Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

La oss «jage etter de ting som tjener til fred»

La oss «jage etter de ting som tjener til fred»

La oss «jage etter de ting som tjener til fred»

EN VEI som nylig er blitt asfaltert, ser solid ut, som om det aldri kan oppstå skader på den. Men med tiden kan sprekker og hull bli et problem. Det er nødvendig å vedlikeholde veien for å sikre trygg ferdsel og hindre at veidekket blir ødelagt.

På samme måte kan vårt forhold til andre av og til bli anstrengt og kanskje til og med slå sprekker. Apostelen Paulus erkjente at de kristne i Roma hadde forskjellige meninger om visse ting. Han gav sine medkristne dette rådet: «La oss . . . jage etter de ting som tjener til fred, og de ting som er til innbyrdes oppbyggelse.» (Rom. 14: 13, 19) Hvorfor er det nødvendig å «jage etter de ting som tjener til fred»? Hvordan kan vi jage etter fred på en slik måte at det bringer gode resultater?

Hvorfor bør vi jage etter fred?

Hvis mindre sprekker i veien ikke blir reparert, kan de bli til farlige hull. Hvis man ikke ordner opp i personlige uoverensstemmelser, kan det på lignende måte ha en ødeleggende virkning. Apostelen Johannes skrev: «Hvis noen sier: ’Jeg elsker Gud’ og likevel hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror, som han har sett, kan ikke elske Gud, som han ikke har sett.» (1. Joh. 4: 20) En personlig uoverensstemmelse kan med tiden få en kristen til å hate sin bror.

Jesus Kristus viste at Jehova ikke godtar vår tilbedelse hvis vi ikke står i et fredelig forhold til andre. Jesus sa til sine disipler: «Hvis du da bringer din gave til alteret og du der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la din gave ligge der foran alteret og gå bort; slutt først fred med din bror, og så, når du har kommet tilbake, kan du frambære din gave.» (Matt. 5: 23, 24) Ja, den viktigste grunnen til at vi bør jage etter fred, er at vi ønsker å glede Jehova Gud. *

En situasjon som oppstod i menigheten i Filippi, framhever en annen grunn til å jage etter fred. Det hadde oppstått et problem mellom to kristne søstre, Evodia og Syntyke. Problemet blir ikke nærmere beskrevet, men det truet tydeligvis hele menighetens fred. (Fil. 4: 2, 3) Personlige uoverensstemmelser som det ikke blir ordnet opp i, kan fort bli alminnelig kjent. Et ønske om å bevare kjærligheten og enheten i menigheten vil få oss til å jage etter fred med våre medtroende.

«Lykkelige er fredsstifterne,» sa Jesus. (Matt. 5: 9, NW, fotn.) Det å jage etter fred gjør oss glade og tilfredse. Og ikke nok med det — det å ha fred med andre fremmer god helse, for «et rolig hjerte er legemets liv». (Ordsp. 14: 30) På den annen side kan det å bære nag øke risikoen for å bli syk.

De fleste kristne er sikkert enige i at det er nødvendig å jage etter fred, men du lurer kanskje likevel på hvordan det er mulig å ordne opp i en personlig uoverensstemmelse. La oss se på noen bibelske prinsipper som kan hjelpe oss.

En rolig samtale kan gjenopprette freden

Mindre sprekker i en vei kan ofte repareres ved at det blir lagt et nytt dekke over det ødelagte området. Kan vi tilgi og dekke over våre brødres mindre feil? Det å gjøre det vil sannsynligvis fungere i de fleste tilfeller, for apostelen Peter skrev at «kjærligheten dekker over en mengde synder». — 1. Pet. 4: 8.

Men noen ganger kan det virke som om et problem er så alvorlig at vi ikke bare kan overse det. Tenk på det som skjedde like etter at israelittene hadde tatt det lovte land i eie. Før «Rubens sønner og Gads sønner og halve Manasse stamme» drog over Jordan-elven, reiste de «et stort alter som kunne ses lang vei». De andre stammene trodde at alteret ble brukt til avgudsdyrkelse, og de kunne derfor ikke bare overse problemet. Derfor forberedte de et militært angrep. — Jos. 22: 9—12.

Noen av israelittene blant stammene vest for Jordan kan ha ment at de hadde nok beviser for at det var blitt begått en urett handling, og at et snikangrep ville føre til at antall slagne ble redusert. Men istedenfor å handle overilt sendte de noen representanter for at de skulle snakke med sine brødre om problemet. De spurte: «Hva er dette for en troløs handling dere har begått mot Israels Gud ved at dere i dag har vendt dere bort og ikke lenger følger Jehova?» Men de stammene som hadde bygd alteret, hadde ikke handlet troløst. Hvordan ville de reagere på en slik beskyldning? Ville de fare opp og ta igjen, eller ville de nekte å snakke med anklagerne? De stammene som beskyldningen var rettet mot, svarte på en mild måte og forklarte at deres handlinger faktisk bunnet i et ønske om å tjene Jehova. Fordi de reagerte på den måten, bevarte de sitt forhold til Gud, og mange menneskeliv ble spart. En rolig samtale brakte klarhet i saken, og freden ble gjenopprettet. — Jos. 22: 13—34.

Det var klokt av de andre israelittene å snakke med Rubens stamme, Gads stamme og halve Manasse stamme før de gikk til handling. Guds Ord sier: «Vær ikke hastig i din ånd til å føle deg krenket, for det å føle seg krenket er noe som hviler i tåpenes barm.» (Fork. 7: 9) Den bibelske måten å håndtere en alvorlig personlig uoverensstemmelse på er å snakke rolig og åpenhjertig sammen. Kan vi virkelig forvente at Jehova skal velsigne oss hvis vi bærer nag og ikke snakker med en som vi mener har gjort noe galt mot oss?

Men hva om en medkristen tar opp et problem med oss, og kanskje til og med kommer med uberettigede anklager mot oss? «Et mildt svar stiller voldsom harme,» sier Bibelen. (Ordsp. 15: 1) De stammene som ble beskyldt for å ha gjort noe galt, forklarte på en mild, men likevel tydelig måte hvilke motiver de hadde hatt. På den måten unngikk de å fyre opp under de sterke følelsene som denne konfrontasjonen med deres brødre sannsynligvis vakte. Vi ønsker også å bevare freden. Enten det er vi som tar initiativet til å snakke med vår bror, eller det er han som tar opp et problem med oss, bør vi derfor spørre oss selv: «Hvilke ord bør jeg velge, hvilket tonefall bør jeg snakke i, og hvilken holdning bør jeg ha?»

Bruk tungen forstandig

Jehova forstår at vi har behov for å gi uttrykk for våre bekymringer. Hvis vi ikke får ordnet opp i en personlig uoverensstemmelse, kan det at vi har behov for å gi uttrykk for våre bekymringer, føre til at vi blir fristet til å snakke med en annen om saken. Bitterhet kan lett komme til uttrykk ved negativt snakk. Men når det gjelder urett bruk av tungen, sier Ordspråkene 11: 11: «På grunn av de ondes munn blir [en by] revet ned.» På lignende måte kan tankeløs tale om en medkristen forstyrre freden i menigheten, som her blir sammenlignet med en by.

Det å jage etter fred betyr imidlertid ikke at vi aldri kan snakke om våre brødre og søstre. Apostelen Paulus gav sine medtroende denne formaningen: «La ingen råtten tale gå ut av deres munn, men en tale som er god til oppbyggelse . . . bli gode mot hverandre, inderlig medfølende, så dere villig tilgir hverandre.» (Ef. 4: 29—32) Hvis en bror er blitt fornærmet på grunn av noe du har sagt eller gjort, ville det ikke da være lettere å be ham om unnskyldning og stifte fred hvis du visste at han aldri hadde snakket negativt om deg til andre? Det at vi er kjent for å snakke oppbyggende om våre medkristne, vil også gjøre det lettere for oss å gjenopprette freden når det oppstår problemer. — Luk. 6: 31.

Tjen Gud «skulder ved skulder»

Fordi vi er syndige mennesker, har vi lett for å trekke oss bort fra dem som sårer oss, og isolere oss. Men det er ikke klokt å gjøre det. (Ordsp. 18: 1) Som et forent folk som påkaller Jehovas navn, er vi fast bestemt på å «tjene ham skulder ved skulder». — Sef. 3: 9.

Det at andre sier eller gjør noe som ikke er riktig, bør aldri få vår nidkjærhet for den sanne tilbedelse til å kjølne. Bare noen dager før Jesu offer skulle tre i stedet for ofringene i templet, og like etter at Jesus rett ut hadde fordømt de skriftlærde, så han en fattig enke legge «alle de midler hun hadde å leve av», i en av templets bidragsbøsser. Prøvde Jesus å hindre henne? Nei, han roste henne for at hun lojalt støttet Jehovas menighet på den tiden. (Luk. 21: 1—4) Det at andre begikk urette handlinger, fritok ikke henne for den forpliktelse å støtte tilbedelsen av Jehova.

Hvordan reagerer vi hvis vi mener at en kristen bror eller søster har oppført seg dårlig, eller kanskje til og med gjort noe som er galt? Vil vi la dette påvirke vår helhjertete tjeneste for Jehova? Eller vil vi virkelig gå inn for å gjøre noe for å få enhver personlig uoverensstemmelse ut av verden, slik at den dyrebare freden som preger Guds menighet i dag, blir bevart?

Bibelen sier: «Hvis det er mulig, så hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere.» (Rom. 12: 18) La oss være fast besluttet på å følge denne oppfordringen og på den måten holde oss trygt på den vei som fører til livet.

[Fotnote]

^ avsn. 6 Når det gjelder Jesu veiledning i Matteus 18: 15—17, se Vakttårnet for 15. oktober 1999, sidene 17—22.

[Bilde på side 17]

Evodia og Syntyke måtte jage etter fred

[Bilde på side 18]

Hvilke ord, hvilket tonefall og hvilken holdning vil fremme freden?