Gode alternativer til blodoverføring

Du tenker kanskje som så: ’Blodoverføringer er forbundet med stor risiko, men finnes det alternativer av høy kvalitet?’ Dette er et godt spørsmål, og legg merke til ordet «kvalitet».

Alle, Jehovas vitner innbefattet, ønsker legebehandling av høy kvalitet. Dr. Grant E. Steffen pekte på to hovedelementer: «Legebehandling av høy kvalitet er en behandling hvor elementene i den har evnen til å nå legitime medisinske og ikke-medisinske mål.» (The Journal of the American Medical Association, 1. juli 1988) «Ikke-medisinske mål» vil innebære at en pasients etiske grunnverdier eller samvittighet som er basert på Bibelen, ikke blir krenket. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

Finnes det legitime og effektive måter å takle alvorlige medisinske problemer på uten å gjøre bruk av blod? Svaret er heldigvis ja.

De fleste kirurger har hevdet at de bare har gitt blod når det har vært absolutt nødvendig, men etter at aids-epidemien oppstod, har deres bruk av blod raskt avtatt. En lederartikkel i et medisinsk tidsskrift sa at «en av epidemiens få fordeler» var at den «førte til flere forskjellige strategier fra pasienters og legers side for å unngå blodtransfusjon». (Mayo Clinic Proceedings, september 1988) En representant for en blodbank forklarer: «Det som har forandret seg, er budskapets styrke, klinikernes mottagelighet overfor budskapet (på grunn av en bedre forståelse av risikomomentene) og kravet om å overveie alternativer.» — Transfusion Medicine Reviews, oktober 1989.

Legg merke til hva dette viser — det finnes alternativer! Dette kan vi forstå når vi tenker over hvorfor blod blir overført.

Hemoglobinet i de røde blodcellene transporterer oksygen, som er nødvendig for at liv og helse skal kunne opprettholdes. Hvis et menneske har mistet mye blod, vil en derfor kanskje synes at det er naturlig å erstatte det. Normalt har vi omkring 14—15 gram hemoglobin i hver 100 milliliter blod. (Et annet mål for konsentrasjonen er hematokritverdien, som vanligvis er omkring 45 prosent.) En alminnelig anerkjent «regel» var lenge å gi en pasient blodoverføring før operasjonen hvis hans hemoglobinverdi var lavere enn 10 (eller hematokrit på 30 prosent). Et sveitsisk tidsskrift meldte at «65 prosent av [anestesilegene] krevde at pasientene skulle ha en preoperativ hemoglobinmengde på 10 g/dl ved elektive operasjoner». — Vox Sanguinis, mars 1987.

Men på en konferanse om blodoverføring i 1988 spurte professor Howard L. Zauder: «Hvordan kom vi fram til et ’magisk tall’?» Han sa rett ut: «Bakgrunnen for det krav at pasienten skal ha 10 gram hemoglobin (Hb) før han får bedøvelse, er innhyllet i tradisjon, svøpt i uklarhet og ikke underbygd av et klinisk eller forsøksmessig bevismateriale.» Tenk at mange tusen pasienter har fått transfusjoner på grunn av et krav som er ’uklart og ikke underbygd’!

Noen vil kanskje spørre: ’Hvorfor er et hemoglobinnivå på 14 normalt hvis du kan klare deg med et mye lavere nivå?’ Jo, du har en betraktelig kapasitetsreserve når det gjelder oksygentransport, slik at du skal kunne trene eller utføre tungt arbeid. Undersøkelser av anemiske pasienter har endog vist at «det er vanskelig å påvise en svekket  arbeidskapasitet med hemoglobinkonsentrasjoner helt ned til 7 g/dl. Andre har bare funnet tegn på en moderat svekket funksjon». — Contemporary Transfusion Practice, 1987.

Voksne tilpasser seg altså et lavt hemoglobinnivå, men hva med barn? Dr. James A. Stockman III sier: «Med få unntak vil barn som er født for tidlig, få en hemoglobinnedsettelse i den første måned eller i de tre første måneder . . . Indikasjonene for transfusjon på spedbarnsstadiet er ikke godt definert. Mange spedbarn synes å tolerere bemerkelsesverdig lave nivåer av hemoglobinkonsentrasjoner uten åpenbare kliniske vanskeligheter.» — Pediatric Clinics of North America, februar 1986.

Slike opplysninger betyr ikke at ikke noe trenger å bli gjort når en person mister mye blod i en ulykke eller under en operasjon. Hvis blodtapet skjer hurtig og det er stort, synker blodtrykket, og han kan få sjokk. Det som det i første rekke er behov for, er at blødningen blir stanset, og at blodvolumet blir gjenopprettet. Det vil hindre at vedkommende får sjokk, og opprettholde sirkulasjonen av de gjenværende røde blodceller og andre komponenter.

Blodvolumet kan gjenopprettes uten bruk av fullblod eller blodplasma. * En rekke væsker som ikke inneholder blod, er effektive plasmaekspandere. Den enkleste er saltoppløsning, som er både billig og forlikelig med blodet. Det finnes også væsker med spesielle egenskaper, for eksempel dekstran, Haemaccels løsning og Ringer-laktat. Hespan eller Hetastarch (HES) er en nyere plasmaekspander, og «den kan trygt anbefales for disse [brannskadede] pasientene som har innvendinger mot blodprodukter». (Journal of Burn Care & Rehabilitation, januar/​februar 1989) Slike væsker har bestemte fordeler. «Krystalloide løsninger [for eksempel vanlig saltoppløsning og Ringer-laktat], dekstran og HES er forholdsvis ufarlige og billige, lett tilgjengelige, kan lagres ved romtemperatur, må ikke testes med tanke på forlikelighet og er fri for risikoen for transfusjonsoverført sykdom.» — Blood Transfusion Therapy—A Physician’s Handbook, 1989.

Men du vil kanskje spørre: ’Hvordan kan det ha seg at erstatningsvæsker som ikke inneholder blod, virker bra, når jeg trenger røde blodceller som kan transportere oksygen omkring i kroppen?’ Du har som nevnt oksygentransport-reserver. Hvis du mister blod, trer enestående kompensasjonsmekanismer i funksjon. Hjertet pumper mer blod ved hvert slag. Ettersom det tapte blodet er blitt erstattet med en egnet væske, strømmer det nå fortynnede blodet lettere gjennom årene, også gjennom de små blodkarene. På grunn av kjemiske forandringer blir oksygenet lettere avgitt til vevene. Disse tilpasningene er så effektive at selv om bare halvparten av de røde blodcellene er tilbake, kan oksygentilførselen være omkring 75 prosent av det som er normalt. En pasient som befinner seg i hvilestilling, bruker bare 25 prosent av det oksygen som er tilgjengelig i blodet. Og de fleste vanlige bedøvelsesmidler reduserer kroppens behov for oksygen.

HVORDAN KAN LEGENE HJELPE?

Dyktige leger kan hjelpe en som har mistet blod og av den grunn har færre røde blodceller. Når blodvolumet er gjenopprettet, kan legene gi pasienten en høy konsentrasjon av oksygen. Dette gjør mer oksygen tilgjengelig for kroppen og har ofte gitt bemerkelsesverdige resultater. En gruppe britiske leger brukte denne metoden på en kvinne som  hadde mistet så mye blod at «hennes hemoglobin falt til 1,8 g/dl. Hun ble behandlet med godt resultat . . . [med] høye oksygenkonsentrasjoner i innåndingsluften og transfusjoner av store mengder gelatinoppløsning [Haemaccel]». (Anaesthesia, januar 1987) Rapporten sier også at andre som har hatt et akutt blodtap, er blitt behandlet med godt resultat med oksygen under høyt trykk i trykkamre.

Legene kan også hjelpe sine pasienter til å danne flere røde blodceller. Hvordan? Ved å gi dem jernholdige preparater som injeksjoner (i muskler eller årer), noe som kan få kroppen til å danne røde blodceller tre—fire ganger hurtigere enn normalt. Nylig er også en annen hjelp blitt mulig. Nyrene produserer et hormon som kalles erytropoietin (EPO), som stimulerer dannelsen av røde blodceller i benmargen. Nå er syntetisk (rekombinant) EPO tilgjengelig. Legene kan gi noen anemiske pasienter dette og derved hjelpe dem til meget hurtig å danne røde blodceller som kan erstatte dem som har gått tapt.

Også under en operasjon kan dyktige og samvittighetsfulle kirurger og anestesileger hjelpe pasienten ved å benytte avanserte metoder for blodsparing. Betydningen av operasjonsteknikk som innebærer pinlig nøyaktighet, for eksempel elektrokauterisering for å minske blødningen, kan ikke understrekes sterkt nok. Undertiden kan blod som strømmer fra et sår, suges opp, filtreres og føres tilbake til kretsløpet. *

Pasienter som er koblet til en hjerte-lunge-maskin som på forhånd er blitt fylt med en væske som ikke inneholder blod, kan nyte godt av den blodfortynningen som finner sted, ettersom færre røde blodceller går tapt.

Det er også andre måter å hjelpe pasienten på: Nedkjøling av pasienten, for å minske hans oksygenbehov under operasjonen. Blodtrykkssenkende midler. Forbedring av koagulasjonsevnen. Desmopressin (DDAVP) for å forkorte blødningstiden. Laserkniver. Du vil få se at listen blir lengre etter hvert som leger og bekymrede pasienter forsøker å unngå blodoverføringer. Vi håper at du aldri vil få et stort blodtap. Men hvis du skulle få det, er det stor  sannsynlighet for at dyktige leger vil kunne behandle deg uten å gjøre bruk av blodoverføring og derved unngå alle de risikoer som er forbundet med bruken av blod.

OPERASJON — JA, MEN UTEN BLODOVERFØRING

Det er mange i dag som ikke vil ta imot blodoverføring. Av helsemessige grunner ber de om det samme som Jehovas vitner har bedt om i første rekke av religiøse grunner: legebehandling av høy kvalitet som gjør bruk av alternative metoder hvor det ikke blir brukt blod. Som vi har påpekt, er det likevel mulig å foreta store operasjoner. Hvis du har dine tvil, vil kanskje noen andre vitnesbyrd fra den medisinske litteratur kunne fordrive dem.

Artikkelen «Utskiftning av fire ledd hos medlem av Jehovas vitner» (Orthopaedic Review, august 1986) fortalte om en anemisk pasient med «fremskreden destruksjon i både knær og hofter». Jerndekstran ble brukt før og etter operasjonen, som var vellykket. Et britisk medisinsk tidsskrift (British Journal of Anaesthesia, 1982) fortalte om et av Jehovas vitner som var 52 år gammel, og som hadde et hemoglobinnivå på under 10. Etter at hun hadde fått nedsatt blodtrykket for å minske blodtapet, ble hele hofteleddet og skulderleddet erstattet. Et operasjonsteam ved Arkansas universitet (USA) benyttet også denne metoden ved omkring 100 operasjoner med innsettelse av kunstig hofteledd på Jehovas vitner, og alle pasientene ble bra. Den professoren som ledet avdelingen, sier: «Det vi har lært av disse pasientene (Jehovas vitner), anvender vi nå på alle våre pasienter som vi foretar en fullstendig utskiftning av hofteledd på.»

Samvittigheten tillater noen Jehovas vitner å få transplantert et organ hvis det kan bli gjort uten blod. En rapport om 13 nyretransplantasjoner trakk denne slutningen: «Resultatene tyder i det store og hele på at nyretransplantasjon trygt og effektivt kan utføres på de fleste Jehovas vitner.» (Transplantation, juni 1988) Det er til og med blitt utført vellykkede hjertetransplantasjoner uten blod.

Du vil kanskje spørre: ’Er også andre typer operasjoner blitt utført uten bruk av blod?’ Et medisinsk tidsskrift (Medical Hotline, april/mai 1983) fortalte om «Jehovas vitner som har underkastet seg store gynekologiske og obstetriske operasjoner [ved Wayne statsuniversitet i USA] uten blodtransfusjoner». Artikkelen sa: «Det var ikke flere dødsfall og komplikasjoner enn hos kvinner som hadde gjennomgått lignende operasjoner med blodtransfusjoner.» Artikkelen kom så med sin egen kommentar: «Resultatene av denne undersøkelsen kan berettige at en på ny ser på bruken av blod når det gjelder alle kvinner som skal gjennomgå obstetriske og gynekologiske operasjoner.»

Ved Göttingen universitetssykehus (Tyskland) gjennomgikk 30 pasienter som ikke ville ha blod, vanlige operasjoner. «Det oppstod ingen komplikasjoner hos våre pasienter som ikke også kunne ha oppstått hos pasienter som aksepterer blodtransfusjon. . . . At det ikke er mulig å gi en transfusjon, bør ikke tillegges altfor stor betydning og bør således ikke føre til at en unnlater å foreta et inngrep som er nødvendig og kirurgisk forsvarlig.» — Risiko in der Chirurgie, 1987.

Det er til og med blitt utført mange hjerneoperasjoner uten at det er blitt brukt blod, på både voksne og barn, for eksempel ved New York universitets medisinske senter. I 1989 skrev dr. Joseph Ransohoff, som er ekspert i nevrokirurgi: «Det er helt tydelig at bruk av  blodprodukter i de fleste tilfelle kan unngås med minimal risiko for pasienter med religiøse prinsipper som forbyr bruken av disse produktene, spesielt hvis operasjonen kan utføres raskt og i en forholdsvis kort operasjonsperiode. Noe som er av betydelig interesse, er det faktum at jeg ofte glemmer at pasientene er Jehovas vitner, helt til den dagen kommer da de skal utskrives og de takker meg for at jeg har respektert deres religiøse oppfatninger.»

Hva så med kompliserte hjerte- og karoperasjoner? Kan slike operasjoner bli utført på voksne og barn uten at det blir benyttet blod? Dr. Denton A. Cooley var pioner på nettopp dette området. Som du kan se av den medisinske artikkelen som er gjengitt i tillegget, på sidene 27—29, trakk dr. Cooley på grunnlag av tidligere analyser den konklusjon «at risikoen ved kirurgiske inngrep på pasienter som tilhører gruppen Jehovas vitner, ikke har vært vesentlig større enn når det gjelder andre». Nå, etter at han har utført 1106 slike operasjoner, skriver han: «I hvert enkelt tilfelle er min overenskomst eller avtale med pasienten blitt overholdt», det vil si avtalen om ikke å bruke blod.

Kirurger har lagt merke til at en god innstilling også er en faktor hos Jehovas vitner. «Disse pasientenes innstilling har vært eksemplarisk,» skrev dr. Cooley i oktober 1989. «De har ikke den frykt for komplikasjoner eller endog for døden som de fleste pasienter har. De har en dyp og varig tro på sin lære og på sin Gud.»

Dette betyr ikke at de påberoper seg «retten til å dø». De søker aktivt god behandling, for de ønsker å bli friske. De er overbevist om at det er forstandig å holde Guds lov om blodet, et syn som øver en positiv påvirkning på kirurgi hvor det ikke blir brukt blod.

Professor V. Schlosser ved Freiburg universitets kirurgiske sykehus (Tyskland) sa: «I denne pasientgruppen er ikke blødningshyppigheten i den perioperative fase større; komplikasjonene er snarere få. Den spesielle innstilling som er typisk for trossamfunnet Jehovas vitner, har en positiv innvirkning på den perioperative fase.» — Herz Kreislauf, august 1987.

[Fotnoter]

[Ramme på side 13]

«Vi må trekke den konklusjon at det for tiden er mange pasienter som får blodbestanddeler, men som ikke har noen sjanse for å nyte godt av transfusjonen (det er ikke behov for blod), og som likevel har en betydelig risiko for uønsket effekt. Ingen lege vil med vilje utsette en pasient for en behandling som ikke kan hjelpe, men som kan skade, men det er nøyaktig det som skjer når blod unødig blir transfundert.» — «Transfusion-Transmitted Viral Diseases», 1987.

[Ramme på side 14]

«Noen skribenter har sagt at hemoglobinverdier som er så lave som 2 til 2,5 g/100ml, kan være akseptable. . . . En person med god helse kan tåle et tap på 50 prosent av de røde blodcellene og være nesten helt symptomfri hvis blodtapet finner sted over tid.» — «Techniques of Blood Transfusion», 1982.

[Ramme på side 15]

«Eldre oppfatninger om oksygentransporten til vevene, sårheling og blodets ’næringsverdi’ er blitt forlatt. Erfaringer med pasienter som er Jeho⁠vas vitner, viser at alvorlig anemi tåles bra.» — «The Annals of Thoracic Surgery», mars 1989.

[Ramme på side 16]

Også små barn? «Førtiåtte pediatriske operasjoner på åpent hjerte ble utført ved hjelp av fremgangsmåter hvor det ikke ble brukt blod, uten hensyn til hvor komplisert operasjonene var.» Barna veide ned til 4,7 kilo. «På grunn av de konsekvent gode resultater med Jehovas vitner og det faktum at blodtransfusjon medfører en risiko for alvorlige komplikasjoner, utfører vi for tiden de fleste av våre pediatriske hjerteoperasjoner uten transfusjon.» — «Circulation», september 1984.

[Bilde på side 15]

Hjerte-lunge-maskinen har vært til stor hjelp ved hjerteoperasjoner på pasienter som ikke ønsker blod