Slik uttrykket «anger» blir brukt i Bibelen, innebærer det en sinnsendring med hensyn til en tidligere (eller en planlagt) handling eller atferd, og det sikter ofte til en følelse av sorg, beklagelse eller samvittighetsnag på grunn av noe man har gjort eller har unnlatt å gjøre. I mange skriftsteder har det hebraiske ordet nachạm en slik betydning. Nachạm kan bety «føle beklagelse», «føle anger», «angre» og «overholde en sørgetid» (1Mo 6: 6; 38: 12; 2Mo 13: 17; Job 42: 6), men også «trøste seg» (2Sa 13: 39; Ese 5: 13) og «befri seg (f.eks. for sine fiender)» (Jes 1: 24). Enten det siktes til anger og beklagelse eller til trøst, dreier det seg om en sinnsendring eller om endrede følelser.

På gresk er det to verb som blir brukt i forbindelse med anger: metanoẹo og metamẹlomai. Det første er sammensatt av metạ, som betyr «etter», og noẹo (beslektet med nous: «sinn», «sinnelag» el. «moralsk bevissthet»), som betyr «forstå, innse, erkjenne, bli klar over». Metanoẹo betyr derfor bokstavelig «å erkjenne etterpå» (i motsetning til å vite på forhånd) og innebærer at man endrer sinn, innstilling eller hensikt. Det andre ordet, metamẹlomai, kommer fra mẹlo, som betyr «bry seg om, være interessert i». Det første leddet, metạ (etter), gir ordet betydningen «føle anger» eller «beklage». – Mt 21: 29; 2Kt 7: 8.

Metanoẹo betoner altså den endrede tenkemåten, det endrede sinnelaget, at den handlemåten man har fulgt eller har tenkt å følge, forkastes som uønsket (Åp 2: 5; 3: 3), mens metamẹlomai betoner personens følelse av anger eller beklagelse. (Mt 21: 29) I Theological Dictionary of the New Testament (redigert av G. Kittel, bd. IV, s. 629) sies det: «Når NT [Det nye testamente] altså skiller mellom betydningen [av disse begrepene], vitner det om en tydelig bevissthet om begge begrepenes uforanderlige innhold. I hellenistisk språkbruk ble derimot grensen mellom de to ordene ofte utvisket.» – Oversatt til engelsk av G. Bromiley, 1969.

En endret tenkemåte medfører naturligvis ofte endrede følelser. Følelsen av anger eller beklagelse kan på den annen side gå forut for og føre til en definitiv endring av ens tenkemåte eller vilje. (1Sa 24: 5–7) Selv om de to begrepene har forskjellig betydning, har de altså nær forbindelse med hverandre.

Anger i forbindelse med synder. Årsaken til at mennesker må vise anger, er synden – det at man ikke lever opp til Guds rettferdige krav. (1Jo 5: 17) Ettersom hele menneskeheten ble solgt under synden av Adam, har alle hans etterkommere vært nødt til å vise anger. (Sl 51: 5; Ro 3: 23; 5: 12) Som det blir vist i artikkelen FORLIKELSE, er anger (etterfulgt av omvendelse) en forutsetning for at mennesker skal kunne bli forlikt med Gud.

Man kan vise anger med hensyn til hele sin levemåte hvis man har levd i strid med Guds hensikt og vilje og i stedet har fulgt denne verden, som er i Guds Motstanders makt. (1Pe 4: 3; 1Jo 2: 15–17; 5: 19) Eller man kan vise anger i forbindelse med en bestemt side ved ens liv, for eksempel en urett vane som skjemmer en ellers akseptabel levemåte. Angeren kan også gjelde en enkeltstående urett handling eller en urett tilbøyelighet eller innstilling. (Sl 141: 3, 4; Ord 6: 16–19; Jak 2: 9; 4: 13–17; 1Jo 2: 1) Problemet kan altså være meget omfattende eller nokså avgrenset.

Avviket fra rettferdighetens vei kan også være mer eller mindre alvorlig, og graden av anger eller beklagelse bør naturlig nok stå i forhold til graden av avvik. Israelittene ’sank dypt i sitt opprør’ mot Jehova og ’råtnet bort’ i sine overtredelser.  (Jes 31: 6; 64: 5, 6; Ese 33: 10) På den annen side taler apostelen Paulus om ’et menneske som begår et eller annet feiltrinn før han er klar over det’, og råder dem som har åndelige kvalifikasjoner, til å ’forsøke å bringe et slikt menneske i den rette tilstand i en mildhetens ånd’. (Ga 6: 1) Ettersom Jehova i sin barmhjertighet tar sine tjeneres kjødelige svakheter i betraktning, trenger de ikke å gå omkring i en konstant tilstand av knugende anger og samvittighetsnag på grunn av de feil de begår som følge av sin nedarvede ufullkommenhet. (Sl 103: 8–14; 130: 3) Hvis de samvittighetsfullt vandrer på Guds veier, kan de være glade og lykkelige. – Flp 4: 4–6; 1Jo 3: 19–22.

Noen som må vise anger, er slike som har hatt et godt forhold til Gud, men som har kommet på avveier og har mistet hans gunst og velsignelse. (1Pe 2: 25) Israelittene stod i et paktsforhold til Gud – de var et «hellig folk» som var utvalgt blant alle nasjonene. (5Mo 7: 6; 2Mo 19: 5, 6) Gjennom den nye pakt, som Kristus er mellommann for, kom de kristne på lignende måte i en rettferdig stilling innfor Gud. (1Kt 11: 25; 1Pe 2: 9, 10) Når slike personer har kommet på avveier, men siden har vist anger, har dette ført til at deres gode forhold til Gud er blitt gjenopprettet, og til at de igjen har fått del i de goder og velsignelser som følger med dette forholdet. (Jer 15: 19–21; Jak 4: 8–10) For dem som ikke tidligere har stått i et slikt forhold til Gud – eksempler på dette er hedenske, ikke-israelittiske, folkeslag i den tiden da Guds pakt med Israel stod ved makt (Ef 2: 11, 12), og personer som i dag, uansett rase eller nasjonalitet, står utenfor den kristne menighet – er anger et nødvendig skritt på veien mot å komme i et rett forhold til Gud og få utsikt til å oppnå evig liv. – Apg 11: 18; 17: 30; 20: 21.

Bibelen forteller ikke bare om enkeltpersoner som angrer, men også om kollektiv anger. Da Jona forkynte i Ninive, ble hele byen tilskyndt til å angre, fra kongen «like til den minste blant dem», for i Guds øyne var de alle medskyldige. (Jon 3: 5–9; jf. Jer 18: 7, 8.) Som følge av Esras formaninger erkjente de hjemvendte israelittene at de hadde et samfunnsansvar overfor Gud, og de lot fyrstene gi uttrykk for anger på hele menighetens vegne. (Esr 10: 7–14; jf. 2Kr 29: 1, 10; 30: 1–15; 31: 1, 2.) Menigheten i Korint gav uttrykk for anger over at den hadde tolerert at en mann i menigheten hadde praktisert grov synd. (Jf. 2Kt 7: 8–11; 1Kt 5: 1–5.) Ikke engang profetene Jeremia og Daniel sa seg fri for skyld da de bekjente Judas overtredelser, som hadde ført til nasjonens fall. – Kla 3: 40–42; Da 9: 4, 5.

Hva ekte anger innebærer. Anger berører både sinnet og hjertet. Man må innse at en bestemt handlemåte er gal, og dette forutsetter at man erkjenner at Guds normer er rette, og at Guds vilje er rettferdig. Hvis man er uvitende om eller glemmer Guds vilje og normer, hindrer det en i å vise anger. (2Kg 22: 10, 11, 18, 19; Jon 1: 1, 2; 4: 11; Ro 10: 2, 3) I sin barmhjertighet har Jehova derfor sendt ut profeter og forkynnere for at de skal tilskynde folk til å vise anger. (Jer 7: 13; 25: 4–6; Mr 1: 14, 15; 6: 12; Lu 24: 27) Ved hjelp av forkynnelsen av det gode budskap gjennom den kristne menighet, og særlig fra det tidspunkt da Kornelius ble omvendt, har Gud sagt til menneskene «at de alle overalt skal angre». (Apg 17: 22, 23, 29–31; 13: 38, 39) Det er Guds ord – i skriftlig eller muntlig form – som overbeviser dem om at Guds veier er rette og deres egne veier urette. (Jf. Lu 16: 30, 31; 1Kt 14: 24, 25; He 4: 12, 13.) Guds lov «er fullkommen, den gir sjelen ny styrke». – Sl 19: 7.

Kong David talte om å ’lære overtredere Guds veier, slik at de kan vende om til ham’. (Sl 51: 13) Med dette tenkte han uten tvil på syndere blant sine landsmenn, israelittene. Timoteus fikk påbud om at han ikke skulle stride med noen i de kristne menighetene han tjente, men at han ’med mildhet skulle veilede dem som ikke var velvillig innstilt’, ettersom Gud kanskje ville gi dem «anger som fører til nøyaktig kunnskap om sannheten, og de [kunne] komme til fornuft igjen, ut av Djevelens snare». (2Ti 2: 23–26) Oppfordringen til å vise anger kan derfor bli gitt både innenfor og utenfor Guds folks menighet.

En overtreder må innse at han har syndet mot Gud. (Sl 51: 3, 4; Jer 3: 25) Det er kanskje innlysende for ham hvis han åpent eller direkte har spottet Gud, muntlig har misbrukt Guds navn eller har dyrket andre guder, for eksempel ved å tilbe gudebilder. (2Mo 20: 2–7) Men også i et forhold som man kanskje kunne betrakte som en «privatsak» eller som en sak mellom en selv og et annet menneske, må en erkjenne at den urette handlingen er en synd mot Gud, at en har handlet respektløst overfor Jehova. (Jf. 2Sa 12: 7–14; Sl 51: 4; Lu 15: 21.) Selv om det er i uvitenhet eller av vanvare man gjør noe galt, må man erkjenne at man har pådratt seg skyld overfor Den Suverene Herre, Jehova Gud. – Jf. 3Mo 5: 17–19; Sl 51: 5, 6; 119: 67; 1Ti 1: 13–16.

Profetenes gjerning gikk for en stor del ut på å overbevise israelittene om deres synd (Jes 58: 1, 2; Mi 3: 8–11), enten den nå bestod i avgudsdyrkelse (Ese 14: 6), urettferdighet og undertrykkelse (Jer 34: 14–16; Jes 1: 16, 17), umoral  (Jer 5: 7–9) eller det at de unnlot å stole på Jehova Gud og i stedet satte sin lit til mennesker og til nasjonenes militære styrke (1Sa 12: 19–21; Jer 2: 35–37; Ho 12: 6; 14: 1–3). Både døperen Johannes og Jesus Kristus oppfordret jødene til å vise anger. (Mt 3: 1, 2, 7, 8; 4: 17) Johannes og Jesus avslørte nasjonens syndige tilstand ved å påvise at folket og de religiøse lederne var selvrettferdige og hyklerske og fulgte menneskelagde tradisjoner. – Lu 3: 7, 8; Mt 15: 1–9; 23: 1–39; Joh 8: 31–47; 9: 40, 41.

Nødvendig å få tak i meningen med hjertet. For å kunne vise anger må man først høre og se med forståelse, tilskyndt av et mottagelig hjerte. (Jf. Jes 6: 9, 10; Mt 13: 13–15; Apg 28: 26, 27.) Sinnet må oppfatte og forstå det som øret hører og øyet ser, men det er enda viktigere at en ’får tak i meningen med hjertet’. (Mt 13: 15; Joh 12: 40; Apg 28: 27) Det er altså ikke nok å erkjenne rent intellektuelt at det man har gjort, er galt; man må også erkjenne det av hjertet. Slike som allerede har kunnskap om Gud, må kanskje «gjenkalle» denne kunnskapen om ham og hans bud ’i sitt hjerte’ (5Mo 4: 39; jf. Ord 24: 32; Jes 44: 18–20), slik at de kan ’komme til fornuft’. (1Kg 8: 47) Det rette motiv i hjertet kan få dem til å ’fornye sitt sinn, så de kan prøve for seg selv hva som er Guds gode, antagelige og fullkomne vilje’. – Ro 12: 2.

Hvis en person virkelig tror på Gud og elsker ham av hjertet, vil han føle oppriktig sorg og beklagelse på grunn av det gale han har gjort. Verdsettelse av Guds godhet og respekt for hans storhet vil få overtredere til å føle samvittighetsnag og dyp anger fordi de har ført vanære over hans navn. (Jf. Job 42: 1–6.) Nestekjærlighet vil få dem til å angre fordi de har skadet andre, vært et dårlig eksempel og kanskje tilflekket Guds folks omdømme blant utenforstående. De ber om tilgivelse fordi de ønsker å ære Guds navn og gjøre godt mot sin neste. (1Kg 8: 33, 34; Sl 25: 7–11; 51: 11–15; Da 9: 18, 19) De har «et sønderbrutt hjerte» og er ’knust og ydmyke i ånden’ (Sl 34: 18; 51: 17; Jes 57: 15); de er ’sønderknust i ånden og skjelver for Guds ord’, som tilskynder dem til å vise anger (Jes 66: 2); de kommer «skjelvende til Jehova og til hans godhet» (Ho 3: 5). Da David handlet uforstandig i forbindelse med en folketelling, ’begynte hans hjerte å slå ham’. – 2Sa 24: 10.

Overtrederen må derfor klart ta avstand fra den onde handlemåten. Han må hate den av hjertet, ja avsky den (Sl 97: 10; 101: 3; 119: 104; Ro 12: 9; jf. He 1: 9; Jud 23), for «frykt for Jehova betyr å hate det onde», innbefattet «selvopphøyelse og stolthet og den onde vei og den fordervede munn». (Ord 8: 13; 4: 24) I tillegg til dette må han elske rettferdighet og være fast besluttet på å holde seg til den rette vei i tiden som kommer. Hvis han ikke både hater det onde og elsker rettferdighet, vil ikke angeren ha noen virkelig kraft; den vil ikke føre til ekte omvendelse. Kong Rehabeam ydmyket seg da Jehova gav uttrykk for sin vrede, men senere gjorde han «det som var ondt, for han var ikke fast besluttet i sitt hjerte på å søke Jehova». – 2Kr 12: 12–14; jf. Ho 6: 4–6.

Bedrøvelse på en måte som Gud vil, ikke verdens bedrøvelse. I sitt andre brev til korinterne skriver apostelen Paulus at korinterne hadde vist «bedrøvelse på en måte som Gud vil», som følge av den irettesettelsen han hadde gitt dem i sitt første brev. (2Kt 7: 8–13) Han hadde «beklaget» (metamẹlomai) at han hadde vært nødt til å skrive så strengt til dem og volde dem smerte, men han følte ingen beklagelse lenger da han så at den bedrøvelse refselsen forårsaket, var av rette slag og førte til ekte anger (metạnoia) i forbindelse med deres urette innstilling og handlemåte. Han visste at den smerten han hadde voldt dem, var til beste for dem, og at de ikke ville «lide noen skade» på grunn av den. Heller ikke de hadde noen grunn til å beklage den bedrøvelse som førte til anger, for den hjalp dem til å bli på frelsens vei; den beskyttet dem mot å gli tilbake til sin tidligere ferd eller falle fra, og den gav dem håp om evig liv. Han holder fram denne bedrøvelsen som en motsetning til «verdens bedrøvelse», som «forårsaker død». Verdens bedrøvelse utspringer ikke av tro og kjærlighet til Gud og til det som er rett. Den skriver seg fra følelsen av å ha gjort en fadese, skuffelsen, tapet, straffen for overtredelsen og skammen (jf. Ord 5: 3–14, 22, 23; 25: 8–10) og utløser ofte bitterhet, sinne og misunnelse. Den er ikke til varig gagn, fører ikke til at en forbedrer seg, og gir ikke noe virkelig håp. (Jf. Ord 1: 24–32; 1Te 4: 13, 14.) Verdens bedrøvelse innebærer sorg over de ubehagelige følgene av synden, men ikke sorg over selve synden eller over den vanære den bringer over Guds navn. – Jes 65: 13–15; Jer 6: 13–15, 22–26; Åp 18: 9–11, 15, 17–19; jf. Ese 9: 4.

Tilfellet med Kain illustrerer dette. Kain var den første som ble oppfordret av Gud til å angre. Gud formante ham til å ’begynne å gjøre det gode’, for at synden ikke skulle få herredømme over ham. Men i stedet for å angre sitt morderiske hat, lot han det drive seg til å drepe sin bror. Da Gud tok ham i forhør, gav han et unnvikende svar, og først da dommen ble kunngjort, gav han uttrykk for en form for beklagelse. Han beklaget  seg over den strenge straffen – han beklaget ikke det gale han hadde gjort. (1Mo 4: 5–14) Han viste derved at han «var av den onde». – 1Jo 3: 12.

Esau gav også uttrykk for verdens bedrøvelse da han fant ut at hans bror, Jakob, hadde fått den førstefødtes velsignelse (en rettighet som Esau skjødesløst hadde solgt til Jakob). (1Mo 25: 29–34) Esau ropte «meget høyt og bittert» og ’søkte med tårer en sinnsendring’ (metạnoia, ellers oversatt med «anger») – ikke hos seg selv, men hos sin far. (1Mo 27: 34; He 12: 17; se Int.) Han beklaget sitt tap, ikke den materialistiske innstillingen som hadde fått ham til å ’forakte førstefødselsretten’. – 1Mo 25: 34.

Etter at Judas hadde forrådt Jesus, «fikk han samvittighetsnag [en form av metamẹlomai]». Han prøvde å levere tilbake de pengene han hadde fått som bestikkelse, og begikk deretter selvmord ved å henge seg. (Mt 27: 3–5) Han ble tydeligvis overveldet av hvor alvorlig ugjerningen var og trolig av den fryktelige vissheten om at Guds dom ville ramme ham. (Jf. He 10: 26, 27, 31; Jak 2: 19.) Han var skyldbetynget, fortvilt, ja desperat, men det er ikke noe som tyder på at han følte «bedrøvelse på en måte som Gud vil», den bedrøvelse som fører til anger (metạnoia). Han vendte seg ikke til Gud, men til de jødiske lederne, for å bekjenne sin synd. Da han leverte pengene tilbake, var det øyensynlig med en feilaktig forestilling om at han på den måten til en viss grad kunne bøte på sin ugjerning. (Jf. Jak 5: 3, 4; Ese 7: 19.) Judas hadde gjort seg skyldig i forræderi og medvirkning til en uskyldig manns død. Nå gjorde han seg også skyldig i selvmord. Hans handlemåte står i skarp kontrast til Peters handlemåte. Da Peter gråt bittert etter at han hadde fornektet sin Herre, skyldtes det en dyptfølt anger. Han ble derfor tilgitt. – Mt 26: 75; jf. Lu 22: 31, 32.

Bedrøvelse, selvbebreidelser og tårer er derfor ikke noe sikkert bevis på ekte anger. Det som er avgjørende, er motivet eller hjertetilstanden. Hosea kunngjorde at Jehova fordømte israelittene fordi de i sin trengsel «ikke [ropte] til [ham] om hjelp av sitt hjerte, selv om de lå og hylte på sine senger. På grunn av sitt korn og sin søte vin fortsatte de å drive omkring . . . Og de tok til å vende tilbake, ikke til noe høyere». Deres jamrende rop om hjelp i tider med motgang var selvisk motivert, og hvis de ble utfridd, benyttet de ikke anledningen til å forbedre sitt forhold til Gud ved å holde seg nøyere til hans høye normer. (Jf. Jes 55: 8–11.) De var som «en slakk bue», som man aldri treffer målet med. (Ho 7: 14–16; jf. Sl 78: 57; Jak 4: 3.) Faste, gråt og klage var på sin plass – men bare hvis de angrende ’sønderrev sine hjerter’ og ikke bare sine klær. – Joe 2: 12, 13; se FASTE; SORG.

Bekjennelse av overtredelser. En som angrer, ydmyker seg derfor og ’søker Guds ansikt’ (2Kr 7: 13, 14; 33: 10–13; Jak 4: 6–10), idet han bønnfaller ham om tilgivelse. (Mt 6: 12) Han er ikke som den selvrettferdige fariseeren i Jesu illustrasjon, men som skatteoppkreveren, som slo seg for brystet og sa: «Gud, vær nådig mot meg, en synder.» (Lu 18: 9–14) Apostelen Johannes skriver: «Hvis vi sier: ’Vi har ingen synd’, villeder vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Hvis vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss våre synder og renser oss fra all urettferdighet.» (1Jo 1: 8, 9) «Den som dekker over sine overtredelser, kommer ikke til å ha framgang, men den som bekjenner dem og forlater dem, skal bli vist barmhjertighet.» – Ord 28: 13; jf. Sl 32: 3–5; Jos 7: 19–26; 1Ti 5: 24.

Daniels bønn i Daniel 9: 15–19 er et godt eksempel på en oppriktig bekjennelse. Daniel var først og fremst opptatt av Jehovas navn, og han kom med de inntrengende anmodningene ’ikke på grunn av folkets rettferdige gjerninger . . . men på grunn av Guds mange barmhjertighetsgjerninger’. Den bortkomne sønnen som Jesus fortalte om, viste en lignende ydmykhet. (Lu 15: 17–21) De som viser ekte anger, ’løfter sitt hjerte så vel som sine hender til Gud’, idet de bekjenner sine overtredelser og ber om tilgivelse. – Kla 3: 40–42.

Å bekjenne sine synder for hverandre. Disippelen Jakob gir dette rådet: «Bekjenn derfor åpent deres synder for hverandre, og be for hverandre, så dere kan bli helbredet.» (Jak 5: 16) Dette betyr ikke at noe menneske kan tjene som en persons «hjelper [talsmann, EN]» overfor Gud, for bare Kristus har en slik stilling, i kraft av sitt sonoffer. (1Jo 2: 1, 2) Mennesker kan ikke i egen kraft rette opp noe urett overfor Gud, verken på egne eller andres vegne, siden de ikke kan skaffe til veie den nødvendige soning. (Sl 49: 7, 8) De kristne kan imidlertid hjelpe hverandre. Og selv om deres bønner for brødrene ikke har noen innvirkning på Guds anvendelse av rettferdigheten (ettersom det bare er Kristi gjenløsningsoffer som gir grunnlag for tilgivelse for synder), betyr det noe for Gud at de ber ham om å bistå og styrke en synder som søker hjelp. – Se BØNN (Svar på bønner).

Omvendelse. Når en person viser anger, slutter han å følge en urett handlemåte; han forkaster det som er galt, og er besluttet på å følge en rett kurs. Hvis angeren er ekte, vil den derfor  bli etterfulgt av ’omvendelse’. (Apg 15: 3) De hebraiske og greske verbene som brukes i forbindelse med omvendelse (hebr. sjuv; gr. strẹfo; epistrẹfo), betyr «vende om, vende tilbake, vende seg bort, snu om, snu seg, komme tilbake». (1Mo 18: 10; 2Mo 14: 2; Ese 14: 6; Joh 12: 40; 21: 20; Apg 15: 36) Når uttrykkene er brukt i åndelig forstand, kan de enten sikte til at man vender seg bort fra Gud (og altså vender tilbake til en syndig kurs [4Mo 14: 43; 5Mo 30: 17]), eller til at man slutter å følge en urett handlemåte og vender om til Gud. – 1Kg 8: 33.

Omvendelsen berører ikke bare ens innstilling eller det man sier; den omfatter «gjerninger som passer for anger». (Apg 26: 20; Mt 3: 8) Den innebærer at man aktivt «søker» og «spør etter» Jehova av hele sitt hjerte og av hele sin sjel. (5Mo 4: 29; 1Kg 8: 48; Jer 29: 12–14) Det betyr at man søker å oppnå Guds gunst ved å «lytte til hans røst», som lyder gjennom hans Ord (5Mo 4: 30; 30: 2, 8), at man ’viser innsikt i hans sannferdighet’ ved å tilegne seg en bedre forståelse og en dypere verdsettelse av hans veier og hans vilje (Da 9: 13), at man «holder hans bud» (5Mo 30: 10; 2Kg 23: 24, 25; Ne 1: 9), og at man «holder fast ved kjærlig godhet og rett» og ’alltid setter sitt håp til Gud’ (Ho 12: 6). Det innbefatter også at man slutter å bruke religiøse bilder og dyrke skapninger og i stedet ’retter sitt hjerte urokkelig mot Jehova og tjener ham alene’ (1Sa 7: 3; Apg 14: 11–15; 1Te 1: 9, 10), og at man vandrer på hans veier og ikke følger nasjonenes veier (3Mo 20: 23) eller går sine egne veier (Jes 55: 6–8). Å be, frambære ofre, praktisere faste og feire hellige høytider er uten betydning og uten verdi i Guds øyne hvis man ikke samtidig gjør gode gjerninger, øver rettferdighet, holder opp med undertrykkelse og vold og viser barmhjertighet. – Jes 1: 10–19; 58: 3–7; Jer 18: 11.

Dette forutsetter at man skaffer seg «et nytt hjerte og en ny ånd». (Ese 18: 31) Ens endrede tenkemåte, motivasjon og mål i livet medfører en ny sinnstilstand, et nytt sinnelag og en ny moralsk styrke. De som foretar slike forandringer i sitt liv, får ’en ny personlighet, som er skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet’ (Ef 4: 17–24), en personlighet som er fri for umoral, griskhet, usømmelig snakk og vold. (Kol 3: 5–10; jf. Ho 5: 4–6.) Gud lar visdommens ånd «velle fram» til dem; han gjør sine ord kjent for dem. – Ord 1: 23; jf. 2Ti 2: 25.

Ekte anger har altså en sterk virkning. Den gir kraft og driver en person til å ’vende om’. (Apg 3: 19) Jesus kunne av den grunn si til menigheten i Laodikea: «Vær derfor nidkjær og vis anger.» (Åp 3: 19; jf. Åp 2: 5; 3: 2, 3.) Angeren gir seg utslag i ’stor oppriktig iver, gudsfrykt og lengsel’ og i at man ’renvasker seg og retter det urette’. (2Kt 7: 10, 11) Hvis en person ikke er opptatt av å rette opp det gale han har gjort, vitner det om at han ikke viser ekte anger. – Jf. Ese 33: 14, 15; Lu 19: 8.

Det greske uttrykket som er oversatt med «en nyomvendt» (neọfytos), betyr bokstavelig «nylig plantet» eller «nylig oppvokst». (1Ti 3: 6) En nyomvendt mann skulle ikke få tjenesteoppgaver i menigheten, for at han ikke skulle «bli oppblåst av stolthet og falle inn under den dom som er felt over Djevelen».

Hva er de «døde gjerninger» som de kristne må angre?

Hebreerne 6: 1, 2 viser at «den grunnleggende lære» omfatter «anger fra døde gjerninger og tro på Gud», foruten læren om dåp, håndspåleggelse, oppstandelse og evig dom. Med uttrykket «døde gjerninger» (som ellers bare forekommer i He 9: 14) siktes det åpenbart ikke bare til urette, syndige gjerninger, det falne kjøds gjerninger som fører til død (Ro 8: 6; Ga 6: 8), men til alle gjerninger som i seg selv er åndelig døde, verdiløse og fruktesløse.

Det innbefatter gjerninger noen mennesker gjør med tanke på å rettferdiggjøre seg selv, deres bestrebelser for å opprette sin egen rettferdighet, uavhengig av Kristus Jesus og hans gjenløsningsoffer. Når jødiske religiøse ledere og andre overholdt Loven på en formell måte, gjorde de «døde gjerninger» fordi de manglet et nødvendig element, nemlig tro. (Ro 9: 30–33; 10: 2–4) Det førte til at de i stedet for å angre «snublet over» Kristus Jesus, Guds «Hovedformidler», som kunne «gi anger til Israel og tilgivelse for synder». (Apg 5: 31–33; 10: 43; 20: 21) Det å holde Moseloven etter at Kristus Jesus hadde oppfylt den, som om den fortsatt stod ved lag, ville også være «døde gjerninger». (Ga 2: 16) På lignende måte blir alle gjerninger som ellers kan være av verdi, «døde gjerninger» dersom de ikke er motivert av kjærlighet – kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten. (1Kt 13: 1–3) Kjærligheten må på sin side vises «i gjerning og sannhet», i overensstemmelse med Guds vilje og hans veier, som er åpenbart i hans Ord. (1Jo 3: 18; 5: 2, 3; Mt 7: 21–23; 15: 6–9; He 4: 12) Den som i tro vender seg til Gud gjennom Kristus Jesus, viser anger i forbindelse med alle gjerninger som med rette kan betegnes som «døde gjerninger», og deretter unngår han dem. På denne måten blir hans samvittighet renset. – He 9: 14.

 Bortsett fra i Jesu tilfelle var dåpen (neddukking i vann) et gudgitt symbol som hadde forbindelse med anger – både for medlemmer av den jødiske nasjon (som hadde unnlatt å holde Guds pakt mens den fortsatt stod ved lag) og for folk av nasjonene som ’vendte om’ for å yte Gud hellig tjeneste. – Mt 3: 11; Apg 2: 38; 10: 45–48; 13: 23, 24; 19: 4; se DÅP.

Mangel på anger. Mangel på ekte anger førte til at Israel og Juda ble ført i landflyktighet, til at Jerusalem to ganger ble ødelagt, og til slutt til at nasjonen ble fullstendig forkastet av Gud. Når israelittene ble irettesatt, vendte de ikke virkelig om til Gud, men fortsatte å ’vende tilbake til den vanlige kurs, lik en hest som stormer fram i striden’. (Jer 8: 4–6; 2Kg 17: 12–23; 2Kr 36: 11–21; Lu 19: 41–44; Mt 21: 33–43; 23: 37, 38) Fordi de i sitt hjerte ikke ønsket å angre og ’vende om’, fikk de ingen forståelse eller kunnskap av det de hørte og så; det lå et «slør» over deres hjerte. (Jes 6: 9, 10; 2Kt 3: 12–18; 4: 3, 4) Troløse religiøse ledere og profeter og falske profetinner bidrog til dette, for de tilskyndte folket til å fortsette å handle urett. (Jer 23: 14; Ese 13: 17, 22, 23; Mt 23: 13, 15) Profetier i De kristne greske skrifter viser at når Gud i framtiden skulle gå til handling for å irettesette menneskene og tilskynde dem til å angre, ville mange på lignende måte avvise denne oppfordringen. Det ble forutsagt at de lidelser de ville bli utsatt for, bare ville gjøre dem harde og bitre, og det i den grad at de spottet Gud, enda roten og årsaken til alle vanskelighetene og plagene ville være det at de hadde forkastet hans rettferdige veier. (Åp 9: 20, 21; 16: 9, 11) Slike mennesker ’samler vrede til seg selv på den dag da Guds dom blir åpenbart’. – Ro 2: 5.

Personer som ikke kan angre. De som «med vilje praktiserer synd» etter at de har fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, har nådd et punkt hvor anger ikke lenger er mulig, for de har forkastet selve hensikten med at Guds Sønn døde, og har dermed sluttet seg til dem som dømte ham til døden. I realiteten «pælfester [de] på nytt Guds Sønn for seg og utsetter ham for offentlig skam». (He 6: 4–8; 10: 26–29) Dette er altså en utilgivelig synd. (Mr 3: 28, 29) Det ville ha vært bedre for dem «om de ikke nøyaktig hadde kjent rettferdighetens sti, enn at de, etter nøyaktig å ha kjent den, vender seg bort fra det hellige bud som var blitt overgitt til dem». – 2Pe 2: 20–22.

Ettersom Adam og Eva var fullkomne, og ettersom Guds bud til dem var klart formulert og ble forstått av dem begge, er det tydelig at de syndet med overlegg, med vilje, og at deres synd ikke kunne unnskyldes på grunnlag av noen menneskelig svakhet eller ufullkommenhet. Gud gav dem derfor ingen oppfordring eller anledning til å vise anger etterpå. (1Mo 3: 16–24) Det forholder seg på lignende måte med den åndeskapningen som fikk dem til å gjøre opprør. Både han og de åndeskapningene som sluttet seg til ham, vil lide evig tilintetgjørelse. (1Mo 3: 14, 15; Mt 25: 41) Judas var ufullkommen, men han hadde hatt et nært samkvem med Guds egen Sønn og ble likevel en forræder. Jesus selv omtalte ham som «tilintetgjørelsens sønn». (Joh 17: 12) Det frafalne «lovløshetens menneske» blir også kalt «tilintetgjørelsens sønn». (2Te 2: 3; se ANTIKRIST; FRAFALL; LOVLØSHETENS MENNESKE.) Alle de som blir klassifisert som ’geiter’ når kongen Jesus dømmer menneskeheten, vil likeledes «gå bort til evig avskjærelse». De får ingen oppfordring eller mulighet til å angre. – Mt 25: 33, 41–46.

Oppstandelsen innebærer en mulighet til å vise anger. Da Jesus talte til noen jødiske byer i det første århundre, nevnte han imidlertid en framtidig dommens dag som de ville bli berørt av. (Mt 10: 14, 15; 11: 20–24) Det tilsier at i hvert fall noen av dem som bodde i disse byene, vil få en oppstandelse, og selv om det blir svært vanskelig for dem å vise anger, ettersom de ikke gjorde det tidligere, vil de få anledning til å ydmyke seg, angre og «vende om» til Gud gjennom Kristus. De som ikke gjør det, vil lide evig tilintetgjørelse. (Jf. Åp 20: 11–15; se DOMMENS DAG.) De som følger samme kurs som mange skriftlærde og fariseere, som med vitende og vilje kjempet mot tilkjennegivelsen av Guds ånd gjennom Kristus, vil imidlertid ikke få noen oppstandelse. De vil derfor ikke kunne «flykte fra Gehennas dom». – Mt 23: 13, 33; Mr 3: 22–30.

Ugjerningsmannen på pælen. Den ene av de to ugjerningsmennene som var pælfestet ved siden av Jesus, viste et visst mål av tro på ham, og Jesus lovte at han skulle få være med i Paradiset. (Lu 23: 39–43; se PARADIS.) Noen har tolket dette som et utsagn om at ugjerningsmannen ble garantert evig liv, men de mange skriftstedene som vi har drøftet her, taler imot en slik forståelse. Selv om ugjerningsmannen innrømmet at han ved sine kriminelle handlinger hadde handlet galt og stod i skarp kontrast til den skyldfrie Jesus (Lu 23: 41), er det ikke noe som viser at han hadde begynt å ’hate ondskap og elske rettferdighet’. Ettersom han var døende, hadde han naturligvis ingen mulighet til å ’vende om’ og «gjøre gjerninger som passer for anger»; han var heller ikke blitt døpt. (Apg 3: 19; 26: 20) Ugjerningsmannen  vil altså bli oppreist fra de døde og så få anledning til å velge en slik kurs. – Jf. Åp 20: 12, 13.

I hvilken forstand kan Gud, som er fullkommen, «føle beklagelse»?

De fleste av de stedene hvor det hebraiske ordet nachạm er brukt i betydningen «føle beklagelse», er det brukt om Jehova Gud. I 1. Mosebok 6: 6, 7 står det: «Jehova følte beklagelse over [angret, NO, EN] at han hadde dannet menneskene på jorden, og han følte seg såret i sitt hjerte.» Menneskenes ondskap var så stor at han bestemte seg for å utslette dem fra jordens overflate ved hjelp av en verdensomfattende flom. Skriftstedet kan ikke bety at Gud «følte beklagelse» i den forstand at han følte at han hadde gjort en feil da han skapte menneskene, for «fullkomment er hans verk». (5Mo 32: 4, 5) Å føle beklagelse er det motsatte av å føle glede og tilfredshet. Tanken må derfor være at Gud beklaget at menneskene, etter at han hadde skapt dem, var blitt så onde at han nå, med rette, så seg nødt til å tilintetgjøre dem alle, med unntak av Noah og hans familie. Det er jo slik at Gud ’ikke finner behag i den ondes død’. – Ese 33: 11.

M’Clintock og Strongs Cyclopædia har denne kommentaren: «Det sies at Gud selv angrer [nachạm, føle beklagelse]; men dette kan bare forstås slik at han endrer sin handlemåte overfor sine skapninger, enten det nå dreier seg om å skjenke dem noe godt eller om å la dem bli rammet av ulykke. Forandringen i Guds handlemåte er basert på en forandring hos hans skapninger; med en menneskelig talemåte sies det således at Gud angrer.» (1894, bd. VIII, s. 1042) Guds rettferdige normer er konstante, stabile og uforanderlige. (Mal 3: 6; Jak 1: 17) Ingenting kan få ham til å forandre mening om dem, til å vike fra dem eller oppgi dem. Men hans fornuftutstyrte skapningers holdning til disse fullkomne normene og den måten han anvender dem på, kan være positiv eller negativ. Hvis den er positiv, gleder det Gud; hvis den er negativ, reagerer han med sorg eller beklagelse. Videre kan hans skapninger endre en positiv holding så den blir negativ, og en negativ holdning så den blir positiv, og siden Gud ikke forandrer sine normer for å tilpasse dem til sine skapninger, kan hans glede (og de velsignelser som følger med) bli erstattet med beklagelse (og den tukt eller straff som følger med) eller omvendt. Hans dommer og avgjørelser er derfor aldri preget av lunefullhet, vankelmodighet, upålitelighet eller feilvurderinger; han opptrer aldri uberegnelig eller eksentrisk. – Ese 18: 21–30; 33: 7–20.

Hvis en pottemaker går i gang med å lage et kar og dette karet blir «ødelagt av pottemakerens hånd», kan han begynne forfra og lage et annet slags kar i stedet. (Jer 18: 3, 4) Ved hjelp av dette eksemplet illustrerer Jehova ikke at han er lik en menneskelig pottemaker som ’ødelegger med sin hånd’, men snarere at han har guddommelig myndighet over menneskene, myndighet til å endre sin handlemåte overfor dem alt etter hvordan de reagerer på hans rettferdighet og barmhjertighet. (Jf. Jes 45: 9; Ro 9: 19–21.) Han kan således ’føle beklagelse med hensyn til den ulykke som han hadde tenkt å føre over’ en nasjon, eller ’føle beklagelse med hensyn til det gode som han sa til seg selv at han skulle gjøre til beste for den’, avhengig av hvordan nasjonen reagerer på den handlemåte han har fulgt overfor den. (Jer 18: 5–10) Det er altså ikke slik at den store Pottemaker, Jehova, gjør noen feil. Saken er den at den menneskelige «leiren» gjennomgår en forvandling med hensyn til sin hjertetilstand, noe som fører til beklagelse eller endrede følelser fra Jehovas side.

Dette gjelder både enkeltpersoner og hele nasjoner, og det faktum at Jehova Gud sa at han «følte beklagelse» med hensyn til noen av sine tjenere, for eksempel kong Saul, som vek av fra rettferdighetens vei, viser at han ikke hadde forutbestemt framtiden for disse personene. (Se FORUTVITEN, FORUTBESTEMMELSE.) Det at Gud følte beklagelse over at Saul vendte seg bort fra ham, betyr ikke at han hadde gjort en feil da han valgte Saul til konge, og følte beklagelse av den grunn. Gud må snarere ha følt beklagelse fordi Saul, som hadde en fri vilje, ikke hadde gjort god bruk av den enestående forrett og den anledning Gud hadde gitt ham, og fordi den forandringen som hadde skjedd med Saul, gjorde at Gud måtte endre sin handlemåte overfor ham. – 1Sa 15: 10, 11, 26.

Da profeten Samuel kunngjorde Guds dom over Saul, sa han: «Israels Høyhet kommer ikke til å vise seg falsk, og Han kommer ikke til å føle beklagelse, for Han er ikke et menneske av jord, så Han skulle føle beklagelse.» (1Sa 15: 28, 29) Mennesker unnlater ofte å holde ord eller oppfylle løfter, og de lever ikke alltid opp til betingelsene i de avtaler de inngår. Fordi de er ufullkomne, treffer de uforstandige avgjørelser, noe de senere må beklage. Slik er det aldri med Gud. – Sl 132: 11; Jes 45: 23, 24; 55: 10, 11.

Den pakten Gud inngikk med «alt kjød» etter vannflommen, garanterte for eksempel uten forbehold  at Gud aldri mer skulle føre en vannflom over hele jorden. (1Mo 9: 8–17) Det er derfor ingen muligheter for at Gud skal ombestemme seg eller ’føle beklagelse’ med hensyn til den pakten. Guds pakt med Abraham er også uforanderlig. For å ’vise løftets arvinger sitt råds uforanderlighet trådte han til med en ed’, en «juridisk garanti». Hans løfte og hans ed er «to uforanderlige ting hvori det er umulig for Gud å lyve». (He 6: 13–18) Guds edfaste pakt med sin Sønn om et prestedømme på Melkisedeks vis er også noe han ’ikke kommer til å føle beklagelse’ over. – He 7: 20, 21; Sl 110: 4; jf. Ro 11: 29.

Når Gud gir et løfte eller inngår en pakt, kan han imidlertid fastsette visse krav eller betingelser som motparten må oppfylle. Han lovte israelittene at de skulle bli hans «spesielle eiendom» og «et kongerike av prester og en hellig nasjon» hvis de nøye ville adlyde hans røst og holde hans pakt. (2Mo 19: 5, 6) Gud oppfylte sin del av pakten, men israelittene brøt pakten gang på gang. (Mal 3: 6, 7; jf. Ne 9: 16–19, 26–31.) Da Gud til slutt opphevet denne pakten, var han derfor i sin fulle rett. De troløse israelittene må bære det fulle ansvar for at hans løfte ikke ble oppfylt. – Mt 21: 43; He 8: 7–9.

Gud kan også «føle beklagelse» og «vende seg fra» å fullbyrde en straff når hans advarsel fører til at overtredere forandrer holdning og atferd. (5Mo 13: 17; Sl 90: 13) Når de vender tilbake til ham, kan han «vende tilbake» til dem. (Sak 8: 3; Mal 3: 7) Han føler ikke lenger smerte, men gleder seg, for han finner ikke behag i å volde synderes død. (Lu 15: 10; Ese 18: 32) Gud viker aldri av fra sine rettferdige normer, men han tilbyr mennesker hjelp, slik at de kan vende tilbake til ham; ja, han oppmuntrer dem til å gjøre det. Han oppfordrer dem på en vennlig måte til å vende om, idet han ’brer ut sine hender’ og sier, gjennom sine representanter: «Vend da om, . . . for at jeg ikke skal volde dere ulykke.» «Jeg ber dere, gjør ikke denne vederstyggelighet som jeg har hatet.» (Jes 65: 1, 2; Jer 25: 5, 6; 44: 4, 5) Han gir dem rikelig med tid til å forandre seg (Ne 9: 30; jf. Åp 2: 20–23) og viser stor tålmodighet og overbærenhet, ettersom han «ikke ønsker at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger». (2Pe 3: 8, 9; Ro 2: 4, 5) Ved enkelte anledninger sørget han i sin godhet for at hans budskap ble ledsaget av kraftige gjerninger, mirakler, noe som gjorde det klart at hans sendebud hadde fått sitt oppdrag av ham, og som styrket tilhørernes tro. (Apg 9: 32–35) Når hans budskap ikke blir påaktet, gir han tukt; han trekker sin gunst og beskyttelse tilbake og lar derved dem som ikke viser anger, bli rammet av fattigdom og hungersnød og bli undertrykt av sine fiender. Det kan bringe dem til fornuft og føre til at de gjenvinner den rette gudsfrykt, og det kan få dem til å innse at de har fulgt en uforstandig kurs og urette normer. – 2Kr 33: 10–13; Ne 9: 28, 29; Am 4: 6–11.

Det finnes imidlertid grenser for hvor lenge han vil være tålmodig, og når disse grensene blir nådd, blir han «trett av å føle beklagelse»; hans beslutning om å straffe er da uforanderlig. (Jer 15: 6, 7; 23: 19, 20; 3Mo 26: 14–33) Da er det ikke bare slik at han «tenker ut» eller «utformer» en ulykke mot dem det gjelder. (Jer 18: 11; 26: 3–6) Han har da fattet en ugjenkallelig avgjørelse. – 2Kg 23: 24–27; Jes 43: 13; Jer 4: 28; Sef 3: 8; Åp 11: 17, 18.

Det at Gud er så villig til å tilgi angrende syndere, og det at han i sin barmhjertighet har gjort det mulig for dem å bli tilgitt selv om de har begått gjentatte overtredelser, utgjør et eksempel for alle hans tjenere. – Mt 18: 21, 22; Mr 3: 28; Lu 17: 3, 4; 1Jo 1: 9; se TILGIVELSE.