Våre brødre og søstre lot seg ikke skremme, så de fortsatte å komme sammen. De eldste tok forholdsregler for å beskytte forkynnerne. Bror André Carbonneau, en kanadisk advokat som forsvarte brødrene på den tiden, forteller: «En bror utstyrt med mobiltelefon ble vanligvis utplassert i nærheten av møtelokalet. Hvis han så en pøbelflokk nærme seg, varslet han straks de eldste om et mulig angrep.»

Etter hvert tilfelle besøkte to representanter fra avdelingskontoret vennene for å styrke dem. André sier: «Det var helt utrolig. Da representantene fra avdelingskontoret kom til møtelokalet, var det vanligvis glade og smilende brødre og søstre som møtte dem.»

De som ikke ble direkte utsatt for angrep, deriblant de som studerte Bibelen, hadde en lignende innstilling. André husker at han snakket med en kvinne som var i ferd med å bli udøpt forkynner. Hun fortalte: «Da jeg så  disse angrepene på tv, så jeg forskjellen mellom sanne og falske kristne, og jeg vil være en sann kristen.»

I disse vanskelige årene viste forkynnerne sterk tro og fortsatte modig å holde seg travelt opptatt i forkynnelsesarbeidet. De som var med på å forsvare sine trosfeller i retten, viste en lignende tro.

Jehovas vitner ble ofte feilaktig framstilt i nyhetsmediene som folk som splittet familier, nektet å ta i mot medisinsk behandling og var statsfiendtlige.  Advokater som forsvarte dem, satte faktisk både rykte og karriere på spill.

John Burns, en advokat fra avdelingskontoret i Canada som hjalp brødrene i Georgia i disse årene, sier: «Lokale brødre og søstre som arbeidet som advokater, stilte seg til disposisjon. De var ikke redde for å stille opp i retten og stå fram som Jehovas vitner til tross for at de risikerte jobben sin ved å gjøre det.» Disse modige vitnene var med på «å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». – Fil 1:7.

Men volden mot Jehovas vitner fortsatte. Den 8. januar 2001 satte derfor Jehovas vitner i gang en underskriftskampanje for å oppnå beskyttelse mot pøbelangrep og for å få straffeforfulgt dem som hadde deltatt i voldelige angrep på georgiske borgere.

Bror Burns forklarer hensikten med underskriftskampanjen: «Målet vårt var å vise at de fleste georgiere var imot slik vold mot Jehovas vitner, og at det faktisk var en liten gruppe av religiøse ekstremister som var ansvarlig for volden.»

På bare to uker hadde 133 375 voksne fra hele Georgia – de fleste av dem ortodokse – skrevet under. Selv om underskriftene ble presentert for president Sjevardnadse,  ble det ikke slutt på volden. Religiøse ekstremister fortsatte med overlegg å angripe vitnene.

Samtidig fortsatte Jehova Gud å velsigne sitt folk. Mens religiøse ekstremister var opptatt med å skape problemer for Guds folk, frigjorde Jehova mange oppriktige mennesker fra falsk religion.

Det meste av livet hadde Babilina Kharatishivili vært et hengivent medlem av den ortodokse kirke. Da hun var i 30-årene, reiste hun fra by til by og fra landsby til landsby for å lære andre om hvordan helgenene hadde levd.

Men Babilina ville vite mer om Gud. Så hun bestemte seg for å gå på forelesninger på et georgisk-ortodokst teologisk fakultet. En gang viste en prest fram boken Kunnskap som fører til evig liv og oppmuntret alle som hørte på, til å få tak i et eksemplar hos Jehovas vitner. Han sa: «Denne boken kan lære dere mye om Bibelen.»

Babilina ble sjokkert. Hun hadde alltid unngått vitnene, men nå anbefalte en prest bøkene deres! Hun sa til seg selv: «Hvis jeg skal lære om Gud av Jehovas vitner, hva gjør jeg da her?» Hun tok med en gang kontakt med Jehovas vitner i byen Poti og begynte å studere Bibelen.

Etter hvert som Babilina lærte mer ut fra Bibelen, gjorde hun nødvendige forandringer i livet. En gang sa hun: «Da jeg forsto at Bibelen fordømmer det å tilbe ikoner, tok jeg avstand fra all form for avgudsdyrkelse. Jeg var overbevist om at det var det eneste rette å  gjøre.» På den tiden var hun i slutten av 70-årene, men hadde bestemt seg for å bli et av Jehovas vitner.

I 2001 ble Babilina sørgelig nok syk og døde før hun rakk å bli døpt. Men i ettertid har barnebarnet hennes, Izabela, blitt døpt og tjener nå Jehova trofast.

Eliso Dzidzishvili var 28 da hun bestemte seg for å bli nonne. Siden det ikke var noe kloster i nærheten av hjembyen hennes, Tqibuli, flyttet hun i 2001 til Tbilisi. Mens hun ventet på å bli opptatt som nonne i et kloster, hadde hun deltidsjobb som privatlærer. En av elevene hennes viste seg å være datteren til Nunu, en av våre søstre.

Eliso forteller: «Vi snakket ofte om Bibelen. Jeg forsvarte den ortodokse tro med nebb og klør mens Nunu tålmodig viste meg det ene verset etter det  andre. En dag tilbød hun seg å lese fra brosjyren Hva krever Gud av oss? for meg. Etter hvert som vi leste avsnittene og slo opp bibelversene, forsto jeg at det å tilbe ikoner er et direkte brudd på Guds bud.»

Senere dro Eliso til den lokale kirken og stilte presten noen spørsmål. Svarene hans viste tydelig at kirkens lære ikke var basert på Bibelen. (Mark 7:7, 8) Fordi hun var overbevist om at hun nå hadde funnet sannheten, begynte hun straks å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner og ble snart døpt.

I 2001 trengte stadig flere menigheter et passende møtelokale. Ifølge et anslag var det behov for omkring 70 Rikets saler. Derfor ble det satt i gang et byggeprogram for Rikets saler til tross for motstanden i landet. – Esra 3:3.

 Snart begynte et byggeteam å bygge om en bygning som var blitt brukt av flere menigheter i Tbilisi tidligere. To andre prosjekter fulgte raskt etter – et i Tbilisi og et annet i Chiatura i Vest-Georgia.

Bror Tamazi Khutsishvili, som jobbet på prosjektet i Chiatura, forteller: «Vi var 15 stykker på byggeplassen hver dag. Snart visste alle i byen at vi bygde en ny Rikets sal. Noen ganger hørte vi rykter om at motstanderne våre ville komme og ødelegge salen.»

Hvordan skulle det gå med prosjektet nå? Tamazi sier: «Vi fortsatte arbeidet vårt og fullførte salen på tre måneder. Og motstanderne kom aldri.» *

I oktober 2003 ble det satt i gang et byggeprosjekt i byen Samtredia. Enda en gang truet religiøse ekstremister de lokale brødrene. Veggene var akkurat blitt  satt opp, og mørtelen var ikke tørr engang da motstanderne kom og rev ned hele bygningen.

Men i november 2003 gjorde en ny utvikling i Georgia situasjonen lettere for brødrene og søstrene. Et regjeringsskifte åpnet for mer religiøs toleranse. Det førte til at flere medlemmer av den ortodokse ekstremistgruppen som hadde angrepet Jehovas vitner, ble arrestert.

Kort tid etter at forfølgelsen opphørte, opplevde Jehovas vitner i Georgia mange åndelige velsignelser.  På områdestevnet i 2004 ble Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter på georgisk presentert.

Så, i 2006, på områdestevnet med temaet «Utfrielsen er nær!», skjedde det noe annet uforglemmelig. Spenningen var til å ta og føle på da stevnedeltakerne fikk høre at Geoffrey Jackson, et medlem av det styrende råd, skulle tale. Og for en overraskelse det var da bror Jackson kunne presentere hele Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter på georgisk!

Mange av stevnedeltakerne gråt av glede og takknemlighet. En søster sa: «Jeg har ikke ord for den glede  jeg følte da vi fikk hele Bibelen. ... Det var historisk.» Over 17 000 gledet seg over dette åndelige festmåltidet, som var en milepæl i Jehovas folks historie i Georgia.