En sammenslutning av grupper, familier, enkeltpersoner eller stater, enten ved giftermål, en gjensidig bindende avtale eller en juridisk overenskomst. Et forbund skal vanligvis innebære fordeler for begge parter, eventuelt at man samarbeider om å oppnå noe. Det hebraiske ordet chavạr betyr bokstavelig «være/bli sammenføyd», men er brukt i overført betydning om å «være i forbund; inngå partnerskap». (2Mo 28: 7; Sl 94: 20; 2Kr 20: 35) Det beslektede ordet chavẹr betegner en forbundsfelle eller en partner. – Dom 20: 11; Sl 119: 63; For 4: 10.

 Abraham inngikk tidlig forbund med amorittene Mamre, Esjkol og Aner. Det fortelles ingenting om hva slags forbund det var, men de drog i hvert fall med ham ut for å redde hans nevø Lot fra de invaderende kongene. (1Mo 14: 13–24) Abraham bodde da som utlending i et land som var underlagt noen mindre kongeriker, og det kan være at han av den grunn måtte ha en eller annen formell overenskomst med dem i form av en pakt for å kunne bo fredelig blant dem. Men Abraham unngikk å påta seg unødige forpliktelser overfor slike politiske herskere, noe som framgår av hans uttalelse til kongen i Sodoma i 1. Mosebok 14: 21–24. Senere, mens Abraham bodde i Gerar, minnet filisterkongen Abimelek ham om at han var utlending, og om at det var med Abimeleks samtykke han bodde i Filistea, og bad ham om å sverge en ed på at han ikke skulle handle troløst mot ham. Abraham gikk med på dette, og senere, etter en strid om brønnrettigheter, sluttet han en pakt med Abimelek. – 1Mo 20: 1, 15; 21: 22–34.

Abrahams sønn Isak bodde også en tid i Gerar, men Abimelek bad ham senere om å flytte derfra, noe han uten videre gikk med på. Igjen oppstod det stridigheter om brønnrettigheter, men Abimelek og hans nærmeste støttespillere kom så til Isak og bad ham om å avlegge en forpliktende ed og slutte en pakt med dem. Dette var utvilsomt ment som en fornyelse av pakten med Abraham. Begge parter kom med edfestede erklæringer overfor hverandre og garanterte at de ville opprettholde freden. (1Mo 26: 16, 19–22, 26–31; jf. 1Mo 31: 48–53.) Apostelen Paulus sier at disse tidlige patriarkene offentlig kunngjorde at de var fremmede og midlertidige innbyggere som bodde i telt i landet, i påvente av en by med virkelige grunnvoller, som har Gud til byggmester og opphavsmann. – He 11: 8–10, 13–16.

Da Israels nasjon gikk inn i Kanaan, det lovte land, var situasjonen ganske annerledes. Den suverene Gud hadde gitt israelittene full rett til landet som oppfyllelse av sitt løfte til deres forfedre. De gikk derfor ikke inn i landet som fremmede, og Jehova forbød dem å slutte forbund med de hedenske nasjonene i landet. (2Mo 23: 31–33; 34: 11–16) De skulle utelukkende være underlagt Guds lover og forskrifter, ikke slike som var fastsatt av de folkeslagene som skulle kastes ut av landet. (3Mo 18: 3, 4; 20: 22–24) De ble særlig advart mot å inngå ekteskapsallianser med disse nasjonene, ettersom de i så fall ville komme tett innpå ikke bare de hedenske kvinnene de giftet seg med, men også deres slektninger og de skikker som var knyttet til deres falske religion, noe som ville føre til frafall og bli en snare for dem. – 5Mo 7: 2–4; 2Mo 34: 16; Jos 23: 12, 13; se EKTESKAPSALLIANSER.

Pakter. De fleste forbund (utenom ekteskapsallianser) ble sluttet ved at det ble inngått pakter. Når israelittene inngikk en pakt med gibeonittene, kom dette naturligvis av at de var blitt ført bak lyset av dem. (Jos 9: 3–15) Men når pakten først var blitt inngått, ble den respektert, og israelittene var til og med rede til å gå ut i kamp for å beskytte gibeonittene. (Jos 9: 19–21; 10: 6, 7) Jonatan og David inngikk en personlig pakt med hverandre (1Sa 18: 3; 20: 11–17), noe som Saul fordømte og kalte en sammensvergelse. (1Sa 22: 8) Kong Hiram i Tyrus var vennligsinnet mot David da David etterfulgte Saul som konge, og han «hadde David kjær». (2Sa 5: 11; 1Kg 5: 1) Det vennskapelige forholdet vedvarte, og da Salomo besteg tronen, inngikk han en avtale med kong Hiram om levering av mye av de materialene som trengtes til byggingen av templet. (1Kg 5: 2–18) Avtalen gav tusener av israelittiske arbeidere adgang til Libanon og dets skoger. Hiram tiltalte til og med Salomo som sin bror. (1Kg 9: 13) Tyrus skaffet sjøfolk til Salomos flåte av skip, som hadde base i Esjon-Geber. (1Kg 9: 26, 27) Da Tyrus senere vendte seg mot Israel og utleverte landflyktige israelitter til Edom, ble nasjonen anklaget for å ha brutt «brødrepakten». – Am 1: 9.

Ukloke forbund med andre nasjoner. Guds profeter kom med sterke advarsler mot å inngå forbund med andre nasjoner, men i farefulle tider eller på grunn av ærgjerrighet ignorerte Judas og Israels konger til stadighet advarslene. (Jes 30: 2–7; Jer 2: 16–19, 36, 37; Ho 5: 13; 8: 8–10; 12: 1) Resultatet ble aldri godt, noe de følgende eksemplene illustrerer.

Judas konge Asa brukte de kongelige skatter til å bestikke syrerkongen Ben-Hadad I for å få ham til å bryte sin pakt med Basja, Israels konge. (1Kg 15: 18–20) Asa ble skarpt irettesatt av profeten Hanani fordi han på denne måten ’støttet seg til Syrias konge’ i stedet for til Jehova. Hanani sa: «Du har handlet dåraktig i dette, for fra nå av vil det være kriger mot deg.» (2Kr 16: 7–9) Israel-kongen Akab sluttet senere en pakt med Ben-Hadad II, som han hadde beseiret, og ble på lignende måte fordømt av en av Guds profeter. (1Kg 20: 34, 42) Jehosjafat allierte seg med Akab i et mislykket angrep på Syria. Etterpå spurte profeten Jehu ham: «Er det den onde en skal hjelpe, og er det dem som hater Jehova, du skal elske? Og på grunn av dette er det kommet harme over deg fra Jehovas person.» (2Kr 18: 2, 3; 19: 2) Senere inngikk Jehosjafat et kommersielt partnerskap  med den onde Israel-kongen Akasja med tanke på skipsbygging, men foretagendet ble fordømt av en profet, og fordømmelsen ble oppfylt da skipene ble slått til vrak. (2Kr 20: 35–37) I lydighet mot rettledning fra Gud avstod Juda-kongen Amasja klokelig fra å benytte leietropper fra Israel, selv om han dermed tapte 100 talenter sølv (4,5 mill. kr), som allerede var blitt betalt til dem som lønn. – 2Kr 25: 6–10.

På 700-tallet f.v.t., da Assyria begynte å stå fram som en dominerende verdensmakt, følte flere mindre riker seg truet til å inngå mange ulike forbund og stifte forskjellige sammensvergelser. (Jf. Jes 8: 9–13.) Det at det ble utviklet nye krigsvåpen blant nasjonene, bidrog også til å skape frykt. (Jf. 2Kr 26: 14, 15.) Israel-kongen Menahem bestakk assyrerkongen Pul (Tiglat-Pileser III) da denne gikk til angrep på Israel. (2Kg 15: 17–20) Syrerkongen Resin og Israel-kongen Pekah sammensverget seg mot Juda-kongen Akas, som i sin tur brukte skattene i kongens hus og i templet til å kjøpe beskyttelse av assyreren Tiglat-Pileser III, noe som førte til at den syriske byen Damaskus falt. (2Kg 16: 5–9; 2Kr 28: 16) Hosjea i Israel dannet en sammensvergelse med egypterkongen So i håp om å få kastet av det åk som assyrerkongen Salmanassar V hadde lagt på Israel, med det resultat at Israel falt i 740 f.v.t. (2Kg 17: 3–6) Den trofaste Juda-kongen Hiskia, derimot, som med urette ble anklaget for å sette sin lit til Egypt, stolte fullt og helt på Jehova og ble berget under assyreren Sankeribs angrep. – 2Kg 18: 19–22, 32–35; 19: 14–19, 28, 32–36; jf. Jes 31: 1–3.

I sine siste år vinglet Juda rike mellom Egypt og Babylon og ’prostituerte’ seg med begge nasjonene. (Ese 16: 26–29; 23: 14) Juda ble underlagt Egypts herredømme i Jehojakims regjeringstid (2Kg 23: 34), men ble snart underlagt Babylon. (2Kg 24: 1, 7, 12–17) Den siste kongen, Sidkia, gjorde et forgjeves forsøk på å løsrive Juda fra Babylon ved å slutte forbund med Egypt. Dette førte til at Jerusalem ble ødelagt. (2Kg 24: 20; Ese 17: 1–15) De hadde ikke gitt akt på Jesajas inspirerte veiledning: «Ved å vende tilbake og hvile skal dere bli frelst. Deres velde skal bestå i at dere rett og slett forholder dere rolig og nærer tillit.» – Jes 30: 15–17.

I makkabeertiden ble det av politiske grunner inngått mange avtaler og forbund med syrerne og romerne, men dette førte ikke til at Israel oppnådde frihet. På et senere tidspunkt gjorde den religiøse gruppen saddukeerne seg bemerket ved å fremme politisk samarbeid som et middel til etter hvert å oppnå nasjonal uavhengighet. Verken de eller fariseerne tok imot budskapet om Riket, som Kristus Jesus forkynte, men allierte seg med Roma, idet de erklærte: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» (Joh 19: 12–15) Men deres politisk-religiøse forbund med Roma endte med den katastrofale ødeleggelsen av Jerusalem i år 70. – Lu 19: 41–44; 21: 20–24.

I Åpenbaringen 17: 1, 2, 10–18; 18: 3 blir allianser mellom politikk og religion framstilt i symbolske vendinger. (Jf. Jak 4: 1–4.) I hele Bibelen understrekes således følgende prinsipp, som Paulus nevner: «Bli ikke spent i ulikt åk med ikke-troende. For hvilket samfunn har rettferdighet med lovløshet? Eller hvilket fellesskap har lys med mørke? . . . Gå derfor ut fra dem og skill dere ut.» – 2Kt 6: 14–17.