Kapittel 32

«Av dette skal alle vite at dere er mine disipler»

DET var 14. nisan i år 33, den siste kvelden i Jesu jordiske liv. Jesus visste at han snart skulle dø, men han tenkte ikke på seg selv. I stedet benyttet han denne anledningen til å oppmuntre disiplene.

Jesus visste at de ikke ville få det lett etter at han var død. De ville bli «gjenstand for alle nasjonenes hat» for hans navns skyld. (Matt. 24: 9) Satan ville prøve å splitte og forderve dem. (Luk. 22: 31) Som følge av frafall ville det framstå falske kristne. (Matt. 13: 24—30, 36—43) Og ’på grunn av den tiltagende lovløshet ville kjærligheten kjølne hos de fleste’. (Matt. 24: 12) Hva skulle knytte Jesu sanne disipler sammen når de ble stilt overfor alt dette? Framfor alt skulle deres kjærlighet til Jehova tjene som et forenende bånd mellom dem. (Matt. 22: 37, 38) Men de måtte også elske hverandre, og det på en måte som skilte dem ut fra resten av verden. (Kol. 3: 14; 1. Joh. 4: 20) Hva slags kjærlighet var det Jesus sa tydelig skulle kjennetegne hans sanne etterfølgere?

Denne siste kvelden gav Jesus dem følgende befaling: «Jeg gir dere et nytt bud, at dere skal elske hverandre; at slik som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Joh. 13: 34, 35) Jesus snakket om kjærlighet over 20 ganger denne kvelden. Tre ganger gav han befalingen om at de skulle «elske hverandre». (Joh. 15: 12, 17) Jesus tenkte åpenbart ikke bare på de 11 trofaste apostlene som var sammen med ham den kvelden, men også på alle andre som med tiden ville ta imot den sanne kristendom. (Jevnfør Johannes 17: 20, 21.) Budet om å elske hverandre skulle være bindende for de sanne kristne «alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning». — Matt. 28: 20.

Men mente Jesus at enhver som et eller annet sted i verden viste sin neste godhet og kjærlighet, dermed kunne betegnes som en av hans sanne disipler?

’Ha innbyrdes kjærlighet’

Den samme kvelden snakket Jesus også mye om enhet. «Bli i forening med meg,» sa han til disiplene. (Joh. 15: 4) I en bønn bad han om at hans  etterfølgere alle måtte «være ett», og tilføyde: «Liksom du, Far, er i forening med meg og jeg i forening med deg, at også de skal være i forening med oss.» (Joh. 17: 21) Det var i denne forbindelse han befalte at de skulle ha «innbyrdes kjærlighet». (Joh. 13: 35) Deres kjærlighet skulle derfor ikke bare komme til uttrykk overfor noen få nære venner eller innenfor en enkelt menighet. Apostelen Peter gjentok senere Jesu befaling da han skrev: «Elsk hele samfunnet av brødre [eller: brorskapet].» (1. Pet. 2: 17; se norsk oversettelse av 1978/85; jevnfør 1. Peter 5: 9.) De skulle altså være et fast sammensveist, verdensomfattende brorskap. Alle i den globale familien av troende skulle vises spesiell kjærlighet, for de skulle betrakte hverandre som brødre og søstre.

Hvordan skulle denne kjærligheten komme til uttrykk? Hva skulle være så særegent, så annerledes, ved deres kjærlighet til hverandre at andre ville se den som et tydelig vitnesbyrd om sann kristendom?

«Slik som jeg har elsket dere»

«Du skal elske din neste som deg selv,» het det i Guds lov til Israel over 1500 år før Jesus kom til jorden. (3. Mos. 19: 18) Det var imidlertid ikke denne nestekjærligheten som var den form for kjærlighet som skulle kjennetegne Jesu etterfølgere. Jesus tenkte på en kjærlighet som ville strekke seg mye lenger enn til å elske andre som seg selv.

Budet om innbyrdes kjærlighet var, som Jesus sa, «et nytt bud». Det var nytt, ikke fordi det var av nyere dato enn Moseloven, men det var nytt med hensyn til hvor langt kjærligheten skulle strekke seg. Elsk hverandre «slik som jeg har elsket dere,» forklarte Jesus. (Joh. 13: 34) Hans kjærlighet til disiplene var sterk og varig. Det var en selvoppofrende kjærlighet. Han viste den ved å gjøre mer enn bare noen få gode gjerninger for dem. Han gav dem åndelig føde, og når det var nødvendig, dekket han deres fysiske behov. (Matt. 15: 32—38; Mark. 6: 30—34) Og det største beviset på hans kjærlighet var at han gav sitt liv for dem. — Joh. 15: 13.

Det er en slik enestående kjærlighet ’det nye bud’ krever at Jesu sanne etterfølgere skal ha til hverandre. (1. Joh. 3: 16) Hvem er det i dag som tydelig viser at de adlyder ’det nye bud’? De vitnesbyrd som er framlagt tidligere i denne boken, peker utvetydig i retning av et bestemt verdensomfattende samfunn av kristne.

De er ikke kjent på grunn av en spesiell klesdrakt eller på grunn av særegne skikker, men på grunn av den sterke og varme hengivenhet de nærer for hverandre. De har ord på seg for å legge for dagen en kjærlighet som hever seg over rasemotsetninger og går på tvers av landegrenser. De er kjent for å nekte å kjempe mot hverandre selv når de landene de bor i, er i krig. Andre er blitt imponert over hvordan de hjelper hverandre i tider med motgang, for eksempel under naturkatastrofer eller når medlemmer av  deres brorskap blir forfulgt fordi de bevarer sin ulastelighet mot Gud. De er rede til å utholde trengsler eller utsette seg for fare for å hjelpe sine brødre og søstre, som Kristus gav sitt liv for. Ja, de er til og med villige til å dø for hverandre. Den kjærlighet de viser, er enestående i en verden som blir stadig mer selvisk. De er Jehovas vitner. *

Et eksempel på denne kjærligheten i praksis er det som skjedde etter at orkanen Andrew hadde rammet Florida-kysten tidlig på morgenen mandag 24. august 1992. Den gjorde cirka 250 000 mennesker hjemløse. Blant ofrene var flere tusen Jehovas vitner. Jehovas vitners styrende råd reagerte nærmest øyeblikkelig ved å nedsette et hjelpeutvalg og sørge for å stille midler til rådighet til nødhjelp. Kristne tilsynsmenn i det rammede området tok raskt kontakt med de enkelte Jehovas vitner for å kartlegge deres behov og gi hjelp. Allerede mandag formiddag, samme dag som uværet slo til, sendte Jehovas vitner i Sør-Carolina, flere hundre kilometer borte, en lastebil til katastrofeområdet med generatorer, motorsager og drikkevann. Om tirsdagen kom mange hundre frivillige langveisfra for å hjelpe de lokale brødrene med å reparere Rikets saler og bolighus, og det kom også flere nødhjelpsforsyninger. Den innsatsen som ble gjort, fikk en kvinne som ikke var et av Jehovas vitner, men som bodde i nærheten av en Rikets sal, til å si: «Dette må sannelig være den kristne kjærlighet som Bibelen snakker om.»

Ville denne kjærligheten avta etter én eller to gode gjerninger? Ville den bare være rettet mot mennesker av én rase eller én nasjonalitet? Slett ikke! I 1992 mistet over 1200 Jehovas vitner i Zaïre hjemmene sine og alt de eide, på grunn av ustabile politiske og økonomiske forhold i landet. Andre Jehovas vitner i Zaïre kom dem raskt til unnsetning. Til tross for at de selv hadde det vanskelig, delte de også det de eide, med flyktninger som kom til Zaïre fra Sudan. Snart kom det hjelpeforsyninger fra Sør-Afrika og Frankrike; de inneholdt blant annet maismel, saltet fisk og medisiner og medisinsk utstyr — noe de virkelig hadde bruk for. Gjentatte ganger, når forholdene krevde det, ble det gitt hjelp. Og mens dette pågikk, ble det gitt lignende hjelp i mange andre land.

Men det at Jehovas vitner har en slik kjærlighet, gjør dem ikke selvtilfreds. De forstår at de som Jesu Kristi etterfølgere må fortsette å holde seg våkne.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 710]

Hva slags kjærlighet var det Jesus sa tydelig skulle kjennetegne hans sanne etterfølgere?

[Uthevet tekst på side 711]

De skulle være et fast sammensveist, verdensomfattende brorskap

[Ramme på side 712]

«Jehovas vitner tar seg av sine egne — og andre»

Under denne overskriften skrev en amerikansk avis om det hjelpearbeidet som Jehovas vitner utførte i det sørlige Florida etter de ødeleggelsene som orkanen Andrew forårsaket i august 1992. I artikkelen stod det: «Ingen i Homestead smeller døren igjen for Jehovas vitner denne uken — selv ikke de som har en dør å smelle igjen. Omkring 3000 frivillige Jehovas vitner fra alle deler av landet har samlet seg i kriseområdet for først å hjelpe sine egne og dernest hjelpe andre. . . . Cirka 150 tonn mat og andre forsyninger er blitt sendt ut fra et fordelingssenter i stevnehallen i den vestlige delen av Broward County til to Rikets saler i Homestead-området. Hver morgen drar arbeidsgjenger ut i forskjellige retninger fra disse salene for å reparere sine brødres ødelagte hus. . . . Et feltkjøkken tilbereder måltider tre ganger daglig for opptil 1500 personer. Og det serveres ikke bare varme pølser og smultringer. De frivillige får hjemmebakt brød, hjemmelaget lasagne, salat, lapskaus, pannekaker og arme riddere — alt sammen laget av ingredienser som er gitt i gave.» —«The Miami Herald», 31. august 1992, side 15A.