Se etter det gode hos alle
Se etter det gode hos alle
«Å, kom det i hu, min Gud, til beste for meg.» — NEHEMJA 13: 31.
1. Hvordan viser Jehova godhet mot alle?
NÅR det har vært gråvær i mange dager, er en solskinnsdag en hyggelig forandring. Folk føler seg lettere til sinns og virker ofte blidere. Og etter en lang periode med stekende sol er en regnbyge — selv et skybrudd — en forfriskende avveksling. Været er uløselig knyttet til forhold i jordens atmosfære, og alt dette er storslåtte gaver fra vår kjærlige Skaper, Jehova Gud. Jesus henledet oppmerksomheten på Guds gavmildhet og godhet da han sa: «Fortsett å elske deres fiender og å be for dem som forfølger dere; så dere kan vise at dere er sønner av deres Far, som er i himlene, for han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.» (Matteus 5: 43—45) Ja, Jehova viser godhet mot alle. Hans tjenere bør bestrebe seg på å etterligne ham ved å se etter det gode hos andre.
2. a) På hvilket grunnlag viser Jehova godhet? b) Hva legger Jehova merke til med hensyn til hvordan vi reagerer på hans godhet?
2 På hvilket grunnlag viser Jehova godhet? Helt fra Adam syndet, har Jehova ikke unnlatt å se etter det gode hos menneskene. (Salme 130: 3, 4) Hans hensikt går fortsatt ut på at de som er lydige mot ham, skal få leve i et paradis. (Efeserne 1: 9, 10) Hans ufortjente godhet har gitt oss mulighet til å bli utfridd av synd og ufullkommenhet ved hjelp av den lovte Ætt. (1. Mosebok 3: 15; Romerne 5: 12, 15) Troen på gjenløsningen vil med tiden gjøre det mulig å oppnå fullkommenhet. Jehova iakttar nå hver enkelt av oss for blant annet å se hvordan vi reagerer på hans gavmildhet. (1. Johannes 3: 16) Han legger merke til alt det vi gjør for å vise at vi verdsetter hans godhet. «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet dere har vist mot hans navn,» skrev apostelen Paulus. — Hebreerne 6: 10.
3. Hvilket spørsmål skal vi nå drøfte?
3 Hvordan kan så vi etterligne Jehova når det gjelder å se etter det gode hos andre? Vi skal nå drøfte hvordan vi kan gjøre dette på fire områder: (1) i den kristne tjeneste, (2) i familien, (3) i menigheten og (4) i vårt forhold til alle.
I den kristne tjeneste
4. Hvordan kan det å ta del i den kristne tjeneste sies å være et uttrykk for at en ser etter det gode hos andre?
4 «Åkeren er verden,» forklarte Jesus som svar på disiplenes spørsmål om hva lignelsen om hveten og ugresset betydde. Som Kristi disipler i vår tid erkjenner vi denne sannheten og tar del i forkynnelsen. (Matteus 13: 36—38; 28: 19, 20) Dette innebærer at vi kunngjør vår tro offentlig for folk i verden rundt oss. Det at Jehovas vitner i vår tid er kjent for å forkynne fra dør til dør og på gatene, er et vitnesbyrd om at vi iherdig søker å finne alle som fortjener å få høre budskapet om Riket. Jesus sa jo til disiplene: «I enhver by eller landsby dere kommer inn i, skal dere finne ut hvem som fortjener det.» — Matteus 10: 11; Apostlenes gjerninger 17: 17; 20: 20.
5, 6. Hvorfor fortsetter vi å oppsøke folk i deres hjem?
5 Når vi besøker folk uanmeldt, merker vi deres reaksjon på budskapet vårt. Noen ganger opplever vi at én i husstanden gjerne vil høre på oss, mens en annen, som befinner seg inne i huset, roper: «Vi er ikke interessert», og så blir det slutt på samtalen. Vi synes det er leit når én persons motstand eller mangel på interesse innvirker på den måten en annen person reagerer på. Men hva kan vi gjøre for å fortsette å se etter det gode hos alle?
6 Neste gang vi forkynner i dette området og kommer til den samme døren, får vi kanskje mulighet til å snakke direkte med den som gjorde at det ble slutt på samtalen sist vi var der. Når vi har i tankene hva som hendte sist, kan det hjelpe oss til å forberede oss. Motstanderen har kanskje handlet ut fra gode motiver og trodd at han burde hindre den som reagerte positivt, i å lytte til budskapet om Riket. Han er kanskje blitt feilinformert om hensikten med vårt arbeid. Men dette hindrer oss ikke i å gjøre et nytt forsøk på å forkynne budskapet ved den døren og taktfullt forsøke å oppklare misforståelser. Vi er interessert i å hjelpe alle til å «komme til nøyaktig kunnskap» om Jehova Gud. Det kan være at Jehova så «drar» den vi forkynner for, til seg. — Johannes 6: 44; 1. Timoteus 2: 4.
7. Hva kan hjelpe oss til å ha en positiv innstilling til dem vi forkynner for?
7 I sin veiledning til disiplene kom Jesus også inn på motstand fra familiemedlemmer. Ja, han sa: «Jeg er kommet for å skape splittelse — en mann mot sin far og en datter mot sin mor og en ung hustru mot sin svigermor.» Og han la til: «En manns fiender vil være personer i hans egen husstand.» (Matteus 10: 35, 36) Ikke desto mindre kan omstendighetene forandre seg, og det samme kan folks holdninger. Plutselig sykdom, et dødsfall i familien, katastrofer, følelsesmessige kriser og utallige andre faktorer har innvirkning på hvordan folk reagerer på vår forkynnelse. Hvis vi har et pessimistisk syn på dem vi forkynner for, og tror at de aldri kommer til å være lydhøre, ser vi da virkelig etter det gode hos dem? Hvorfor ikke heller ha en positiv innstilling til å besøke dem igjen? Vi oppdager kanskje at de denne gangen reagerer annerledes. Noen ganger er det ikke bare det vi sier, men måten vi sier det på, som gjør at folk reagerer annerledes. Inderlig bønn til Jehova før vi går ut i tjenesten, vil uten tvil hjelpe oss til å være positive og til å presentere budskapet om Riket på en tiltalende måte for alle. — Kolosserne 4: 6; 1. Tessaloniker 5: 17.
8. Hva kan resultatet bli når de kristne ser etter det gode hos sine ikke-troende familiemedlemmer?
8 I noen menigheter er det mange medlemmer av samme familie som tjener Jehova. I en del tilfeller er det utholdenheten hos en slektning som gjennom mange år har bevart et godt forhold til ektefellen og andre familiemedlemmer, som har gjort dypt inntrykk på noen yngre i familien og bidratt til at de har endret hjertetilstand. Mange kristne hustruer har ved å gi akt på apostelen Peters veiledning «vunnet» sin mann «uten et ord». — 1. Peter 3: 1, 2.
I familien
9, 10. Hvordan viste både Jakob og Josef at de så etter det gode hos de andre i familien?
9 Det er nære bånd mellom familiemedlemmer, og også i familien bør vi se etter det gode hos andre. Tenk over hva vi kan lære av den måten Jakob behandlet sønnene sine på. Første Mosebok, kapittel 37, versene 3 og 4, viser at Jakob var spesielt glad i Josef. Josefs brødre ble sjalu, ja i den grad at de planla å myrde sin bror. Men legg merke til de holdningene som Jakob og Josef viste senere i livet. Begge så etter det gode hos de andre i familien.
10 Da Josef var matvareforvalter i det hungerrammede Egypt, tok han godt imot brødrene sine. Han avslørte riktignok ikke med én gang hvem han var, men sørget for at begivenhetene utviklet seg slik at de fikk rikelig av det de trengte, og at de fikk matvarer med seg hjem til sin aldrende far. Ja, til tross for at Josef hadde vært offer for deres hat, handlet han til beste for dem. (1. Mosebok 41: 53 til 42: 8; 45: 23) Og da Jakob lå på dødsleiet, uttalte han profetiske velsignelser over alle sønnene. Selv om noen av dem hadde begått alvorlige handlinger som førte til at de mistet visse privilegier, ble ingen utelukket fra å få en arv i landet. (1. Mosebok 49: 3—28) Jakob viste virkelig varig kjærlighet!
11, 12. a) Hvilket profetisk eksempel understreker betydningen av å se etter det gode hos de andre i familien? b) Hva lærer vi av farens eksempel i Jesu illustrasjon om den bortkomne sønnen?
11 Den langmodighet Jehova viste den troløse nasjonen Israel, understreker at han ser etter det gode hos sitt folk. Jehova illustrerte sin varige kjærlighet ved hjelp av det som skjedde i profeten Hoseas familie. Hoseas kone, Gomer, begikk ekteskapsbrudd gjentatte ganger. Til tross for dette sa Jehova til Hosea: «Gå igjen bort og elsk en kvinne som er elsket av en venn og begår ekteskapsbrudd, som i tilfellet med Jehovas kjærlighet til Israels sønner mens de vender seg til andre guder og elsker rosinkaker.» (Hosea 3: 1) Hvorfor sa Jehova dette? Han visste at enkeltpersoner i den nasjon som hadde veket av fra hans veier, ville reagere positivt på hans tålmodighet. Hosea forkynte: «Deretter skal Israels sønner vende tilbake, og de skal visselig søke Jehova sin Gud og David, sin konge; og de skal sannelig komme skjelvende til Jehova og til hans godhet i dagenes siste del.» (Hosea 3: 5) Dette er virkelig et fint eksempel som vi kan tenke over når vi står overfor vanskeligheter i familien. Ved å fortsette å se etter det gode hos andre familiemedlemmer og være tålmodige, vil vi i det minste foregå med et godt eksempel.
12 Jesu lignelse om den bortkomne sønnen lærer oss mer om hvordan vi kan se etter det gode hos andre i vår egen familie. Denne sønnen, som var den yngste, vendte hjem etter at han hadde sluttet å leve et utsvevende liv. Faren viste ham barmhjertighet. Hvordan reagerte faren på klager fra den eldste sønnen, som aldri hadde forlatt familien? Faren sa til ham: «Barn, du har alltid vært hos meg, og alt mitt er ditt.» Faren kom ikke med noen brysk avvisning, men bekreftet ganske enkelt sin kjærlighet til ham. Så la han til: «Vi måtte simpelthen glede og fryde oss, for denne din bror var død og er blitt levende, og han var kommet bort og er blitt funnet.» I tråd med dette kan vi fortsette å se etter det gode hos andre. — Lukas 15: 11—32.
I menigheten
13, 14. Hva er én måte vi kan følge kjærlighetens kongelige lov på i den kristne menighet?
13 Som kristne bestreber vi oss på å følge kjærlighetens kongelige lov. (Jakob 2: 1—9) Vi tar kanskje godt imot dem i menigheten vår som er i en annen økonomisk situasjon enn oss selv. Men har vi likevel «klasseskille» blant oss — basert på forskjeller i etnisk, kulturell eller religiøs bakgrunn? Hvis dette er tilfellet, hva kan vi da gjøre for å sette Jakobs veiledning ut i livet?
14 Ved å hilse på alle som kommer på våre kristne møter, viser vi at vi har en imøtekommende holdning og er glad for å se dem. Når vi tar initiativet til å snakke med nye som kommer i Rikets sal, kan det gjøre sitt til at den nervøsitet og usikkerhet de kanskje føler til å begynne med, forsvinner. Ja, etter å ha vært på et av møtene våre for første gang, har noen sagt slike ting som: «Alle var så vennlige. De tok imot meg som om de allerede kjente meg. Jeg følte meg hjemme der.»
15. Hvordan kan barn og unge i menigheten bli hjulpet til å vise interesse for andre, deriblant de eldre?
15 I noen menigheter er det slik at når møtet er slutt, samler noen ungdommer seg i en klynge enten inne i Rikets sal eller utenfor og trekker seg dermed unna samværet med dem som er eldre enn dem selv. Hvilke positive ting kan gjøres for å motvirke denne tendensen? Et første skritt består naturligvis i at foreldrene bør lære opp barna hjemme og hjelpe dem til å gjøre visse forberedelser med tanke på møtene. (Ordspråkene 22: 6) Barna kan få i oppdrag å ha forskjellige publikasjoner liggende klar, slik at alle har det de trenger å ha med seg på møtene. Det er også foreldrene som best kan oppmuntre barna sine til å snakke litt med eldre og funksjonshemmede i Rikets sal. Det kan føles godt for barna å ha noe meningsfylt å si til dem.
16, 17. Hvordan kan voksne se etter det gode hos barna og de unge i menigheten?
16 Voksne brødre og søstre bør vise interesse for barna og de unge i menigheten. (Filipperne 2: 4) De kan ta initiativet til å snakke med dem og oppmuntre dem. Vanligvis er det blitt drøftet noen spesielle punkter på møtet. Man kan spørre barn og ungdommer om de har satt pris på møtet, og om det var noen punkter de likte særlig godt, og som de kunne bruke. Barn og unge er en integrerende del av menigheten og bør bli rost for at de følger med på møtene, for de kommentarene de bidrar med, og for eventuell annen medvirkning i programmet. De unges væremåte overfor dem i menigheten som er eldre enn dem, og den måten de tar hånd om enkle oppgaver i hjemmet på, kan gi en pekepinn om hvorvidt de senere i livet kan ta hånd om større oppgaver på en god måte. — Lukas 16: 10.
17 Ved å være villig til å påta seg ansvar gjør noen ungdommer framskritt og utvikler åndelige egenskaper som gjør dem kvalifisert for større oppgaver. Når de har oppgaver i menigheten å ta hånd om, er det kanskje også mindre sannsynlig at de blir med på tåpelige ting. (2. Timoteus 2: 22) Gjennom slike oppgaver kan brødre som kanskje vil egne seg som menighetstjenere, bli «prøvd med hensyn til dugelighet». (1. Timoteus 3: 10) Hvis de ivrig deltar i møtene og tjenesten og har en vennlig og hjelpsom holdning overfor alle i menigheten, er dette noe de eldste vil ha i tankene når de vurderer hvilke oppgaver de kan bli tildelt framover.
I vårt forhold til alle
18. Hvilke fallgruver må de eldste unngå når de skal treffe avgjørelser i menighetssaker, og hvorfor?
18 «Å vise partiskhet i dommen er ikke godt,» sies det i Ordspråkene 24: 23. De eldste må legge for dagen «visdommen ovenfra» og må derfor være upartiske når de skal treffe avgjørelser i menighetssaker. Jakob sa: «Visdommen ovenfra er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, rede til å adlyde, full av barmhjertighet og gode frukter, ikke partisk, ikke hyklersk.» (Jakob 3: 17) Samtidig med at de eldste ser etter det gode hos andre, må de altså passe på at deres dømmekraft ikke blir svekket av personlige bånd eller følelser. Salmisten Asaf skrev: «Gud stiller seg i Den Guddommeliges forsamling; midt iblant gudene [eller «de gudlignende», en hentydning til menneskelige dommere] dømmer han: ’Hvor lenge skal dere fortsette å dømme med urett og vise partiskhet overfor de onde?’» (Salme 82: 1, 2) Kristne eldste skyr derfor enhver tendens til favorisering når det oppstår saker hvor en nær venn eller et familiemedlem er involvert. Ved å gjøre dette bevarer de enheten i menigheten og lar Jehovas ånd få virke fritt. — 1. Tessaloniker 5: 23.
19. Hvordan kan vi se etter det gode hos andre?
19 Når vi ser etter det gode hos våre brødre og søstre, gjenspeiler vi den holdning som Paulus hadde da han skrev til menigheten i Tessalonika. Han sa: «Vi har den tillit i Herren hva dere angår, at dere gjør og vil fortsette å gjøre de ting som vi gir pålegg om.» (2. Tessaloniker 3: 4) Vi vil være mer tilbøyelige til å bære over med andres feil når vi ser etter det gode hos dem. Vi vil være på utkikk etter ting som vi kan rose våre brødre for, og vil bestrebe oss på ikke å utvikle en kritisk innstilling. Paulus skrev: «Det som . . . ventes av forvaltere, er at en slik mann skal bli funnet trofast.» (1. Korinter 4: 2) Den trofasthet som alle våre kristne brødre og søstre — ikke bare de som har en forvaltergjerning i menigheten — legger for dagen, gjør at vi blir glad i dem. Dermed blir vi nærere knyttet til dem, og dette styrker de kristne vennskapsbåndene. Vi får det samme syn på dem som Paulus hadde på brødrene på hans tid. De er våre «medarbeidere for Guds rike» og «en styrkende hjelp» for oss. (Kolosserne 4: 11) Når vi ser etter det gode hos dem, etterligner vi Jehova.
20. Hvilke velsignelser vil de som ser etter det gode hos alle, få del i?
20 I likhet med Nehemja setter vi vår lit til at Jehova husker det gode vi har gjort. Nehemja sa i en bønn: «Å, kom det i hu, min Gud, til beste for meg.» (Nehemja 13: 31) Så glad vi kan være for at Jehova ser etter det gode hos oss mennesker! (1. Kongebok 14: 13) Måtte også vi se etter det gode hos andre! Hvis vi gjør det, har vi mulighet til å oppnå «løskjøpelse i rikt mål», ja evig liv i den nye verden, som nå er meget nær. — Salme 130: 3—8.
Hva svarer du?
• På hvilket grunnlag viser Jehova godhet mot alle?
• Hvordan kan vi se etter det gode hos andre
• i den kristne tjeneste?
• i familien?
• i menigheten?
• i vårt forhold til alle?
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 18]
Til tross for at Josefs brødre tidligere hadde hatet ham, så Josef etter det gode hos dem
[Bilde på side 19]
Motstand hindrer oss ikke i å forsøke å hjelpe alle
[Bilde på side 20]
Til tross for det noen av Jakobs sønner hadde gjort tidligere, velsignet Jakob dem alle
[Bilde på side 21]
Hils på alle på kristne møter