Bibelen forandrer folks liv

HVORFOR valgte en kvinne i 60-årene å kvitte seg med sine religiøse gjenstander? Hva var det som fikk en mann til å slutte som shintoprest ved en helligdom og bli en kristen forkynner? Hvordan klarte en kvinne som var blitt adoptert bort som nyfødt, å takle følelsen av å være forlatt? Les hva de selv forteller.

’Jeg slaver ikke lenger for livløse guder.’ – ABA DANSOU

FØDT: 1938

HJEMLAND: BENIN

BAKGRUNN: SLAVE AV LIVLØSE GUDER

MIN FORTID: Jeg vokste opp i So-Tchahoué, en landsby i et sumpområde i nærheten av en innsjø. Landsbyboerne fisker og holder kveg, geiter, sauer, griser og fjærfe. Det finnes ikke veier i området, så folk bruker kanoer og andre båter for å komme seg rundt. De bygger vanligvis husene sine av tre og strå, men noen bruker murstein. Folk flest er fattige. Likevel er det ikke så mye kriminalitet der som i byene.

Da jeg var liten, sendte far søsteren min og meg til et fetisjkloster, der vi fikk lære om den tradisjonelle religionen. Da jeg ble større, valgte jeg Dudua (Oduduwa) fra jorubakulturen som min gud. Jeg bygde et hus for denne guden og frambar regelmessig ofre til den, for eksempel jams og palmeolje og også snegler, kyllinger, duer og forskjellige andre dyr. Det var dyrt med alle disse ofrene – nesten alle pengene mine gikk med til dem.

HVORDAN BIBELEN FORANDRET MITT LIV: Da jeg begynte å studere Bibelen, lærte jeg at Jehova er den eneste sanne Gud. Jeg lærte også at han ikke godkjenner bruken av religiøse gjenstander i tilbedelsen. (2. Mosebok 20:4, 5; 1. Korinter 10:14) Jeg forstod hva jeg måtte gjøre. Jeg kastet derfor alle de religiøse gjenstandene mine og renset huset for alt annet som hadde med avgudsdyrkelse å gjøre. Jeg sluttet å oppsøke orakler og deltok ikke lenger i lokale ritualer og begravelsesskikker.

Det var ikke lett for meg – en kvinne i 60-årene – å gjøre disse forandringene. Jeg møtte motstand fra venner, slektninger og naboer, og de gjorde narr av meg. Men jeg bad til Jehova om å få styrke til å gjøre det som er rett. Jeg fant trøst i ordene i Ordspråkene 18:10: «Jehovas navn er et sterkt tårn. Dit inn løper den rettferdige og blir beskyttet.»

Noe annet som hjalp meg, var å gå på Jehovas vitners møter. Der opplevde jeg kristen kjærlighet, og det gjorde dypt inntrykk på meg å se at disse menneskene prøvde å leve etter Bibelens høye moralnormer. Det jeg så, overbeviste meg om at Jehovas vitner utøver den sanne religion.

 HVORDAN LIVET ER BEDRE NÅ: Det at jeg lever etter Bibelens prinsipper, har bidratt til at jeg har fått et bedre forhold til barna. Jeg føler også at en byrde er blitt løftet av skuldrene mine. Jeg pleide å bruke alt jeg eide, på livløse guder som ikke kunne hjelpe meg på noen som helst måte. Nå tilber jeg Jehova, som skal sørge for en varig løsning på alle våre problemer. (Åpenbaringen 21:3, 4) Jeg er så glad for at jeg ikke lenger slaver for livløse guder, men at jeg kan tjene som slave for Jehova! Hos ham har jeg funnet sann trygghet og beskyttelse.

«Jeg hadde lett etter Gud helt fra jeg var barn.» – SHINJI SATO

FØDT: 1951

HJEMLAND: JAPAN

BAKGRUNN: SHINTOPREST

MIN FORTID: Jeg vokste opp i en liten by i prefekturet Fukuoka. Foreldrene mine var veldig religiøse. Helt fra jeg var liten, lærte de meg å vise shintogudene ære. Som gutt tenkte jeg ofte på min frelse, og jeg ønsket inderlig å hjelpe folk som hadde det vanskelig. Jeg husker at læreren en gang på barneskolen spurte klassen om hva vi hadde lyst til å bli når vi ble voksne. Klassekameratene mine hadde helt konkrete mål, for eksempel å bli forskere. Jeg sa at min drøm var å tjene Gud. Alle lo av meg.

Senere begynte jeg på en skole for religiøse lærere. Mens jeg gikk der, traff jeg en shintoprest som på fritiden leste i en bok med svarte permer. En dag spurte han meg: «Sato, vet du hvilken bok dette er?» Jeg hadde lagt merke til hva som stod utenpå boken, så jeg svarte: «Bibelen.» Han sa: «Alle som ønsker å bli shintoprest, burde lese denne boken.»

Jeg gikk rett ut og kjøpte en bibel, som jeg tok godt vare på. Den fikk hedersplassen i bokhyllen. Men jeg tok meg ikke tid til å lese den, for skolearbeidet holdt meg travelt opptatt. Da jeg var ferdig med skolen, begynte jeg å arbeide ved en helligdom som shintoprest. Det jeg hadde drømt om i barndommen, var blitt til virkelighet.

Men jeg oppdaget snart at det å være shintoprest ikke svarte til forventningene. De fleste prestene viste andre lite kjærlighet og omtanke. Det var også mange som manglet tro.  En av mine overordnede gikk så langt som til å si til meg: «Hvis du ønsker å lykkes her, må du snakke bare om filosofiske spørsmål. Det er forbudt å snakke om tro.»

Slike bemerkninger gjorde at jeg mistet mine illusjoner om shintoismen. Selv om jeg fortsatt arbeidet ved helligdommen, begynte jeg å undersøke andre religioner. Men det så ikke ut til at noen av dem kunne tilby noe bedre. Jo flere religioner jeg undersøkte, desto mer motløs ble jeg. Jeg fant ingen sannhet i noen av religionene.

HVORDAN BIBELEN FORANDRET MITT LIV: I 1988 traff jeg en buddhist som sa at jeg burde lese Bibelen. Det fikk meg til å tenke på den shintopresten som flere år tidligere hadde oppfordret meg til å gjøre det samme. Jeg bestemte meg for å følge oppfordringen. Jeg begynte å lese i Bibelen og ble snart oppslukt av det jeg leste. Noen ganger leste jeg hele natten, helt til morgensolen tittet inn gjennom vinduet.

Det jeg leste, gav meg et ønske om å be til Bibelens Gud. Jeg begynte med den mønsterbønnen som står i Matteus 6:9–13. Jeg gjentok bønnen annenhver time – også mens jeg utførte prestetjeneste ved shintohelligdommen.

Jeg hadde mange spørsmål i forbindelse med det jeg leste. På dette tidspunktet var jeg gift, og fordi Jehovas vitner hadde besøkt min kone tidligere, visste jeg at de lærte folk om Bibelen. Jeg oppsøkte et av vitnene og bombarderte henne med spørsmål. Jeg ble imponert over at hun brukte Bibelen for å besvare hvert eneste av dem. Hun ordnet med at Jehovas vitner begynte å studere Bibelen med meg.

Kort tid senere begynte jeg å gå på Jehovas vitners møter. Jeg var ikke klar over det da, men blant de vitnene som var til stede, var det noen jeg hadde vært svært uhøflig mot tidligere. De hilste likevel hjertelig på meg og fikk meg til å føle meg velkommen.

På disse møtene lærte jeg at Gud vil at ektemenn skal vise sin familie kjærlighet og respekt. Til da hadde jeg fokusert så mye på mitt arbeid som prest at jeg hadde forsømt min kone og de to barna våre. Det gikk opp for meg at jeg hadde hørt oppmerksomt på hva folk som kom for å tilbe i helligdommen, hadde å si, men at jeg egentlig aldri hadde lyttet til min kone.

Etter hvert som det gikk framover med studiet mitt, lærte jeg mye om Jehova som fikk meg til å ønske å bli enda bedre kjent med ham. Slike bibelvers som Romerne 10:13 gjorde spesielt inntrykk på meg. Der står det: «Enhver som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst.» Jeg hadde lett etter Gud helt fra jeg var barn, og nå hadde jeg endelig funnet ham!

Etter hvert følte jeg at jeg ikke lenger hørte hjemme i helligdommen. I begynnelsen bekymret jeg meg for hva andre ville tenke hvis jeg forlot shintoismen. Men jeg hadde alltid sagt til meg selv at jeg skulle gjøre det hvis jeg fant den sanne Gud et annet sted. Så våren 1989 tok jeg beslutningen om å følge min samvittighet. Jeg forlot helligdommen og bestemte meg for å tjene Jehova.

Det var ikke lett å forlate helligdommen. Mine overordnede kom med skarp kritikk og la press på meg for at jeg skulle fortsette. Men det vanskeligste var å fortelle det til foreldrene mine. På vei hjem til dem var jeg så nervøs at jeg hadde vondt i brystet, og bena mine var myke som nudler! Jeg stoppet mange ganger på veien for å be til Jehova om styrke.

 Vel framme hos foreldrene mine torde jeg først ikke å bringe saken på bane. Det gikk flere timer. Til slutt, etter at jeg hadde bedt mye, fortalte jeg faren min alt. Jeg sa at jeg hadde funnet den sanne Gud, og at jeg ville forlate shintoismen for å tjene Ham. Far ble sjokkert og lei seg. Andre i familien kom for å prøve å få meg til å ombestemme meg. Jeg ønsket ikke å såre familien, men samtidig visste jeg at det å tjene Jehova var det riktige å gjøre. Familien min begynte etter hvert å respektere den avgjørelsen jeg hadde tatt.

Én ting var å forlate helligdommen fysisk, noe annet var å gjøre det mentalt. Å være prest hadde vært en stor del av livet mitt. Jeg prøvde virkelig å legge mitt tidligere liv bak meg, men hvor jeg enn snudde og vendte meg, følte jeg at ting minnet meg om det.

Det var to faktorer som hjalp meg. For det første lette jeg grundig etter ting hjemme som hadde tilknytning til min tidligere religion. Så brente jeg alt sammen – bøker, bilder og til og med dyre minnegjenstander. For det andre gikk jeg inn for å være så mye som mulig sammen med Jehovas vitner. Deres vennskap og støtte var til stor hjelp for meg. Litt etter litt klarte jeg å legge mitt tidligere liv bak meg.

HVORDAN LIVET ER BEDRE NÅ: Før forsømte jeg min kone og barna våre, noe som fikk dem til å føle seg veldig ensomme. Men da jeg begynte å være mer sammen med dem, slik Bibelen lærer at ektemenn skal, fikk vi et nærere forhold. Med tiden begynte også min kone å tjene Jehova. Sammen med sønnen vår, datteren vår og mannen hennes er vi nå forent i den sanne tilbedelse.

Når jeg tenker tilbake på min barndomsdrøm om å tjene Gud og hjelpe andre mennesker, ser jeg at jeg har funnet alt det jeg lette etter – og mer til. Jeg kan ikke få sagt hvor takknemlig jeg er mot Jehova.

’Jeg visste at det var noe som manglet.’– LYNETTE HOUGHTING

FØDT: 1958

HJEMLAND: SØR-AFRIKA

BAKGRUNN: FØLELSEN AV Å VÆRE FORLATT

MIN FORTID: Jeg ble født i Germiston, en middelklasseby med gruveindustri og med lite kriminalitet. Foreldrene mine følte at de ikke ville klare å ta seg av meg, så de bestemte seg for å adoptere meg bort. Da jeg var bare 14 dager gammel, ble jeg adoptert av et omsorgsfullt ektepar som jeg kom til å se på som moren og faren min. Etter at jeg hadde fått vite om bakgrunnen min,  slet jeg likevel med følelsen av å være forlatt. Jeg begynte å føle at jeg ikke hørte til hos adoptivforeldrene mine, og at de egentlig ikke forstod meg.

Da jeg var rundt 16 år, begynte jeg å gå på cocktailbarer, der vennene mine og jeg danset og hørte på levende musikk. Som 17-åring begynte jeg å røyke sigaretter. Jeg ville være like tynn som de modellene jeg så i tobakksreklamen. Da jeg ble 19, begynte jeg å arbeide i Johannesburg, hvor jeg raskt havnet i et dårlig miljø. Snart brukte jeg et stygt språk og røykte mye, og i helgene drakk jeg en god del.

Likevel var jeg ganske fysisk aktiv. Jeg trente aerobic og spilte squash og kvinnefotball. Jeg gikk også inn for å gjøre karriere og skape meg et navn innen data. Det førte til at jeg hadde god økonomi, og mange så på meg som vellykket. Men i virkeligheten var jeg ulykkelig – jeg følte meg fortapt og var skuffet over livet. Innerst inne visste jeg at det var noe som manglet.

HVORDAN BIBELEN FORANDRET MITT LIV: Da jeg begynte å studere Bibelen, lærte jeg at Jehova er en kjærlighetens Gud. Jeg lærte også at han har vist denne kjærligheten ved å gi oss sitt Ord, Bibelen. Det er som om han har skrevet et personlig brev til oss for å lede våre skritt. (Jesaja 48:17, 18) Jeg forstod at jeg måtte gjøre store forandringer i livet for å kunne dra nytte av Jehovas kjærlige veiledning.

Jeg måtte for eksempel gjøre noe med mitt valg av venner. Jeg merket meg ordene i Ordspråkene 13:20, der det står: «Den som vandrer med de vise, blir vis, men den som har samkvem med tåpene, går det ille.» Dette prinsippet fikk meg til å slutte å omgås mine gamle venner og til å gå inn for å få nye venner blant Jehovas vitner.

Den største utfordringen for meg var å slutte å røyke, for avhengigheten var veldig sterk. Men da jeg endelig klarte det, møtte jeg en ny utfordring. Det at jeg sluttet å røyke, førte til at jeg la på meg over 13 kilo! Selvtilliten min fikk seg en skikkelig knekk, og det tok nesten ti år før jeg ble kvitt de overflødige kiloene. Jeg visste likevel at jeg hadde gjort det eneste rette ved å slutte å røyke. Jeg bad stadig til Jehova, og han gav meg styrke til å takle situasjonen.

HVORDAN LIVET ER BEDRE NÅ: Nå har jeg bedre helse. Jeg er også tilfreds – jeg jager ikke lenger etter lykke gjennom karriere, status og velstand, en lykke som i beste fall er kortvarig. Jeg finner isteden glede i å gjøre andre kjent med Bibelens sannheter. Som følge av det er det nå tre av mine tidligere kolleger som tjener Jehova sammen med mannen min og meg. Før adoptivforeldrene mine døde, fikk jeg fortalt dem om Bibelens løfte om en oppstandelse til liv på en paradisisk jord.

Det at jeg har fått et nært forhold til Jehova, har hjulpet meg til å overvinne følelsen av å være forlatt. Han har gitt meg følelsen av tilhørighet ved å la meg bli en del av en verdensomfattende familie av trosfeller. Blant dem har jeg mange mødre, fedre, brødre og søstre. – Markus 10:29, 30.

[Bilde på side 12]

Blant Jehovas vitner opplevde jeg kristen kjærlighet

[Bilde på side 13]

Den shintohelligdommen der jeg var prest