Et brev fra Irland

Jeg gjorde meg iherdige anstrengelser

ENDA en tåkefull dag var i anmarsj. Duskregnet etterlot seg vanndråper på frontruten som gjorde det vanskelig å se det omkringliggende landskapet. Etter å ha kjørt 16 kilometer kom jeg til toppen av en høyde med utsikt over Westport, en liten kystby i den vestlige delen av Irland. Solen fikk etter hvert tåken til å lette, og alle de små øyene som ligger spredt omkring i bukten, åpenbarte seg som vakre smaragder på blå fløyel. Få av disse øyene er bebodd, men lokale bønder transporterer sauene sine ut på noen av dem, på beite.

En åskjede følger kystlinjen videre vestover. I ettermiddagssolen så åsene ut som skinnende kobber, kledd med bregner, torv og røsslyng. Croagh Patrick, et fjell som har konisk form og lokalt kalles «the Reek», ruvet i bakgrunnen. Jeg kjørte gjennom Westports overfylte, trange gater, forbi «the Reek» og videre inn i et område som sjelden blir besøkt av Jehovas vitner.

Den mannen jeg hadde dratt for å besøke, visste ikke at jeg skulle komme den dagen. Jeg hadde fått et brev hvor det stod at han nylig hadde flyttet ut hit og ønsket å fortsette sine bibelske samtaler med Jehovas vitner. Jeg tenkte: Hvor gammel er han? Er han enslig eller gift? Hva er han opptatt av? Jeg kastet et blikk ned i vesken min bare for å forsikre meg om at jeg hadde med meg en bibel og forskjellige bibelske publikasjoner. Jeg tenkte på hva jeg kunne si for å stimulere hans interesse for budskapet om Guds rike.

«The Reek» var bak meg nå. Steingjerder, hvorav mange ble bygd under den store hungersnøden på 1800-tallet, avgrenset markene som så ut som et lappeteppe som strakte seg helt ned til sjøen. Høyt der oppe svevde en enslig måke uanstrengt. I horisonten stod det en klynge hagtorn og slåpetorn som så ut som gamle menn som stod krumbøyd med ryggen mot vinden.

I dette landlige området finnes det verken husnumre eller gatenavn, så mannens eneste adresse var navnet på huset og hvilket «townland» * huset lå i. Mitt første mål var imidlertid å finne den personen som helt sikkert visste hvor alle bodde – postmannen. En halvtime senere fant jeg postkontoret, et omgjort rom i et rekkehus. Men et skilt på døren fortalte at postkontoret var stengt. Jeg lot meg likevel ikke stoppe og spurte meg for i en butikk på stedet.  Der ble jeg henvist til et sted i nærheten av det aktuelle «townland».

Etter å ha kjørt ytterligere åtte kilometer fant jeg det som passet til den beskrivelsen jeg hadde fått – en skarp sving til høyre med en smal vei til venstre. Jeg gikk bort til et hus i nærheten og banket på. En eldre kvinne åpnet og kunne stolt fortelle at hun hadde bodd der hele sitt liv. Men hun måtte dessverre innrømme at hun nok ikke visste noe om hvor jeg kunne finne den mannen jeg lette etter. Hun sa at hun skulle ta en telefon og bad meg komme innenfor.

Mens hun snakket, så hun bort på meg og lurte utvilsomt på hvem jeg var, og hva jeg skulle. Jeg la merke til en liten statue av jomfru Maria ved døren, og et stort bilde av Kristus på veggen. På kjøkkenbordet lå det rosenkranser. For å berolige henne sa jeg bare: «Jeg har en viktig beskjed til ham fra noen venner.»

Mannen hennes kom også og begynte å fortelle meg litt om stedets historie. Kvinnen var ikke i stand til å finne ut noe ved hjelp av den første telefonsamtalen og insisterte på at jeg skulle vente til hun hadde ringt til noen andre. Ingen så ut til å ha hørt verken om mannen eller om huset. Jeg så på klokken. Det var blitt sent på dagen. Jeg innså at jeg var nødt til å prøve igjen en annen gang. Jeg takket dem begge for hjelpen, satte meg inn i bilen og begynte på den lange hjemturen.

Uken etter drog jeg tilbake. Denne gangen traff jeg postmannen og fikk klare instrukser. Femten minutter senere fant jeg det veikrysset han hadde beskrevet. Jeg tok av til venstre og kjørte den smale veien fram og tilbake mange ganger samtidig som jeg så etter det neste kjennemerket, en gammel steinbro. Den fant jeg ikke. Til slutt kom jeg imidlertid over det siste kjennemerket, og der, på toppen av åsen, lå det huset jeg hadde brukt så mye tid og krefter på å finne.

Jeg tenkte litt igjennom hvordan jeg skulle presentere det gode budskap. En eldre mann åpnet døren. «Beklager,» sa han, «men det huset du leter etter, er der borte.» Han pekte på et hus som lå innimellom trærne. Jeg gikk dit og banket spent på døren. Mens jeg stod der og ventet, så jeg ut over Atlanterhavet, som ligger bare noen kilometer bortenfor. Vinden hadde tiltatt, og bølgene skummet hvitt når de slo innover den kilometerlange, uberørte stranden. Det var ikke et menneske å se i området, og det var heller ingen hjemme.

Denne turen tok jeg to ganger til før jeg traff en ung mann. «Dette er riktig hus,» sa han, «men den forrige leieboeren, han du leter etter, har flyttet, og jeg vet ikke hvor det er blitt av ham.» Jeg forklarte ham hvorfor jeg hadde kommet, og fant ut at denne unge mannen aldri hadde snakket med Jehovas vitner før. Han hadde opplevd å bli ranet og lurte på hvorfor Gud hadde tillatt det, og også hvorfor han tillot andre former for urettferdighet. Han tok med glede imot de aktuelle numrene av Vakttårnet og Våkn opp!, som drøftet akkurat det spørsmålet.

Bibelen gir oss påbud om å lete iherdig etter mennesker med en rett innstilling. Jeg fikk dessverre ikke tak i den mannen jeg lette etter. Men slik jeg ser det, har de anstrengelsene jeg gjorde meg, på ingen måte vært forgjeves. I Irland er mange ivrige etter å lytte til budskapet om Guds rike, og med Jehovas hjelp kan de små sannhetens såkorn som ble sådd i denne unge mannens hjerte, kanskje bære frukt en dag.

[Fotnote]