Jeg vokste opp i Alicante, en by på østkysten av Spania. Familien min var fullstendig dysfunksjonell, så i en god del av oppveksten holdt jeg til på gaten. Like ved der jeg bodde, var det et verksted hvor de reparerte bildekk. Jeg ble venn med en av dem som jobbet der, José María. Han var en varm person som viste meg den oppmerksomheten jeg så sårt savnet i min egen familie. Når jeg hadde det vanskelig, var han som en bror for meg – en ekte venn, selv om han var 20 år eldre.

José María hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Jeg merket at han var glad i Bibelen, og han fortalte meg ofte om bibelske sannheter. Jeg hørte respektfullt på ham, men var egentlig aldri så interessert i det han sa. Som tenåring var jeg opptatt av helt andre ting. Men det skulle snart endre seg.

Jeg liker ikke å snakke om selve ulykken. Men det jeg vil si, er at jeg var dum og uvøren. På bare én dag ble hele livet mitt totalt forandret. Fra å være en ung tenåring full av vitalitet var jeg plutselig blitt lam og måtte ligge på sykehus. Det var virkelig vanskelig å akseptere situasjonen. Jeg spurte hele tiden meg selv om det var noen vits i å leve.

José María kom på besøk og ordnet raskt med at noen Jehovas vitner fra den lokale menigheten besøkte meg på sykehuset. Disse regelmessige besøkene rørte meg. Så fort jeg ble flyttet fra intensiven, begynte jeg å studere Bibelen. Jeg lærte sannheten om hvorfor menneskene lider og dør, og hvorfor Gud tillater at onde ting skjer. Jeg lærte også om Guds løfter for framtiden, når hele jorden skal bli fylt av fullkomne mennesker og ingen skal si: «Jeg er syk.» (Jesaja 33:24) For første gang i livet hadde jeg et fantastisk håp.

Da jeg ble utskrevet fra sykehuset, gjorde jeg raske framskritt i mitt studium av Bibelen. Ved hjelp av en spesiell rullestol kunne jeg til og med komme meg på noen av møtene hos Jehovas vitner og være med på å forkynne. Den 5. november 1988, da jeg var 20 år, ble jeg døpt i et spesielt badekar. Jehova Gud hadde gitt meg et helt nytt syn på livet. Men hva kunne jeg gjøre for å vise min takknemlighet?

Jeg var bestemt på at jeg ikke skulle la situasjonen min hindre meg i gjøre så mye som mulig i tjenesten for Jehova. Jeg ville gjøre framskritt. (1. Timoteus 4:15) Det var ikke så lett i starten, for familien min var imot den nye troen min. Men jeg hadde trosfellene mine – mine åndelige brødre og søstre. De sørget for at jeg aldri gikk glipp av et møte, og at jeg kunne delta aktivt i forkynnelsesarbeidet.

Etter hvert som tiden gikk, viste det seg at jeg kom til å trenge spesialisert pleie døgnet rundt. Etter å ha lett lenge fant jeg til slutt et egnet senter for funksjonshemmede i Valencia, 160 kilometer nord for Alicante. Dette sentret ble hjemmet mitt.

Selv om jeg var lenket til sengen, var jeg helt innstilt på å fortsette å tjene Jehova. Ved hjelp av uføretrygden min og andre tilskudd kjøpte jeg meg en datamaskin som ble satt opp ved siden av sengen. Jeg kjøpte også en mobiltelefon. Hver morgen er det en pleier som slår på datamaskinen og mobilen. Jeg bruker datamaskinen ved hjelp av en joystick som jeg styrer med haken. Jeg har også en spesiell pinne som jeg holder med munnen. Med denne pinnen kan jeg trykke på et tastatur og slå numre på mobilen.

Hvordan har denne teknologien vært til hjelp for meg? Først og fremst gjør den at jeg kan komme inn på jw.org og Watchtower ONLINE LIBRARY. Dette har vært fantastiske hjelpemidler for meg! Jeg bruker ofte flere timer hver dag på å lese og studere bibelske publikasjoner, slik at jeg kan fortsette å lære om Gud og hans fantastiske egenskaper. Og hver gang jeg føler meg alene eller er litt nede, er det alltid noe på nettstedet som oppmuntrer meg.

Med datamaskinen kan jeg også lytte til og delta i møtene våre. Jeg kan kommentere, be bønner på vegne av menigheten, holde taler og til og med lese høyt fra Vakttårnet når jeg får den oppgaven. Selv om jeg ikke kan komme meg på møtene i Rikets sal, føler jeg virkelig at jeg er en del av menigheten.

Telefonen og datamaskinen gjør også at jeg kan støtte godt opp om forkynnelsesarbeidet. Jeg kan ikke forkynne fra hus til hus, slik de fleste Jehovas vitner gjør. Men det har ikke stoppet meg. Med disse hjelpemidlene kan jeg fortelle andre om det jeg tror på. Faktisk liker jeg telefonsamtalene så godt at de eldste i menigheten har bedt meg om å koordinere kampanjer for telefonforkynnelse. Disse kampanjene har vært spesielt bra for andre i menigheten som ikke kommer seg ut.

 Men livet mitt dreier seg ikke bare om teknologi. Hver dag får jeg gode venner på besøk. De har med seg slektninger og bekjente som er interessert i Bibelen. Ofte ber de meg til og med om å lede et bibelstudium. Andre ganger kommer det familier på besøk og lar meg få være med på familiestudiet deres. Jeg liker spesielt godt når barn sitter ved sengen min og forteller meg hvorfor de er så glad i Jehova.

Det er hyggelig å få så mye besøk. Det er mye liv og røre på rommet mitt, og det kommer venner fra fjern og nær. Du kan sikkert tenke deg hvordan all denne oppmerksomheten forundrer dem som arbeider på sentret. Jeg takker Jehova hver dag for at jeg får være en del av et så fantastisk brorskap.

Hver gang noen spør meg hvordan det går, sier jeg ganske enkelt: «Jeg kjemper videre!» Jeg vet selvfølgelig at jeg ikke kjemper alene. Uansett omstendigheter eller hindringer er alle kristne med i en kamp – «troens gode strid». (1. Timoteus 6:12) Hva har hjulpet meg til å kjempe videre i så mange år? Jeg ber hver dag og takker Jehova for at han har gitt livet mitt en mening. Og jeg prøver å holde meg så opptatt som mulig i tjenesten for Jehova mens jeg fokuserer på det håpet som ligger foran meg.

Jeg tenker ofte på den nye verden og hvordan det vil bli å hoppe og springe igjen. Noen ganger har jeg spøkt med min gode venn José María, som har senskader av polio, om at vi skal løpe maraton sammen. «Hvem tror du vinner?» spør jeg. «Det er ikke så farlig hvem som vinner», svarer han. «Det som teller, er at vi kommer inn i paradiset, så vi kan løpe sammen der.»

Det har ikke vært enkelt for meg å akseptere handikapet mitt. Jeg vet at jeg gjorde noe dumt da jeg var tenåring, og det har kostet meg dyrt. Men jeg er så takknemlig for at Jehova ikke har sviktet meg. Han har gitt meg så mye – en stor åndelig familie, viljen til å leve, gleden ved å hjelpe andre og et fantastisk håp for framtiden. Hvis jeg skal oppsummere det jeg føler, i bare én setning, vil jeg si at Jehova har gitt meg mer enn jeg fortjener.