De hebraiske ordene dẹrekh (vei) og mesillạh (landevei) og det greske ordet hodọs (vei) blir brukt som betegnelser på en offentlig vei, eller rute, som regel mellom større eller mindre byer. – Se VEIEN.

Allerede i oldtiden fantes det i Palestina-området både landeveier og mindre veier, deriblant viktige handelsruter, som forbandt byer og riker med hverandre. (4Mo 20: 17–19; 21: 21, 22; 22: 5, 21–23; Jos 2: 22; Dom 21: 19; 1Sa 6: 9, 12; 13: 17, 18; se KONGEVEIEN.) Den veien som man mener har vært den viktigste, gikk fra Egypt til filisterbyene Gaza og Asjkalon og bøyde deretter av mot nordøst i retning av Megiddo. Den fortsatte til Hasor, nord for Galilea-sjøen, og gikk derfra videre til Damaskus. Denne ruten gjennom Filistea var den korteste fra Egypt til det lovte land. Men Jehova ledet i sin godhet israelittene en annen vei, slik at de ikke skulle bli motløse på grunn av et angrep fra filisterne. – 2Mo 13: 17.

I det lovte land var det av stor betydning for israelittene å opprettholde et godt veinett ettersom det bare var ett senter for tilbedelse for hele nasjonen. Det betydde at mange israelitter hvert år måtte reise lange strekninger for å oppfylle Lovens krav om at alle menn skulle samles til tre årlige høytider. (5Mo 16: 16) Tiende, bidrag og ofre, både frivillige og obligatoriske, skulle dessuten bringes til det stedet som Jehova utvalgte. (5Mo 12: 4–7) Etter at Salomo hadde bygd templet, var dette stedet Jerusalem. Når israelittene reiste på veiene til og fra Jerusalem, hadde fedrene god anledning til å undervise sine sønner i Guds lov. – 5Mo 6: 6, 7.

Det var også viktig å vedlikeholde veiene til de seks tilfluktsbyene. Disse veiene skulle være tydelig merket og ryddet for hindringer som kunne  gjøre det vanskelig for en som av vanvare hadde tatt livet av noen, å ta seg fram. (5Mo 19: 3) Ifølge jødisk tradisjon ble det ved alle veikryss satt opp et skilt som viste veien til den aktuelle tilfluktsbyen. – Den babylonske talmud, Makkot 10b.

Bibelen beskriver riktignok ikke datidens veier, men den inneholder hentydninger til hvordan de var laget, og hvordan de ble vedlikeholdt. Høyder og ujevnheter kan ha blitt planert ut, hull og søkk fylt opp og steiner fjernet. (Jes 40: 3, 4; 57: 14; 62: 10) Historieskriveren Josefus hevder at kong Salomo brola de veiene som førte til Jerusalem, med svart stein. – Jewish Antiquities, VIII, 187 (vii, 4).

Man vet imidlertid ikke noe bestemt om hvordan oldtidens veier var bygd opp, før Romerrikets tid, men man vet mye om romernes veibygging. Romerne laget et meget godt og omfattende veinett for å forbinde de forskjellige delene av riket med hverandre, slik at de lettere kunne få sine tropper fram. Deres veier var brolagt med flate steiner, og under brolegningen var det som regel tre lag: steinfyll (nederst), flate steiner lagt i mørtel (i midten) og betong og knust stein (øverst). Veiene skrånet fra midten og ut mot begge sider, og langs dem var det milesteiner, kantsteiner og dreneringsgrøfter. Med jevne mellomrom kunne det også være anlagt brønner. De romerske veiene gikk nesten rett fram og over høydene i stedet for rundt dem. Den berømte romerske landeveien Via Appia var 5,5 m bred og brolagt med store lavablokker. Da apostelen Paulus var på vei til Roma som fange, reiste han langs denne veien, som til dels fortsatt er i bruk. – Apg 28: 15, 16; se APPIUS’ TORG.

Ordene i Jesaja 19: 23 om at det ville være «en landevei fra Egypt til Assyria», pekte fram til det fredelige forhold som en dag skulle rå mellom disse to landene. Da Jehova utfridde sitt folk, var det som om han sørget for at det var landeveier som førte ut av de landene hvor de hadde vært i fangenskap. – Jes 11: 16; 35: 8–10; 49: 11–13; Jer 31: 21.