Spørsmål fra leserne

Hva mente apostelen Paulus da han sa at ’kvinnene skal tie i menighetene’?

Paulus skrev til den kristne menighet i Korint: «Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie i menighetene, for det er ikke tillatt for dem å tale.» (1. Korinter 14: 33, 34) Hvis vi skal forstå hva Paulus mente med denne veiledningen, er det nødvendig å ta sammenhengen i betraktning.

I 1. Korinter, kapittel 14, drøftet Paulus spørsmål vedrørende den kristne menighets møter. Han nevnte hva som burde drøftes på slike møter, og anbefalte hvordan møtene burde ledes. (1. Korinter 14: 1—6, 26—34) Han understreket også formålet med kristne møter — «at menigheten skal få oppbyggelse». — 1. Korinter 14: 4, 5, 12, 26.

Paulus’ påbud om å «tie» står tre ganger i 1. Korinter, kapittel 14. Hver gang henvender han seg til en ny gruppe i menigheten, men grunnen er alltid den samme — at alt skal «skje sømmelig og med orden». — 1. Korinter 14: 40.

Den første gangen sa Paulus: «Hvis noen taler i en tunge, så la det være begrenset til to eller i høyden tre, og etter tur; og la noen oversette. Men hvis det ikke er noen oversetter, så la ham tie i menigheten og tale til seg selv og til Gud.» (1. Korinter 14: 27, 28) Dette betydde ikke at en slik person aldri kunne si noe på møtene, men at det var visse tilfeller da han ikke skulle si noe. Hensikten med møtene — å oppbygge hverandre — ville jo ikke bli oppnådd hvis han snakket et språk som ingen forstod.

Den andre gangen sa Paulus: «La to eller tre profeter tale, og la de andre søke å forstå meningen. Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, så la den første tie.» Dette betydde ikke at den første som profeterte, måtte la være å si noe på møtene, men at han av og til skulle forholde seg taus. Da kunne den som hadde fått en mirakuløs  åpenbaring, tale til menigheten, og hensikten med møtet — at ’alle kunne bli oppmuntret’ — ville bli oppnådd. — 1. Korinter 14: 26, 29—31.

Den tredje gangen henvendte Paulus seg bare til kristne kvinner og sa: «Kvinnene [skal] tie i menighetene, for det er ikke tillatt for dem å tale, men de skal underordne seg.» (1. Korinter 14: 34) Hvorfor gav Paulus søstrene dette påbudet? For å opprettholde ro og orden i menigheten. Han sier: «Hvis det så er noe de vil vite, skal de spørre sine egne menn hjemme, for det er vanærende for en kvinne å tale i en menighet.» — 1. Korinter 14: 35.

Kanskje noen søstre reiste tvil om noe som ble sagt i menigheten. Paulus’ råd hjalp søstre til å bekjempe en slik ånd, som ville skape uorden, og til ydmykt å anerkjenne sin stilling i Jehovas lederskapsordning, og da særlig i forholdet til sin mann. (1. Korinter 11: 3) Ved å tie ville søstrene dessuten vise at de ikke strebet etter å bli lærere i menigheten. Da Paulus skrev til Timoteus, viste han at det ville være upassende av en kvinne å tilta seg rollen som lærer i menigheten: «Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller å utøve myndighet over en mann, nei, hun skal være i stillhet.» — 1. Timoteus 2: 12.

Vil dette si at en kristen kvinne aldri kan si noe på et menighetsmøte? Nei. På Paulus’ tid hendte det at kristne kvinner ble tilskyndt av den hellige ånd til å be eller profetere i menigheten. Ved slike anledninger viste de at de anerkjente sin stilling ved å bære et hodeplagg. * (1. Korinter 11: 5) På Paulus’ tid ble dessuten kvinner så vel som menn oppfordret til å kunngjøre sitt håp offentlig, noe de også blir oppfordret til i dag. (Hebreerne 10: 23—25) I tillegg til at søstre gjør dette når de deltar i forkynnelsesarbeidet, kunngjør de sitt håp og oppmuntrer andre på menighetsmøtene ved å komme med gjennomtenkte kommentarer når det er anledning til det, og ved å framføre demonstrasjoner og elevoppdrag.

Kristne kvinner ’tier’ dermed ved at de ikke prøver å overta mannens rolle og undervise menigheten. De stiller ikke provoserende spørsmål som kunne reise tvil om myndigheten til dem som underviser i menigheten. Ved å ivareta sin oppgave i menigheten bidrar kristne søstre sterkt til å skape en fredelig atmosfære, slik at alt på menighetens møter kan «skje til oppbyggelse». — 1. Korinter 14: 26, 33.

[Fotnote]