Bibelen forandrer folks liv

HVA var det som påvirket en asosial punker til å lære å elske mennesker og anstrenge seg for å hjelpe andre? Hva var det som fikk en mann i Mexico til å slutte å leve et umoralsk liv? Hvorfor sluttet en av Japans fremste syklister å delta i sykkelritt for å kunne tjene Gud? Tenk over hva de selv forteller.

«Jeg var uforskammet, arrogant og aggressiv.» – DENNIS O’BEIRNE

FØDT: 1958

HJEMLAND: ENGLAND

BAKGRUNN: ASOSIAL PUNKER

MIN FORTID: På farssiden er familien min irsk, og jeg vokste opp som irsk katolikk. Men jeg måtte vanligvis gå i kirken alene, og jeg likte det slett ikke. Likevel hadde jeg en lengsel etter åndelige ting. Jeg bad Fadervår regelmessig, og jeg kan huske at jeg lå i sengen om kvelden og tenkte på hva den bønnen betydde. Jeg pleide å stykke den opp for å prøve å forstå de enkelte delene.

I midten av tenårene var jeg med i rastafari-bevegelsen. Jeg var også interessert i slike politiske saker som organisasjonen Anti-Nazi League kjempet for. Jeg ble imidlertid sterkt engasjert i punk-bevegelsens opprørske holdning. Jeg brukte narkotika, spesielt marihuana, som jeg røykte nesten hver dag. Jeg antok en likegyldig holdning, jeg drakk tett, tok sjanser med mitt eget liv og brydde meg lite om andre mennesker. Jeg var asosial, for jeg snakket omtrent ikke med noen med mindre jeg anså samtalen for å være meningsfull. Jeg nektet til og med å la meg fotografere. Når jeg nå ser tilbake, innser jeg at jeg var uforskammet, arrogant og aggressiv. Det var bare overfor dem som stod meg nær, jeg var vennlig og gavmild.

Da jeg var rundt 20, ble jeg interessert i Bibelen. En kamerat av meg som var narkolanger, hadde begynte å lese i Bibelen mens han satt i fengsel, og vi hadde en lang diskusjon om religion, kirken og Satans rolle i verden. Jeg kjøpte meg en bibel og begynte å studere den på egen hånd. Kameraten min og jeg pleide ofte å lese stykker i Bibelen, komme sammen for å snakke om det vi hadde lært, og så trekke konklusjoner. Dette pågikk i flere måneder.

Dette er noen av de konklusjonene vi trakk av det vi leste: At vi lever i de siste dager for denne verden, at de kristne bør forkynne det gode budskap om Guds rike, at de ikke bør være en del av denne verden – for eksempel ved å delta i dens politikk – og at Bibelen gir sunn moralsk veiledning. Vi kunne tydelig se at det som står i Bibelen, er sant, og at det må finnes en sann religion. Men hvilken kunne det være? Vi tenkte på de tradisjonelle kirkesamfunnene med sin pomp og prakt og sitt  politiske engasjement, og vi kom til at Jesus var helt annerledes. Vi forstod at det ikke var dem Gud brukte, så vi bestemte oss for å undersøke noen av de mindre kjente trossamfunnene for å se hva de kunne tilby.

Vi hadde møter med tilhengere av slike trossamfunn og stilte dem en rekke spørsmål. Vi kjente til hva Bibelen sier om hvert spørsmål, og fant derfor raskt ut om det de svarte, var i harmoni med Guds Ord. Etter slike møter bad jeg til Gud om at hvis de menneskene representerte den sanne religion, så måtte han gi meg et ønske om å treffe dem igjen. Men etter flere måneder med slike møter hadde jeg fortsatt ikke funnet en gruppe som besvarte spørsmålene våre ved hjelp av Bibelen, og jeg fikk heller ikke noe ønske om å treffe noen av dem igjen.

Til slutt kom kameraten min og jeg i kontakt med Jehovas vitner. Vi stilte de samme spørsmålene som vi pleide, men de besvarte dem ut fra Bibelen. Det de sa, stemte helt med det vi allerede hadde lært. Derfor stilte vi dem også spørsmål som vi ennå ikke hadde funnet svar på i Bibelen – for eksempel hva som er Guds syn på røyking og narkotika. Igjen kunne de svare ved hjelp av Guds Ord. Vi gikk med på å komme på et møte i Rikets sal.

Det var vanskelig for meg. Jeg var så asosial at jeg ikke likte at alle disse vennlige, velkledde menneskene kom bort for å hilse på meg. Jeg tilla noen av dem uriktige motiver, og jeg hadde ikke lyst til å gå på flere møter. Men jeg bad som vanlig til Gud om at han måtte gi meg et ønske om å treffe disse menneskene igjen hvis de representerte den sanne religion, og jeg fikk et sterkt ønske om å studere Bibelen sammen med vitnene.

HVORDAN BIBELEN FORANDRET MITT LIV: Jeg var klar over at jeg måtte slutte å bruke narkotika, og det klarte jeg med én gang. Det største problemet var sigarettene. Jeg prøvde å slutte å røyke mange ganger, men klarte det ikke. Når jeg hørte om andre som ganske enkelt hadde kastet sigarettene og aldri røykt siden, snakket jeg med Jehova om det. Med hans hjelp klarte jeg så å slutte å røyke. Jeg lærte hvor viktig det er å snakke ærlig og åpent med Jehova i bønn.

En annen drastisk forandring jeg gjorde, gjaldt klesdrakt og hårfrisyre. På mitt første møte i Rikets sal stod håret mitt rett opp i pigger, og det hadde en blå stripe fra pannen til nakken. Senere farget jeg det knalloransje. Jeg gikk i jeans og skinnjakke med påtrykte slagord og så ingen grunn til å forandre på det, selv om vitnene på en vennlig måte prøvde å resonnere med meg. Men til slutt tenkte jeg over det som står i 1. Johannes 2:15–17: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden. Hvis noen elsker verden, er kjærligheten til Faderen ikke i ham.» Jeg kom fram til at jeg ved mitt utseende viste kjærlighet til verden, og at jeg for å kunne vise at jeg hadde kjærlighet til Gud, måtte forandre meg. Og det gjorde jeg.

Etter hvert forstod jeg at det ikke bare var vitnene som gjerne ville at jeg skulle gå på deres kristne møter. Hebreerne 10:24, 25 viste meg at dette også var noe Gud ville at jeg skulle gjøre. Etter at jeg begynte å gå på alle møtene og virkelig bli kjent med dem som gikk der, bestemte jeg meg for å bli døpt som symbol på min innvielse til Jehova.

HVORDAN LIVET ER BEDRE NÅ: Jeg er blitt dypt rørt over hvordan Jehova lar oss komme i et nært forhold til ham. Hans medfølelse og omsorg har tilskyndt meg til å etterligne ham og til å gjøre hans Sønn, Jesus Kristus, til mitt forbilde i livet. (1. Peter 2:21) Jeg har erfart at man kan beholde sin egen identitet samtidig med at man går inn for å utvikle en kristen personlighet. Jeg har bestrebet meg på å bli mer kjærlig og omsorgsfull. Jeg prøver å etterligne Kristus i min måte å behandle min kone og min sønn på. Og jeg har stor omsorg for mine brødre og søstre i sannheten. Det at jeg har fulgt Kristi eksempel, har gitt meg selvrespekt og evne til å vise andre kjærlighet.

 «De behandlet meg med verdighet.» – GUADALUPE VILLARREAL

FØDT: 1964

HJEMLAND: MEXICO

BAKGRUNN: UMORALSK LIVSSTIL

MIN FORTID: Som ett av sju barn vokste jeg opp i Hermosillo i Sonora i Mexico, et område med stor fattigdom. Faren min døde da jeg var liten, så mor måtte arbeide for å forsørge oss. Jeg pleide å gå barføtt fordi vi ikke hadde penger til å kjøpe sko. Mens jeg fortsatt var ung, begynte jeg å jobbe for å hjelpe til med å dekke familiens utgifter. I likhet med mange andre familier bodde vi tett innpå hverandre.

Mor var borte det meste av dagen, så hun kunne ikke beskytte oss barna. Da jeg var 6 år, ble jeg offer for en 15-åring som begynte å misbruke meg seksuelt. Misbruket pågikk i lang tid. En av følgene var at jeg ble svært forvirret på det seksuelle området. Jeg trodde det var helt normalt å føle seg tiltrukket av menn. Når jeg søkte hjelp hos leger eller prester, forsikret de meg om at jeg ikke hadde noe problem, og at de følelsene jeg hadde, var normale.

Da jeg var 14, bestemte jeg meg for å stå åpent fram som homofil. Jeg fortsatte å betrakte meg som det de neste elleve årene. I løpet av den tiden levde jeg sammen med mange forskjellige menn. Til slutt tok jeg et kurs for å bli frisør og kunne drive en skjønnhetssalong. Men jeg var ikke lykkelig. Jeg hadde det vondt med meg selv og følte meg sveket. Jeg hadde en følelse av at det jeg gjorde, ikke var riktig. Jeg spurte meg selv: Finnes det i det hele tatt gode mennesker, som det er verdt å omgås?

Jeg tenkte på søsteren min. Hun begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner og ble til slutt døpt. Hun fortalte meg om det hun lærte, men jeg hørte ikke på henne. Likevel beundret jeg hennes levemåte og hennes ekteskap. Jeg kunne se at hun og mannen hennes virkelig elsket og respekterte hverandre. De var gode mot hverandre. Med tiden begynte et av Jehovas vitner å studere Bibelen med meg. Først jattet jeg bare med. Men så skjedde det noe.

HVORDAN BIBELEN FORANDRET MITT LIV: Vitnene inviterte meg til å komme på et av møtene deres, og jeg kom. Det var en helt ny opplevelse for meg. Folk generelt sett gjorde narr av meg, men ikke vitnene. De hilste vennlig på meg, og de behandlet meg med verdighet. Det gjorde dypt inntrykk på meg.

Det gode inntrykket jeg hadde fått av vitnene, ble forsterket da jeg overvar et stevne. Jeg så at disse menneskene, selv i store forsamlinger, var akkurat som søsteren min – ekte og oppriktige. Jeg spurte meg selv om dette kunne være den gruppen av gode mennesker som jeg hadde lett etter så lenge. Det forbauset meg å se den kjærlighet og enhet som rådde blant dem, og også det at de kunne svare på ethvert spørsmål ut fra Bibelen. Jeg forstod at det var Bibelen som var drivkraften i livet deres. Og jeg skjønte også at jeg måtte gjøre mange forandringer for å kunne bli en av dem.

Jeg måtte i virkeligheten gjennomgå en fullstendig forvandling, for jeg levde et feminint liv. Den måten jeg snakket på, kroppsspråket mitt, klærne mine, frisyren min og mitt valg av venner måtte alt sammen forandres. Tidligere venner begynte å latterliggjøre meg. De sa: «Hvorfor gjør du dette? Du var bra som du var. Ikke studer Bibelen. Du har alt.» Men det som  var vanskeligst å forandre på, var min umoralske livsstil.

Jeg visste imidlertid at det var mulig å gjøre store forandringer, for Bibelens ord i 1. Korinter 6:9–11 hadde nådd mitt hjerte: «Hva? Vet dere ikke at urettferdige ikke skal arve Guds rike? Bli ikke villedet. Verken utuktige eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller menn som blir brukt til unaturlige formål, eller menn som ligger med menn, . . . skal arve Guds rike. Og likevel er det dette noen av dere har vært. Men dere er blitt vasket rene.» Jehova hadde hjulpet mennesker på den tiden til å gjøre forandringer, og han hjalp også meg. Jeg måtte kjempe hardt i flere år, men vitnenes veiledning og kjærlighet var til stor hjelp for meg.

HVORDAN LIVET ER BEDRE NÅ: I dag lever jeg et normalt liv. Jeg er gift, og min kone og jeg lærer sønnen vår å leve etter Bibelens prinsipper. Mitt tidligere liv ligger langt bak meg nå, og jeg har fått del i mange åndelige velsignelser og privilegier. Jeg tjener som eldste i menigheten, og jeg har kunnet hjelpe andre til å få kjennskap til sannheten i Guds Ord. Mor ble så glad for de forandringene jeg gjorde i livet, at hun tok imot tilbudet om et bibelstudium og er siden blitt en døpt kristen. En søster av meg som levde et umoralsk liv, er også blitt et av Jehovas vitner.

Også noen av dem som kjente meg slik jeg var før, innrømmer at jeg har forandret meg til det bedre. Nå vet jeg hvem som har stått bak disse forandringene. Tidligere søkte jeg profesjonell hjelp og fikk bare dårlige råd. Men den som virkelig har hjulpet meg, er Jehova. Selv om jeg følte meg uverdig, la han merke til meg og viste meg kjærlighet og tålmodighet. Det at en slik vidunderlig, intelligent og kjærlig Gud skulle legge merke til meg og ønske at jeg skulle få et bedre liv, utgjorde hele forskjellen.

’Jeg følte meg misfornøyd, ensom og tom innvendig.’– KAZUHIRO KUNIMOCHI

FØDT: 1951

HJEMLAND: JAPAN

BAKGRUNN: PROFESJONELL SYKLIST

MIN FORTID: Jeg vokste opp i en søvnig havneby i prefekturet Shizuoka i Japan. Der bodde familien min på åtte i et lite hus. Far drev en sykkelforretning. Helt fra jeg var liten, tok han meg med på sykkelritt, noe som gjorde at jeg ble interessert i denne sporten. Far begynte etter hvert å legge planer med tanke på at jeg skulle bli profesjonell syklist. Mens jeg fortsatt gikk på ungdomsskolen, begynte han å trene meg for alvor. Da jeg gikk på videregående, vant jeg den årlige nasjonale idrettskonkurransen tre år på rad. Jeg fikk tilbud om å studere ved et universitet, men jeg bestemte meg for å begynne direkte på en skole for profesjonelle syklister. Og i en alder av 19 år ble jeg profesjonell syklist.

På det tidspunktet var det mitt mål i livet å bli Japans beste racersyklist. Jeg hadde planer om å tjene mange penger, slik at jeg kunne gi  familien min et trygt og godt liv. Jeg gikk inn for treningen med liv og lyst. Når påkjenningene etter treningen eller et vanskelig parti i et ritt gjorde meg motløs, sa jeg til meg selv om og om igjen at jeg var den fødte syklist, og at jeg simpelthen måtte fortsette på en eller annen måte! Og det gjorde jeg. Det harde arbeidet mitt begynte å gi resultater. I mitt første år ble jeg kåret til årets rookie (nykommer). I mitt andre år kvalifiserte jeg meg til å delta i det rittet hvor Japans beste rytter blir kåret. Jeg ble nummer to i det rittet seks ganger.

Ettersom jeg holdt meg i det øverste sjiktet av prisbelønnede ryttere, ble jeg kjent som «Tokais sterke ben» (Tokai er et område i Japan). Jeg hadde sterkt konkurranseinstinkt. Etter hvert var jeg fryktet som en nådeløs konkurrent. Jeg tjente stadig mer, og jeg oppdaget at jeg kunne kjøpe alt jeg hadde lyst på. Jeg kjøpte et hus med et treningsrom som hadde de beste treningsapparatene. Jeg kjøpte en utenlandsk bil som kostet nesten like mye som et hus. For å sikre meg begynte jeg å investere pengene mine i fast eiendom og aksjer.

Likevel følte jeg meg misfornøyd, ensom og tom innvendig. På det tidspunktet var jeg gift og hadde barn, men jeg var ofte utålmodig med familien min. Jeg kunne bli sint på min kone og barna våre for den minste ting. De begynte nervøst å lese ansiktsuttrykket mitt for å se om jeg var i dårlig humør.

Med tiden begynte imidlertid min kone å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Det førte til mange forandringer. Hun sa at hun ville gå på møtene deres, så jeg bestemte at vi skulle gå alle sammen. Jeg husker fortsatt den kvelden da en eldste kom hjem til oss og begynte å studere Bibelen sammen med meg. Det jeg lærte, gjorde dypt inntrykk på meg.

HVORDAN BIBELEN FORANDRET MITT LIV: Jeg kommer aldri til å glemme hvordan Efeserne 5:5 virket på meg: «Ingen som er utuktig eller uren eller grisk – noe som er ensbetydende med å være en avgudsdyrker – har noen arv i Kristi og Guds rike.» Jeg innså at konkurransesykling var knyttet til pengespill, og at denne idretten fremmet en grisk ånd. Jeg fikk problemer med samvittigheten. Jeg følte at hvis jeg ville behage Jehova Gud, så måtte jeg slutte med syklingen. Men det var en vanskelig avgjørelse for meg å ta.

Jeg hadde nettopp avsluttet mitt aller beste år som syklist, og jeg higet etter mer. Likevel fant jeg ut at det å studere Bibelen gav meg fred og ro i sinnet – en helt annen ånd enn den jeg måtte ha for å vinne sykkelritt! Jeg var bare med på tre ritt etter at jeg begynte å studere, men i mitt hjerte hadde jeg ikke gitt helt slipp på syklingen. Dessuten visste jeg ikke hvordan jeg skulle forsørge familien min. Jeg følte at jeg hadde kjørt meg fast – jeg kom meg verken fram eller tilbake – og slektningene mine begynte å trakassere meg på grunn av min nye tro. Far var dypt skuffet over meg. Jeg følte meg dratt i flere retninger, ble enda mer stresset og fikk magesår.

Det som hjalp meg gjennom denne vanskelige tiden, var at jeg fortsatte å studere Bibelen og gå på Jehovas vitners møter. Troen min ble gradvis sterkere. Jeg bad om at Jehova måtte høre bønnene mine og hjelpe meg til å forstå at han faktisk gjør det. Det gjorde det også enklere da min kone forsikret meg om at hun ikke trengte å bo i et stort hus for å være lykkelig. Sakte, men sikkert gjorde jeg framskritt.

HVORDAN LIVET ER BEDRE NÅ: Jeg har virkelig erfart sannheten i Jesu ord i Matteus 6:33: «Fortsett da å søke først riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg.» Vi har aldri manglet noe av dette «andre» som Jesus nevnte – det man trenger for å få dekket sine grunnleggende behov. Selv om jeg bare tjener tre–fire prosent av det jeg gjorde som racersyklist, har verken jeg eller familien min manglet noe i de 20 siste årene.

Når jeg samarbeider med mine trosfeller, erfarer jeg dessuten en glede og en tilfredshet som jeg tidligere ikke visste om. Tiden bare flyr. Jeg har også fått et mye bedre familieliv. Alle de tre sønnene våre og deres koner er trofaste tjenere for Jehova.