Livshistorie

Jehova har hjulpet meg til å takle livets utfordringer

FORTALT AV DALE IRWIN

«ÅTTE ER NOK! FAR TIL FIRE FÅR FIRE TIL.» Slik lød overskriften i en lokalavis som meldte om firlingene som var blitt født i vår familie, hvor det fra før var fire jenter. Som ung hadde jeg ingen planer om å gifte meg, og jeg skulle i hvert fall ikke ha barn. Likevel endte jeg opp som far til åtte!

JEG ble født i den australske byen Mareeba i 1934 og var den yngste av tre søsken. Familien min flyttet senere til Brisbane, hvor mor var søndagsskolelærer i metodistkirken.

I begynnelsen av 1938 skrev lokalavisene at Joseph F. Rutherford fra Jehovas vitners hovedkontor kanskje ikke ville få innreisetillatelse til Australia. «Hvorfor gjør de dette mot ham?» spurte mor den første fra Jehovas vitner som kom til oss på døren. Vedkommende svarte: «Sa ikke Jesus at folk kom til å forfølge hans etterfølgere?» Mor tok imot brosjyren Lægedom, som tok for seg mange forskjeller mellom sann og falsk religion. * Brosjyren gjorde inntrykk på mor, og søndagen etter tok hun oss barna med seg på et av Jehovas vitners møter. Til å begynne med var far sterkt imot at mor gikk på disse møtene, men av og til sendte han med henne en liste med bibelske spørsmål som hun skulle levere til brødrene i menigheten. En av dem skrev da ned de bibelske svarene og bad mor om å levere dem til far.

En søndag ble far med oss på møtet for å uttrykke sin misnøye med vitnene. Men etter at han hadde snakket med en reisende  tilsynsmann som besøkte menigheten akkurat da, forandret han innstilling og lot til og med hjemmet vårt bli brukt som senter for et ukentlig bibelstudium for interesserte i området.

I september 1938 ble foreldrene mine døpt. Søsknene mine og jeg ble døpt i desember 1941 på et landsstevne som ble holdt i Sydney i New South Wales, nærmere bestemt i Hargreave Park. Jeg var sju år gammel. Deretter var jeg regelmessig ute i forkynnelsen sammen med foreldrene mine. Den gangen hadde Jehovas vitner med seg reisegrammofoner fra dør til dør og spilte bibelske foredrag for beboerne.

Jeg husker spesielt godt én bror — Bert Horton. Han hadde høyttalerbil — en bil som var utstyrt med en kraftig forsterker og en stor høyttaler på taket. Det var spennende å samarbeide med Bert, særlig for en gutt på min alder. Når vi for eksempel stod på en høyde og spilte et bibelsk foredrag, kunne vi mange ganger se politibilen sette kursen mot oss. Bert stengte raskt av utstyret sitt, kjørte til en annen høyde noen kilometer unna og satte i gang et nytt foredrag. Jeg lærte mye om det å stole på Jehova og å legge frimodighet for dagen både av Bert og av andre lojale, modige brødre. — Matteus 10: 16.

Da jeg var tolv år, forkynte jeg regelmessig på egen hånd etter skoletid. En gang kom jeg til en familie som het Adshead. Med tiden lærte begge foreldrene, deres åtte barn og mange av barnebarna deres sannheten å kjenne. Jeg takker Jehova for at han lot meg, som bare var en gutt, få framlegge Bibelens sannhet for denne fine familien. — Matteus 21: 16.

Tjenesteprivilegier

Da jeg var 18, ble jeg pioner, eller heltidsforkynner, og fikk i oppdrag å forkynne i byen Maitland i New South Wales. I 1956 ble jeg invitert til å tjene ved det australske avdelingskontoret i Sydney, hvor det var en stab på 20 stykker. Omkring en tredjedel av dem var av de salvede og hadde håp om å få herske sammen med Kristus i hans himmelske rike. Det var virkelig et privilegium å kunne samarbeide med dem! — Lukas 12: 32; Åpenbaringen 1: 6; 5: 10.

Jeg klarte ikke å holde fast ved min beslutning om å forbli enslig da jeg traff Judy Helberg, en søt pionersøster som var blitt invitert til å tjene midlertidig på avdelingskontoret for å hjelpe meg med et større prosjekt. Judy og jeg ble glad i hverandre og giftet oss to år senere. Deretter begynte vi i kretstjenesten, en tjeneste som går ut på at man besøker en ny menighet av Jehovas vitner hver uke for å oppmuntre brødrene og søstrene.

I 1960 fødte Judy vår første datter, Kim. Hvis det hadde vært i dag, ville det ha betydd at vi hadde måttet slutte i kretstjenesten og etablere oss. Men til vår store overraskelse ble vi spurt om vi ville fortsette å besøke menighetene. Etter å ha bedt mye tok vi imot tilbudet. I løpet av de neste sju månedene var Kim med oss da vi tjente i de spredte menighetene i Queensland og i Nordterritoriet, og vi reiste til sammen 13 000 kilometer med buss, fly og tog. Vi hadde ikke bil den gangen.

Vi bodde alltid hos brødre og søstre. På grunn av det tropiske klimaet var det gardiner istedenfor dører i husene, noe som utgjorde en  ekstra belastning for oss når Kim gråt om natten. Til slutt viste det seg at det ble for mye for oss både å ta oss av et spedbarn og å tjene menighetene. Derfor etablerte vi oss i Brisbane, hvor jeg begynte som skiltmaler, en slags reklametegner. To år etter at Kim ble født, fikk vi en datter til, Petina.

Rammet av en tragedie

I 1972, da jentene var tolv og ti år gamle, døde Judy av Hodgkins sykdom, en kreftsykdom som blant annet angriper lymfeknutene. Det var et fryktelig tap for oss. Men både i den tiden da Judy var syk, og i tiden etter at hun døde, gav Jehova oss trøst gjennom sitt Ord, ved sin hellige ånd og gjennom brorskapet. Vi ble også styrket av det nummeret av bladet Vakttårnet som vi mottok like etter tragedien. Det inneholdt en artikkel som viste hvordan man kan takle personlige prøvelser, også dødsfall, og hvordan prøvelser kan hjelpe oss til å utvikle egenskaper som hjelper oss til å bevare et godt forhold til Gud, for eksempel utholdenhet, tro og ulastelighet. * — Jakob 1: 2—4.

Etter at Judy var død, ble jentene og jeg nærere knyttet til hverandre. Men jeg skal innrømme at det var en kamp å skulle fylle rollen som både far og mor. De to kjekke døtrene mine gjorde det imidlertid mye lettere for meg å klare oppgaven.

Jeg gifter meg på nytt og får større familie

Med tiden giftet jeg meg på nytt. Min nye kone, Mary, og jeg hadde mye til felles. Hun hadde også mistet sin ektefelle i Hodgkins sykdom og hadde to døtre — Colleen og Jennifer. Colleen var omkring tre år yngre enn Petina. Så nå var det fire jenter i familien. De var henholdsvis 14, 12, 9 og 7 år gamle.

Mary og jeg bestemte oss for at vi i første omgang skulle oppdra våre egne biologiske barn helt til den andres barn følte at det var greit å ta imot veiledning fra sin stemor eller sin stefar. I vårt forhold som mann og kone fulgte Mary og jeg to viktige prinsipper: Vi tok for det første aldri opp uoverensstemmelser mens barna var til stede, og i samsvar med det bibelske prinsippet i Efeserne 4: 26 snakket vi for det andre alltid sammen til vi hadde skværet opp — selv om det kunne ta mange timer!

Alle tilpasset seg overraskende godt livet i en stefamilie, men minnet om dem vi hadde mistet, forsvant ikke over natten. Mandag kveld ble for eksempel «gråtekveld» for Mary. Etter familiestudiet, når jentene hadde gått og lagt seg, fikk Mary ofte utløp for sine innestengte følelser.

Mary ville gjerne at vi skulle ha et barn sammen, og hun ble gravid, men svangerskapet endte med en spontanabort. Da Mary ble gravid igjen, skulle vi få oss en stor overraskelse. En ultralydundersøkelse viste at hun var gravid med ikke bare ett barn, men med fire! Jeg var lamslått. I en alder av 47 år skulle jeg snart være far til åtte! Firlingene ble tatt med keisersnitt etter 32 uker, den 14. februar 1982, først  Clint (1600 gram), så Cindy (1900 gram), så Jeremy (1400 gram) og til slutt Danette (1700 gram). Ingen av dem så like ut.

Like etter fødselen kom Marys lege og satte seg ved siden av meg.

«Er du bekymret for hvordan du skal klare å ta deg av barna?» spurte han.

«Vel,» sa jeg, «jeg har aldri vært i en slik situasjon før.»

Det neste han sa, både overrasket og oppmuntret meg.

«Menigheten din vil ikke svikte deg,» sa han. «Du trenger bare å nyse, og du vil få tilbud om tusen lommetørklær!»

Hovedsakelig takket være denne enestående fødselslegen og hans team kunne fire rimelig friske barn dra hjem fra sykehuset etter bare to måneder.

Utfordringen ved å oppdra firlinger

For å klare å holde orden på ting satte Mary og jeg opp en 24-timers plan. De fire store jentene var til stor hjelp som barnepiker. Og det legen hadde sagt, stemte — bare et lite ’nys’, og menigheten var på pletten for å hjelpe til. Tidligere hadde min gamle venn John MacArthur fått brødre som var håndverkere, til å utvide huset vårt. Da barna kom, hjalp flere av søstrene i menigheten til med å stelle dem. Alt det gode de gjorde, var et uttrykk for kristen kjærlighet i praksis. — 1. Johannes 3: 18.

Firlingene var på en måte «menighetens babyer». Selv i dag ser de på mange av de kjærlige brødrene og søstrene som hjalp oss den gangen, som familiemedlemmer. Mary har vist seg å være en fremragende kone og mor, som uselvisk har gitt av seg selv for barna. Hun har virkelig praktisert det hun har lært ut fra Bibelen og gjennom Guds organisasjon. Bedre veiledning kan man ikke få! — Salme 1: 2, 3; Matteus 24: 45.

Det var anstrengende å komme seg på kristne møter og delta i forkynnelsesarbeidet med fire babyer, men dette forble likevel en viktig del av vår ukentlige rutine. Noe som var til stor glede for oss den gangen, var de bibelstudiene vi ledet med to ektepar som var villig til å komme hjem til oss for å studere. Selv om dette gjorde det enklere for oss, var Mary noen ganger så sliten at hun duppet av med én av babyene i armene under studiet. Med tiden ble begge disse ekteparene våre åndelige brødre og søstre.

Åndelig opplæring i ung alder

Allerede før de små barna kunne gå, var de sammen med Mary, de store jentene og meg når vi var ute i tjenesten fra hus til hus. I den perioden da de lærte å gå, hadde Mary og jeg med oss to hver, og de var ingen byrde for oss. De ble faktisk ofte et utgangspunkt for samtaler med vennlige beboere. En gang traff jeg en mann som sa at hvis en ble født i et bestemt astrologisk stjernetegn på én bestemt dag, ville ens personlighet følge et bestemt mønster. Jeg argumenterte ikke med ham, men spurte om jeg kunne få komme tilbake senere på formiddagen. Det var i orden, og da tok jeg med meg firlingene. Han så forbauset på mens jeg stilte dem opp etter hverandre i den rekkefølgen de er født. Så hadde vi en hyggelig prat, ikke bare om deres åpenbare fysiske ulikheter, men også om de store forskjellene i deres personlighet, noe som slo bena vekk under teorien hans. «Tenke seg til at jeg skulle nevne denne teorien for deg,» sa han. «Jeg må visst undersøke saken nærmere.»

 Da firlingene var små, likte de ikke å få felles skjenn når de hadde oppført seg dårlig. Vi måtte korrigere dem hver for seg. Men de lærte at de samme reglene gjaldt for dem alle. Når de måtte ta stilling til samvittighetsspørsmål på skolen, holdt de fast ved Bibelens prinsipper og støttet hverandre, og Cindy talte på deres vegne. Folk lærte snart at en gruppe på fire jevngamle søsken var en maktfaktor de måtte regne med!

Mary og jeg stod også overfor slike vanlige utfordringer som det å hjelpe barna til å fortsette å være lojale mot Jehova i tenårene. Vi kan bare si at det ville ha vært mye vanskeligere uten hjelp fra en kjærlig menighet og uten den åndelige føden som den synlige delen av Jehovas organisasjon har gitt oss. Selv om det ikke alltid var like lett, bestrebet vi oss på å ha et regelmessig familiestudium og å ha åpne kommunikasjonslinjer. Det har vært anstrengelsene vel verdt, for alle de åtte barna våre har valgt å tjene Jehova.

Et glederikt liv

Etter at jeg fikk større familieforpliktelser, har jeg i årenes løp hatt mange åndelige privilegier. Jeg har vært eldste i menigheten, bytilsynsmann og stedfortredende kretstilsynsmann. Jeg har også vært med i det lokale sykehuskontaktutvalget, et utvalg som skal hjelpe leger til å samarbeide med pasienter som er Jehovas vitner, når spørsmålet om blodoverføring oppstår. I 34 år har jeg dessuten hatt det privilegium å være offentlig godkjent vigselsmann. Jeg har viet omkring 350 par, deriblant mine seks døtre og deres ektemenn.

Jeg takker stadig Jehova for den lojale støtte jeg i årenes løp har fått, og da tenker jeg både på min første kone, Judy, og på min andre kone, Mary. (Ordspråkene 31: 10, 30) Judy støttet meg ikke bare i min oppgave som eldste i menigheten, men var også et godt eksempel i tjenesten og hjalp barna til å utvikle åndelige egenskaper, og den samme fine hjelp og støtte har jeg fått av Mary.

I 1996 ble det konstatert at jeg hadde fått en hjernesykdom som gjør at jeg skjelver på hendene og får problemer med balansen. Derfor kunne jeg ikke lenger arbeide som skiltmaler. Men selv om jeg har måttet sette ned tempoet, erfarer jeg fortsatt stor glede i tjenesten for Jehova. Én positiv side ved dette er at jeg er blitt flinkere til å vise forståelse for de eldre.

Når jeg tenker tilbake på livet mitt, takker jeg Jehova for at han alltid har vært der for å hjelpe meg og min familie til å bevare gleden når vi har stått overfor våre mange utfordringer. (Jesaja 41: 10) Mary og jeg og våre åtte barn er også takknemlig for en enestående familie av åndelige brødre og søstre som har støttet oss. De har alle vist oss sin kjærlighet på utallige måter. — Johannes 13: 34, 35.

[Fotnoter]

[Bilde på side 12]

Mor, den eldre broren min, Garth, søsteren min, Dawn, og jeg i 1941, da vi skulle dra på områdestevnet i Sydney

[Bilde på side 13]

Sammen med Judy og lille Kim da jeg var kretstilsynsmann i Queensland

[Bilde på side 15]

Etter at firlingene var født, stilte de fire eldre jentene våre og menigheten villig opp for å hjelpe til