Livshistorie

En livslang utdanning

FORTALT AV HAROLD GLUYAS

Det er én bestemt ting jeg opplevde som barn, som jeg husker godt den dag i dag, mer enn 70 år senere. Jeg satt på kjøkkenet hjemme og så på en etikett hvor det stod «Ceylon Tea». På etiketten var det også bilde av noen damer som plukket teblad på de frodige, grønne markene på Ceylon (nå Sri Lanka). Dette bildet, som var så forskjellig fra de knusktørre omgivelsene der vi bodde i delstaten South Australia, satte fantasien min i sving. For et vakkert og spennende land Ceylon måtte være! Lite ante jeg den gangen at jeg skulle komme til å tilbringe 45 år av livet mitt som misjonær på denne vakre øya.

JEG kom til verden i april 1922, og det var virkelig en helt annen verden enn i dag. Familien min dyrket korn. Gården lå avsides til i nærheten av småbyen Kimba, midt i Australia på den sørlige grensen til den store australske ødemarken. Det var et farefullt liv, og vi kjempet mot tørke, insekter og kvelende varme. Mor arbeidet hardt hjemme for at vi seks barna og far skulle ha det bra. Huset vårt var ikke stort mer enn et blikkskur.

Men jeg nøt friheten og spenningen i den australske ødemarken. Jeg husker hvor imponert jeg ble når jeg så store okser rydde underskogen. Jeg opplevde også ulende støvstormer som etterlot seg et tykt lag av støv og sand overalt. Utdanningen min hadde altså begynt lenge før jeg begynte på skolen, som  lå fem kilometer unna og hadde én eneste lærer.

Foreldrene mine var religiøse, men de var sjelden i kirken — først og fremst fordi det var så langt til byen. Men tidlig på 1930-tallet begynte mor å høre på bibelske foredrag av dommer Rutherford. De ble kringkastet av en radiostasjon i Adelaide. Jeg trodde dommer Rutherford var en predikant i Adelaide og var ikke spesielt interessert. Men mor ventet spent på Rutherfords radioforedrag hver uke og lyttet oppmerksomt til den sprakende stemmen på den gamle, batteridrevne radioen vår.

En varm og støvete ettermiddag stoppet en gammel pickup utenfor huset vårt, og to velkledde menn kom ut. De var Jehovas vitner. Mor hørte på det de hadde å si, og gav bidrag for mange bøker, som hun begynte å lese med én gang. Det hun leste, gjorde så dypt inntrykk på henne at hun bad far kjøre henne rundt til naboene så hun kunne fortelle dem om det.

Virkningen av positiv påvirkning

Det var ikke så lenge etter dette at de ugjestmilde forholdene ute i ødemarken fikk oss til å flytte til Adelaide, som lå 50 mil unna. Vi fikk kontakt med Jehovas vitners menighet i Adelaide og begynte å gjøre åndelige framskritt. Det at vi flyttet til Adelaide, innebar også at jeg sluttet på skolen. Jeg var da 13 år og hadde fullført sjuende klasse. Jeg var omgjengelig og lett påvirkelig, så jeg kunne ha kommet til å prioritere andre ting enn åndelige mål hvis det ikke hadde vært for at flere åndeligsinnete brødre — pionerer, eller heltidsforkynnere — tok seg av meg.

Innerst inne hadde jeg nok hele tiden hatt interesse for åndelige ting, og nå klarte disse nidkjære brødrene å vekke denne åndeligheten. Jeg hadde stor glede av å være sammen med dem, og jeg beundret deres innsatsvilje. Så da det på et områdestevne i Adelaide i 1940 gikk ut en oppfordring om å begynne i heltidstjenesten, overrasket jeg meg selv ved å melde meg. Jeg var ikke engang døpt den gangen, og jeg hadde liten erfaring med å forkynne. Men noen dager senere ble jeg innbudt til å slå meg sammen med en liten gruppe pionerer i Warrnambool, en by som ligger rundt 80 mil fra Adelaide, i delstaten Victoria.

Til tross for denne noe vaklende begynnelsen i felttjenesten ble jeg etter hvert glad i å forkynne, og denne gleden har ikke avtatt i årenes løp. Dette ble faktisk et vendepunkt for meg, og jeg begynte nå å gjøre store åndelige framskritt. Jeg forstod verdien av å bruke mye tid sammen med dem som setter åndelige interesser på førsteplassen. Jeg oppdaget hvordan en slik god innflytelse kan få fram det beste i oss uansett om vi har mye eller lite  utdanning, og hvordan det vi lærer, kan være til nytte for oss hele livet.

Styrket av forskjellige prøvelser

Jeg hadde bare vært pioner en kort tid da Jehovas vitners arbeid ble forbudt i Australia. Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre, så jeg henvendte meg til brødrene, som poengterte at det ikke var forbudt å snakke med andre om Bibelen. Så jeg begynte å gå fra dør til dør sammen med de andre pionerene med et enkelt, bibelsk budskap. Dette forberedte meg på prøvelser som snart skulle komme.

Fire måneder senere fylte jeg 18 år og ble innkalt til militærtjeneste. Dermed fikk jeg muligheten til å forsvare min tro foran et panel bestående av flere militære offiserer og en forhørsdommer. På denne tiden satt rundt 20 brødre i fengsel i Adelaide på grunn av sitt nøytrale standpunkt, og jeg ble fengslet sammen med dem. Vi ble satt til straffarbeid, og vi jobbet i steinbrudd og med veiarbeid. På denne måten utviklet jeg egenskaper som utholdenhet og besluttsomhet. Mange fengselsbetjenter fikk etter hvert respekt for oss på grunn av vår integritet og vår gode oppførsel.

Da jeg ble løslatt flere måneder senere, begynte jeg straks i pionertjenesten igjen. Men det var få andre pionerer å samarbeide med, så jeg ble anmodet om å forkynne på egen hånd i et avsidesliggende jordbruksområde i South Australia. Jeg reiste med båt til Yorke-halvøya og hadde bare med meg sykkelen min og det jeg trengte i forkynnelsen. Da jeg kom fram, viste en interessert familie meg til et lite pensjonat hvor det var en snill dame som behandlet meg som sin egen sønn. Om dagen syklet jeg langs de støvete veiene og forkynte i de små byene som lå spredt rundt omkring på halvøya. For å nå ut til de områdene som lå lengst vekk, hendte det at jeg overnattet på små hoteller eller pensjonater. Slik syklet jeg hundrevis av kilometer og hadde mange fine opplevelser. Det var aldri noe problem å være alene i tjenesten, og siden jeg følte at Jehova støttet meg, fikk jeg et nært forhold til ham.

Hvordan jeg taklet følelsen av utilstrekkelighet

I 1946 mottok jeg et brev med en anmodning om å begynne i reisetjenesten som tjener for brødrene (nå kalt kretstilsynsmann). Det innebar at jeg skulle besøke flere menigheter i en bestemt krets. Jeg må innrømme at det ansvaret som denne utnevnelsen innebar, var en stor utfordring. En dag hørte jeg tilfeldigvis at en bror sa: «Harold er ingen stor taler, men han er flink på feltet.» Denne kommentaren var til stor oppmuntring. Jeg var klar over mine begrensninger som foredragsholder og organisator, men jeg mente at det å forkynne var det viktigste en kristen kunne foreta seg.

I 1947 var det stor forventning knyttet til bror Nathan Knorrs og bror Milton Henschels besøk. Disse brødrene tjente på Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn. Brødrene i Australia hadde ikke hatt besøk fra hovedkontoret siden bror Rutherford var på besøk i 1938. I forbindelse med besøket ble det holdt et stort områdestevne i Sydney. Som mange andre unge pionerer var jeg  interessert i å høre om den misjonæropplæringen som ble tilbudt ved Vakttårnets bibelskole Gilead, som nylig var åpnet i South Lansing i New York. Mange av oss lurte på om det var nødvendig å ha en omfattende utdanning for å kunne søke. Men bror Knorr forsikret oss om at hvis vi bare kunne lese en artikkel i Vakttårnet og huske hovedpunktene, ville vi sannsynligvis klare oss godt.

Jeg følte at jeg var uegnet for Gilead på grunn av min mangel på skolegang. Men til min overraskelse ble jeg noen måneder senere oppfordret til å søke. Jeg ble tatt opp i den 16. klassen i 1950. Dette var en kjempefin erfaring som gav meg større selvtillit. Jeg forstod at akademiske prestasjoner ikke var det viktigste for å lykkes. Det viktigste var å være arbeidsom og villig til å utføre de oppgaver man fikk. Lærerne oppmuntret oss til å gjøre vårt beste. Jeg fulgte de rådene de gav, og gjorde gradvis framskritt, og jeg klarte å holde tritt med kurset.

Fra et regnfattig kontinent til en perle av en øy

Etter å ha blitt uteksaminert ble jeg sendt til Ceylon (nå Sri Lanka) sammen med to andre australske brødre. Vi kom til hovedstaden, Colombo, i september 1951. Det var varmt og fuktig, og vi ble overveldet av en rekke nye sanseinntrykk. Da vi kom i land, ble vi ønsket velkommen av en misjonær som allerede var i landet. Han gav meg en løpeseddel som annonserte et offentlig foredrag som skulle holdes på torget påfølgende søndag. Til min overraskelse stod navnet mitt på løpeseddelen — det var jeg som skulle holde foredraget! Du kan forestille deg hvor nervøs jeg ble. Men etter flere års pionertjeneste i Australia hadde jeg lært å ta alle de oppdragene jeg fikk. Så med Jehovas hjelp klarte jeg å holde foredraget. Sammen med de fire enslige brødrene som allerede bodde på misjonærhjemmet i Colombo den gangen, gikk vi i gang med å lære singalesisk, et svært vanskelig språk, og å forkynne. Vi arbeidet mye alene, og vi var glad for at innbyggerne både var hyggelige, omtenksomme og gjestfrie. Det gikk ikke lang tid før det begynte å komme flere på møtene.

Etter hvert som tiden gikk, begynte jeg å tenke mye på en søt pionersøster som het Sybil, og som jeg hadde møtt på overfarten til USA da jeg skulle til Gilead. Hun var da på vei til det internasjonale stevnet i New York. Senere gikk hun i den 21. klassen på Gilead og ble sendt til Hongkong i 1953. Jeg begynte å skrive med henne, og vi fortsatte å brevveksle fram til 1955. Da kom Sybil til Ceylon, og vi giftet oss.

Det første stedet vi ble sendt til etter at vi hadde giftet oss, var Jaffna, en by helt nord på Sri Lanka. På midten av 1950-tallet oppstod det politiske stridigheter mellom singalesere og tamiler, noe som førte til væpnede konflikter i årene som fulgte. Det var derfor en stor opplevelse å se singalesere og tamiler blant Jehovas vitner gi hverandre husly og beskytte hverandre i flere måneder av gangen i disse vanskelige årene. Disse prøvelsene lutret og styrket brødrenes tro.

 Forkynnelse og undervisning på Sri Lanka

Det krevde tålmodighet og utholdenhet å tilpasse seg til de hinduiske og de muslimske folkegruppene. Men vi lærte å sette pris på begge disse kulturene og de egenskapene disse menneskene hadde. Siden utlendinger ikke var noe vanlig syn på bussene, var det ofte mange som kikket nysgjerrig på oss. Sybil tenkte det var best å svare ved å smile blidt tilbake. Dermed ble undringen i ansiktene deres forvandlet til hjertelige smil.

En gang ble vi stoppet ved en veisperring. Etter at vakten der hadde spurt oss hvor vi kom fra, og hvor vi skulle, begynte han å stille mer personlige spørsmål.

«Hvem er denne kvinnen?»

«Min kone,» svarte jeg

«Hvor lenge har dere vært gift?»

«I åtte år.»

«Har dere barn?»

«Nei.»

«Du store tid! Har dere vært hos legen?»

Denne nysgjerrigheten blant innbyggerne overrasket oss til å begynne med, men etter hvert forstod vi at de bare viste ekte personlig interesse for andre. Dette var faktisk en av deres mest tiltalende egenskaper. Om man stod på et offentlig sted et øyeblikk eller to, ville noen ganske sikkert komme og spørre om han kunne hjelpe på en eller annen måte.

Endringer og tilbakeblikk

I årenes løp har vi fått forskjellige oppdrag i tillegg til misjonærtjenesten på Sri Lanka. Jeg fikk i oppdrag å tjene som krets- og områdetilsynsmann og i utvalget på avdelingskontoret. I 1996 var jeg i midten av 70-årene. Jeg kunne se tilbake på 45 lykkelige år som misjonær på Sri Lanka. På det første møtet jeg overvar i Colombo, var det omtrent 20 til stede. I 1996 var det mer enn 3500! Sybil og jeg så på mange av disse som våre åndelige barn og barnebarn. Men det var fortsatt mye å gjøre i landet — og dette arbeidet måtte nødvendigvis utføres av noen som var yngre og sterkere enn oss. Med dette i tankene takket vi ja til et tilbud fra det styrende råd om å dra tilbake til Australia. Dette har gjort det mulig for unge, godt kvalifiserte ektepar å komme til Sri Lanka og overta vår plass.

Jeg er nå 82 år gammel, og Sybil og jeg er glad for at vi fortsatt har så god helse at vi kan tjene som spesialpionerer i mine hjemtrakter i Adelaide. Tjenesten holder oss mentalt oppegående og tilpasningsdyktige. Den har også hjulpet oss til å finne oss til rette med livet i Australia igjen, som er svært annerledes enn det livet vi levde på Sri Lanka i så mange år.

Jehova har fortsatt å sørge for at vi får alle våre materielle behov dekket, og vi får mye kjærlig oppmuntring og støtte fra brødrene og søstrene i menigheten. Jeg fikk nylig et nytt oppdrag. Jeg er blitt utnevnt til sekretær i menigheten. Jeg opplever at når jeg går inn for å tjene Jehova trofast, får jeg stadig mer opplæring. Når jeg ser tilbake på de årene som har gått, kan jeg ikke la være å undres over at en unggutt fra enkle kår kunne få en slik enestående utdanning — en utdanning som har vart hele livet.

[Bilde på side 26]

På bryllupsdagen vår i 1955

[Bilde på side 27]

Ute i felttjenesten med Rajan Kadirgamar, en bror på Ceylon, i 1957

[Bilde på side 28]

Sybil og jeg i dag