Livshistorie

Fast besluttet på å tjene Jehova

FORTALT AV RAIMO KUOKKANEN

I 1939 brøt den annen verdenskrig ut i Europa, og Sovjetunionen gikk til angrep på hjemlandet mitt, Finland. Far drog hjemmefra for å kjempe i den finske hæren. Snart slapp russiske krigsfly bomber over den byen hvor vi var, og mor sendte meg av gårde for at jeg skulle bo hos mormor i tryggere omgivelser.

I 1971 tjente jeg som misjonær i Uganda i Øst-Afrika. En dag mens jeg forkynte fra dør til dør, kom det løpende mange forskremte mennesker forbi meg. Jeg hørte skudd og begynte å løpe hjemover. Da skuddene nærmet seg, hoppet jeg ned i grøftekanten langs veien. Med kuler susende over hodet krøp jeg hjemover.

Jeg hadde ikke kunnet gjøre noe særlig for å unngå virkningene av den annen verdenskrig, men hvorfor ville min kone og jeg utsette oss selv for uroligheter i Øst-Afrika? Svaret har å gjøre med vår beslutning om å tjene Jehova.

Besluttsomhetens frø blir sådd i meg

Jeg ble født i Helsinki i 1934. Far var maler, og en dag fikk han i oppdrag å male det huset som tjente som Jehovas vitners avdelingskontor i Finland. Vitnene der fortalte ham om sine menighetsmøter. Da han kom hjem, nevnte han disse møtene for mor. Hun begynte ikke å overvære møtene den gang, men senere begynte  hun å drøfte bibelske emner med en kollega som var et av Jehovas vitner. Mor tok snart det hun lærte, alvorlig, og i 1940 ble hun døpt som et av Jehovas vitner.

Like før dette hadde mormor tatt meg med hjem til seg på landet for at jeg skulle være der så lenge den annen verdenskrig varte. Fra Helsinki begynte mor å skrive til sin mor og sin yngre søster om hva Jehovas vitner trodde. Begge viste interesse og fortalte meg hva de lærte. Reisende representanter for Jehovas vitner besøkte mormors hjem og oppmuntret oss, men jeg var ennå ikke fast besluttet på å tjene Gud.

Min teokratiske opplæring begynner

Da krigen sluttet i 1945, drog jeg tilbake til Helsinki, og mor begynte å ta meg med på Jehovas vitners møter. Men noen ganger gikk jeg heller på kino. Da pleide mor å fortelle meg om den talen hun hadde hørt på møtet, og én ting understreket hun gang på gang: Harmageddon er veldig nær. Jeg ble overbevist om det, og jeg sluttet å gå glipp av møter. Etter hvert som min forståelse av Bibelens sannhet vokste, fikk jeg også et større ønske om å ta del i alle menighetens aktiviteter.

Jeg likte spesielt godt å overvære krets- og områdestevnene. I 1948 var jeg til stede på et områdestevne som ble holdt i nærheten av mormors hjem, hvor jeg var på sommerferie. En kamerat av meg skulle bli døpt på det stevnet, og han oppfordret meg til også å bli det. Jeg fortalte ham at jeg ikke hadde tatt med badebukse, men han foreslo at jeg kunne bruke hans etter at han var blitt døpt. Jeg gikk med på det og ble døpt den 27. juni 1948. Jeg var da 13 år gammel.

Etter stevnet fikk mor høre av noen venner av seg at jeg var blitt døpt. Da jeg traff henne igjen, ville hun gjerne vite hvorfor jeg hadde tatt et så viktig skritt uten å snakke med henne først. Jeg fortalte at jeg forstod Bibelens grunnleggende lære og visste at jeg stod til ansvar overfor Jehova når det gjaldt min oppførsel.

Min beslutning om å tjene Jehova blir styrket

Brødrene i menigheten bidrog til at jeg styrket min beslutning om å tjene Jehova. De ble med meg i tjenesten fra hus til hus og gav meg nesten hver uke oppdrag på møtene. (Apostlenes gjerninger 20: 20) Da jeg var 16 år gammel, holdt jeg mitt første offentlige foredrag. Ikke lang tid etterpå ble jeg utnevnt til bibelstudietjener i menigheten vår. All denne åndelige virksomheten hjalp meg til å bli en moden bror, men jeg hadde fremdeles problemer med menneskefrykt.

På den tiden annonserte vi det offentlige foredraget som skulle holdes på områdestevnene, ved at vi hadde på oss store plakater. Det var dobbeltplakater som var festet sammen med stropper som vi hengte over skuldrene, slik at vi hadde plakater både foran og bak. Av den grunn var det noen som kalte oss sandwichmenn.

En gang stod jeg på et rolig gatehjørne med en slik dobbeltplakat da jeg fikk øye på en gjeng med klassekamerater som kom rett imot meg. Idet de passerte, fikk blikket i øynene deres meg til å krympe meg av forlegenhet. Jeg bad til Jehova om hjelp til å være modig og ble stående stille. Det at jeg overvant menneskefrykt den gangen, forberedte meg på en større prøvelse, nemlig å skulle bevare min kristne nøytralitet.

Med tiden beordret myndighetene meg og en rekke andre unge Jehovas vitner til å melde oss til militærtjeneste. Vi drog til militærleiren, som vi fikk ordre om, men nektet respektfullt å ta på oss uniform. De militære tjenestemennene holdt oss i forvaring, og kort tid etter ble vi av en domstol dømt til seks måneders fengsel. I tillegg måtte vi sone for de åtte månedene som militærtjenesten ville vart. Så vi satt til sammen 14 måneder i fengsel på grunn av vårt nøytrale standpunkt.

Hver dag møttes vi i fengselsbrakkene for å drøfte Bibelen. I løpet av disse månedene var det mange av oss som leste igjennom hele  Bibelen to ganger. Da vi hadde sonet ferdig straffen, forlot de fleste av oss fengselet mer besluttet enn noen gang på å tjene Jehova. Mange blant denne gruppen av den gang unge vitner tjener Jehova trofast den dag i dag.

Etter at jeg slapp ut av fengsel, drog jeg tilbake til mine foreldre for å bo hos dem. Kort tid etter ble jeg kjent med Veera, en nidkjær søster som nylig var blitt døpt. Vi giftet oss i 1957.

En kveld som endret livet vårt

En kveld vi var på besøk hos noen ansvarlige brødre ved avdelingskontoret, spurte en av dem om vi kunne tenke oss å reise i kretstjenesten. Etter at jeg hadde bedt hele natten, ringte jeg til avdelingskontoret og takket ja. For meg ville det å begynne i heltidstjenesten innebære at jeg måtte slutte i den godt betalte jobben jeg hadde, men vi var fast bestemt på å la Rikets interesser komme først i livet. Jeg var 23 år og Veera 19 år da vi begynte i reisetjenesten i desember 1957. I tre år hadde vi gleden av å besøke og oppmuntre Jehovas folks menigheter i Finland.

I slutten av 1960 ble jeg innbudt til Vakttårnets bibelskole Gilead i Brooklyn i New York. Vi var tre brødre fra Finland som skulle gjennomgå et spesielt timåneders kurs for opplæring i drift av et avdelingskontor. Konene våre ble igjen i Finland og arbeidet ved avdelingskontoret der.

Rett før kurset var ferdig, ble jeg bedt om å komme til kontoret til Nathan H. Knorr, som da førte tilsyn med Jehovas vitners arbeid verden over. Bror Knorr tilbød meg og min kone et misjonæroppdrag på Madagaskar. Jeg skrev til Veera og spurte henne hva hun syntes om et slikt oppdrag, og hun svarte med én gang at hun var villig til å dra. Da jeg kom tilbake til Finland, begynte vi med én gang å gjøre oss klare for livet på Madagaskar.

Glede og skuffelse

I januar 1962 fløy vi til Antananarivo, hovedstaden i landet. Vi hadde på oss pelsluer og tykke ytterplagg, for vi hadde reist fra Finland midt på vinteren. Men den tropiske varmen på Madagaskar gjorde at vi raskt byttet til andre klær. Vårt første misjonærhjem var et lite hus med ett soverom. Det var allerede et annet misjonærpar der, så Veera og jeg sov på verandaen.

Vi begynte å lære oss fransk, et av de offisielle språkene på Madagaskar. Det var ikke så enkelt, for språkundervisningen foregikk på engelsk, og Veera kunne ikke engelsk. Jeg oversatte derfor det som læreren vår, søster Carbonneau, sa, til finsk for Veera. Vi fant ut at Veera forstod grammatikalske uttrykk bedre på svensk, så jeg forklarte fransk grammatikk for henne på svensk. Snart gjorde vi fine framskritt når det gjaldt fransk, og vi begynte å studere madagassisk.

Det første bibelstudiet jeg hadde på Madagaskar, var med en mann som bare snakket madagassisk. Jeg slo opp skriftstedene i min finske bibel, og så lette vi etter de tilsvarende versene i hans madagassiske bibel. Jeg var ikke i stand til å gi noen særlig forklaring på skriftstedene, men Bibelens  sannhet begynte snart å vokse i denne mannens hjerte, og han gjorde framskritt og ble døpt.

I 1963 kom Milton Henschel fra Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn på besøk til Madagaskar. Kort tid etter ble det opprettet et avdelingskontor, og jeg ble utnevnt til avdelingstilsynsmann, i tillegg til at jeg hadde oppgaver som både kretstilsynsmann og områdetilsynsmann. Samtidig velsignet Jehova oss rikelig. Fra 1962 til 1970 økte antall forkynnere på Madagaskar fra 85 til 469.

Da vi kom hjem fra forkynnelsesarbeidet en dag i 1970, fant vi en lapp på døren vår med ordre til alle Jehovas vitners misjonærer om å melde seg på innenriksministerens kontor. Der fortalte en tjenestemann oss at myndighetene hadde gitt ordre om at vi straks måtte forlate landet. Da jeg spurte hvilken forbrytelse jeg hadde begått som gjorde at jeg ble utvist, svarte tjenestemannen: «Monsieur Kuokkanen, du har ikke gjort noe galt.»

«Vi har vært her i åtte år,» sa jeg. «Dette er vårt hjem. Vi kan ikke bare dra uten videre.» Til tross for alle de anstrengelsene vi gjorde oss for å bli, måtte alle misjonærene dra innen en uke. Avdelingskontoret ble stengt, og en av de madagassiske brødrene begynte å føre tilsyn med arbeidet. Før vi forlot våre kjære brødre på Madagaskar, fikk vi et nytt oppdrag — vi skulle til Uganda.

Vi starter på nytt

Noen dager etter at vi reiste fra Madagaskar, kom vi til Kampala, hovedstaden i Uganda. Vi begynte straks å lære oss luganda, et språk som har en vakker, melodiøs klang, men som er svært vanskelig å lære. Noen andre misjonærer lærte Veera engelsk først, og vi ble i stand til å forkynne effektivt på det språket.

Det varme og fuktige klimaet i Kampala var ikke gunstig for Veeras helse. Vi fikk derfor i oppdrag å tjene i Mbarara, en by i Uganda med et mer behagelig klima. Vi var de første vitnene der, og den første dagen i forkynnelsen hadde vi en fin opplevelse. Jeg kom inn til en mann som jeg fikk en fin samtale med. Etter en stund kom kona ut fra kjøkkenet. Hun het Margaret, og  hun hadde lyttet til min presentasjon. Veera begynte å studere Bibelen med Margaret, som gjorde fine åndelige framskritt. Hun ble døpt og ble en nidkjær Rikets forkynner.

Kamper i gatene

I 1971 ble freden i Uganda brutt som følge av borgerkrig. En dag foregikk det kamper rundt misjonærhjemmet vårt i Mbarara. Det var da jeg opplevde det jeg beskrev innledningsvis.

Veera var allerede på misjonærhjemmet da jeg kom fram etter å ha krøpet et langt stykke i en grøft, i skjul for soldatene. I et hjørne av huset laget vi oss en «festning» av madrasser og møbler. I en uke holdt vi oss innendørs og lyttet på radioen for å få med oss nyhetene. Noen ganger kom det kuler susende inn som spratt tilbake fra veggene, mens vi krøket oss sammen i festningen vår. Om kvelden og om natten brukte vi ikke noe lys for ikke å avsløre at vi var hjemme. En gang kom det noen soldater fram til inngangsdøren og ropte. Vi satt helt urørlig mens vi bad stille til Jehova. Etter at kampene var over, kom naboene bort til oss og takket oss for at det ikke var hendt noe med dem. De mente at Jehova hadde beskyttet oss alle, og vi sa oss enige med dem.

Situasjonen forble deretter rolig fram til vi en morgen fikk høre på radioen at myndighetene i Uganda hadde forbudt Jehovas vitner. Nyhetsoppleseren sa at alle Jehovas vitner måtte gå over til sin tidligere religion. Jeg forsøkte å tale vår sak for representanter for myndighetene, men uten å lykkes. Jeg oppsøkte så kontoret til president Idi Amin og bad om å få en avtale med ham. Resepsjonisten fortalte meg at presidenten var opptatt. Jeg kom tilbake mange ganger, men fikk aldri truffet ham. I juli 1973 måtte vi til slutt forlate Uganda.

Ett år blir til ti

Den samme vemodige følelsen vi hadde kjent da vi ble utvist fra Madagaskar, kom tilbake da vi måtte forlate våre kjære ugandiske brødre. Før vi skulle dra til vårt nye oppdrag i Senegal, reiste vi en tur til Finland. Der ble vårt oppdrag i Afrika kansellert, og vi ble bedt om å bli værende i Finland. Det så ut til at vår tjeneste som misjonærer var over. I Finland tjente vi som spesialpionerer og så igjen i kretstjenesten.

I 1990 hadde motstanden mot arbeidet vårt på Madagaskar avtatt, og fra hovedkontoret i Brooklyn ble vi uventet spurt om vi ville dra på et ettårig oppdrag til Madagaskar. Vi hadde lyst til å dra, men stod overfor to store utfordringer. Min aldrende far trengte omsorg, og Veera hadde fortsatt problemer med helsen. Jeg ble bedrøvet da far døde i november 1990, men samtidig gav Veeras stadig bedre helse oss håp om å begynne i misjonærtjenesten igjen. I september 1991 drog vi så tilbake til Madagaskar.

Oppdraget vårt på Madagaskar var ment å skulle vare i ett år, men varte i ti år. I løpet av denne tiden økte antall forkynnere fra 4000 til 11 600. Jeg likte svært godt å tjene som misjonær. Men til tider var jeg mismodig, for jeg lurte på om jeg forsømte min kjære kones fysiske og følelsesmessige behov. Jehova gav oss begge styrke til å fortsette. I 2001 vendte vi til slutt tilbake til Finland, hvor vi har arbeidet ved avdelingskontoret. Vi har fortsatt stor nidkjærhet for Riket, og vi ser fremdeles tilbake på tiden i Afrika med glede. Vi er fast besluttet på å gjøre Jehovas vilje hvor enn han måtte gi oss i oppdrag å tjene. — Jesaja 6: 8.

[Kart på side 12]

(Se den trykte publikasjonen)

FINLAND

EUROPA

[Kart på side 14]

(Se den trykte publikasjonen)

AFRIKA

MADAGASKAR

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

AFRIKA

UGANDA

[Bilde på side 14]

På bryllupsdagen vår

[Bilder på sidene 14 og 15]

Fra kretstjenesten i Finland i 1960 . . .

. . . til misjonærtjenesten på Madagaskar i 1962

[Bilde på side 16]

Veera og jeg i dag