JEG var veldig religiøs og aktiv i den katolske kirke. Jeg sang i kirkekoret og var med prestene når de besøkte forskjellige steder ute på landet for å holde messe. I 1955 begynte søsteren min å snakke med meg om det kommende paradiset. Hun gav meg en bibel, brosjyren «Dette gode budskap om riket» og boken «Gud er sanndru». Jeg ble fascinert av det jeg leste, så jeg snakket med presten om å begynne å lese Bibelen. Han sa til meg at da kom jeg til å «bli sprø», men jeg bestemte meg for å gjøre det likevel.

Etter at jeg hadde flyttet inn i huset til besteforeldrene mine i Boca Chica, var det en prest som spurte meg om hvorfor jeg ikke gikk i kirken. Jeg forklarte at jeg hadde oppdaget at mye av det kirken lærer, ikke står i Bibelen.  Presten ble rasende. Han ropte: «Hør her, unge dame, du er en sau som har forvillet deg bort fra hjorden min!»

«Nei», svarte jeg, «det er du som har forvillet deg bort fra Jehovas hjord, for sauene tilhører Jehova – ikke mennesker.»

Jeg gikk aldri mer i kirken. Jeg flyttet inn hos søsteren min, og bare seks måneder etter at jeg hadde hørt om sannheten første gang, ble jeg døpt. Jeg begynte som pioner med det samme. Et år senere giftet jeg meg med Enrique Glass, som var kretstilsynsmann. En gang mens vi forkynte i en park i La Romana, ble Enrique arrestert av politiet. Da de tok ham med seg, løp jeg etter dem og sa: «Jeg er også et Jehovas vitne, og jeg forkynte også. Hvorfor tar dere ikke meg?» Men de ville ikke arrestere meg.

Enrique hadde allerede sittet i fengsel i til sammen sju og et halvt år. Denne gangen fikk han en dom på tjue måneder. Jeg besøkte Enrique hver eneste søndag. Én gang jeg besøkte ham, spurte en fengselsleder meg: «Hvorfor er du her?»

«Mannen min ble satt i fengsel fordi han er et Jehovas vitne», svarte jeg.

«Du er ung og har framtiden foran deg», sa han. «Hvorfor kaste bort tiden på Jehovas vitner?»

«Jeg er også et Jehovas vitne», sa jeg. «Selv om du skulle drepe meg sju ganger og gjøre meg levende igjen sju ganger, kommer jeg til å fortsette å være et Jehovas vitne.» Han hadde hørt nok og sa at jeg skulle gå.

Etter at forbudet opphørte, var Enrique og jeg i krets- og områdetjenesten i flere år. Enrique sovnet inn den 8. mars 2008. Jeg er fortsatt pioner.