Livshistorie

Jeg lærte å stole fullt og fast på Jehova

Fortalt av Aubrey Baxter

En lørdag kveld i 1940 ble jeg overfalt og slått i bakken av to menn. Det stod to politimenn rett ved siden av, men istedenfor å hjelpe meg trakasserte de meg, mens de roste overfallsmennene i høye toner. Det som førte til at jeg ble utsatt for en slik brutal behandling, begynte omkring fem år tidligere, da jeg var ansatt i en kullgruve. La meg forklare.

SOM den tredje i rekken av fire gutter ble jeg født i 1913 i Swansea, en kystby i New South Wales i Australia. Da jeg var fem, fikk hele familien min den fryktede spanskesyken, som krevde millioner av menneskeliv verden over. Vi overlevde heldigvis alle sammen. Men i 1933 ble vi rammet av en tragedie. Mor døde plutselig i en alder av 47 år. Hun var en gudfryktig kvinne og hadde tidligere skaffet seg de to bindene av boken Lys, en bibelstudiebok utgitt av Jehovas vitner.

Den gangen arbeidet jeg i en kullgruve. Ettersom jobben min var slik at jeg arbeidet i korte, hektiske omganger og innimellom hadde rolige perioder, tok jeg bøkene med meg på jobben og leste dem i lyset fra karbidlykten, som var festet til hjelmen min. Jeg forstod snart at jeg hadde funnet sannheten. Jeg begynte også å høre på bibelske foredrag som Jehovas vitner sendte over radioen. Noe jeg var spesielt glad for, var at far og alle brødrene mine også begynte å interessere seg for Bibelens sannhet.

I 1935 ble familien min enda en gang rammet av en tragedie. Min yngre bror, Billy, fikk lungebetennelse og døde. Han var bare  16 år gammel. Men denne gangen fant vi trøst i oppstandelseshåpet. (Apostlenes gjerninger 24: 15) Med tiden innviet både far, de eldre brødrene mine, Verner og Harold, og deres koner seg til Gud. Jeg er den eneste i min nærmeste familie som fortsatt lever. Men Verners andre kone, Marjorie, og Harolds kone, Elizabeth, er også fortsatt aktive i tjenesten for Jehova.

Jeg lærer å stole på Jehova

Første gang jeg hadde direkte kontakt med Jehovas vitner, var først senere i 1935, da vi fikk besøk av en ukrainsk kvinne på sykkel. Søndagen etter overvar jeg mitt første møte, og en uke senere ble jeg med gruppen ut i forkynnelsesarbeidet. Han som ledet frammøtet, gav meg noen brosjyrer og sendte meg til min store overraskelse av sted alene! På den første døren var jeg så nervøs at jeg hadde lyst til å synke i jorden! Men beboeren var hyggelig og tok til og med imot litteratur.

Slike skriftsteder som Forkynneren 12: 1 og Matteus 28: 19, 20 gjorde dypt inntrykk på meg, og jeg ville gjerne bli pioner, eller heltidsforkynner. Far støttet min avgjørelse. Selv om jeg ikke var døpt på det tidspunktet, bestemte jeg meg for å begynne den 15. juli 1936. Den dagen oppsøkte jeg Jehovas vitners avdelingskontor i Sydney, hvor jeg ble spurt om jeg ville samarbeide med en gruppe på tolv pionerer i Dulwich Hill, en forstad til Sydney. De lærte meg å bruke en håndkvern til å male hvete på, som pionerene brukte den gangen for å redusere utgiftene til mat.

Pioner i Australias villmark

Etter at jeg senere det året var blitt døpt, ble jeg sendt til det sentrale Queensland sammen med to andre pionerer — Aubrey Wills og Clive Shade. Det vi hadde av utstyr, var Aubreys bil, noen sykler, en reisegrammofon til å spille bibelske foredrag på, et telt som ble hjemmet vårt i de tre etterfølgende årene, tre senger, et bord og en jerngryte. En kveld da det var min tur til å lage mat, tenkte jeg at jeg skulle lage et helt «spesielt» måltid av grønnsaker og hvetemel. Men ingen av oss klarte å spise noe av det. Nå var det tilfeldigvis en hest i nærheten, så jeg tilbød den maten. Den luktet på den, ristet på hodet og gikk sin vei! Det ble slutten på mine kulinariske eksperimenter.

Med tiden bestemte vi oss for å prøve å gjennomarbeide distriktet vårt ved å dele det inn i tre deler og arbeide i hver vår del. På slutten av dagen var jeg ofte altfor langt unna basen vår til at jeg kunne sykle hjem, så noen ganger overnattet jeg hos gjestfrie mennesker på landsbygda. En gang sov jeg i en luksuriøs seng på gjesterommet på en ranch den ene natten, og neste natt lå jeg på et skittent gulv i en kengurujegers hytte, omgitt av stabler med stinkende dyrehuder. Jeg overnattet ofte i villmarken. En gang kunne jeg høre at jeg var omringet av dingoer (villhunder); de uhyggelige hylene deres gav gjenlyd i nattemørket. Etter en søvnløs natt oppdaget jeg at det ikke var meg de hadde vært interessert i, men noe slakteavfall som var blitt kastet i nærheten.

 Forkynnelse ved hjelp av høyttalerbil

I vår forkynnelse av Guds rike gjorde vi god bruk av høyttalerbil. I byen Townsville i det nordlige Queensland gav politiet oss tillatelse til å rigge opp utstyret vårt i byens sentrum. Men de innspilte foredragene forarget noen i Frelsesarmeen, og de bad oss komme oss vekk. Da vi nektet, tok fem av mennene tak i bilen og ristet den kraftig. Akkurat da satt jeg inne i bilen og betjente lydanlegget! Det ville være uklokt å pukke på vår rett, så da de gav seg, forlot vi området.

I byen Bundaberg lånte en interessert mann oss en båt, slik at vi kunne komme oss ut på Burnett River, som renner gjennom byen, og spille av grammofonplatene derfra. Aubrey og Clive tok med seg lydanlegget og drog av gårde i båten, mens jeg ble værende i det forsamlingslokalet vi hadde leid. Den kvelden lød den rungende røsten til Joseph F. Rutherford — fra Jehovas vitners hovedkontor — ut over Bundaberg, og folk i byen fikk høre Bibelens kraftfulle budskap. Dette var virkelig spennende tider som krevde at Guds folk la frimodighet og tro for dagen.

Krigen medfører større utfordringer

Like etter den annen verdenskrigs utbrudd i september 1939 kom The Watchtower for 1. november inn på de kristnes nøytrale holdning til politikk og krig. Dette betimelige stoffet viste seg senere å være til stor nytte for meg. Etter at Aubrey, Clive og jeg hadde samarbeidet i tre år, fikk vi oppgaver som gjorde at våre veier skiltes. Jeg ble utnevnt til reisende tilsynsmann i det nordlige Queensland, et oppdrag som ofte satte min tillit til Jehova på prøve.

I august 1940 tjente jeg i menigheten i Townsville, hvor det var fire pionerer — Percy og Ilma Iszlaub * og søskenparet Norman og Beatrice Bellotti. Seks år senere ble Beatrice min kone. En lørdag kveld etter at noen av oss hadde utført gatearbeid, ble jeg utsatt for det angrepet som jeg nevnte innledningsvis. Men en slik urettferdighet bidrog bare til at jeg ble enda mer oppsatt på å gå på i tjenesten for Jehova.

To pionersøstre, Una og Merle Kilpatrick, gjorde en fin innsats i nord. Etter at jeg hadde hatt en hyggelig dag sammen med dem i tjenesten, spurte de meg om jeg kunne ro dem over en elv, for de ville gjerne besøke en interessert familie som bodde på den andre siden. Det betydde at jeg måtte svømme over til en robåt som lå fortøyd på den andre siden, ro den tilbake og så ro søstrene over. Men da jeg kom fram til båten, viste det seg at årene manglet! Vi fikk senere vite at en motstander hadde gjemt dem. Vi lot oss imidlertid ikke stoppe av knepet hans. Jeg hadde vært badevakt i mange år og var fortsatt en dyktig svømmer. Jeg bandt derfor fortøyningstauet rundt livet, svømte over til jentene med båten på slep og så tilbake med jentene i båten. Jehova  velsignet våre anstrengelser, for med tiden ble den interesserte familien Jehovas vitner.

Under Jehovas beskyttende hånd

Av sikkerhetsgrunner satte militæret opp en veisperring like sør for byen Innisfail. Ettersom jeg hadde bostedsadresse i byen, fikk jeg passerseddel, noe som viste seg å være av uvurderlig betydning når representanter fra Jehovas vitners avdelingskontor kom på besøk. Jeg kunne få dem gjennom veisperringen ved å gjemme dem i et skjult rom under baksetet i bilen min.

Det var bensinrasjonering den gangen, og mange kjøretøyer ble utstyrt med gassgenerator. Denne innretningen laget drivstoff til motoren ved å trekke ut brennbar gass av oppvarmet trekull. Jeg kjørte ofte om natten, og da hadde jeg stablet sekker med trekull oppå det skjulte rommet hvor brødrene gjemte seg. Når vi ble stoppet ved en veisperring, distraherte jeg vaktene ved å la motoren gå for fullt og sørge for at beholderen med trekull var hvitglødende. På én av disse nattlige turene ropte jeg til vaktene: «Hvis jeg stopper motoren, kommer blandingen av gass og luft i ulage, og det blir vanskelig å få start på motoren igjen.» Vaktene, som ble ganske forstyrret av varmen, støyen og soten, foretok en rask inspeksjon og sendte meg videre.

På den tiden ble jeg bedt om å organisere et stevne for Jehovas vitner i Townsville. Det var rasjonering på mat, og vi måtte innhente tillatelse fra sorenskriveren i byen for å få det vi trengte. Den gangen ble våre kristne brødre fengslet på grunn av sin nøytralitet. Så da jeg avtalte et møte med sorenskriveren, tenkte jeg: Er dette lurt, eller stikker jeg bare hånden i et vepsebol ved å kontakte ham? Jeg gjorde ikke desto mindre som jeg hadde fått beskjed om.

Sorenskriveren satt bak et imponerende skrivebord og bad meg om å sette meg. Da jeg fortalte hvorfor jeg var kommet, stivnet han til og stirret kaldt på meg. Så slappet han av og sa: «Hvor mye mat vil du ha?» Jeg gav ham en liste over det aller nødvendigste av de forskjellige matvarene. Han gransket den nøye og sa: «Det ser ut til å være for lite. Vi får heller doble det.» Jeg forlot kontoret hans, dypt takknemlig mot Jehova, som hadde gitt meg enda en leksjon i det å stole på ham.

I januar 1941 ble Jehovas vitners arbeid forbudt i Australia. Det var mange som ble mistenksomme overfor oss og til og med anklaget oss for å spionere for japanerne! En gang ble Kingdom Farm, et jordstykke på platået Atherton Tablelands som vi hadde kjøpt med tanke på dyrking av grønnsaker, stormet av en gruppe politifolk og soldater. De så etter en lyskaster som vi angivelig brukte for å signalisere til fienden. Vi ble også beskyldt for å ha sådd mais i koder som kunne tydes fra luften! Alle disse beskyldningene viste seg naturligvis å være uriktige.

På grunn av forbudet måtte vi være forsiktige — og kreative — når vi leverte litteratur. Da boken Børn kom ut, for eksempel, fikk jeg tak i en kartong med bøker i Brisbane, drog nordover med tog og leverte bøker på stoppesteder hvor det var en menighet i nærheten. I et forsøk på å forhindre at inspektører fra politiet og det militære åpnet kartongen, hadde jeg med meg et sirkelrundt sagblad som jeg spente fast med remmer rundt kartongen før jeg gikk av toget. Taktikken var enkel, men den slo aldri feil. Til stor glede for Jehovas folk ble forbudet — som en dommer omtalte som ’vilkårlig, umotivert og tyngende’ — opphevet i juni 1943.

Innkalt til militærtjeneste

Året før var Aubrey Wills, Norman Bellotti og jeg blitt innkalt til militærtjeneste. Aubrey og Norman ble innkalt en uke før meg og fikk seks måneders fengselsstraff. Den gangen beslagla postkontoret de numrene av Vakttårnet som var adressert til kjente Jehovas vitner, men ikke de numrene som ble sendt til andre abonnenter. Vår oppgave bestod i å finne disse abonnentene, kopiere bladene og distribuere kopiene til andre Jehovas vitner. På den måten fikk vi åndelig føde regelmessig.

 Da jeg mottok den forventede dommen på seks måneder, anket jeg straks, slik avdelingskontoret i Sydney hadde gitt meg beskjed om å gjøre. Hensikten var å hale ut tiden til en annen kunne utnevnes til å ta seg av arbeidet. Jeg benyttet den friheten jeg hadde, til å besøke noen av de 21 brødrene som satt fengslet i det nordlige Queensland. De fleste sonet i ett fengsel, og fangevokteren der hatet oss. Da jeg minnet ham om at presten i andre religionssamfunn kunne besøke sine sognebarn, ble han rasende. «Hvis det var opp til meg,» skrek han, «skulle alle Jehovas vitner stilles opp og skytes!» Vaktene fulgte meg fort ut.

Da ankesaken min kom opp, ble det oppnevnt en forsvarer, slik loven krever. I virkeligheten førte jeg imidlertid min egen sak, noe som innebar at jeg måtte stole fullt og fast på Jehova. Og han skuffet meg ikke. (Lukas 12: 11, 12; Filipperne 4: 6, 7) Anken ble utrolig nok tatt til følge, for det viste seg at det var skrivefeil i stevningen!

I 1944 ble jeg utnevnt til å tjene i en stor krets. Den bestod av hele det sørlige Australia, det nordlige Victoria og byen Sydney i New South Wales. Året etter ble det satt i gang en foredragskampanje verden over, og hver taler måtte utarbeide sitt eget foredrag basert på en ensides disposisjon. Det å holde foredrag på en hel time var en ny utfordring for oss, men vi stolte fullt og fast på Jehova og satte i gang, og han velsignet våre anstrengelser.

Ekteskap og nye forpliktelser

I juli 1946 giftet Beatrice Bellotti og jeg oss, og vi tjente sammen som pionerer. Hjemmet vårt var en husvogn i kryssfinér. Jannyce (Jann), datteren vår og det eneste barnet vårt, ble født i desember 1950. Vi var pionerer en rekke steder, også i byen Kempsey i New South Wales, hvor vi var de eneste som var Jehovas vitner. Hver søndag drog vi til samfunnshuset, og jeg var forberedt på å holde det foredraget som vi hadde annonsert ved hjelp av løpesedler. I noen måneder var Beatrice og lille Jann de eneste tilhørerne. Men snart begynte det å dukke opp andre også. I dag er det to blomstrende menigheter i Kempsey.

Da Jann var to år gammel, slo vi oss ned i Brisbane. Etter at hun hadde avsluttet skolegangen, var vi som familie pionerer i byen Cessnock i New South Wales i fire år før vi vendte tilbake til Brisbane for å ta oss av Beatrices syke mor. Nå har jeg det privilegium å tjene som eldste i Chermside menighet.

Beatrice og jeg takker Jehova for hans utallige velsignelser, også det privilegium å ha fått hjelpe 32 mennesker til å lære ham å kjenne. Personlig vil jeg takke Jehova for min kjære kone, som er både vennlig og mild, men som ikke desto mindre har vært en fryktløs forkjemper for Bibelens sannhet. Hennes kjærlighet til Gud, hennes tillit til ham og hennes ’klare øye’ har virkelig gjort henne til en god kone og mor. (Matteus 6: 22, 23; Ordspråkene 12: 4) Sammen med henne kan jeg av hele mitt hjerte si: «Velsignet er den sunne og sterke mann som setter sin lit til Jehova.» — Jeremia 17: 7.

[Fotnote]

[Bilde på side 9]

Vi brukte denne høyttalerbilen i det nordlige Queensland

[Bilde på side 10]

Jeg hjelper Kilpatrick-søstrene med bilen deres i det nordlige Queensland i regntiden

[Bilde på side 12]

Da vi giftet oss