Fransk Guyana

Jungelen dekker hele landet. Den ligger som et stort, grønt teppe fra Tumucumaque-fjellene i sør til Atlanterhavet i nord. Elvene Maroni og Oyapock renner gjennom den tette regnskogen fra sør til nord og munner ut i havet. Landet mellom disse elvene er Fransk Guyana.

Regntiden varer i mer enn seks måneder hvert år, så vegetasjonen er svært frodig. Men det er ikke mange mennesker som trenger inn i den indre delen av landet. Innover i landet er det få gode veier, og de mange strykene gjør det vanskelig å ferdes på elvene. Strykene har navn som forteller om hvor farlige de er: Saut Fracas (Bulderstrykene), Gros Saut (De store strykene), Saut Tambour (Trommestrykene), Saut Laissé Dédé (Dødsstrykene), A Dieu Vat’ (Takk og farvel).

I skogene vokser det over tusen tresorter foruten praktfulle orkideer og andre planter som trives i det fuktige, tropiske klimaet. Over 170 arter pattedyr, 720 fuglearter og utallige insektarter holder til i dette området. Det lever også store anakondaer, kaimaner, jaguarer og maurslukere her, men det er ikke ofte man får se dem, for de sniker seg unna så fort de merker at det er mennesker i nærheten. Over stiene og elvene flagrer skinnende blå sommerfugler bekymringsløst av sted, og fugler i strålende farger flyr hurtig fra tre til tre.

Mangfoldet er også stort når det gjelder folkegrupper og kulturer. Langs kysten og langs elvene ligger det spredte  indianerlandsbyer. Indianerne hører til grupper som galibi, arawak, palicur, wayana, emerillon og oyampi.

Størsteparten av befolkningen i dette lille søramerikanske landet bor langs kysten og i hovedstaden, Cayenne. Langs elvene i grenseområdet mot Surinam er det små samfunn av maronnegrer, etterkommere av afrikanere som rømte etter at de var blitt ført hit for å arbeide som slaver på plantasjene. De taler sranan, som er et kreolspråk. For omkring hundre år siden kom det asiatiske innvandrere fra Singapore, Vietnam og Kina. I 1977 begynte det å komme politiske flyktninger fra Laos; de tilhørte hmong-folket. Sammen med asiatene utgjør innvandrere fra Martinique, Guadeloupe, Haiti, Brasil, Surinam, Den dominikanske republikk, St. Lucia, Libanon, Peru og franske storbyer over halvparten av landets befolkning, som teller noe over 150 000.

Et barskt liv

De første europeerne kom hit omkring år 1500, men de lyktes ikke i å slå seg ned i dette landet. Naturforholdene var for ubehagelige. Men på 1600-tallet ble det området som nå er Fransk Guyana, en fransk koloni. Senere ble franske straffanger sendt til straffekolonier for å utføre tvangsarbeid på slike steder som Cayenne, Kourou og Saint-Laurent. Politiske fanger havnet på Djevleøya, hvor det var få som overlevde. Disse fangeleirene er for lengst blitt nedlagt. I Kourou er det nå et senter for utskyting av europeiske satellitter. Selv om Fransk Guyana ligger over 7000 kilometer fra Europa, er landet fortsatt offisielt et fransk forvaltningsområde, et oversjøisk departement, og følgelig også en del av Den europeiske union.

I siste halvdel av 1800-tallet, nesten 300 år etter at sir Walter Raleigh gjorde kjent legenden om at det fantes en by av gull i dette landet, fant man omsider gull. Fram til  1920-årene hadde omkring 10 000 menn, drevet av gullfeber, trosset farene og trengt langt inn i regnskogen i håp om å bli rike.

Senere kom det andre, som også hadde det mot som trengtes for å gi seg i kast med det barske livet i Fransk Guyana. Men disse pionerene kom for å gi, ikke for å ta.

Sannhetens såkorn blir sådd

Disse modige pionerene kom for å forkynne det gode budskap som finnes i Guds Ord. De fortalte folk at det var Guds hensikt å gjøre slutt på sykdom og død, å hjelpe mennesker av alle folkeslag til å leve sammen som brødre og å gjøre jorden til et paradis. (Jes. 2: 3, 4; 25: 8; 33: 24; Åp. 7: 9, 10) De deltok i det arbeidet Jesus Kristus omtalte profetisk da han sa at dette gode budskap om Guds rike skulle bli forkynt «på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene» før enden kom. (Matt. 24: 14) Dette viktige evangeliseringsarbeidet nådde Fransk Guyana i 1946. De fleste av de første Jehovas vitner som kom til Fransk Guyana, var fra slike franske oversjøiske departementer som Guadeloupe og Martinique og dessuten fra Nederlandsk Guyana (nå Surinam), som ligger like i vest.

Sannhetens såkorn ble først sådd av bror Olga Laaland, en ivrig forkynner fra Guadeloupe. I desember 1945 drog han til Fransk Guyana for å besøke sin mor og sine kjødelige brødre, som bodde i nærheten av elven Mana, i det indre av landet. For å komme til den landsbyen moren bodde i, måtte han dra med kano på elven. Turen tok flere dager. Underveis overnattet reisefølget langs elven i små, åpne skur med tak av palmeblad, og her benyttet bror Laaland anledningen til å forkynne og levere bibelsk litteratur. Da han kom fram til den landsbyen moren bodde i, Haut Souvenir, forkynte han begeistret det gode budskap om Riket for familien sin.  Til stor overraskelse og skuffelse for bror Laaland kalte de ham en demon. I denne spente atmosfæren feiret han høytiden til minne om Jesu død bare sammen med sine yngre brødre. Moren, som var påvirket av presten på stedet, jaget ham snart bort. Hun ropte: «Jeg vil ikke ha demoner her i mitt hus!» Hennes negative reaksjon la ingen demper på hans nidkjærhet.

På veien tilbake forkynte han når reisefølget stanset ved gullgruver og degrads, handelsstasjoner. En natt sov han og de andre passasjerene i et skur på elvebredden. Det ble et kraftig uvær, og et stort tre falt over ende med et fryktelig brak. Olga fikk panikk og kastet seg ut i elven. Det han ikke visste, var at elven var full av pirajaer. Da han ikke ble angrepet, ble de andre mennene overbevist om at han hadde guddommelige krefter, og de så på ham med dyp respekt. Etter dette ble de mer mottagelige for det budskapet han forkynte.

Bror Laaland kom til slutt fram til Mana, en landsby med 800 innbyggere ute ved kysten. Han ble der i seks måneder, organiserte møter og underviste jevnlig ti personer om de bibelske sannheter som bringer sann frihet. (Joh. 8: 32) Folk kalte ham Père Paletot (fader Jakke), fordi han pleide å ha på seg jakke, i motsetning til presten på stedet, som de kalte fader Kjole. Bror Laaland slapp opp for litteratur, men han holdt offentlige foredrag og forkynte ivrig for alle som ville høre. Han fikk ord på seg for å være en kraftfull taler som ikke nølte med å gå inn i livlige diskusjoner med prestene.

 Nesten to år etter at bror Laaland hadde besøkt sin mor, vendte han tilbake til Guadeloupe. Ingen var blitt døpt som følge av hans forkynnelse, men han hadde sådd mye såkorn. Distriktet skulle bære frukt senere.

Forkynnere fra forskjellige land

I 1956 bad Selskapet Vakttårnet Wim van Seijl, som tjente i Surinam, om å dra til Fransk Guyana. Han forteller: «Vi tok et lite fly fra Saint-Laurent til Cayenne. Der tok vi inn på et lite hotell, hvor vi ble en tre ukers tid. Vi gjennomarbeidet en stor del av Cayenne med boken ’Dette betyr evig liv’ og leverte flere hundre eksemplarer. Vi møtte en god del interesse, men fordi franskkunnskapene var dårlige, var det vanskelig å starte studier. Den innledningen vi brukte fra hus til hus, var: ’Vi kom til Cayenne med fly i går for å forkynne det gode budskap.’ Etter to uker innledet vi fortsatt med: ’Vi kom til Cayenne med fly i går’, for det var den eneste innledningen vi kunne på fransk! I en gammel kinosal som ikke lenger var i bruk, viste vi filmen ’Den nye verdens samfunn i virksomhet’. Kommentarene ble oversatt av en mann til patois, og deretter av en kvinne til fransk.» Hvordan kunne man bygge videre på den interessen som ble vist?

Det kom flere vitner fra Surinam for å hjelpe til, blant andre Paul Naarendorp og Cecyl og Nel Pinas. En god del av dem som kom, kunne fransk.

Det kom også hjelp fra uventet hold. Familien Bonecaze i Dunkerque i Frankrike hadde studert Bibelen. Bare den 16 år gamle sønnen, Christian, fortsatte å vise interesse. Da familien flyttet til Cayenne, fortalte Christian skolekameratene sine om det han hadde lært ut fra Bibelen. En av dem ble interessert, og det ble også de tre søstrene hans. Christian skrev til Selskapet og bad om hjelp.

 Omtrent på den tiden, i 1958, hadde Xavier og Sara Noll reist tilbake til Martinique etter å ha gjennomgått Gilead-skolen. Selskapet bad bror Noll om å dra til Fransk Guyana for å hjelpe den lille gruppen der. Turen tok ti dager med båt, og underveis måtte bror Noll sove på dekk.

Da bror Noll kom til Cayenne, tok de interesserte gjestfritt imot ham. De inviterte ham til å spise sammen med dem så lenge han var der, og de sørget for at han fikk et hyggelig rom på et hotell som ble drevet av en tidligere straffange. Hver eneste dag ledet bror Noll bibelstudier og hadde åndelige drøftelser med Christian og den gjestfrie familien. De fikk stadig dypere kunnskap om Bibelens sannhet. Etter noen uker sa Christian at han ønsket å bli døpt. Det samme ønsket hadde kameraten hans og to av kameratens søstre. Et kraftig regnvær gjorde det umulig for bror Noll å holde dåpstalen på stranden, slik han hadde tenkt, så han holdt den for gruppen mens de alle satt i en liten bil. Så gikk de ut og utførte selve dåpshandlingen — den første som ble utført av Jehovas vitner i Fransk Guyana.

Bror Noll utnyttet tiden godt i felttjenesten mens han oppholdt seg i landet. Etter en uke hadde han levert nesten all den litteraturen han hadde med seg. Han beholdt bare ett blad, som han viste fram for folk, for så å tilby abonnementer. I løpet av tre uker tegnet han 70 abonnementer, deriblant et titall på kinesisk. Hvordan klarte han å kommunisere med kineserne? Han viste fram klassebildet sitt  fra Gilead-skolen, pekte på de kinesiske elevene i klassen og brukte en mengde gester. «Det fungerte helt utmerket,» forteller han. Blant dem han forkynte for, var Michel Valard. Michels bror var prest, men selv hadde han lett etter gull i de indre delene av landet. Etter at bror Noll hadde reist, tok Christian Bonecaze ledelsen i den virksomheten den lille gruppen i Cayenne utførte.

Ikke så lenge etter dette, i 1960, fikk avdelingskontoret på Guadeloupe i oppdrag å føre tilsyn med forkynnelsen av det gode budskap i Fransk Guyana. Det var virkelig nyttig for forkynnerne og de interesserte å få hjelp mer regelmessig. Grunnvollen var lagt, og nå kunne man bygge videre på den. I 1960 ble derfor Octave Thélise sendt fra Martinique for å tjene som spesialpioner. Han gikk i gang med å besøke alle som hadde abonnert på bladene våre, og alle andre som hadde skaffet seg noen av Selskapet Vakttårnets publikasjoner. Samme år flyttet Théophanie Victor, som også var fra Martinique, til Fransk Guyana for å hjelpe til, og etter kort tid fikk hun i oppdrag å tjene som spesialpioner.

Før dette, i 1954, hadde nederlenderen van Pardo og hans kone, som var fra Martinique, flyttet til Paramaribo i Surinam. Her fikk fru van Pardo besøk av Jehovas vitner. Året etter flyttet ekteparet til Fransk Guyana. De slo seg ned i Saint-Laurent, som ligger ved elven Maroni, som danner grensen mellom de to landene. To Jehovas vitner fra Surinam, brødrene Pinas og Libreto, krysset Maroni med kano hver tredje måned i en periode på omkring fem år for å hjelpe dette paret til å vokse i kunnskap om Jehova og hans krav. I desember 1960, på et områdestevne i Paramaribo i Surinam som Milton Henschel fra Selskapet Vakttårnets hovedkontor var til stede ved, ble ekteparet van Pardo og to andre fra Fransk Guyana døpt.

 I mai 1961 besøkte Nicolas Brisart, avdelingstilsynsmannen på Guadeloupe, den lille gruppen på 16 forkynnere i Cayenne for å delta i det første kretsstevnet som ble holdt der. Han viste også filmen «Den nye verdens samfunn i lykkelig samvær» for en forsamling på 250. Fordi responsen var så god, viste han en film til — «Den nye verdens samfunn i virksomhet». Responsen var like god da filmene ble vist i Saint-Laurent. Viseborgermesteren i Saint-Laurent ble så imponert at han sa: «Jeg har aldri sett noe lignende.» Han tok brødrene i hånden, takket dem og sa: «Har dere spurt borgermesteren om å få vise filmen i rådhuset? Jeg skal spørre ham i morgen.» Brødrene fikk ikke bare lov til å vise filmene, men også til å holde et bibelsk foredrag der hver kveld. Til sammen var det over 500 som så Selskapets filmer og hørte foredrag basert på Bibelen under dette minneverdige besøket. Viseborgermesteren sa: «Vi trenger slike folk som dere Jehovas vitner.» Omkring to år senere, i mars 1963, ble Jehovas vitners første menighet i Fransk Guyana opprettet i Cayenne. Møtene ble holdt i et lite hus i utkanten av byen, på et sted som ble kalt Petit Monaco.

Hvordan sannheten nådde dem

Blant forkynnerne i denne første menigheten var bror og søster Sylvestre, som begge opprinnelig kom fra Martinique. Hvordan ble de Jehovas vitner? En dag i 1952 da fru Sylvestre var på vei til kolonialen, var det en tidligere straffange fra Djevleøya som henvendte seg til henne og bad henne om å ta med noen bøker hjem til mannen sin. Hun visste ikke hvor denne mannen hadde fått bøkene fra, men det var noen av Selskapet Vakttårnets publikasjoner. Hun visste at mannen hennes likte å lese den slags bøker, så hun tok dem med seg. Hun forteller: «Da jeg la bøkene på bordet, falt blikket mitt på tittelen ’Gud er sanndru’. Jeg ble straks interessert i  denne boken, som handlet om Gud. Da mannen min kom hjem, fortalte jeg hva jeg hadde lest om Guds navn, om bruk av bilder i tilbedelsen og om hva den forbudte frukt egentlig var. Alt sammen var helt nytt for meg. Jeg ble straks overbevist om at dette var sannheten. Jeg sluttet med én gang å gå på de religiøse møtene jeg hadde pleid å gå på. Selv om jeg aldri hadde møtt Jehovas vitner, begynte jeg å snakke med vennene mine om det jeg lærte ut fra denne boken, og jeg oppfordret alle jeg kjente, til å lese den. Ni år senere kom det en kvinne, Théophanie Victor, hjem til oss og tilbød meg to eksemplarer av bladet Våkn opp! Da hun skulle til å gå, spurte jeg henne hvilket trossamfunn hun tilhørte. ’Jehovas vitner,’ svarte hun. ’Jeg har ventet på dere i ni år!’ utbrøt jeg. Kan vi gjøre en avtale?’» Med tiden tok hun og mannen hennes et fast standpunkt for tilbedelsen av Jehova.

Michel Valard, som Xavier Noll tidligere hadde kontaktet på arbeidsplassen hans, var også blant dem som tok imot sannheten da det var få Jehovas vitner i dette landet. Da han begynte å overvære vitnenes møter, gikk det gradvis opp for ham at han her fikk tilfredsstillende svar på spørsmålene sine. Søster Victor tilbød seg å studere Bibelen med ham, og han tok straks imot tilbudet, men hans kone, Jeanne, ble temmelig oppbrakt. Han kunne derfor ikke studere hjemme. Men han var overbevist om at det han lærte, var sannheten, og han ville gjerne dele det med Jeanne. Han fant derfor fram spesielle artikler i bladene som han visste ville vekke hennes nysgjerrighet, og la dem på steder hvor hun var nødt til å se dem. Til slutt tok hun også imot tilbudet om et bibelstudium, og i 1963 ble de begge døpt. Barna deres tok også imot sannheten, og en av dem, Jean-Daniel Michotte (som Jeanne hadde fått før hun giftet seg med Michel Valard), tjener nå som medlem av utvalget ved avdelingskontoret.

 Paul Chong Wing, en ung lærer fra Fransk Guyana, kom i kontakt med Jehovas vitner da han studerte i Frankrike. Verdensforholdene og folks holdninger hadde gjort ham desillusjonert. Han hadde sluttet seg til frimurerordenen, men hadde ikke funnet svar på spørsmålene sine i de kretser. Han pleide å si til seg selv at sannheten måtte finnes et eller annet sted, og han bestemte seg for å lete etter den. Da han fikk kontakt med Jehovas vitner, ble han overbevist om at han hadde funnet den. Da han drog tilbake til Fransk Guyana, kom han i kontakt med Michel Valard, og til sin store glede fikk han vite at det var en Rikets sal like ved der han bodde. Han ble døpt i 1964, og hans kone ble døpt året etter. Han gjorde raske framskritt. Det var så stort behov i menigheten for dyktige og villige menn at han ble utnevnt til å være «menighetstjener» (presiderende tilsynsmann) bare ett år senere. Han har hjulpet til med å opprette flere menigheter. Nå tjener han som medlem av utvalget ved avdelingskontoret.

Hjelp til isolerte forkynnere

Menigheten i Cayenne vokste, men forkynnerne der begrenset ikke sin virksomhet til Cayenne og omegn. Brødre fra Cayenne drog jevnlig på helgebesøk til Saint-Laurent, Mana og Iracoubo for å hjelpe de små gruppene av isolerte forkynnere som bodde her. Brødrene hadde et stramt program disse helgene. Først kjørte de langsmed kysten fra Cayenne til Saint-Laurent, som ligger ved grensen til Surinam.  Klokken 18 om lørdagen ble det holdt et møte som bestod av offentlig foredrag og Vakttårn-studium. Forkynnerne ble natten over og kjørte så nordover til Mana, hvor de begynte møtet kl. 8. Så drog de hjemover i retning av Cayenne. De spiste på veien og stoppet så i Iracoubo for å holde det samme programmet der. Det startet kl. 15. Etterpå gikk turen hjem til Cayenne.

Dette var strabasiøse, men uforglemmelige helger. Brødrene reiste 25 mil hver vei. Veidekket bestod bare av rød jord, og veiene var fulle av hull. Etter et tropisk regnskyll flommet vannet over veien. Noen ganger stod veien en meter under vann. Brødrene måtte vente noen timer inntil vannstanden sank, og de kunne kjøre videre. Det var nødvendig å kjøre fem—seks biler i følge fordi hullene i veien ofte var så dype at bilene ikke kunne kjøre over. I slike tilfeller måtte brødrene hogge små trær i skogen og legge stammene over hullene. Så hjalp alle til med å dytte bilene over. Den første bilen som kom seg over et stort hull, hjalp til med å dra de andre over. Noen ganger ble brødrene forsinket fordi de måtte vente på fergene ved Kourou og Mana. Mens de ventet, ble de angrepet av moskitoer, men de utnyttet tiden ved å tilby blad til forbipasserende.

Disse besøkene virket svært oppbyggende på de isolerte forkynnerne, og den takknemligheten de viste, overskygget i høy grad de vanskelighetene som var forbundet med turen. Men turene var ikke bare til gagn for de isolerte forkynnerne. Brødrene fra Cayenne ble også svært oppmuntret — av den gjestfrihet og den nidkjærhet som bror og søster van Pardo, søster Fantan, søster Barthebin og søster Defreitas viste. Senere ble det ordnet med at bror og søster Fléreau fra Guadeloupe tjente som spesialpionerer i dette området, og de gjorde en iherdig innsats for å bygge videre på den interessen  som var blitt funnet. I lydighet mot Jesu befaling om å ’gjøre disipler av mennesker av alle nasjonene’ har Jehovas vitner ikke glemt dem som bor i Fransk Guyana. — Matt. 28: 19.

Det går sakte, men sikkert framover

I 1970 var det 129 forkynnere i menigheten i Cayenne, og det var aktive isolerte grupper i Saint-Laurent og Kourou. Det var ikke mange Jehovas vitner, men vitnene begynte å bli ganske godt kjent av befolkningen rundt om i landet. Likevel gikk det sakte framover. Det tok ytterligere ti år før tallet på Rikets forkynnere i landet ble fordoblet.

Den åndelige framgangen ble hemmet av at noen fant det vanskelig å godta Bibelens veiledning når det gjelder utstøtelse og anger. Det oppstod splittelse blant forkynnerne. Noen støttet de avgjørelsene eldsterådet traff; andre gjorde det ikke. Reisende tilsynsmenn fra Guadeloupe kom for å drøfte den rettledningen det styrende råd hadde gitt i denne forbindelse, med brødrene. De som godtok den veiledningen som kom gjennom Jehovas kanal, erfarte fin framgang.

En annen faktor som påvirket forkynnernes innstilling, var den holdningen folk i Cayenne hadde til vårt forkynnelsesarbeid. Den katolske kirke hadde stor innflytelse. Prestene foraktet Jehovas vitner og påvirket sine hjorder slik at folk fikk en negativ innstilling til vitnene. Men brødrene lot seg ikke avskrekke. Deres nidkjærhet vakte faktisk ganske mye oppstyr i lokalsamfunnet. Når folk ikke åpnet døren, gikk vitnene ofte rundt huset for å se om noen gjemte seg i bakhagen. Noen brødre engasjerte seg i nokså opphetede debatter angående sabbaten med adventister og angående et brennende helvete og sjelens udødelighet med evangeliske kristne. Disse diskusjonene kunne vare fra morgen til kveld!

 David Moreau, som reiste til Fransk Guyana fra Martinique for å tjene som kretstilsynsmann, husker godt en av disse diskusjonene. «Vi snakket med en ung mann da en pastor fra Syvendedags Adventistsamfunnet kom og blandet seg inn i samtalen. Han insisterte på å snakke om sabbaten. Vår bror, Virgo, sa at han var kommet for å snakke om Guds rike, men samtalen kom nå til å dreie seg om sabbaten likevel. Pastoren sa: ’Sabbaten er innstiftet av Gud. Selv i det framtidige paradiset kommer vi fortsatt til å holde sabbaten!’ Han siterte Jesaja 66: 23: ’Og det skal skje: Nymåne efter nymåne og sabbat efter sabbat skal alt kjød komme for å tilbede for mitt åsyn, sier Herren.’ Bror Virgo spurte så pastoren: ’Med dette verset i tankene — hva var det forrige onsdag?’ Pastoren begynte å svette. Han prøvde å gi flere svar, men kunne ikke se forbindelsen mellom forrige onsdag og dette verset. Da sa bror Virgo: ’Det var nymåne, mann! Hør her: Dere holder sabbaten, men glemmer nymånen! Dere fjerner mer enn en tøddel fra Bibelen.’» Virgo sa senere til David: «Jeg går aldri ut i tjenesten uten å sjekke kalenderen for å finne ut når det er nymåne, i tilfelle jeg skulle treffe en adventist.»

Selv om brødrene var blitt dyktige til å forsvare sine trosoppfatninger, var det noen som var mer opptatt av å vinne diskusjoner enn av å finne mennesker som hadde en rett  innstilling. De trengte opplæring for å kunne forkynne på en virkningsfull måte, og Jehova sørget for at de fikk den hjelpen de trengte.

Misjonærer får i gang forkynnelsen i innlandet

I slutten av 1970-årene begynte det å komme misjonærer til Fransk Guyana som var blitt opplært ved misjonærskolen Gilead, i tillegg til at det ble sendt noen pionerer fra Frankrike som var blitt utnevnt direkte som misjonærer. Nå startet det viktige arbeidet som gikk ut på å lære opp brødrene og styrke menighetene. Brødrene fikk lære hvordan de  kunne avlegge et mer taktfullt og virkningsfullt vitnesbyrd. Misjonærene tok også ledelsen i å forkynne blant de forskjellige språkgruppene i landet. Snart fulgte lokale brødre opp og begynte å lære seg engelsk, portugisisk, sranan og det indianske språket galibi. For tiden lagerfører avdelingskontoret i Fransk Guyana litteratur på 18 språk.

I april 1991 ble Jonadab Laaland og hans kone, som hadde tjent i Ny-Caledonia etter at de var blitt uteksaminert fra Gilead, sendt til Kourou-traktene for å styrke menigheten der. Jonadabs far, Olga Laaland, hadde vært en av de første som sådde sannhetens såkorn i Fransk Guyana. Nå er det over 280 forkynnere som lovpriser Jehova i Kourou.

Misjonærene tok også ledelsen i å få i gang forkynnelsen i nye områder, særlig i det vanskelig tilgjengelige innlandet. De lot seg ikke avskrekke av at de dermed kunne pådra seg tropesykdommer, for eksempel malaria, at de ville komme ut for slanger, at de måtte utholde insektsvermer, at de ville bli nødt til å reise på mektige elver og forsere farlige stryk for å komme til isolerte landsbyer, eller at de ville måtte trosse skybrudd og gå i gjørme.

Elie og Lucette Régalade utførte mye godt arbeid i Cayenne og Saint-Laurent. De gjennomarbeidet også tidligere uberørte distrikter langs den øvre delen av elven Maroni, ved landets vestgrense. Sammen med en liten gruppe brødre drog de på en tre ukers ekspedisjon for å forkynne i alle de landsbyene som ligger ved elvebredden mellom Saint-Laurent og Maripasoula. Denne turen måtte avbrytes fordi en i gruppen fikk malaria og ble alvorlig syk og måtte få behandling i Saint-Laurent. Men man fortsatte å arrangere forkynnelseskampanjer i innlandet, slik at folk der kunne få høre det gode budskap.

 For å komme til Saint-Élie, en landsby som ble grunnlagt på 1800-tallet av oppdagelsesreisende som lette etter gull, må man padle i kano i sju timer oppover elven Sinnamary fra kysten, gjennom sentrale deler av landet. Deretter må man gå tre mil gjennom jungelen med tung oppakning på ryggen. Når noen skal forkynne der, må de ha med seg mat nok til tre dager og rikelig med litteratur. De må brenne bål om natten for å holde dyrene borte, og de må vanligvis sove i en hengekøye. Ikke desto mindre erfarte to misjonærer fra Frankrike, Eric Couzinet og Michel Bouquet, stor glede da de tok turen og fikk avlagt et grundig vitnesbyrd for de 150 innbyggerne. Det var 20 personer til stede på det lysbildeforedraget de arrangerte.

Det var blant disse menneskene brødrene traff Fanélie, som prøvde å få dekket sitt åndelige behov. Hun hadde tidligere vært katolikk, men hadde nylig sluttet seg til adventistene. Ingen fra hennes trossamfunn hadde noen gang besøkt henne i Saint-Élie. Hun pleide å sende inn besvarelser til et bibelkurs pr. brev, men fikk aldri noe svar. Da hun fikk besøk av Jehovas vitner, forstod hun at det bare var de som gjorde seg anstrengelser for å besøke folk på slike avsidesliggende steder som Saint-Élie. Hun studerte med brødrene hver dag i en uke. Kort tid senere flyttet hun til en større by og bodde der i et halvt år. I løpet av denne perioden studerte hun tre ganger i uken. Da hun kom tilbake til landsbyen, var hun blitt udøpt forkynner. Fanélie hadde en mann som ikke var et av Jehovas vitner, og fem små barn, men hennes nidkjærhet for sannheten tilskyndte henne likevel til å bruke over 40 timer i måneden på å forkynne for folk. Hun var også med på å organisere møter for interesserte. Da hun arrangerte et møte for å feire minnet om Jesu død, var det 40 til stede. Senere har Fanélie flyttet til kysten, og hun er fortsatt  aktiv i tjenesten. Hun kan glede seg over at en av døtrene hennes er blitt døpt, og at mannen hennes nå studerer Bibelen.

Det var også misjonærer som først forkynte i Kaw, Ouanary og Favar, tre samfunn i den østlige delen av landet. Bror Couzinet husker godt den første gangen han reiste for å forkynne på disse stedene i 1987 sammen med noen guyanske brødre. De tok en ferge og kjørte så fire mil langs en støvete vei til de kom til en sump. Da bilen stanset, hørte de noen skremmende brøl. Bror Couzinet var sikker på at det var jaguarer som var klare til å angripe. Men de brødrene som han reiste sammen med, forsikret ham om at det bare var en flokk med brølaper som var blitt skremt opp av at de kom. Forkynnerne traff et ektepar som hadde søkt etter sannheten. Paret flyttet inn til Cayenne, studerte Bibelen, ble etter hvert døpt og tjener nå i det portugisiske distriktet i Fransk Guyana.

Litt etter litt fikk man besøkt en rekke andre avsidesliggende områder. Grand Santi, Papaïchton og Saül er blant de stedene hvor forkynnelsen ble påbegynt av misjonærer. De fleste av de tidligere uberørte distriktene får nå regelmessig besøk av Rikets forkynnere.

Forkynnelsen i Maripasoula

I Maripasoula, en viktig landsby ved elven Maronis øvre løp, ble budskapet om Riket forkynt allerede i 1963. Adrien Jean-Marie, som på det tidspunktet studerte Bibelen, måtte  dra dit tre ganger i året i forbindelse med arbeidet. Han boblet over av begeistring over sannheten, så han benyttet sjansen til å avlegge et grundig vitnesbyrd og leverte hver gang mye bibelsk litteratur.

Det var etter hvert også andre som forkynte i Maripasoula, men det var vanskelig å kommunisere med de sranantalende innbyggerne. Sranan, eller taki-taki, som lokalbefolkningen kaller språket, bygger på engelsk, men inneholder elementer fra nederlandsk, fransk, portugisisk og forskjellige afrikanske og indiske språk. Avdelingskontoret i Surinam sendte noen sranantalende spesialpionerer for at de skulle tjene der i perioder på tre til seks måneder, men responsen var dårlig. Til slutt ble brødrene utvist fra landsbyen under påskudd av at de var fra Surinam, men i virkeligheten var det først og fremst fordi de var Jehovas vitner.

Cornélis og Hélène Linguet ble sendt til Maripasoula som spesialpionerer i 1992. Det at de snakket sranan veldig godt, var til stor hjelp i forkynnelsen, og fordi de var fra Frankrike, var det lettere for innbyggerne å godta dem. Hver uke forkynte de først tre dager i Maripasoula og så tre dager i Papaïchton, en landsby som det tar bare en time å padle til fra Maripasoula. Til å begynne med holdt de møter i huset sitt i Maripasoula. Etter to års innsats var det åtte personer til stede ved minnehøytiden. Dette ekteparet holdt ut i det avsidesliggende distriktet. Deres kjærlighet til menneskene der hjalp dem til å utholde alle problemene. Til slutt ble deres tålmodighet belønnet, og det ble opprettet to menigheter.

Blant dem som reagerte positivt på Bibelens budskap, var Antoine Tafanier, som ble ansett for å være et viktig medlem av lokalsamfunnet, fordi han er en nær slektning av Gran Man, overhodet for det animistiske samfunnet. Tafanier hadde to konkubiner, noe som er alminnelig langs  elven. Så da Tafanier tok standpunkt for sannheten, måtte han gjøre visse justeringer i sitt liv. Han måtte enten gifte seg med en av de to kvinnene eller forbli ugift og være enslig. De to kvinnene, som bodde i hvert sitt hus, visste at han kom til å velge den ene av dem, og de røk sammen i en forferdelig krangel. I dag er Antoine Tafanier en lykkelig, døpt forkynner, og han tjener Jehova sammen med sin kone, den ene av de to kvinnene. Hvordan har det gått med den andre kvinnen? Etter en tid begynte også hun å studere Bibelen, og nå er hun en døpt tjener for Jehova.

Etter hvert begynte man å sette større pris på Jehovas vitner i dette området. En lokal forening stilte et møtested til disposisjon helt gratis i tre år. Da tiden var inne til å bygge en Rikets sal, ble halvparten av de galvaniserte blikkplatene som trengtes, gitt som bidrag av disse sympatisørene. En annen lokal forening, som hadde hånd om stedets TV-stasjon, kringkastet de fem videoene som Selskapet Vakttårnet til da hadde utgitt. Innbyggerne i landsbyen satte spesielt stor pris på videoen «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet».

Jehovas vitner hadde nå fått et godt fotfeste i dette området, hvor befolkningen tidligere hadde vært så negativt innstilt. Innen 1993 var det bygd Rikets saler både i Maripasoula og i Papaïchton, og folk som bodde i dette området langs elven Maroni, fikk nå regelmessig anledning til å høre budskapet om Riket.

Langs elven Oyapock

Hva ble så utrettet i øst, ved elven Oyapock, som renner langs grensen mellom Fransk Guyana og Brasil? I 1973 avla Adrien Jean-Marie et godt vitnesbyrd i byen Saint Georges. Den første gangen han besøkte byen, var han der i tre dager. Han kom dit to ganger til samme år, og han arrangerte et offentlig foredrag hvor det var 20 personer til stede. Han  startet noen brevstudier, men dette gikk ikke så bra, ettersom de han studerte med, ikke var vant til å skrive brev. Også i Tampac, en landsby langs elven hvor det bor maronnegrer, fant bror Jean-Marie noen som var interessert i Bibelens budskap.

Ti år senere, i 1983, ble Etiennise Mandé og Jacqueline Lafiteau sendt for å avlegge et ytterligere vitnesbyrd og for å hjelpe interesserte i dette avsidesliggende området. Når det var mulig, reiste brødre med fly fra Cayenne til Saint Georges i helgen for å hjelpe søstrene i forkynnelsesarbeidet og holde offentlige foredrag. Det skulle imidlertid vise seg å ta tid før man kunne se at arbeidet bar frukt. Søster Mandé forteller: «Jeg startet flere bibelstudier. Men det varte ikke lenge før presten på stedet begynte å motarbeide oss. Noen sa: ’Presten har sagt at vi ikke må høre på Jehovas vitner, og at vi ikke må slippe dere inn i huset, fordi dere er Djevelens sendebud.’ Flere av dem jeg studerte med, sluttet å studere.» Men fordi forkynnerne tålmodig fortsatte sin tjeneste, kom resultatene etter hvert.

Michel Bouquet og Richard Rose, som var spesialpioner, var også med på å vekke folks interesse for sannheten i dette området. Det var blitt forkynt mye i Saint Georges, men fra og med 1989 fikk disse to i oppdrag å konsentrere seg om områdene utenfor byen. For ikke så lenge siden fikk for øvrig bror Rose og hans kone, som de første pionerene fra Fransk Guyana, det privilegium å gjennomgå misjonærskolen Gilead. De tjener nå på Haiti.

Nå som man hadde fått et visst fotfeste langs elven Oyapock på den guyanske siden, ble det ordnet med at noen skulle gjennomarbeide et lite distrikt på den andre siden av elven, på brasiliansk territorium. Byen Oiapoque, som har 10 000 innbyggere, ligger en 20 minutters kanotur fra  Saint Georges. Brødrene fant snart ut at det var mer interesse der enn i Saint Georges, så de begynte å konsentrere seg om dette distriktet. Bror Moreau forteller: «Vi pleide å overnatte på bakrommet i en butikk. Vi hadde det ikke lett under disse forholdene, selv om en hyggelig kvinne som omtalte seg selv som en ’søster’, tilbød oss et sted å sove og hadde en tønne med vann stående som vi kunne vaske oss i. De unge pionerene som bodde i byen, lo da min kone, Marylène, klaget over at vannet luktet vondt. Alle vasket seg i mørket i hagen bak huset før de gikk og la seg. Om morgenen neste dag oppdaget vi til vår forferdelse at en stor rotte hadde druknet i tønnen og hadde flytt opp til overflaten.» Dette overskygget imidlertid ikke de fine opplevelsene de hadde i tjenesten.

Her i Oiapoque tok bror Bouquet initiativet til å kjøpe et jordstykke. Han, bror Rose, noen andre pionerer og noen brødre fra Cayenne bygde en Rikets sal med 80 sitteplasser. Det var dessuten en leilighet i bygningen.

På 1990-tallet kom et spesialpionerektepar, bror og søster Da Costa, til Oiapoque for å hjelpe til i arbeidet. De gikk inn for å besøke alle skolene og tilby rektorene den lærerike boken De unge spør — tilfredsstillende svar. De bad også om lov til å tilby boken til elevene. Det fikk de tillatelse til. Da de hadde redegjort litt for bokens innhold, bad alle elvene og lærerne om å få den. Det ble levert 250 eksemplarer av boken.

Bror da Costa forteller: «Vi fikk en fin samtale med kommandanten i en militærleir på stedet, og vi tilbød ham boken Kunnskap som fører til evig liv. Han tok imot den og spurte om vi kunne hjelpe ham med å få bukt med drikkingen og umoralen blant soldatene i leiren. Vi tilbød oss å holde et foredrag for soldatene. Han likte ideen og lovte at det skulle være en liten gruppe samlet uken etter. Da vi kom  for å holde foredraget, ventet 140 soldater på oss. Alle hørte godt etter. Vi leverte 70 blad; vi hadde ikke mer med oss, ettersom vi ikke hadde ventet at det skulle være så mange til stede på møtet. Ordningen fortsatte i flere uker. Fordi disse soldatene ikke blir værende så lenge om gangen på ett sted, mistet vi kontakten med de fleste av dem.» Ikke desto mindre var det mange som reagerte positivt på den hjelpen som ble gitt.

En ung kvinne som het Rosa, hadde studert Bibelen med Jehovas vitner i Brasil, men hadde ikke helt og fullt handlet i samsvar med det gode budskap. Da hun fikk høre at man kunne tjene mye penger på å arbeide i en gullgruve i Fransk Guyana, reiste hun fra leiligheten sin og avsluttet bibelstudiet og reiste til Oiapoque for derfra å dra illegalt inn i Fransk Guyana. Det ville naturligvis ikke være trygt for en kvinne å bo sammen med mannlige gruvearbeidere langt inne i en skog. Før hun fikk reist til gruvene, hjalp en bekymret søster i Oiapoque henne til å revurdere sin situasjon. Bibelens veiledning i Matteus 6: 25—34 gjorde et dypt inntrykk på Rosa, og hun ombestemte seg. Hun innviet sitt liv til Jehova og drog hjem igjen. Hun ble også gjenforent med sin mann, som hun hadde vært separert fra i flere år.

Det er nå en menighet med 25 forkynnere i Oiapoque. Det arbeidet som de fem forkynnerne i Saint Georges har utført, har også begynt å bære frukt. Den første personen fra Saint Georges som tok standpunkt for sannheten, var Jean René Mathurin. Han er i dag menighetstjener, og hans kone er alminnelig pioner.

Glederike stevner

I bibelsk tid fikk tilbedere av Jehova befaling om regelmessig å komme sammen for å tilbe. (5. Mos. 16: 1—17) På lignende måte har stevnene vært høydepunkter for Jehovas  vitner i Fransk Guyana. Selv da det var få forkynnere i landet, tok brødrene ansvar og organiserte stevner. En bror forteller: «I 1960-årene varte områdestevnene i åtte dager. Det var fire skuespill. De som var med i skuespillene, måtte lære rollene sine utenat, og de få forkynnerne måtte arbeide temmelig hardt. Heldigvis kom det mange brødre fra Martinique og Guadeloupe for å hjelpe til med å avvikle stevnene.» Brødrene i Fransk Guyana satte stor pris på at de kom. Det er mange som fremdeles kan huske den tiden da de fleste av de guyanske brødrene pleide å dra til flyplassen for å ønske stevnedeltakerne fra Martinique og Guadeloupe velkommen.

Stevnene var virkelig en årsak til stor glede. Hvert stevne var et åndelig festmåltid, og brødrene følte det slik som de israelittene som Jehova sa dette til: «Dere skal glede dere framfor Jehova deres Gud.» — 3. Mos. 23: 40.

De brødrene som hadde en viss erfaring, ble virkelig holdt i ånde. De stod for organiseringen av stevnene, holdt taler og deltok ofte i flere skuespill. Det var ikke uvanlig at en bror medvirket i tre skuespill og holdt fem—seks taler på et stevne.

Noe som gjorde arbeidet enda mer omfattende, var at man tilberedte og serverte solide lunsjretter til stevnedeltakerne. På menyen stod ofte svin, firfisle, gullhare, skilpadde og beltedyr. I noen tilfeller måtte brødre ut og jakte eller fiske mens de var på stevnestedet, for å skaffe mat.

Det har alltid vært en utfordring å finne steder hvor man kunne komme sammen på stevner. Til å begynne med ble familien Valards hus benyttet. Brødrene bygde et skur på gårdsplassen, og hvert år ble skuret utvidet for at det skulle bli plass til den stadig voksende forsamlingen. Da det begynte å komme over 200 på stevnene, var det på tide å finne et større sted. Til å begynne med var det bare mulig å leie  håndballbaner og basketballbaner. Brødrene bygde et podium og bad dem som kom, om selv å ta med seg stoler. Dette var ikke så lett, men brødrene så positivt på situasjonen. De unge nølte aldri med å tilby eldre plassene sine, selv om dette betydde at de selv måtte stå hele dagen.

I flere år leide brødrene dansehaller når de skulle holde kretsstevner. Når lørdagens program var over, måtte brødrene tømme hallen i hui og hast, for da kom musikerne for å sette opp utstyret til dansearrangementet, som varte hele kvelden. Tidlig om morgenen kom brødrene tilbake for å gjøre rent i hallen og gjøre den klar til søndagens program. Folk flest syntes at det ikke helt passet seg å holde religiøse møter på slike steder. Når brødrene kom sammen i dansehallene Guyana Palace, Au Soleil Levant og Au Canari, ble de noen ganger spottet av folk i distriktet. Etter hvert ble imidlertid også disse stedene for små til stevnene, ettersom antall til stede økte raskt.

Til slutt bestemte brødrene seg for å bygge sin egen stevnehall, etter mønster av stevnehaller som var blitt bygd på Martinique og på Guadeloupe. Hallen hadde rammeverk i stål og tak av galvanisert platemetall. Den var stor nok til omkring tusen personer, men kunne likevel lett demonteres. Neste trinn var å finne et sted hvor stevnehallen kunne settes opp når det skulle holdes stevner. Jean-Daniel Michotte stilte en del av eiendommen sin til rådighet. Denne ordningen fungerte i flere år.

Et helt spesielt byggeprosjekt

Stadig flere ble interessert i sannheten, og det ble etter hvert behov for en større stevnehall. Brødrene begynte å se seg om etter en tomt som var stor nok til at man kunne bygge en stevnehall med 2000 sitteplasser. Etter å ha lett i flere år fant de til slutt en tomt på 30 mål som var til salgs  til en rimelig pris. Ettersom brødrene i Fransk Guyana ikke hadde nok kunnskap og erfaring innenfor prosjektering og oppføring av bygninger, ble avdelingskontoret i Frankrike bedt om å hjelpe til. Det prosjektet som ble utviklet, var helt spesielt. Det ble gjennomført i 1993. Det omfattet en stevnehall på 2000 kvadratmeter, fem Rikets saler, tre leiligheter til spesialpionerer og tre misjonærhjem, og alt sammen ble bygd på bare åtte uker!

En god del av byggematerialene ble sendt fra Frankrike med skip i 32 store containere. I lasten var det traktorer, lastebiler, busser, lettbetongblokker, galvanisert platemetall, andre byggematerialer og en større matforsyning. De regionale byggeutvalgene i Frankrike som var koblet inn i prosjektet, arbeidet svært hardt.

Under prosjektet kom 800 brødre og søstre fra Frankrike for egen regning for å arbeide sammen med 500 guyanske brødre og søstre på fem forskjellige steder. Det vestligste stedet lå 250 kilometer fra det østligste, så det var nødvendig med god kommunikasjon. De franske brødrene kom, arbeidet og drog hjem igjen i en slags skiftordning i løpet av de to månedene, men på ett tidspunkt var det 500 fra Frankrike der, og disse arbeidet sammen med 422 guyanske vitner. Det var litt av en utfordring å skaffe losji til alle arbeiderne. Mange familier hadde to eller tre franske arbeidere boende hos seg; ikke en eneste bodde på hotell. Arbeiderne trengte også transport. En bror forteller: «På vei til jobben kjørte jeg en omvei for å sette av noen arbeidere på byggeplassen, og etter arbeidstid hentet jeg dem der. Vi gjorde vårt beste for at det skulle være lettvint og greit for arbeiderne.»

Stevnehallen (med en Rikets sal i samme bygg) ble oppført i Matoury, og den største gruppen arbeidet der. Andre arbeidet i Sinnamary, hvor det ble bygd en Rikets sal og et  lite misjonærhjem. I Mana ble det bygd en Rikets sal og et misjonærhjem og, i den sranantalende delen, en Rikets sal med en leilighet til spesialpionerene. I Saint-Laurent ble det oppført en Rikets sal med 330 sitteplasser og et misjonærhjem for seks personer. To forskjellige menigheter har møtene sine i denne store salen, hvor det dessuten blir holdt stevner på sranan med opptil 600 til stede.

Da dette store byggeprosjektet var vel i havn, bestemte noen av de franske brødrene seg for å flytte til Fransk Guyana. I tillegg til å bidra med sine ferdigheter innenfor bygging har de vært til velsignelse for menighetene ved den tjenesten de har utført som eldste, menighetstjenere og medlemmer av forskjellige byggeutvalg. Senere var noen av dem med på å bygge et nytt avdelingskontor.

Behov for et avdelingskontor

Avdelingskontoret i Fransk Guyana trådte i funksjon i 1990 i et leid hus i Montjoly, en liten by ikke langt fra hovedstaden. David Moreau ble utnevnt til å tjene som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret. Han hadde tjent på Martinique siden 1981, da han ble uteksaminert fra Gilead, og var i den tiden ofte blitt sendt til Fransk Guyana på forskjellige oppdrag. Med seg i avdelingskontorets utvalg hadde han Jean-Daniel Michotte, Paul Chong Wing og Eric Couzinet. Senere ble Christian Belotti utnevnt til å tjene sammen med dem. Menighetene satte stor pris på å få en lokal ledelse som bestod av modne brødre med god kjennskap til deres behov.

Da avdelingskontoret ble opprettet, var det én forkynner pr. 173 innbyggere i landet. De 660 forkynnerne innbefattet 14 misjonærer som tjente i forskjellige deler av landet. Fordi antall forkynnere stadig økte — noen år med hele 18 prosent — ble det etter hvert nødvendig å se seg om  etter mer passende kontorlokaler. I 1992 ble avdelingskontoret flyttet til Matoury, like ved Cayenne. I 1995 godkjente så det styrende råd planer om å sette opp en bygning som var bedre tilpasset våre behov. Det krevde to år med hardt arbeid å bygge det nye komplekset. Men det nye avdelingskontoret har gitt brødrene grunn til stor glede, og det ble avlagt et enestående vitnesbyrd i forbindelse med byggingen.

Utfordringer i tjenesten

Å forkynne det gode budskap i dette landet krever hardt arbeid, en selvoppofrende innstilling og kjærlighet. Oppriktige personer som studerer Bibelen, legger merke til dette. En kvinne sa for eksempel til den forkynneren som studerte med henne: «Jeg ser jo hvilken kjærlighet og hengivenhet du viser meg. I flere måneder, også når det har regnet, har du kommet for å undervise meg om det gode budskap. Til gjengjeld skal jeg komme på møtene deres hver søndag.» Hun gjorde dette — og tok også med seg noen venner.

Det hender at forkynnerne må balansere på en trestamme over en grøft for å komme dit hvor de skal lede et studium. Dette blir ekstra vanskelig når trestammen delvis flyter. Med armene ut til siden balanserte David Moreau en gang foran en pionersøster over en slik grøft da han plutselig hørte et plask bak seg. Søsteren klatret tappert opp på trestammen igjen. Hun vasket seg da de kom fram, og ledet bibelstudiet som om ingenting var hendt.

En gang bror Bouquet kom padlende til en landsby, kom han fram ved lavvann, mens elvebredden bestod av et tykt lag med gjørme. Han sank nedi til knærne mens han gikk mot landsbyen. Etter å ha gått 25 meter fikk han fast grunn  under føttene. De vennlige innbyggerne gav ham vann så han kunne vaske bena. Så snart han var ferdig med dette, begynte han å forkynne.

Det er ikke bare språkproblemene og det at landsbyene ligger avsides, som gjør det vanskelig å få forkynt for indianerne. For å beskytte disse områdene mot sivilisasjonens innhogg regulerer myndighetene offentlighetens adgang. Det er ikke tillatt å forkynne systematisk i indianernes landsbyer. Men når indianere kommer til landsbyer i nærheten av der de bor, for å kjøpe ting de trenger, prøver Jehovas vitner å gjøre dem kjent med det strålende håpet om en verden uten sykdom, for eksempel malaria, som er en svøpe for mange her.

 For noen innebærer det å begynne å holde avtaler og å komme på møter til bestemte tidspunkter at de må lære seg en ny måte å tenke på. For tretti år siden var det ingen innfødte som brukte armbåndsur, og det var ingen som skyndte seg med noe. At man skulle komme tidsnok til møter, var en helt ny tanke for dem. En søster ble så glad da hun nådde fram til et møte under bønnen. Det var bare synd at det var den avsluttende bønnen! En misjonær som var ute i forkynnelsen i Saint Georges, spurte en mann om det var langt til landsbyen Régina. Mannen svarte: «Nei, det er ikke langt.» «Hvor langt er det da?» spurte han. «Det tar bare ni dager å gå dit.» Det at folk har et slikt syn på tiden, forklarer at det er noen som utsetter avgjørelsen om at de skal tjene Gud, selv om sannheten appellerer til dem.

Noen har måttet velge om de skulle følge sin stammes lover eller Bibelens prinsipper angående familielivet. I noen tilfeller har det at de har bestemt seg for å følge Jehovas veier, ført til at landsbyens høvding er blitt rasende. I én landsby dømte høvdingen et spesialpionerektepar som tjente i området, til døden. For ikke å bli henrettet måtte de flykte fra landsbyen. De ble nå sendt for å tjene i et annet distrikt, som lå 30 mil fra denne landsbyen.

Til tross for slike utfordringer reagerer mennesker fra forskjellige miljøer og samfunnslag positivt på innbydelsen: «La enhver som ønsker det, ta livets vann for intet.» (Åp. 22: 17) I det året som gikk, var det et høydepunkt på 1500 forkynnere av det gode budskap i Fransk Guyana. Det ble ledet gjennomsnittlig 2288 bibelstudier med interesserte. Den 19. april var det 5293 til stede ved feiringen av høytiden til minne om Kristi død. Vi ber oppriktige bønner om at enda flere må gjøre sannheten til en del av seg selv og bli sanne disipler av Jesus Kristus.

 [Helsides bilde på side 224]

[Bilde på side 228]

Olga Laaland

[Bilde på side 230]

Fra venstre: Christian Bonecaze og Xavier Noll

[Bilder på side 234]

Michel og Jeanne Valard

[Bilde på side 237]

Constance og Edmogène Fléreau

[Bilder på side 238]

(1) En gangsti gjennom regnskogen; (2) Eric Couzinet og Michel Bouquet, med utstyr; (3) en indianerlandsby

[Bilde på side 241]

Elie og Lucette Régalade

 [Bilder på side 251]

Et internasjonalt, åtte ukers byggeprosjekt: (1) Stevnehallen i Matoury; Rikets saler og andre fasiliteter i (2, 3) Mana, (4) Saint-Laurent og (5) Sinnamary. (6) Mange hundre brødre fra Frankrike arbeidet sammen med de guyanske brødrene

[Bilder på sidene 252 og 253]

Betel i Fransk Guyana og avdelingskontorets utvalg (fra venstre): Paul Chong Wing, David Moreau, Jean-Daniel Michotte og Eric Couzinet