Ulykkelige søstre som «bygde Israels hus»

DA DET tok til å lysne av dag, visste Lea at hun snart kom til å bli avslørt. Hun lå i armene til Jakob, som straks ville oppdage at hun ikke var Rakel, hennes yngre søster. Kvelden før hadde Lea, som sannsynligvis var tett tilhyllet i slør, lagt seg i den brudesengen som var gjort i stand for Jakob og Rakel, fordi faren hadde sagt at hun skulle gjøre det.

Prøv å forestille deg hvordan Jakob må ha følt det da han om morgenen skjønte at han var blitt lurt! Opprørt diskuterte han med Laban, Leas far. I mellomtiden må Lea ha tenkt over sin egen rolle i dette spillet og over hva følgene av det ville bli på lang sikt. Beretningen om Lea og Rakel er en viktig del av bibelhistorien. Den hjelper oss også til å forstå visdommen i monogami og ekteskapelig trofasthet.

En fremmed ved brønnen

Sju år tidligere hadde Rakel løpt til faren sin for å fortelle at hun ved brønnen hadde truffet en fremmed som hadde sagt at han var en slektning. Det viste seg at han var hennes fetter Jakob, sønn av farens søster, og at han var en tjener for Jehova. En måned senere tilbød Jakob seg å tjene Laban i sju år for å få gifte seg med Rakel. Laban hadde sett hvor flittig nevøen arbeidet, og visste at det var vanlig blant deres folk at slektninger giftet seg med hverandre, så han aksepterte tilbudet. — 1. Mosebok 29: 1—19.

Jakobs kjærlighet til Rakel var ikke blind forelskelse. Deres sju år lange forlovelse «viste . . . seg å være som noen få dager på grunn av hans kjærlighet til henne». (1. Mosebok 29: 20) Det at Jakob elsket Rakel helt til hun døde, tyder på at hun må ha hatt mange tiltalende egenskaper.

Håpet Lea også på å gifte seg med en trofast tjener for Jehova? Det sier ikke Bibelen noe om. Beretningen forteller mer om hvilke meninger Laban hadde om giftermål for henne. Da Rakels forlovelsestid var omme, holdt Laban en bryllupsfest. Men i løpet av kvelden førte han Lea til Jakob, «for at han skulle ha omgang med henne,» forteller den bibelske beretningen. — 1. Mosebok 29: 23.

Var Lea med på planene om å narre Jakob? Eller var hun rett og slett forpliktet til å adlyde sin far? Og hvor var Rakel? Visste hun hva som foregikk? Hvordan følte i så fall hun det? Kunne hun trosse sin autoritære fars vilje? Bibelen svarer ikke på disse spørsmålene. Uansett hva Rakel og Lea må ha ment i saken, ble Jakob svært opprørt over bedraget. Og det var overfor Laban, ikke døtrene hans, at Jakob innvendte: «Var det ikke for Rakel jeg tjente hos deg? Hvorfor har du da narret  meg?» Hva svarte Laban? «Det er ikke vanlig . . . å gi bort den yngste kvinnen før den førstefødte. Du får feire denne kvinnens uke til ende. Deretter skal også denne andre kvinnen bli gitt deg for den tjeneste som du kan utføre hos meg i sju år til.» (1. Mosebok 29: 25—27) Jakob ble dermed manøvrert inn i et polygamt ekteskap som skulle komme til å utløse bitter sjalusi.

En ulykkelig familie

Jakob elsket Rakel. Da Gud så at Lea, sammenlignet med Rakel, ble «hatet», åpnet han hennes morsliv, mens Rakel forble ufruktbar. Men Lea ønsket seg mer enn barn — hun ønsket seg Jakobs kjærlighet. Fordi hun så at det var Rakel Jakob viste kjærlighet, følte hun seg elendig. Men hun håpet at Jakob skulle bli glad i henne fordi hun fødte ham hans første sønn, Ruben. Det navnet betyr «Se, en sønn!» Lea sa om grunnen til at hun gav barnet akkurat det navnet: «Det er fordi Jehova har sett til min elendighet, for nå kommer min mann til å begynne å elske meg.» Men Jakob gjorde ikke det, heller ikke da hun fødte en sønn til. Lea kalte denne sønnen Simeon, et navn som kommer fra en rot som betyr «å høre; å lytte». Hun tenkte: «Det er fordi Jehova har lyttet, ettersom jeg ble hatet, og så gav han meg også denne.» — 1. Mosebok 29: 30—33.

Det at Gud lyttet, betyr at Lea hadde bedt til ham om sin lodd i livet. Det ser ut til at hun var en kvinne med sterk tro. Men hennes smerte fortsatte selv etter at hun hadde fått en tredje sønn, Levi. Navnet hans, som betyr «fastholdelse; sluttet til», blir forklart ved Leas ord: «Nå, denne gangen, kommer min mann til å slutte seg til meg, siden jeg har født ham tre sønner.» Men etter alt å dømme følte ikke Jakob seg nærere knyttet til henne. Kanskje Lea avfant seg med det, for navnet på den fjerde sønnen inneholder ikke en hentydning til hennes håp om å få et bedre forhold til Jakob. Den sønnen fikk navnet Juda, som var et uttrykk for Leas takknemlighet mot Gud. Juda betyr «lovprist» eller «gjenstand for lovprisning». Lea sa rett og slett: «Denne gangen skal jeg prise Jehova.» — 1. Mosebok 29: 34, 35.

Om Lea følte seg elendig, følte ikke Rakel seg noe bedre. Hun bønnfalt Jakob: «Gi meg  barn, ellers kommer jeg til å være en død kvinne.» (1. Mosebok 30: 1) Rakel hadde Jakobs kjærlighet, men hun ønsket inderlig å bli mor. Lea hadde barn, men ønsket inderlig å bli elsket. Begge to ønsket seg det den andre hadde, og ingen av dem var lykkelige. Begge var glad i Jakob og ønsket å føde ham barn. De var sjalu på hverandre. For en sørgelig familiesituasjon!

Ville Rakel få barn?

På den tiden ble barnløshet betraktet som en stor ulykke. Gud hadde lovt Abraham, Isak og Jakob at deres slekt skulle frambringe den «ætt» som alle slekter skulle velsigne seg ved hjelp av. (1. Mosebok 26: 4; 28: 14) Men Rakel var barnløs. Jakob mente at det bare var Gud som kunne gi Rakel sønner, slik at hun kunne ha en rolle i disse velsignelsene. Men Rakel var utålmodig. «Her er min slavekvinne Bilha,» sa hun. «Ha omgang med henne, så hun kan føde på mine knær og jeg, ja jeg, kan få barn ved henne.» — 1. Mosebok 30: 2, 3.

Det kan være vanskelig for oss å forstå Rakels innstilling. Men gamle ekteskapskontrakter som er blitt funnet forskjellige steder i Midtøsten, indikerer at det var en akseptert skikk at en ufruktbar hustru gav en tjenestepike til ektemannen, slik at det kunne bli født en arving. * (1. Mosebok 16: 1—3) I noen tilfeller ville slavepikens barn da bli ansett som hustruens barn.

Da Bilha fikk en gutt, utbrøt Rakel glad: «Gud har virket som min dommer og har også lyttet til min røst og gitt meg en sønn.» Hun gav ham navnet Dan, som betyr «dommer». Også hun hadde bedt til Jehova om sin vanskelige situasjon. Da Bilhas andre sønn, Naftali (som betyr «mine kamper»), ble født, sa Rakel: «Harde kamper har jeg kjempet mot min søster. Og jeg har vunnet!» Navnene sikter til kampen mellom de to rivalene. — 1. Mosebok 30: 5—8.

Kanskje Rakel mente at hun handlet i samsvar med sine bønner, da hun gav Bilha til Jakob, men dette var ikke Guds måte å gi Rakel barn på. Vi kan lære noe av dette. Når vi ber  til Jehova om noe, må vi ikke bli utålmodige. Han kan besvare bønner på uventede måter og når vi minst venter det.

Lea, som ikke ville stå tilbake for sin søster, gav også Jakob sin tjenestekvinne, som het Silpa. Hun fødte først Gad, så Asjer. — 1. Mosebok 30: 9—13.

En episode som kaster lys over rivaliseringen mellom Rakel og Lea, har å gjøre med noen alruner som Leas sønn Ruben hadde funnet. Man trodde at denne frukten økte muligheten for å bli gravid. Da Rakel bad om å få noen av dem, svarte Lea bittert: «Er det en liten ting, det at du har tatt min mann, siden du nå også tar min sønns alruner?» Noen oppfatter ordene hennes slik at Jakob oftere var sammen med Rakel enn med Lea. Kanskje Rakel så at Lea virkelig hadde grunn til å klage, for hun svarte: «Så skal han ligge med deg i natt i bytte for din sønns alruner.» Da Jakob kom hjem den kvelden, sa Lea til ham: «Det er meg du skal ha omgang med, for jeg har faktisk leid deg for min sønns alruner.» — 1. Mosebok 30: 15, 16.

Lea fikk en femte og en sjette sønn, Jissakar og Sebulon. Etter dette sa hun: «Endelig kommer min mann til å tåle meg, fordi jeg har født ham seks sønner.» * — 1. Mosebok 30: 17—20.

Alrunene hjalp ikke. Da Rakel etter seks års ekteskap endelig ble gravid, var det fordi Jehova ’kom henne i hu’ og besvarte hennes bønn. Da hun fødte Josef, kunne hun omsider si: «Gud har tatt bort min vanære!» — 1. Mosebok 30: 22—24.

Deres død og arv

Rakel døde i forbindelse med at hun fødte sin andre sønn, Benjamin. Jakob elsket virkelig Rakel, og han var veldig glad i de to sønnene han hadde fått med henne. Mange år senere, da hans egen død nærmet seg, kunne han ikke la være å tenke på sin elskede Rakels altfor tidlige død. (1. Mosebok 30: 1; 35: 16—19; 48: 7) Om Leas død vet vi ikke annet enn at Jakob begravet henne i den hulen som han selv ønsket å bli gravlagt i. — 1. Mosebok 49: 29—32.

På sine gamle dager erkjente Jakob at han hadde hatt mange trengsler i livet — deriblant i familielivet. (1. Mosebok 47: 9) Livet hadde utvilsomt vært fullt av trengsler for Lea og Rakel også. Det som skjedde med dem, kaster lys over de sørgelige følgene av polygami og illustrerer hvorfor Jehova sier at en mann skal ha bare én kone. (Matteus 19: 4—8; 1. Timoteus 3: 2, 12) Når en ektemann eller en kone ikke begrenser sine romantiske eller seksuelle interesser til én person — sin ektefelle — fører det til sjalusi. Det er én av grunnene til at Gud forbyr utukt og ekteskapsbrudd. — 1. Korinter 6: 18; Hebreerne 13: 4.

Uansett fortsatte Gud å gjennomføre sin hensikt — noe han fremdeles gjør — ved å bruke ufullkomne, men trofaste menn og kvinner. Både Rakel og Lea hadde svakheter, akkurat som oss. Men gjennom disse kvinnene begynte Jehova å oppfylle sitt løfte til Abraham. Det kan med rette sies at disse søstrene «bygde Israels hus». — Rut 4: 11.

[Fotnoter]

[Bilde på side 9]

Både Lea og Rakel ønsket seg det den andre hadde, og ingen av dem var lykkelige

[Bilde på side 10]

Nasjonen Israel stammet fra Jakobs tolv sønner