Venner av Gud på «Vennskapsøyene»
Venner av Gud på «Vennskapsøyene»
Et seilskip brakte i 1932 såkorn av uvurderlig verdi til Tonga. Skipperen på båten gav brosjyren «Hvor er de døde?» til Charles Vete. Charles var overbevist om at han hadde funnet sannheten. En tid senere gav Jehovas vitners hovedkontor Charles tillatelse til å oversette brosjyren til sitt morsmål, tongansk. Han oversatte den, og etter at den var blitt trykt opp, mottok han 1000 brosjyrer og begynte å dele dem ut. Slik gikk det til at sannhetens sæd om Jehovas rike ble sådd i kongeriket Tonga.
PÅ ET kart over det sørlige Stillehavet kan du finne Tonga like vest for der den internasjonale datolinjen møter den sørlige vendekrets. Den største øya er Tongatapu, som ligger omkring 2000 kilometer nordøst for Auckland på New Zealand. Tonga består av 171 øyer, og 45 av dem er bebodd. James Cook, den berømte britiske oppdagelsesreisende fra 1700-tallet, kalte disse isolerte øyene for «Vennskapsøyene».
Kongeriket har en befolkning på omkring 106 000 og består av tre øygrupper — de største øyene er Tongatapu, Ha’apai og Vava’u. Det er fem menigheter av Jehovas vitner der, og tre av dem befinner seg på den øya som er tettest befolket, Tongatapu, mens det er én menighet på Ha’apai og én på Vava’u. For å kunne hjelpe folk til å bli venner av Gud har Jehovas vitner et misjonærhjem og et oversettelseskontor i nærheten av hovedstaden Nuku’alofa. — Jesaja 41: 8.
Allerede fra 1930-årene var Charles Vete viden kjent som et av Jehovas vitner, selv om han ikke ble døpt før i 1964. Andre sluttet seg til ham i forkynnelsesarbeidet, og i 1966 ble det bygd en Rikets sal med plass til 30 personer. I 1970 ble det opprettet en menighet med 20 Rikets forkynnere i Nuku’alofa.
Fra da av har man virkelig kunnet se oppfyllelsen av profeten Jesajas ord på disse øyene: Jesaja 42: 12) Rikets arbeid har fortsatt å ha framgang, og det har hjulpet mange til å bli kjent med Jehova. Ved områdestevnet i Nuku’alofa i 2003 var det et høydepunkt i antall til stede på 407, og 5 ble døpt. Ved minnehøytiden i 2004 var det 621 personer til stede, og det tyder på at det er muligheter for ytterligere vekst.
«La dem tilskrive Jehova herlighet, og la dem forkynne hans pris på øyene.» (De lever enkelt
Det er imidlertid fortsatt et merkbart behov for forkynnere av Riket utenfor hovedstaden. De 8500 personene som bor på de 16 øyene som er bebodd i Ha’apai-øygruppen, trenger for eksempel å få høre mer om sannheten fra Bibelen. Ha’apai består hovedsakelig av palmeøyer som så vidt stikker opp av havet og er omkranset av lange hvite sandstrender. Sjøvannet er bemerkelsesverdig klart, noe som gjør at det ofte er mulig å se mer enn 30 meter ned i dypet. Det er en helt spesiell opplevelse å svømme blant korallrevene og de mer enn hundre fargerike artene av tropisk fisk. Landsbyene er for det meste små. Selv om husene er enkle, er de bygd for å kunne tåle tropiske sykloner.
Brødfrukttrær og mangotrær gir skygge og mat. En stor del av dagen går med til å sanke og tilberede mat. Øyboerne er glad i svinekjøtt og også i alt det de kan høste så rikelig av fra havet. Familiene har hager der de dyrker rotfrukter og grønnsaker. Sitrusfrukttrær vokser vilt; det er rikelig med kokospalmer og bananplanter. De kunnskapene folk der har om medisinske urter, blad, bark og røtter, blir overlevert fra den ene generasjonen til den neste.
Men det er selvsagt de vennlige menneskene på Ha’apai som er det mest verdifulle der; de passer godt inn i de fredelige omgivelsene. Enkelhet er et stikkord for levemåten der. De fleste av kvinnene driver med husflid — de lager kurver, tøy av bast og matter. Mens de tonganske kvinnene arbeider, sitter de under et skyggefullt tre og snakker og synger og ler sammen, gjerne med barn og babyer som leker eller sover i nærheten. Og det er som oftest kvinnene som ved lavvann høster revene for skalldyr og andre spiselige skapninger fra havet og for tang og tare, som gir en lekker, sprø salat.
De fleste mennene bruker tiden på å arbeide i hagen, fiske, bygge båter og bøte fiskegarn. Menn, kvinner og barn reiser mellom øyene i små, overbygde fiskebåter for å besøke slektninger, få medisinsk behandling og kjøpe eller selge varer.
Ikke noe sted er for avsidesliggende for det gode budskap
Det var til disse idylliske omgivelsene to misjonærer og to pionerer kom i tiden rundt minnehøytiden i 2002. Tidligere hadde Jehovas vitner fra tid til annen hatt litt kontakt med innbyggerne på Ha’apai, og folk her hadde fått litteratur utgitt av Jehovas vitner, og noen hadde også studert Bibelen sammen med vitnene.
De fire besøkende forkynnerne hadde tre mål: å levere bibelsk litteratur, starte hjemmebibelstudier og å invitere interesserte til å overvære feiringen av Herrens aftensmåltid. Alle de tre målene ble nådd. Nittisju personer tok imot innbydelsen til å overvære høytiden til minne om Jesu død. Noen av dem reiste i åpne båter
trass i at det regnet og blåste kraftig. På grunn av det dårlige været ble mange natten over i det lokalet som ble brukt til feiringen av minnehøytiden, og drog hjem først dagen etter.Han som skulle holde talen på minnehøytiden, hadde det heller ikke så lett. «Jeg trenger vel ikke å si at det er en formidabel oppgave å skulle holde to minnehøytidstaler på et fremmed språk samme kveld,» sier den misjonæren som holdt talene. «Gjett om jeg var nervøs! Men det var virkelig til stor hjelp å be! Jeg husket ord og måter å lage setninger på som jeg ikke var klar over at jeg kunne.»
Det at forkynnerne fortsatte å bearbeide den interessen som fantes på Ha’apai-øyene, førte til at to ektepar fra området ble døpt. I det ene tilfellet ble ektemannen interessert i litteraturen til vitnene mens han fikk opplæring for å bli prest i kirken på stedet.
Selv om denne mannen og hans kone var fattige, pleide de å gi et anselig pengebidrag når navnene deres ble ropt opp ved en årlig gudstjeneste som ble holdt for å samle inn penger. Et vitne som tidligere hadde besøkt mannen, bad ham om å slå opp i Bibelen og lese hva apostelen Paulus skrev i 1. Timoteus 5: 8: «Hvis noen ikke sørger for sine egne, og særlig for dem som er medlemmer av hans husstand, da har han fornektet troen og er verre enn en som er uten tro.» Dette bibelske prinsippet rørte ved mannens hjerte. Han innså at han ved å oppfylle kirkens urimelige krav forsømte å dekke sin families grunnleggende behov. Ved den neste årlige innsamlingsgudstjenesten hadde han pengene i lommen, men han kunne ikke glemme det som stod i 1. Timoteus 5: 8. Da han ble ropt opp, opplyste han modig presten om at familiens behov var de viktigste. Dette førte til at eldstebrødrene i kirken rakket ned på ekteparet og skjelte dem ut i alles påhør.
Etter at de hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner, ble mannen og hans kone forkynnere av det gode budskap. Mannen forteller: «Sannheten fra Bibelen har forandret meg. Jeg behandler ikke lenger familien min på en ufølsom og hard måte. Jeg har sluttet å drikke for mye. Folk i landsbyen kan se hvordan sannheten har forandret livet mitt. Jeg håper at de vil komme til å bli like glad i sannheten som jeg er.»
Båten «Quest» brukt i letingen
Bare noen få måneder etter minnehøytiden i 2002 kom en annen båt seilende med en uvurderlig last til det fjerntliggende Ha’apai. Den 60 fot store båten «Quest», som kom fra New Zealand, krysset farvannet mellom Tongas øyer. Om bord i den var Gary og Hetty og datteren deres, Katie. Ni tonganske brødre og søstre og to misjonærer var i følge med dem på to turer. De lokale vitnene var dyktige til å navigere båten, noen ganger gjennom rev som ikke var avmerket på kartet. Dette var ikke noen lystseilas. De som var om bord, var med for å lære andre sannheten fra Bibelen. De seilte over et stort havområde og besøkte 14 øyer. På noen av disse øyene ble det gode budskap om Guds rike nå forkynt for første gang.
Hvordan var så reaksjonen blant folk? Forkynnerne som kom sjøveien, ble for det meste møtt med en blanding av nysgjerrighet, varme og den tradisjonelle gjestfriheten til øyboerne. Så snart øyboerne forstod hensikten med besøket, gav de uttrykk for at Matteus 5: 3.
de var veldig glade for det. For de besøkende vitnene var det tydelig at folk på øyene respekterte Guds Ord, og at de var klar over sitt åndelige behov. —De besøkende opplevde flere ganger å bli sittende under tropiske trær omgitt av folk som hadde mange bibelske spørsmål. Etter mørkets frambrudd fortsatte de bibelske drøftelsene hjemme hos folk. På en av øyene ropte folk til vitnene da de skulle dra: «Ikke dra! Hvem skal svare på spørsmålene våre når dere reiser?» Et av vitnene sa: «Det var alltid leit å reise fra så mange sauelignende mennesker som hungret etter sannheten. Sannhetens såkorn er blitt sådd hos mange.» På en av øyene som «Quest» kom til, la vitnene merke til at alle var sørgekledd. Kona til en av byens ledende menn var nettopp død. Mannen kom personlig og takket brødrene for at de hadde kommet med et trøstens budskap fra Bibelen.
På noen av øyene var det vanskelig å komme i land. Hetty forteller: «På en av øyene var det umulig å legge til med båten. Det var bare klipper der som stakk én meter eller mer rett opp av sjøen. Det var bare mulig å komme til med den lille gummibåten vår. Vi måtte begynne med å hive veskene våre til de mange villige hendene på land. Så, når bølgene hevet gummibåten opp på klippeframspringet, måtte vi hoppe før den falt ned i havdønningene igjen.»
Det var imidlertid ikke slik at alle om bord var like sjøvante. Etter at de hadde seilt i to uker, skrev skipperen om reisen tilbake til hovedøya Tongatapu: «Vi har 18 timers seiling foran oss. Vi kan ikke seile hele veien i ett strekk på grunn av dem som er sjøsyke. Vi er glade for at vi kan sette kursen hjemover, men synes også det er veldig trist å reise fra alle dem som nå har fått høre budskapet om Riket. Vi overlater dem i Jehovas hender, slik at han ved sin hellige ånd og ved sine engler kan hjelpe dem til å vokse åndelig sett.»
Løfterike øyer
Omkring seks måneder etter at «Quest» forlot øygruppen Ha’apai, ble to spesialpionerer, Stephen og Malaki, bedt om å forkynne der. Der samarbeidet de med de to ekteparene som nylig var blitt døpt, om å gi bibelsk undervisning. Forkynnerne har livlige drøftelser med folk om hva de tror på, og de er flinke til å bruke Bibelen.
Den 1. desember 2003 ble den femte tonganske menigheten opprettet på Ha’apai. Det er mange barn på møtene. De har lært seg til å følge med. De sitter stille og er ivrige etter å delta når tilhørerne kan være med og kommentere. Kretstilsynsmannen sa at «det at de kan så mye fra Min bok med fortellinger fra Bibelen, viser at foreldrene tar sitt ansvar for å innprente sannheten fra Bibelen i sine barn på alvor». Så det er helt klart at disse øyene gir stort håp om at det kan bli høstet inn enda flere venner av Jehova.
Da Charles Vete for over 70 år siden oversatte brosjyren Hvor er de døde? til sitt morsmål, tongansk, visste han lite om i hvor stor utstrekning Rikets sæd skulle komme til å slå rot i hans landsmenns hjerte. Fra en slik sped begynnelse har Jehova fortsatt å velsigne den stadig mer omfattende kunngjøringen av det gode budskap i dette hjørnet av verden. I dag kan det i sannhet sies at Tonga er blant de fjerntliggende øyene i havet som billedlig talt vender seg til Jehova. (Salme 97: 1; Jesaja 51: 5) På «Vennskapsøyene» er det nå mange venner av Jehova.
[Bilde på side 8]
Charles Vete, 1983
[Bilde på side 9]
De lager tøy av bast
[Bilde på side 10]
Båten «Quest» ble brukt til å utbre det gode budskap i Tonga
[Bilde på side 11]
En gruppe oversettere, Nuku’alofa
[Bilderettigheter på side 9]
De lager tøy av bast: © Jack Fields/CORBIS; bakgrunnen på sidene 8 og 9, og fiske: © Fred J. Eckert