere spesielle kampanjer der de bruker et par dager på å forkynne på en øy. Men det kan være en utfordring å snakke med øyboerne, for de har utviklet en særegen dialekt som kan være vanskelig å forstå for dem som kommer fra fastlandet.

Vi er glad for å kunne si at en del øyboere reagerer positivt på det gode budskap, og på øya Korčula finnes det en menighet med 52 forkynnere. Menighetens isolerte beliggenhet utgjør en utfordring for brødre som kommer for å holde et offentlig foredrag. Men deres innsats hjelper denne isolerte menigheten til å forbli forent med det verdensomspennende kristne brorskapet. – 1. Pet 5:9.

 [Ramme/bilde på side 224]

’Jeg møtte opp i fengselet elleve dager før tiden’

PAVLINA BOGOEVSKA

FØDT 1938

DØPT 1972

BAKGRUNN Hun begynte som pioner i 1975, og i 1977 ble hun den første spesialpioneren i Makedonia. Hun har hjulpet 80 personer til å komme i sannheten.

NÅR jeg var ute og forkynte, hendte det ofte at folk meldte meg til politiet, som tok meg med til politistasjonen og forhørte meg, noen ganger i timevis. Mange ganger ble jeg ilagt bøter. I retten ble jeg falskelig anklaget for å være en politisk fiende av staten og for å spre vestlig propaganda. En gang ble jeg dømt til 20 dagers fengsel, og en annen gang til 30 dager.

Det var meningen at jeg skulle sone fengselsstraffen på 20 dager samtidig med at det skulle holdes et områdestevne. Jeg bad retten om å få utsatt soningen, men fikk avslag, så jeg bestemte meg for å møte opp i fengselet elleve dager før tiden. Fengselsbetjentene ble overrasket over å se meg der. De kunne ikke tro at noen ønsket å bli satt i fengsel så snart som mulig. Jeg fikk anledning til å avlegge et vitnesbyrd, og de lovte å gjøre det de kunne for å ta godt hånd om meg. Elleve dager senere kom en politibetjent til fengselet for å sjekke om jeg hadde møtt opp. Tenk deg hvor overrasket han ble da fengselsbetjentene fortalte ham at jeg allerede hadde vært der i elleve dager! Det hele endte med at jeg fikk vært til stede på stevnet.

 [Ramme/bilde på side 232]

’De gav det beste de hadde’

ŠANDOR PALFI

FØDT 1933

DØPT 1964

BAKGRUNN Foreldrene hans ble kjent med sannheten i en leir som partisanene opprettet like etter den annen verdenskrig. Han tjente som reisende tilsynsmann i helgene og er nå medlem av det serbiske landsutvalget.

ETTERSOM familien min er av ungarsk avstamning, ble vi for en kort periode plassert i en leir som partisanene hadde opprettet. Men dette viste seg å være en velsignelse, for det var der foreldrene mine ble kjent med sannheten. Som tenåring hadde jeg ikke særlig interesse for sannheten. Men det at Franz Brand bodde hjemme hos oss et par år, fikk stor betydning for meg. Han spurte om jeg ville oversette en ungarsk publikasjon til serbisk, og jeg trodde at jeg var til nytte da jeg sa ja til det. Senere fant jeg ut at det ikke var noe behov for å oversette denne publikasjonen; Franz ville bare forvisse seg om at jeg leste den. Taktikken virket, og en tid senere, i 1964, ble jeg døpt.

En av mine største gleder var å tjene som reisende tilsynsmann. Det var ikke alltid lett, for brødrene hadde ikke så mye å rutte med. Mange ganger sov hele familien og jeg i ett rom. Men det var anstrengelsene vel verdt å bringe ofre. Det var svært oppmuntrende å se gleden hos brødrene, som så ivrig fram til besøket. De gjorde alt de kunne for å gi det beste de hadde. Da kunne jeg jo ikke annet enn å være takknemlig!

 [Ramme/bilde på sidene 236 og 237]

«Hvor kan jeg finne disse folkene?»

AGRON BASHOTA

FØDT 1973

DØPT 2002

BAKGRUNN Han var soldat i Kosovos frigjøringshær og tjener nå som alminnelig pioner og menighetstjener.

DA JEG så alle de forferdelige tingene som skjedde i krigen, deriblant drap på små barn, trakk jeg den slutning at det ikke finnes noen Gud. «Hvis han finnes, hvorfor gjør han ikke da noe med alle lidelsene?» spurte jeg meg selv. Troen min ble enda mer svekket da jeg så hvordan muslimske religiøse ledere støttet krigen mot serberne. Før krigen var jeg muslim, men da krigen sluttet, var jeg blitt ateist og hadde gått inn i Kosovos frigjøringshær. Selv om jeg bare tilhørte denne gruppen en kort tid, var jeg høyt respektert og fikk mange privilegier. Folk rettet seg etter alt det jeg sa. Alt dette fikk meg til å bli aggressiv og stolt.

Dessverre viste jeg den samme holdningen overfor min kone, Merita. Jeg mente at hun måtte gjøre som jeg sa, og alltid følge mine ordrer. Hun hadde hatt kontakt med Jehovas vitner under krigen og hadde noe av deres litteratur. En kveld før hun gikk og la seg, sa hun: «Ta disse og les dem. De handler om Gud.» Jeg ble rasende over at hun trodde at hun kunne lære meg om Gud. For å unngå ytterligere konfrontasjon trakk Merita seg tilbake til soverommet.

Da jeg nå satt for meg selv med litteraturen, bestemte  jeg meg for å lese brosjyren Hva krever Gud av oss? Deretter leste jeg brosjyren Tid for sann underkastelse under Gud. Som muslim ble jeg overrasket over at den siterte fra Koranen. Videre leste jeg noen numre av Vakttårnet og Våkn opp! Omkring midnatt gikk jeg til soverommet og vekket min kone. «Hvor har du fått disse fra?» spurte jeg. «Hvor kan jeg finne disse folkene?»

Det jeg hadde lest, hadde virkelig grepet meg sterkt, men min kone var skeptisk og redd for hva jeg kunne finne på. Likevel ringte vi der og da til et av Jehovas vitner og fikk greie på når og hvor de skulle ha møte. Neste formiddag drog vi på møtet. Det gjorde dypt inntrykk på meg at brødrene var så vennlige og tok så godt imot oss. Jeg trodde ikke at det fantes slike mennesker på jorden. Det var lett å se at de var annerledes. Under møtet hadde jeg et spørsmål og kunne knapt nok vente på å få det besvart, så jeg rakte opp hånden. Ettersom de eldste ikke visste hvorfor jeg var så oppsatt på å snakke med dem, var de litt nervøse. Men de må ha blitt svært lettet da de forstod at jeg bare ville vite hva jeg måtte gjøre for å bli et av Jehovas vitner.

Jeg begynte å studere Bibelen allerede samme dag. Det var ikke lett å gjennomføre de nødvendige forandringene i livet mitt. Jeg ønsket å slutte å røyke, og jeg følte at jeg burde kutte kontakten med de tidligere vennene mine. Ved hjelp av bønn og regelmessig møtedeltagelse klarte jeg å snu ryggen til mitt tidligere liv og ta på den nye personlighet. For en forskjell sannheten har utgjort i mitt og min families liv! Nå tjener min kone og jeg som alminnelige pionerer, og i 2006 ble jeg utnevnt til menighetstjener. Nå kan jeg hjelpe andre til å forstå hvorfor folk lider, og hvordan Jehova snart skal løse alle våre problemer.

 [Ramme/bilde på sidene 249 og 250]

«Det virket som om Jehova gjorde dem blinde»

JANEZ NOVAK

FØDT 1964

DØPT 1983

BAKGRUNN Han satt tre år i fengsel for sin tros skyld og er nå medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Slovenia.

I DESEMBER 1984 ble jeg gjentatte ganger innkalt til hæren av de militære myndighetene. Da de festet innkallingspapirene på døren min og truet med at militærpolitiet ville komme og hente meg, bestemte jeg meg for å melde meg i kasernen for å forklare mitt standpunkt for dem. Det falt ikke i god jord, og de bestemte seg for å gjøre alt som stod i deres makt for å gjøre meg til en soldat. De barberte hodet mitt, tok fra meg de sivile klærne mine og tilbød meg en soldatuniform. Da jeg nektet å ta imot uniformen, satte de den på meg med makt, og så gav de meg en penn i hånden og prøvde å tvinge meg til å skrive under på at jeg lot meg verve. Jeg nektet.

Jeg nektet også å delta i slike aktiviteter som militærtrening og flagghilsen. Når fire soldater tok meg med til gårdsplassen og gav meg ordre om å delta i militærtreningen, lot jeg være å løfte hendene. De prøvde å løfte hendene mine med makt, inntil de forstod hvor latterlig situasjonen var. De rettet et gevær mot meg og truet med å drepe meg. Noen ganger prøvde de å bestikke meg ved å tilby meg kaffe og kaker.

  Min besluttsomhet fikk noen av dem til å gråte av frustrasjon. Andre ble rasende da jeg nektet å spytte på et bilde av marskalk Tito som de holdt foran ansiktet mitt. Etter et par dager prøvde de å få meg til å bære våpen, noe jeg også nektet å gjøre. Dette ble betraktet som en militær forseelse, og jeg ble satt i arrest i kasernen i en måned. Deretter tilbrakte jeg flere uker i en fengselscelle i Zagreb i Kroatia i påvente av dommen. I cellen var det en rød lampe som var tent hele natten, og det var bare når den vakthavende var i godt humør, at jeg fikk gå på toalettet.

Til slutt ble jeg dømt til tre års fengsel på en øy i Adriaterhavet som heter Goli Otok, der de verste forbryterne sonet. Fordi jeg nektet å gripe til våpen, var hendene mine bundet med lenker da jeg ble ført til dette fengselet, som var beryktet på grunn av volden blant de innsatte. I fengselet traff jeg fire andre Jehovas vitner som var blitt satt bak lås og slå på grunn av sitt nøytrale standpunkt.

Vi fikk ikke lov til å ta med oss en bibel eller noen annen litteratur inn i fengselet. Men det fantes en bibel der fra før. De andre i familien min sendte meg Vakttårnet i en eske med falsk bunn. Vaktene oppdaget aldri litteraturen og fant aldri ut at vi holdt kristne møter. Noen ganger når vaktene kom inn, lå litteraturen rett for øynene på dem, men det virket som om Jehova gjorde dem blinde, for de la ikke merke til noe som helst.

Etter et år ble jeg overført til Slovenia for at jeg skulle sone ferdig dommen der. Jeg giftet meg med Rahela mens jeg fremdeles var i fengsel. Da jeg til slutt ble løslatt, begynte jeg som pioner sammen med min kone, og siden 1993 har vi tjent på Betel i Slovenia.

 [Oversikt/diagram på sidene 244 og 245]

TIDSLINJE – Landene i det tidligere Jugoslavia

1920-årene En liten gruppe holder møter i Maribor i Slovenia for å drøfte Bibelen.

1930-årene Det blir sendt tysktalende pionerer til Jugoslavia.

1935 Det blir opprettet et avdelingskontor i Beograd i Serbia som skal føre tilsyn med arbeidet.

1940

1941 Den tyske hæren gjør invasjon. Det oppstår kraftig forfølgelse.

1950

1953 Jehovas vitner blir juridisk anerkjent, men hus-til-hus-arbeidet er forbudt.

1960

1969 Det blir holdt et internasjonalt stevne på dette stadionet i Nürnberg i Tyskland.

1970

1990

1991 Det første internasjonale stevnet blir holdt i Zagreb i Kroatia. De første Gilead-­misjonærene kommer. Det blir opprettet et kontor i Slovenia som står under tilsyn av avdelingskontoret i ­Østerrike. Det bryter ut krig.

1993 Jehovas vitner blir et registrert trossamfunn i Makedonia.

1994 Det blir opprettet et sykehuskontaktutvalg i Slovenia.

2000

2003 Jehovas vitner oppnår juridisk anerkjennelse i Kroatia. Det blir innviet et nytt Betel-hjem i Makedonia.

2004 Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter blir utgitt på slovensk.

2006 Det blir innviet et nytt avdelingskontor i Slovenia. Hele Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter blir utgitt på kroatisk, serbisk og makedonsk. Det blir opprettet en kinesisk gruppe i Beograd i Serbia.

2007 Det blir for første gang holdt et spesielt foredrag på romanes i Makedonia. Den første publikasjonen på romanes blir utgitt.

2010

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

 14 000

10 500

7000

3500

1940 1950 1960 1970 1990 2000 2010

 [Kart på side 147]

(Se den trykte publikasjonen)

TSJEKKIA

ØSTERRIKE

WIEN

SLOVAKIA

BRATISLAVA

UNGARN

BUDAPEST

ROMANIA

BULGARIA

HELLAS

ALBANIA

TIRANA

JONISKE HAV

ITALIA

ADRIATERHAVET

DET TIDLIGERE JUGOSLAVIA

SLOVENIA

LJUBLJANA

Maribor

Kamnik

KROATIA

ZAGREB

SLAVONIA

Osijek

Vukovar

Vinkovci

Privlaka

Jasenovac

Šibenik

Split

DALMATIAKYSTEN

Goli Otok

Pag

Kornat

Zlarin

Krapanj

Hvar

Korčula

BOSNIA-HERCEGOVINA

SARAJEVO

Bihać

Banja Luka

Tuzla

Travnik

Zenica

Vareš

Mostar

SERBIA

BEOGRAD

VOJVODINA

Bor

MONTENEGRO

PODGORICA

Nikšić

Hercegnovi

Tara

Skutari-sjøen

KOSOVO

Peć

Priština

MAKEDONIA

SKOPJE

Tetovo

Kočani

Štip

Kičevo

Strumica

Resen

Merk: FN har meldt at «Kosovo erklærte seg uavhengig av Serbia i februar [2008]». I et forsøk på å løse uenigheten om Kosovos politiske status har FNs generalforsamling bedt om å få «en rådgivende uttalelse fra Den internasjonale domstol».

 [Helsides bilde på side 142]

[Bilde på side 145]

Franz Brand

[Bilde på side 146]

Rudolf Kalle og en av skrivemaskinene hans

[Bilde på side 149]

Bruk av en leid lastebil under forkynnelse i Slovenia

[Bilde på side 154]

Pionerene møtte mange utfordringer i den første tiden

[Bilde på side 157]

Frida og Alfred Tuček med syklene sine

[Bilde på side 158]

Rudolf Kalle foran Betel i Beograd i Serbia

[Bilder på side 168]

Franc Drozg og en kopi av det brevet han skrev

[Bilde på side 180]

Til høyre: Den stallbygningen i Ljubljana i Slovenia som ble gjort om til en Rikets sal

[Bilde på side 180]

Nederst: En av de første Rikets saler i Zagreb i Kroatia

[Bilde på side 182]

Stojan Bogatinov

[Bilder på sidene 184 og 185]

I bakgrunnen: Det internasjonale stevnet med temaet «Fred på jorden» i Nürnberg i Tyskland i 1969; til venstre: tog med stevnedeltakere fra Jugoslavia; til høyre: Nathan Knorr

[Bilde på side 188]

Ðuro Landić

[Bilder på side 192]

Tale av Milton Henschel og dåp ved det internasjonale stevnet med temaet «Et folk som elsker sin gudgitte frihet» i Zagreb i Kroatia i 1991

[Bilde på side 197]

Ljiljana og døtrene hennes

[Bilder på side 199]

Det ble sendt hjelpeforsyninger med lastebiler fra Østerrike

[Bilde på side 200]

Familien Ðorem i 1991

[Bilde på side 204]

Dåp i en fiskestamp i Zenica i 1994

[Bilder på side 209]

Det ble lagret hjelpeforsyninger i Zagreb i Kroatia

[Bilde på side 215]

Elke og Heinz Polach

[Bilde på side 216]

Utvalget og avdelingskontoret i Kroatia

[Bilde på side 228]

Det blir levert hjelpeforsyninger i Bosnia

[Bilder på side 233]

Det serbiske landsutvalget og Betel i Beograd

[Bilde på side 235]

Saliu Abazi

[Bilder på side 243]

Forkynnelse i Podgorica; Rikets sal i Podgorica

[Bilde på side 247]

Den gamle byen Piran i Slovenia

[Bilde på side 251]

Det tidligere avdelingskontoret i Ljubljana i Slovenia i 2002

[Bilde på side 253]

Avdelingskontoret i Kamnik i Slovenia i 2006

[Bilde på side 254]

Utvalget ved avdelingskontoret i Slovenia