DEN greske historieskriveren Herodot, som levde for 2500 år siden, fortalte om egypterne på hans tid: «Når rike egypter holder en selskapelig sammenkomst og er ferdige med å spise, da bærer en mann en trefigur rundt, som ligger i en kiste og ved malerens og treskjærerens hjelp har fått størst mulig likhet med en død person, og som har en lengde av en alen eller to. Idet han viser denne til alle gjestene, sier han: ‘Se på denne her – og drikk og vær glad. Er du først død, da blir du som dette lik.’» – Herodots historie, oversatt til norsk av Henning Mørland.

Denne holdningen til livet og døden var ikke unik for egypterne. Talemåten «spis, drikk og vær glad» eksisterer den dag i dag. Hvis livet ender med døden, hvorfor ikke da få mest mulig ut av det? Hvorfor streve med å gjøre det som er rett? Hvis døden gjør slutt på alt, virker det fornuftig å leve i nuet. Apostelen Paulus sa nettopp det. Han beskrev holdningen til mennesker som ikke tror på oppstandelsen, slik: «Hvis de døde ikke skal bli oppreist, så ‘la oss spise og drikke, for i morgen skal vi dø’.» – 1. Korinter 15:32.

Paulus selv trodde naturligvis ikke at de døde ville være glemt for alltid. Han var overbevist om at de døde kunne få livet tilbake og ha utsikter til aldri å måtte dø igjen. Denne overbevisningen var basert på en begivenhet av enormt stor betydning – Jesu Kristi oppstandelse * – som etter Paulus’ mening ikke kunne dras i tvil. Jesu oppstandelse var faktisk den største enkeltbegivenhet som styrket de første kristnes tro.

Men hvilken betydning har så Jesu oppstandelse for oss? Hvordan vet vi i det hele tatt at Jesus  virkelig ble oppreist? La oss se hvordan Paulus argumenterte for dette da han skrev til de kristne som bodde i Korint.

Noen kristne i det gamle Korint var i villrede når det gjaldt dette, og andre trodde overhodet ikke på en bokstavelig oppstandelse. I sitt første brev til de kristne der skrev Paulus om hvordan det ville ha vært hvis oppstandelsen ikke hadde vært en realitet: «Hvis det virkelig ikke er noen oppstandelse av de døde, da er heller ikke Kristus blitt oppreist. Men hvis Kristus ikke er blitt oppreist, da er jo vår forkynnelse forgjeves, og vår tro er forgjeves. Dessuten blir vi også funnet å være falske vitner om Gud, . . . da er deres tro unyttig; dere er fortsatt i deres synder. Ja, også de som har sovnet inn i døden i forening med Kristus, har gått til grunne.» – 1. Korinter 15:13–18.

«Han [viste] seg for mer enn fem hundre brødre på én gang . . . Deretter viste han seg for Jakob, så for alle apostlene; men aller sist viste han seg også for meg.» – 1. Korinter 15:6–8

Paulus innledet med en uttalelse som neppe kan bestrides: Hvis de døde ikke blir oppreist, da kunne ikke Kristus, som døde, ha blitt oppreist til liv. Hvis Kristus ikke var blitt oppreist, hvordan ville situasjonen da være? Da ville forkynnelsen av det gode budskap være forgjeves og være et enormt bedrag. Kristi oppstandelse var jo et nøkkelelement i den kristne tro og uløselig knyttet til Bibelens mest grunnleggende lære om Guds overherredømme, hans navn, hans rike og vår frelse. Hvis Kristus ikke var blitt oppreist, ville det budskapet Paulus og de andre apostlene forkynte, bare ha vært tomme ord, uten noen verdi.

Ikke nok med det. Hvis Jesu oppstandelse ikke hadde funnet sted, ville den kristne tro ha vært forgjeves, meningsløs, basert på en løgn. Paulus og de andre ville dessuten ha snakket usant ikke bare om Jesu oppstandelse, men også om ham som de sa oppreiste Jesus – Jehova Gud. Den påstanden at «Kristus døde for våre synder», ville også være usann, for hvis Frelseren selv ikke var blitt frelst fra døden, kunne han ikke frelse andre. (1. Korinter 15:3) Det ville bety at kristne som hadde dødd, i noen tilfeller som martyrer, hadde dødd med et falskt håp om at de skulle få en oppstandelse.

Paulus trakk denne konklusjonen: «Hvis vi bare i dette liv har håpet på Kristus, er vi de mest ynkverdige av alle mennesker.» (1. Korinter 15:19) Paulus hadde, i likhet med andre kristne, lidd tap, vært utsatt for forfølgelse, utholdt store vanskeligheter og stått ansikt til ansikt med døden fordi han trodde på oppstandelsen og alt det den innebar. Så forgjeves det ville ha vært hvis oppstandelsen bare var en løgn!

Paulus mente ikke at det de kristne trodde på, var basert på en løgn. Han visste at Jesus var blitt oppreist fra de døde, og han oppsummerte bevisene for korinterne, nemlig «at Kristus døde for våre synder i samsvar med Skriftene, og at han ble begravet, ja at han er blitt oppreist på den tredje dag i samsvar med Skriftene, og at han viste seg for Kefas, så for de tolv». * Paulus legger så til: «Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang, hvorav de fleste fremdeles er i live, men noen har sovnet inn i døden. Deretter viste han seg for Jakob, så for alle apostlene; men aller sist viste han seg også for meg.» – 1. Korinter 15:3–8.

Paulus innledet med å slå fast at Kristus døde for våre synder, ble begravet og ble oppreist. Hva  var det som gjorde ham så sikker på det? Én grunn var vitnesbyrdet til mange øyenvitner. Den oppstandne Jesus viste seg for enkeltpersoner (deriblant Paulus selv), for små grupper og til og med for en forsamling på 500, hvorav mange uten tvil hadde vært skeptiske da de hørte det gode budskap om at Jesus var blitt oppreist! (Lukas 24:1–11) De fleste av øyenvitnene levde fremdeles da Paulus skrev om dette, og kunne bekrefte at Jesus hadde vist seg for dem. (1. Korinter 15:6) Ett eller to vitner kunne det ha vært lett å avfeie, men ikke vitnesbyrdet til 500 eller flere øyenvitner.

Legg også merke til at Paulus to ganger nevnte at Jesu død, begravelse og oppstandelse var «i samsvar med Skriftene». Disse hendelsene bekreftet at profetiene i De hebraiske skrifter («Det gamle testamente») om Messias var blitt oppfylt, noe som beviste at Jesus virkelig var den lovte Messias.

Til tross for øyenvitnenes og Skriftenes vitnesbyrd var det den gang og er det fortsatt noen som tviler på at Jesus ble oppreist. Noen sier at hans legeme ble stjålet av disiplene hans, som så hevdet å ha vært vitne til oppstandelsen. Men disiplene hadde verken den makt eller den innflytelse som måtte til for å komme utenom de romerske vaktene som var plassert ved inngangen til graven. Andre hevder at når noen sa at Jesus hadde vist seg for dem etter sin oppstandelse, må det bare ha vært syner. Noe som taler imot dette, er at det kan bekreftes at han viste seg for mange mennesker samtidig, og det ved forskjellige anledninger. Og er det rimelig å tro at en som bare opptrer i et syn, ville steke fisk som det gikk an å spise, slik den oppstandne Jesus gjorde ved Galilea-sjøen? (Johannes 21:9–14) Eller ville det være mulig å ta på en som bare viste seg i et syn? – Lukas 24:36–39.

 Andre igjen hevder at oppstandelsen var et bedrag utpønsket av Jesu disipler. Men hvorfor skulle disiplene gjøre det? Det at disiplene vitnet om oppstandelsen, førte til at de ble hånt, ble utsatt for lidelser og risikerte å miste livet. Hvorfor utsette seg for så mye for å støtte noe som bare var en løgn? Det var dessuten i Jerusalem de først vitnet om oppstandelsen – rett foran øynene på sine motstandere, som var parat til å benytte enhver unnskyldning til å slå ned på dem.

Det var nettopp oppstandelsen som gav disiplene mot til å vitne om sin Herre selv når de ble utsatt for den mest voldelige forfølgelse. Den kjensgjerning at Jesus hadde oppstått fra de døde, ble en sentral del av den kristne tro. De første kristne satte ikke livet på spill bare for å vitne om en klok lærer som var blitt myrdet. De satte livet på spill for å forkynne om Jesu oppstandelse fordi den var et bevis for at Jesus var Kristus, Guds Sønn, en mektig, levende person som både støttet og ledet dem. Det at han var blitt oppreist, betydde at også de ville bli oppreist fra de døde. Hvis Jesus ikke var blitt oppreist, ville kristendommen faktisk ikke ha eksistert. Hvis Jesus ikke var blitt oppreist, ville vi kanskje ikke engang ha hørt om ham.

Men hvilken betydning har Kristi oppstandelse for oss som lever nå?