Kapittel 24

Ved menneskers kraft? Eller ved Guds ånd?

DET oppdraget Jesus Kristus gav sine etterfølgere, kunne se ut til å være uoverkommelig. De var bare noen få, men de skulle forkynne det gode budskap om Guds rike på hele den bebodde jord. (Matt. 24: 14; Apg. 1: 8) Oppgaven var ikke bare gigantisk i seg selv; den skulle også utføres under svært vanskelige forhold, for, som Jesus sa rett ut til disiplene, skulle de bli hatet og forfulgt i alle nasjoner. — Matt. 24: 9; Joh. 15: 19, 20.

Jehovas vitner har da også møtt motstand overalt i verden, men til tross for det har de energisk bestrebet seg på å fullføre det arbeidet Jesus forutsa skulle utføres. Det er en kjensgjerning at vitnesbyrdet allerede er blitt avlagt i et imponerende omfang. Men hva er det som har gjort dette mulig? Er det menneskers makt og genialitet — eller er det Guds ånds virksomhet?

Bibelens beretning om gjenopprettelsen av den sanne tilbedelse i Jerusalem i det sjette århundre før vår tidsregning minner oss om at vi aldri må overse den rolle Gud selv spiller i gjennomføringen av sin vilje. Verdslige mennesker prøver kanskje å finne andre forklaringer på det som skjer. Men Gud pekte selv på hvordan hans hensikt skulle bli gjennomført, da han fikk sin profet Sakarja til å si: «’Ikke ved en militær styrke, heller ikke ved makt, men ved min ånd,’ har hærstyrkenes Jehova sagt.» (Sak. 4: 6, NW) Jehovas vitner nøler ikke med å si at det er på denne måten forkynnelsen av budskapet om Riket blir gjennomført i dag — ikke ved militær styrke, heller ikke ved fremtredende gruppers personlige makt eller innflytelse, men som følge av at Jehovas ånd er i virksomhet. Er det ting som støtter denne overbevisningen?

«Ikke mange vise i kjødelig forstand»

I et brev til noen kristne i Hellas skrev apostelen Paulus i det første århundre: «Dere ser hans kallelse av dere, brødre, at ikke mange vise i kjødelig forstand ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av fornem byrd; men Gud utvalgte de dåraktige ting i verden, for at han skulle gjøre de vise  til skamme; og Gud utvalgte de svake ting i verden, for at han skulle gjøre de sterke ting til skamme; og Gud utvalgte de ringe ting i verden og de ting som blir sett ned på, de ting som ikke er noe, for at han skulle gjøre til intet de ting som er noe, for at ikke noe kjød skulle rose seg overfor Gud.» — 1. Kor. 1: 26—29.

Jesu egne apostler var vanlige arbeidere. Fire av dem var fiskere av yrke. Én hadde vært skatteoppkrever, et yrke som jødene foraktet. Det jødiske presteskap betraktet apostlene som «ulærde og alminnelige mennesker», noe som tyder på at de ikke var utdannet ved høyere skoler. (Apg. 4: 13) Det betyr ikke at det ikke var noen som hadde mer verdslig eller religiøs utdannelse, som ble kristne. Apostelen Paulus hadde studert hos den lærde Gamaliel, som var medlem av det jødiske Sanhedrinet. (Apg. 22: 3) Men som skriftstedet sier, var det «ikke mange» slike.

Historien forteller at Celsus, en romersk filosof som levde i det andre århundre, latterliggjorde det forhold at «arbeidere, skomakere og bønder, de mest uopplyste og klossete blant menneskene, skulle være iherdige forkynnere av evangeliet». (The History of the Christian Religion and Church, During the Three First Centuries av August Neander) Hva var det som fikk de sanne kristne til å fortsette å forkynne det gode budskap til tross for den hån og den voldsomme forfølgelse de ble utsatt for i Romerriket? Det var, som Jesus hadde sagt, Guds ånd. — Apg. 1: 8.

I nyere tid er Jehovas vitner likeledes blitt hånt og spottet fordi de fleste av dem er alminnelige mennesker og ikke slike som har en posisjon som får andre til å se opp til dem. En av de første som forkynte budskapet om Riket i Danmark, var en skomaker. I Sveits og Frankrike var det en gartner. I mange deler av Afrika ble budskapet utbredt av omreisende arbeidere. I Brasil var sjøfolk med på å gjøre det. Og en god del av de polske vitnene i Nord-Frankrike var kullgruvearbeidere.

Alle disse var begeistret for det de hadde lært ut fra Guds Ord ved hjelp av Vakttårnets publikasjoner. De ønsket å vise sin kjærlighet til Jehova ved å adlyde ham, og derfor gikk de i gang med det arbeidet som Guds Ord sier at de sanne kristne skal utføre. Siden da har millioner av andre fra alle samfunnslag sluttet seg til dem i dette arbeidet. De er alle evangelister.

Jehovas vitner er den eneste religiøse organisasjon i verden hvor hvert eneste medlem personlig forkynner for ikke-troende, prøver å besvare deres spørsmål ved hjelp av Bibelen og oppfordrer dem til å tro på Guds Ord. Andre religiøse organisasjoner innrømmer at dette er noe alle kristne bør gjøre. Noen av dem har også prøvd å få sine medlemmer til å gjøre det. Men det er bare Jehovas vitner som gjør dette konsekvent. Hvem er det som har gitt dem de råd og den veiledning, de løfter og den forsikring  om kjærlig hjelp som motiverer dem til å utføre dette arbeidet, som andre avholder seg fra? Spør dem selv. Uansett hvilket land de bor i, svarer de: «Jehova.» Hvem er det altså som har æren for det?

Guds engler skulle delta

Da Jesus fortalte hvordan forholdene skulle være i avslutningen på denne tingenes ordning, nevnte han at hans disipler her på jorden ikke skulle være alene om å samle inn rettferdselskende mennesker. I Matteus 24: 31 sa han at han skulle «sende ut sine engler med en kraftig trompetlyd» for å samle de «utvalgte», resten av de 144 000, som skulle ha del i det himmelske rike sammen med ham. De skulle samles «fra de fire vinder», fra alle verdens kanter. (Jevnfør Lukas 12: 32; 2. Timoteus 2: 10; Åpenbaringen 14: 1—4.) Har dette skjedd?

Ja, det har det! I 1914, da de siste dager for denne verden begynte, fantes det bare noen få tusen bibelstudenter, men det budskapet om Riket som de forkynte, nådde på kort tid ut over hele jorden. I Østen, i Europa, i Afrika og i Nord- og Sør-Amerika og på mange øyer var det en hel del som tok imot muligheten til å tjene Guds rikes interesser og ble samlet i én forent organisasjon.

I det vestlige Australia nådde budskapet om Riket for eksempel fram til Bert Horton. Religion var etter hans begreper ikke noe for ham; han var mer opptatt av politikk og fagforeningsarbeid. Men så gav moren hans ham boken Tidsaldrenes Plan, som var utgitt av Vakttårnet. Da han begynte å lese den sammen med Bibelen, visste han at han hadde funnet sannheten. Spontant fortalte han sine kolleger om det, og så snart han hadde klart å finne noen bibelstudenter, sluttet han seg med glede til dem. Han ble døpt i 1922, begynte i heltidstjenesten og sa seg villig til å tjene hvor som helst hvor Jehovas organisasjon ville sende ham.

På den andre siden av jorden bodde W. R. Brown. Etter at han hadde forkynt i Karibia, reiste han i 1923 til Afrika for å utbre budskapet om Riket der. Han reiste ikke ut som en uavhengig predikant som misjonerte på egen hånd; også han arbeidet sammen med Jehovas organiserte folk. Han hadde tilbudt seg å tjene der hvor det var bruk for ham, og det var som svar på en oppfordring fra hovedkontoret at han tok imot et distrikt i Vest-Afrika. De som høstet gagn av hans forkynnelse, ble også hjulpet til å forstå hvor viktig det er å ha et nært samarbeid med Jehovas organisasjon.

Forkynnelsen av Riket nådde også Sør-Amerika. Hermán Seegelken i Mendoza i Argentina hadde lenge vært klar over hykleriet i både den katolske kirke og de protestantiske kirkesamfunnene. Men i 1929 fikk også han høre budskapet om Riket. Han tok ivrig imot det og begynte å fortelle andre om det i forening med Jehovas tjenere i resten av verden.  Lignende ting fant sted over hele verden. Mennesker «fra hver stamme og hvert tungemål og hvert folk og hver nasjon», mennesker som bodde langt fra hverandre, og som levde under vidt forskjellige forhold, ikke bare lyttet, men tilbød seg å gjøre en innsats i tjenesten for Gud. De ble knyttet sammen i en forent organisasjon for å utføre det arbeidet som Jesus hadde forutsagt skulle utføres i vår tid. (Åp. 5: 9, 10) Hvordan kunne det bli gjennomført?

Bibelen sier at Guds engler skulle ha en viktig andel i dette. Derfor ville budskapet om Riket gi gjenlyd over hele jorden, som om overmenneskelige krefter blåste i en veldig trompet. I 1935 hadde klangen allerede lydt i 149 land — i nord og sør, i øst og vest, fra jordens ene ende til den andre.

Til å begynne med var det bare en ’liten hjord’ som oppriktig verdsatte Guds rike og var villig til å tjene dets interesser. Det har også Bibelen forutsagt. Men nå har denne lille hjord fått følge av en «stor skare» som raskt vokser, og som består av millioner av mennesker fra alle nasjoner. Også det har Guds Ord forutsagt. (Luk. 12: 32; Joh. 10: 16; Åp. 7: 9, 10) Dette er ikke mennesker som bare hevder at de har samme tro, mens de i virkeligheten er splittet på grunn av alle de holdninger og filosofier som danner så mange grupperinger i verden omkring dem. Det er heller ikke slik at Jehovas vitner bare snakker om Guds rike, mens de i virkeligheten stoler mest på menneskers styre. Nei, de er til og med villige til å risikere livet for å adlyde Gud. Bibelen sier klart at slike mennesker som ’frykter Gud og gir ham ære’, skulle bli samlet under englers ledelse. (Åp. 14: 6, 7; Matt. 25: 31—46) Jehovas vitner er fast overbevist om at det er nettopp det som har funnet sted.

I sin forkynnelse har de utallige ganger sett klare vitnesbyrd om at deres arbeid blir ledet fra himmelen. Vi kan nevne et eksempel fra Rio de Janeiro i Brasil. En gruppe forkynnere var i ferd med å avslutte tjenesten fra hus til hus en søndag da en av dem sa: «Jeg har lyst til å gå litt til. Av en eller annen grunn vil jeg ta det huset der borte også.» Han som ledet gruppen, foreslo at de skulle vente med det huset til en annen dag, men forkynneren holdt på sitt. Ved den døren traff hun en forgrått kvinne som sa at hun nettopp hadde bedt Gud om hjelp. Hun hadde hatt besøk av Jehovas vitner tidligere, men da hadde hun ikke vist interesse for Bibelens budskap. Da mannen hennes plutselig døde, forstod hun imidlertid at hun trengte åndelig hjelp. Hun hadde lett etter Rikets sal, men forgjeves. Nå hadde hun oppriktig bedt Gud om hjelp — og der var hjelpen ved døren. Det tok ikke lang tid før hun ble døpt. Hun var overbevist om at Gud hadde hørt hennes bønn og tatt de nødvendige skritt for å besvare den. — Sal. 65: 3.

 Et tysk vitne for Jehova som bodde i New York, pleide å be Gud om hans ledelse hver gang hun var ute i tjenesten. En gang lette hun i uke etter uke etter en bestemt interessert kvinne på gaten, for hun visste ikke hvor hun bodde. Så en dag i 1987 bad hun idet hun skulle ut i tjenesten: «Jehova, du vet hvor hun er. Hjelp meg å finne henne.» Bare noen minutter senere fikk hun øye på kvinnen, som satt på en restaurant.

Var det bare en tilfeldighet? Bibelen sier at de sanne kristne er «Guds medarbeidere», og at englene blir sendt ut «for å tjene dem som skal arve frelse». (1. Kor. 3: 9; Hebr. 1: 14) Etter at forkynneren hadde fortalt kvinnen hvordan hun hadde funnet henne, tok kvinnen allerede samme dag imot innbydelsen til å undersøke Bibelen grundigere.

Det gode budskap trenger inn i ’utilgjengelige distrikter’

Jehovas vitner har gjort iherdige forsøk på å nå ut til alle land med budskapet om Riket. Men det er ikke hele forklaringen på de resultatene de har sett. Budskapet om Riket er også blitt utbredt i områder hvor alle deres nøye planlagte bestrebelser har slått feil.

Ta for eksempel det tidligere Sovjetunionen. I 1920- og 1930-årene ble det foretatt flere inntrengende henvendelser til landets myndigheter i et forsøk på å få tillatelse til å sende bibelsk litteratur inn i landet eller til å trykke den der. Svarene den gangen var negative. Det var noen få Jehovas vitner i Sovjetunionen, men det var behov for langt flere for at forkynnelsesarbeidet skulle bli utført. Var det noe som kunne gjøres for at det skulle bli flere?

Etter den annen verdenskrig kom over tusen Jehovas vitner (foruten mange andre) som hadde bodd i det som hadde vært det østlige Polen, til å befinne seg i Sovjetunionen. Og i konsentrasjonsleiren Ravensbrück hadde flere hundre unge russiske kvinner stiftet bekjentskap med medfanger som var Jehovas vitner. Noen av disse kvinnene innviet seg til Jehova på den tiden, og senere ble de sendt tilbake til forskjellige deler av Sovjetunionen. På grunn av grenseendringene etter krigen var det også hundrevis av andre Jehovas vitner som ble sovjetiske borgere. Det gikk ikke slik de sovjetiske myndigheter hadde tenkt. Og det var heller ikke Jehovas vitners styrende råd som stod bak. Resultatet var imidlertid at det gikk som Guds inspirerte Ord hadde forutsagt. Vakttårnet skrev om dette: «Således viser det seg at Herren kan oppreise vitner i et hvilket som helst land, for at de der kan holde sannhetens banner høyt og gjøre Jehovas navn kjent.» — Nummeret for 15. juni 1946.

Det er flere enn ett land som har sagt til Jehovas vitner: ’Dere får ikke komme inn hit!’ eller: ’Dere kan ikke forkynne her.’ Det har skjedd gjentatte ganger over hele verden, i flere titalls land, ofte som følge av at prester har øvd press på myndighetene. I noen av disse landene har  Jehovas vitner senere oppnådd juridisk anerkjennelse, men allerede før det har skjedd, har tusener av mennesker innenfor disse landenes grenser begynt å tilbe Jehova, himmelens og jordens Skaper. Hvordan har det gått til?

Bibelen gir oss den enkle forklaring at Guds engler spiller en fremtredende rolle når det gjelder å overbringe mennesker av alle nasjoner den inntrengende oppfordringen: «Frykt Gud og gi ham ære, for timen for hans dom er kommet, og tilbe derfor ham som dannet himmelen og jorden og hav og vannkilder.» — Åp. 14: 6, 7.

Framgang til tross for kraftig motstand

I noen land har Jehovas vitner ikke bare møtt forbud mot sin offentlige forkynnelse; det er også gjort forsøk på å utrydde dem fullstendig.

Under den første verdenskrig gjorde prester i De forente stater og Canada seg forente anstrengelser for å sette en stopper for bibelstudentene (som Jehovas vitner var kjent som den gangen) og deres virksomhet. Dette er et veldokumentert faktum. Til tross for lovens garantier om talefrihet og religionsfrihet fikk presteskapet presset myndighetene til å forby litteratur som bibelstudentene hadde utgitt. Mange ble arrestert og holdt i forvaring uten å få anledning til å bli løslatt mot kausjon; andre ble brutalt slått. Selskapet Vakttårnets ledere og deres nære medarbeidere fikk lange fengselsstraffer i en rettssak som senere ble erklært ugyldig. Ray Abrams sier (i sin bok Preachers Present Arms): «En analyse av hele saken får oss til å trekke den konklusjon at kirkesamfunnene og presteskapet opprinnelig stod bak den bevegelsen som skulle gjøre ende på russellittene», som prestene foraktelig kalte bibelstudentene. Men etter krigen stod disse bibelstudentene fram med større styrke enn noen gang og forkynte om Jehovas konge, Jesus Kristus, og hans rike. Hvor fikk de sine nye krefter fra? Bibelen hadde forutsagt at dette skulle skje, og hadde sagt at det ville være en følge av «livsånd fra Gud». — Åp. 11: 7—11.

Etter at nazistene hadde kommet til makten i Tyskland, ble forfølgelsen av Jehovas vitner intensivert i land som kom under nazistisk kontroll. Mange ble arrestert og fikk brutal behandling. Forbud ble innført. I oktober 1934 sendte Jehovas vitners menigheter i hele Tyskland rekommanderte brev til regjeringen hvor de klart og tydelig erklærte at de ikke hadde noen politiske hensikter, men at de var fast bestemt på å adlyde Gud som hersker. Samtidig sendte Jehovas vitners menigheter i hele verden telegrammer til de tyske myndigheter hvor de gav uttrykk for at de støttet sine kristne brødre i Tyskland.

Samme dag, 7. oktober 1934, stod Adolf Hitler på dr. Wilhelm Fricks kontor i Berlin og knyttet nevene og ropte: «Denne berme skal utslettes i  Tyskland!» Dette var ingen tom trussel. En bølge av arrestasjoner fulgte. Ifølge en konfidensiell meddelelse fra Preussens hemmelige statspoliti datert 24. juni 1936 ble det opprettet en «spesiell Gestapo-kommando» som skulle bekjempe Jehovas vitner. Etter omfattende forberedelser iverksatte Gestapo sin slagplan for å pågripe alle Jehovas vitner og alle som var mistenkt for å være Jehovas vitner. Hele politistyrken ble satt inn, så kriminelle elementer fikk gå fri mens dette framstøtet varte.

Rapporter viser at det i alt var omkring 6262 tyske Jehovas vitner som ble arrestert. Karl Wittig, som tidligere hadde hatt en høy stilling i den tyske statstjenesten, og som selv satt i flere konsentrasjonsleirer, skrev senere: «Ingen annen gruppe av fanger . . . var i samme grad som bibelstudentene utsatt for SS-soldatenes sadisme. Det var en sadisme som var kjennetegnet av en uopphørlig kjede av fysiske og mentale pinsler som ikke kan beskrives på noe språk i verden.»

Hva førte dette til? I en bok som kom ut i 1982, skriver dr. Christine King: «Bare overfor vitnene [i motsetning til andre trossamfunn] kom myndighetene til kort.» Hitler hadde sverget på at han skulle utslette dem, og hundrevis ble drept. Christine King skriver at til tross for dette «fortsatte arbeidet [forkynnelsen av Guds rike], og i mai 1945 var Jehovas vitners bevegelse fremdeles i virksomhet, mens nasjonalsosialismen ikke var det». Hun påpeker også: «Ingen kompromisser var blitt inngått.» (The Nazi State and the New Religions: Five Case Studies in Non-Conformity) Hvorfor klarte ikke Hitler og hele hans velutrustede hær, hans topptrente politi og hans tallrike utryddelsesleirer å gjennomføre sin trussel om å utslette denne forholdsvis lille, ubevæpnede gruppen som i verdens øyne bare var helt alminnelige mennesker? Hvorfor har heller ikke andre land kunnet stanse deres virksomhet? Hvordan kan det ha seg at Jehovas vitner som et hele og ikke bare noen få enkeltpersoner har stått fast under brutal forfølgelse?

Svaret ligger i det kloke rådet som lovlæreren Gamaliel gav de øvrige medlemmene av det jødiske Sanhedrinet da de drøftet en lignende sak som gjaldt Jesu Kristi apostler. Han sa: «Befatt dere ikke med disse mennene, men la dem være (for hvis dette forehavende eller dette verk er av mennesker, vil det bli gjort til intet; men hvis det er av Gud, vil dere ikke kunne gjøre dem til intet); ellers kan dere kanskje bli funnet å være slike som i virkeligheten strider mot Gud.» — Apg. 5: 38, 39.

De historiske kjensgjerninger viser altså at det oppdraget som Jesus gav sine etterfølgere — et oppdrag som kunne virke uoverkommelig, ettersom det skulle utføres til tross for hard motstand — blir utført, ikke ved menneskers kraft, men ved Guds ånd. Som Jesus selv sa i bønn til Gud: «Far, alt er mulig for deg.» — Mark. 14: 36.

[Uthevet tekst på side 547]

«’Ved min ånd,’ har hærstyrkenes Jehova sagt»

[Uthevet tekst på side 548]

Hva var det som fikk dem til å fortsette å forkynne til tross for hån og spott og voldsom forfølgelse?

[Uthevet tekst på side 549]

Vitnesbyrd om englers ledelse

[Uthevet tekst på side 551]

«Herren kan oppreise vitner i et hvilket som helst land»

[Uthevet tekst på side 553]

Et forent folk som har stått fast i troen til tross for hard motstand