«DA JEG hørte opplysningen om at sønnen min var blitt ekskludert, var det som om hele min verden raste sammen», forteller Julian. «Han var mitt eldste barn, og vi stod hverandre veldig nær. Vi gjorde en masse ting sammen. Han hadde alltid vært en eksemplarisk sønn, men så begynte han plutselig å oppføre seg på en uakseptabel måte. Kona mi gråt hele tiden, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle trøste henne. Vi spurte stadig oss selv om vi på en eller annen måte hadde sviktet som foreldre.»

Hvordan kan det sies at det å ekskludere en kristen er en kjærlig ordning, når det er årsak til så mye smerte? Hva sier Bibelen om grunnene til å treffe et slikt drastisk tiltak? Og hva er det som fører til at en person blir ekskludert?

Det må være to faktorer til stede for at et av Jehovas vitner skal kunne bli ekskludert. For det første: Et døpt Jehovas vitne har begått en alvorlig synd. For det andre: Vedkommende angrer ikke det han eller hun har gjort.

Selv om Jehova ikke krever at vi skal være fullkomne, har han en norm for hellighet som han forventer at hans tjenere følger. Jehova krever for eksempel at vi ikke begår slike alvorlige synder som seksuell umoral, avgudsdyrkelse, tyveri, utpressing, mord og spiritistiske handlinger. – 1. Kor 6:9, 10; Åp 21:8.

Er du ikke enig i at Jehovas rene normer er rimelige, og at de er til beskyttelse for oss? Hvem foretrekker vel ikke å leve blant fredelige, anstendige mennesker som er til å stole på? Vi finner et slikt miljø blant våre åndelige brødre og søstre, takket være det løftet vi alle gav da vi innviet oss til Gud og lovte å leve i samsvar med normene i hans Ord.

Men hva om en døpt kristen begår en alvorlig synd på grunn av menneskelig svakhet? Trofaste tjenere for Jehova i fortiden begikk slike synder; likevel ble de ikke fullstendig forkastet av Gud. Kong David er et velkjent eksempel på det. David gjorde seg skyldig i ekteskapsbrudd og mord, men profeten Natan sa likevel til ham at Jehova tilgav ham hans synd. – 2. Sam 12:13.

Gud tilgav Davids synd fordi David angret oppriktig. (Sal 32:1–5) I harmoni med dette vil en tjener for Jehova i dag bli ekskludert bare hvis han ikke angrer, eller hvis han fortsetter å praktisere synd. (Apg 3:19; 26:20) Hvis de eldste i et domsutvalg ikke ser ekte anger hos personen, må de ekskludere ham.

Til å begynne med føler vi kanskje at avgjørelsen om å ekskludere overtrederen er drastisk eller til og med ukjærlig, særlig hvis han står oss nær.  Men Jehovas Ord gir oss gode grunner til å se på en slik avgjørelse som en kjærlig avgjørelse.

Jesus påpekte at «visdommen blir rettferdiggjort ved sine gjerninger», eller «resultater». (Matt 11:19; New World Translation, 2013-utg., fotn.) En vis avgjørelse om å ekskludere en overtreder som ikke angrer, blir rettferdiggjort av de positive resultatene det gir. Tenk over disse tre:

Det at overtredere blir ekskludert, er til ære for Jehovas navn. Siden vi bærer Jehovas navn, er det ikke til å unngå at vår oppførsel stiller hans navn i enten et godt lys eller et dårlig lys. (Jes 43:10) Akkurat som en sønns oppførsel enten kan bringe ære til eller føre skam over foreldrene, kan folks syn på Jehova til en viss grad avhenge av hvordan de som bærer hans navn, oppfører seg. Guds navn blir æret når hans folk gjør hans moralnormer til sine egne. På Esekiels tid forbandt folk fra ikke-jødiske nasjoner jødene med Jehovas navn. (Esek 36:19–23) På lignende måte forbinder folk i dag Jehovas vitner med Jehovas navn. Så hvis vi holder Jehovas lover, bringer vi ære til ham.

Vi ville føre skam over Guds hellige navn hvis vi praktiserte umoral. Apostelen Peter gav denne veiledningen til de kristne: «Som lydige barn skal dere ikke lenger la dere forme etter de begjær dere tidligere hadde, i deres uvitenhet, men i samsvar med Den Hellige som kalte dere, skal også dere selv bli hellige i all deres ferd, for det står skrevet: ‘Dere skal være hellige, for jeg er hellig.’» (1. Pet 1:14–16) En ren, hellig oppførsel bringer ære til Guds navn.

Hvis en som er et av Jehovas vitner, derimot praktiserer noe som er galt, vil sannsynligvis venner og bekjente bli klar over det. Det at han blir ekskludert, viser at Jehova har et rent folk som holder seg til bibelske retningslinjer for å fortsette å være hellige. En mann kom en gang på et møte i en Rikets sal i Sveits og sa at han gjerne ville bli medlem av menigheten. Søsteren hans hadde blitt ekskludert på grunn av umoral. Han sa at han ønsket å tilhøre en organisasjon som «ikke tillater en urett oppførsel».

Ordningen med eksklusjon beskytter den rene, kristne menighet. Apostelen Paulus advarte de kristne i Korint om faren ved å la personer som syndet med vilje, få bli værende i menigheten. Han sammenlignet den dårlige påvirkningen fra slike personer med en surdeig som får en hel deig til å heve seg. «En liten surdeig syrer hele deigen», sa han og gav dem deretter følgende veiledning: «Fjern den onde mannen fra deres midte.» – 1. Kor 5:6, 11–13.

Det ser ut til at «den onde mannen» som Paulus nevnte, praktiserte umoral på en skamløs måte. Og andre medlemmer av menigheten hadde til og med begynt å unnskylde hans oppførsel. (1. Kor 5:1, 2) Hvis en slik grov synd hadde blitt tolerert, kunne kanskje andre kristne bli tilbøyelige til å ta etter den umoralske livsstilen som var vanlig i den byen de bodde i. Det å overse overlagte synder oppmuntrer til en slapp holdning til Guds normer. (Fork 8:11) Dessuten kan det være at syndere som ikke angrer, blir «skjulte skjær» og blir årsak til at noen i menigheten lider skipbrudd på sin tro. – Jud 4, 12.

Det at overtrederen blir ekskludert, kan få ham til å komme til fornuft. Jesus fortalte en gang om en ung mann som forlot farens hjem og sløste bort arven sin ved å leve et utsvevende liv. Den bortkomne sønnen lærte av bitter erfaring at livet utenfor farens hjem var tomt og problemfylt. Han kom til slutt til fornuft, angret og bestemte seg for å dra tilbake til familien. (Luk 15:11–24) Jesu beskrivelse av den kjærlige faren som gledet seg over at sønnen hadde forandret hjertetilstand, hjelper oss til å forstå hvordan Jehova føler det. Han forsikrer oss: «Jeg finner ikke behag i den ondes død, men i at den onde vender om fra sin vei og virkelig blir i live.» – Esek 33:11.

På lignende måte kan det være at noen som har blitt ekskludert fra den kristne menighet – sin åndelige familie – etter hvert innser hva de har mistet. De bitre fruktene av det gale de har gjort, pluss de hyggelige minnene fra den tiden da de  hadde et godt forhold til Jehova og hans folk, kan få dem til å komme til fornuft.

Kjærlighet og fasthet må til for å oppnå det ønskede resultat. «Skulle den rettferdige slå meg, ville det være kjærlig godhet», sa salmisten David, «og skulle han irettesette meg, ville det være olje på hodet.» (Sal 141:5) Vi kan illustrere det på denne måten: Tenk deg en som går en lang tur en kald vinterdag og blir helt utmattet. Han begynner å bli kraftig nedkjølt og blir søvnig. Hvis han sovner i snøen, kommer han til å dø. Mens han og turkameraten venter på hjelp, gir kameraten ham innimellom noen klaps i ansiktet for å holde ham våken. Det gjør kanskje vondt, men det kan redde livet hans. På lignende måte forstod David at han kanskje trengte å bli korrigert av en rettferdig person, og at selv om det gjorde vondt, ville det være til hans eget beste.

I mange tilfeller gir eksklusjonen den som har handlet galt, den tukten han trenger. Etter omkring ti år ordnet sønnen til Julian, som ble nevnt innledningsvis, opp i livet sitt og kom tilbake til menigheten. Han tjener nå som eldste. «Det at jeg ble ekskludert, gjorde at jeg ble stilt ansikt til ansikt med konsekvensene av måten jeg levde på», sier han og innrømmer: «Jeg trengte den formen for tukt.» – Hebr 12:7–11.

Det er sant at det å bli ekskludert er en åndelig tragedie, men tragedien trenger ikke å bli en fullstendig katastrofe. Vi kan alle bidra til at eksklusjonen tjener sin hensikt.

Eldste som har den tunge oppgaven å fortelle en person at han blir ekskludert, bestreber seg på å gjenspeile Jehovas kjærlighet. Når de informerer vedkommende om sin avgjørelse, vil de på en vennlig og klar måte forklare hvilke skritt han må ta for å bli gjenopptatt i menigheten. For å minne ekskluderte om hvordan de kan vende tilbake til Jehova, kan de eldste fra tid til annen besøke dem som har vist visse tegn til å endre kurs. *

Familiemedlemmer kan vise menigheten og den ekskluderte kjærlighet ved å respektere avgjørelsen om eksklusjon. «Han var fremdeles sønnen min, men den måten han levde på, hadde skapt en barriere mellom oss», sier Julian.

Alle i menigheten kan vise kjærlighet basert på prinsipper ved ikke å ha kontakt med og snakke med den ekskluderte. (1. Kor 5:11; 2. Joh 10, 11) På den måten får den tukten Jehova har gitt ham gjennom de eldste, større effekt. De kan dessuten vise den ekskludertes familie ekstra kjærlighet og oppmerksomhet. Familien føler stor smerte og må ikke få følelsen av at også de er utelukket fra samvær med brødrene og søstrene. – Rom 12:13, 15.

«Eksklusjon er en ordning vi trenger, en ordning som hjelper oss til å leve i samsvar med Jehovas normer», konkluderer Julian. «Til tross for den smerten eksklusjon kan føre til, gir det gode resultater i det lange løp. Hvis jeg hadde tolerert den dårlige oppførselen til sønnen min, ville han aldri ha blitt åndelig frisk igjen.»