Jeg ble født i Baku i Aserbajdsjan, som det andre av to barn. Far var muslim, og mor var jødisk. Foreldrene mine elsket hverandre og aksepterte at de hadde forskjellig tro. Mamma støttet pappa når han fastet under ramadan, og pappa støttet mamma når hun feiret påske. Hjemme hadde vi både Koranen, Toraen og Bibelen.

Jeg så på meg selv som muslim. Selv om jeg aldri tvilte på at Gud eksisterer, var det noen spørsmål som forvirret meg. Jeg spurte meg selv: Hvorfor skapte Gud menneskene, og hva er poenget med at noen må lide hele livet bare for så å bli pint for evig i helvete? Siden folk sa at alt som skjer, er Guds vilje, lurte jeg på: Er vi rett og slett marionetter i hånden på en Gud som liker å se folk lide?

Da jeg var tolv år, begynte jeg å be namaz, muslimenes fem daglige seremonielle bønner. På den tiden sendte far søsteren min og meg til en jødisk skole. Vi fikk undervisning i flere fag, blant annet i hebraisk og i jødiske tradisjoner. Hver dag før første skoletime måtte vi be i henhold til jødisk tradisjon. Jeg bad altså namaz om morgenen, og senere på dagen deltok jeg i de jødiske bønnene på skolen.

Jeg hungret etter logiske svar på spørsmålene mine. Om og om igjen spurte jeg rabbinerne på skolen: «Hvorfor skapte Gud menneskene? Hvordan ser Gud på min muslimske far? Han er en god mann, så hvorfor blir han betraktet som uren? Hvorfor skapte Gud ham?» De få svarene jeg fikk, var ulogiske og lite overbevisende.

Min tro på Gud ble kraftig rystet i 2002. Bare en uke etter at vi hadde immigrert til Tyskland, fikk faren min slag og falt i koma. I mange år hadde jeg bedt til Gud om at familien min måtte ha det bra og ha god helse. Jeg var overbevist om at  Den Allmektige alene har makt over liv og død, og derfor tryglet jeg ham hver dag om at far måtte overleve. Jeg tenkte: «Det er en smal sak for Gud å oppfylle en liten jentes inderlige ønske.» Jeg var sikker på at han ville oppfylle de innstendige bønnene mine. Men far døde.

Jeg var rystet over at Gud tilsynelatende ikke brydde seg, og følte meg helt knust. «Enten ber jeg på feil måte, eller så finnes ikke Gud», tenkte jeg. Jeg var lamslått og klarte ikke lenger å be namaz. Andre religioner virket uforståelige, så jeg kom fram til at det ikke finnes noen Gud.

Seks måneder senere ringte Jehovas vitner på døren vår. Siden vi ikke hadde høye tanker om kristendommen, ville søsteren min og jeg høflig vise dem at de tok feil. Vi spurte dem: «Hvordan kan kristne tilbe Jesus, korset, Maria og andre avguder når det er i strid med De ti bud?» Vitnene viste oss tydelig ut fra Skriftene at avgudsdyrkelse er forbudt for sanne kristne, og at bønner bør rettes bare til Gud. Det overrasket meg.

Så spurte vi: «Hva med treenigheten? Hvis Jesus er Gud, hvordan kunne han da leve på jorden og bli drept av mennesker?» Igjen svarte de ut fra Skriftene og forklarte at Jesus ikke er Gud og heller ikke er likestilt med Ham. Vitnene forklarte at det er grunnen til at de ikke tror på treenighetslæren. Jeg ble forbløffet og tenkte: «For noen rare kristne!»

Men jeg ønsket å vite hvorfor mennesker dør, og hvorfor Gud tillater lidelser. Vitnene viste meg boken Kunnskap som fører til evig liv, * som inneholdt hele kapitler som tok opp spørsmålene mine. De startet med én gang et bibelstudium med meg.

Hver gang vi studerte, fant jeg fornuftige, bibelske svar på spørsmålene mine. Jeg ble klar over at Guds navn er Jehova. (Salme 83:18) Hans viktigste egenskap er uselvisk kjærlighet. (1. Johannes 4:8) Han skapte menneskene fordi han ønsket å gi andre livets gave. Jeg forstod etter hvert at selv om Gud tillater urettferdighet, så hater han det og skal snart fjerne det for alltid. Jeg lærte at Adam og Evas opprør har vært til skade for menneskeheten. (Romerne 5:12) En av de triste konsekvensene er at døden har fratatt oss noen vi var glad i, deriblant faren min. Men Gud kommer til å oppheve virkningene av slike tragedier i en kommende, ny verden, der de som er døde, skal komme tilbake til livet. – Apostlenes gjerninger 24:15.

Bibelens sannhet slokket min tørst etter svar. Jeg begynte å tro på Gud igjen. Etter hvert som jeg ble kjent med Jehovas vitner, forstod jeg at de utgjør et verdensomfattende brorskap. Enheten og kjærligheten blant dem imponerte meg. (Johannes 13:34, 35) Det jeg lærte om Jehova, gjorde at jeg fikk lyst til å tjene ham, så jeg bestemte meg for å bli et av Jehovas vitner. Jeg ble døpt 8. januar 2005.

Bibelens overbevisende logikk forandret hele mitt syn på livet til det bedre. De troverdige forklaringene jeg fant i Guds Ord, gir meg indre fred. Jeg finner stor glede og trøst i håpet om at jeg skal få se faren min igjen, i oppstandelsen som er lovt i Guds Ord. – Johannes 5:28, 29.

I seks år har jeg nå vært lykkelig gift med Jonathan, som tjener Gud trofast sammen med meg. Vi har begge erfart at sannheten om Gud er enkel og logisk, men samtidig en uvurderlig skatt. Det er derfor vi liker å gjøre andre kjent med vår tro og det flotte håpet vi har. I dag vet jeg at Jehovas vitner ikke er «rare», men at de er sanne kristne.