UNDER den andre verdenskrig ble bror Elias og hans kone, Josephine, innkalt til forhør ved hovedkvarteret til det fryktede Kempeitai, det japanske militærpolitiet, i Sukabumi i Vest-Java. André ble forhørt først. De bombarderte ham med spørsmål. «Hvem er Jehovas vitner? Motarbeider dere de japanske myndighetene? Er du spion?»

«Vi er tjenere for Den Allmektige Gud og har ikke gjort noe galt,» svarte André. Den ansvarlige offiseren tok et samuraisverd fra veggen og holdt det opp i luften.

«Hva om jeg dreper deg nå?» snerret han. André la hodet på skrivebordet og bad inni seg. Etter en lang pause brøt offiseren ut i latter. «Du er modig!» sa han. Så kalte han inn Josephine. Da det hun sa, stemte med det André hadde sagt, brølte offiseren: «Dere er ikke spioner. Kom dere ut herfra!»

 Noen måneder senere ble André angitt av falske brødre og fengslet. (2. Kor 11:26) I flere måneder overlevde han ved å spise matrester som han fant i avløpsrennen i cellen. Men fangevokterne klarte ikke å få ham til å gå på akkord med sin tro. Da Josephine fikk besøkt ham, hvisket han til henne gjennom fengselsgitteret: «Ikke vær redd. Enten de dreper meg eller løslater meg, skal jeg være trofast mot Jehova. De kan bære meg ut som død, men ikke som forræder.»

Etter et halvt år i fengsel fikk André forsvare seg for en høyere domstol i Jakarta og ble løslatt.

Omkring 30 år senere, da de indonesiske myndighetene igjen forbød Jehovas vitner, ble André innkalt til statsadvokaten i Manado i Nord-Sulawesi. Han spurte: «Vet du at Jehovas vitner er forbudt?»

«Ja», svarte André.

«Er du nå villig til å skifte religion?» spurte statsadvokaten.

André lente seg framover og slo seg dramatisk på brystet. «Du kan rive hjertet ut av kroppen min, men du får meg aldri til å skifte religion», sa han med rungende stemme.

Statsadvokaten lot André gå og plaget ham aldri mer.

André døde i 2000 i en alder av 85 år, etter 60 års trofast pionertjeneste.