Alexander VI — en pave som Roma ikke glemmer

«FRA et katolsk synspunkt er det ikke mulig å fordømme Alexander VI strengt nok.» (Geschichte der Päpste seit dem Ausgang des Mittelalters) «Hans privatliv er helt og holdent forkastelig . . . Vi må innrømme at dette pontifikatet ikke er med på å ære kirken. Selv om Borgia-familiens samtidige var vant til lignende opptrinn, iakttok de dens forbrytelser med den største avsky, og ettervirkningene av denne avskyen gjør seg fortsatt, mer enn 400 år senere, gjeldende i noen grad.» — L’Église et la Renaissance (1449—1517).

Hvorfor kommer ansette historiske verk om den katolske kirke med slik alvorlig kritikk av en pave og hans familie? Hva gjorde de som fortjente en slik kritikk? På en utstilling som ble arrangert i Roma (fra oktober 2002 til februar 2003), og som het «Borgia-familien — maktens kunst», fikk man mulighet til å tenke over hvilke særrettigheter pavedømmet gjorde krav på, og hvordan de spesielt ble utnyttet av Rodrigo Borgia, Alexander VI (pave 1492—1503).

Mot maktens tinde

Rodrigo Borgia ble født inn i en framstående familie i 1431 i Xátiva, som lå i kongeriket Aragón, nå i Spania. Onkelen hans, Alfonso de Borgia, som var biskop av Valencia, styrte nevøens utdannelse og sørget for at Rodrigo allerede mens han ennå var i tenårene, fikk geistlige embeter som gav gode inntekter. Da Rodrigo var 18 år, flyttet han til Italia, hvor han begynte å studere jus. Alfonso, som nå var blitt kardinal, var hans beskytter. Da Alfonso ble pave Calixtus III, utnevnte han Rodrigo og en annen nevø til kardinaler. Pere Lluís Borgia ble guvernør i forskjellige byer. Snart ble Rodrigo utnevnt til pavelig visekansler, et embete som han hadde under forskjellige paver, og som gjorde det mulig for ham å skaffe seg mange inntektsgivende embeter, samle seg enorme rikdommer, utøve en veldig makt og leve et luksuriøst liv som fyrste.

Rodrigo var intelligent og veltalende. Han støttet kunsten økonomisk og var i stand til å nå sine mål. Han hadde forhold til mange kvinner; han hadde fire barn med én elskerinne og også flere barn med andre. Trass i at han fikk en skarp advarsel av pave Pius II for sin tilbøyelighet til «de mest tøylesløse» forlystelser  og «løsslupne gleder», gjorde han ikke noe med sin oppførsel.

Etter at pave Innocens VIII døde i 1492, kom kirkens kardinaler sammen for å velge en etterfølger. Det er ingen tvil om at Rodrigo Borgia, ved hjelp av enestående tilbud og åpenlys kynisme, kjøpte tilstrekkelige stemmer hos de andre kardinalene, slik at han kom ut fra konklavet som pave Alexander VI. Hvordan betalte han for kardinalenes stemmer? Med geistlige embeter, palasser, borger, byer, klostre og bispedømmer som gav enorme inntekter. Du forstår kanskje hvorfor en kirkehistoriker omtalte Alexander VIs regjeringstid som «en tid med skjensel og skandaler i den katolske kirke».

Ikke noe bedre enn verdslige fyrster

I kraft av sin åndelige makt som kirkens overhode hjalp Alexander VI til med å stanse stridighetene mellom Spania og Portugal i forbindelse med de nyoppdagede områdene i Amerika. Hans verdslige makt gjorde ham til overhode for Kirkestaten med tilhørende områder i Midt-Italia, og han styrte sitt rike på stort sett samme måte som en hvilken som helst annen renessansefyrste. Alexander VIs styre var, slik det også kunne sies om styret til pavene før og etter ham, kjennetegnet av korrupsjon, nepotisme og mistenkelige dødsfall.

I disse urolige tidene kjempet rivaliserende makter om landområder i Italia, og paven var på ingen måte en passiv tilskuer. Hans politiske manøvrer og de alliansene han inngikk og senere ugyldiggjorde, var ment å gi ham så mye makt som mulig, å fremme hans barns karriere og å heve Borgia-familien over alle andre. Sønnen Giovanni, som ble gift med en slektning av kongen av Castilla, ble hertug av Gandía i Spania. Joffre, en annen sønn, ble gift med et barnebarn av kongen av Napoli.

Da paven trengte en alliert for å styrke sitt forhold til Frankrike, brøt han den forlovelsen som hans 13 år gamle datter, Lucrezia, hadde inngått med en adelsmann fra Aragón, og gav henne i stedet til en slektning av hertugen av Milano. Da det ekteskapet ikke lenger var politisk fordelaktig, fant man et påskudd for å annullere giftermålet, og Lucrezia ble giftet bort til Alfons av Aragón, et medlem av et rivaliserende fyrstehus. Samtidig inngikk Lucrezias ærgjerrige og hensynsløse bror Cesare en allianse med Ludvig XII av Frankrike, noe som gjorde hans søsters siste giftermål til et feilgrep. Hva var løsningen? Én kilde sier at Alfons, hennes uheldige ektemann, «ble skadet på trappen til Peterskirken av fire menn som prøvde å drepe ham. Da han var i ferd med å komme seg, ble han kvalt av en av Cesares tjenere». Paven, som ønsket seg nye strategiske forbindelser, arrangerte et tredje giftermål for den nå 21 år gamle Lucrezia, denne gang med sønnen av den mektige hertugen av Ferrara.

Cesares karriere er blitt beskrevet som «en beretning om skruppelløshet, rødfarget av blod». Selv om faren utnevnte Cesare til kardinal som 17-åring, var han bedre skikket for krig enn for kirkelige saker, for det var få som var så slu, ærgjerrig og korrupt som han. Etter at han hadde frasagt seg sitt kirkelige embete, giftet han seg med en fransk prinsesse og fikk dermed hertugdømmet Valentinois.  Med støtte fra franske tropper satte han i gang et felttog fylt av beleiringer og drap for å få herredømmet over Nord-Italia.

For å sikre at Cesare fikk den militære støtten fra Frankrike som han trengte for å nå sine mål, var det beleilig at paven innvilget Ludvig XII av Frankrike en skandaløs skilsmisse som gjorde at kongen kunne gifte seg med Anne av Bretagne og føye hennes hertugdømme til sitt kongerike. Et oppslagsverk sier at paven i realiteten «ofret kirkens anseelse og strenge normer for at medlemmer av hans familie skulle oppnå verdslige fordeler».

Pavens utsvevelser blir kritisert

Borgia-familiens utsvevelser ble kritisert og skaffet den fiender. Paven ignorerte stort sett dem som kritiserte ham, men en som ikke kunne ignoreres, var Girolamo Savonarola. Han var dominikanermunk, en ildfull forkynner og politisk leder i Firenze. Han fordømte pavedømmet og paven selv og hans politikk. Han krevde at paven måtte avsettes, og etterlyste en kirkelig reformasjon. Savonarola tordnet: «Kirkeledere, . . . om natten går dere til elskerinnene og om morgenen til nattverd.» Senere sa han: «[Disse lederne] har en prostituerts ansikt; deres omdømme er til skade for kirken. Disse, sier jeg dere, har ikke den kristne tro.»

I et forsøk på å kjøpe Savonarolas taushet tilbød paven ham et embete som kardinal, noe han avslo. Enten det nå var Savonarolas pavefiendtlige politikk eller hans forkynnelse som ble hans ulykke, ble han i hvert fall til slutt lyst i bann, arrestert og torturert til å komme med en tilståelse og så hengt og brent på bålet.

Viktige spørsmål

Disse historiske hendelsene reiser viktige spørsmål. Hvordan kan man forklare et slikt intrigemakeri og en slik oppførsel av en pave? Hvordan forklarer historikerne dette? De resonnerer på forskjellige måter.

Mange mener at Alexander VI må vurderes i lys av den tiden han levde i. Hans politiske og hans kirkelige aktiviteter var tilsynelatende styrt av et ønske om å sikre fred, opprettholde balansen mellom rivaliserende stater, styrke vennskapsbånd med allierte som ville forsvare pavedømmet, og holde kristenhetens fyrster forent mot den trussel som Tyrkia utgjorde.

Men hva med livsførselen hans? «I hver eneste epoke i kirkens historie har vi sett dårlige kristne og uverdige prester,» sier en forsker. «Så for at ingen skulle bli opprørt på grunn av dette, forutsa Kristus det selv; han sammenlignet til og med kirken med en åker hvor det vokser hvete og ugress, og med et nett hvor det er god fisk og dårlig fisk; han til og med tolererte en Judas blant sine apostler.» *

Den samme forskeren fortsetter: «Akkurat som en ødelagt innfatning ikke reduserer verdien av en edelsten, kan egentlig ikke en prests synder skade . . . den lære han framholder. . . . Gull er og blir gull, enten det kommer fra rene eller urene hender.» En katolsk historiker sier at den normen som oppriktige katolikker  burde ha fulgt under Alexander VI, er det rådet som Jesus gav til sine disipler i forbindelse med de skriftlærde og fariseerne: ’Gjør som de sier, men ikke som de gjør.’ (Matteus 23: 2, 3) Men blir du egentlig overbevist av en slik argumentasjon?

Er dette sann kristendom?

Jesus gav oss et enkelt prinsipp som skulle hjelpe oss til å se hvem som virkelig var kristne: «På deres frukter skal dere kjenne dem. En plukker vel ikke druer av torner eller fikener av tistler? På lignende måte frambringer hvert godt tre god frukt, mens hvert råttent tre frambringer verdiløs frukt; et godt tre kan ikke bære verdiløs frukt, heller ikke kan et råttent tre frambringe god frukt. Dere skal altså kjenne disse menneskene på deres frukter.» — Matteus 7: 16—18, 20.

Har religiøse ledere generelt sett levd opp til disse kravene opp gjennom århundrene? Lever de i dag opp til det mønster som Jesus fastla for sann kristendom, og som hans sanne etterfølgere viser at de lever etter? La oss se nærmere på bare to områder — politisk engasjement og livsførsel.

Jesus var ikke noen jordisk fyrste. Han levde et så enkelt liv at han, som han selv sa, ikke engang hadde noe sted hvor ’han kunne hvile sitt hode’. Hans rike var ’ikke en del av verden, liksom han ikke var en del av verden’. Jesus engasjerte seg derfor ikke i de politiske anliggender på sin tid. — Matteus 8: 20; Johannes 6: 15; 17: 16; 18: 36.

Men er det ikke slik at religiøse organisasjoner i århundrenes løp har gjort det til en vane å fraternisere med politiske herskere for å få makt og materiell vinning, selv om dette har ført til lidelser for den alminnelige befolkning? Er det ikke også slik at mange av deres geistlige lever i luksus, selv om store deler av det folket de skulle tjene, lever i stor fattigdom?

Jakob, Jesu halvbror, sa: «Dere ekteskapsbrytersker, vet dere ikke at vennskapet med verden er fiendskap mot Gud? Enhver som vil være en venn av verden, gjør seg derfor til en fiende av Gud.» (Jakob 4: 4) Hvorfor «en fiende av Gud»? Første Johannes 5: 19 sier: «Hele verden ligger i den ondes makt.»

Når det gjaldt Alexander VIs moral, skrev en samtidig historiker: «Han hadde en tøylesløs livsstil. Han eide verken skam eller oppriktighet, verken tro eller religion. Han var besatt av umettelig griskhet, voldsom ærgjerrighet og barbarisk grusomhet og fremmet sine barns karriere med en brennende lidenskap.» Og Borgia-familien var selvfølgelig ikke de eneste medlemmene av det geistlige hierarki som oppførte seg på en slik måte.

Hva sier Bibelen om en slik oppførsel? «Vet dere ikke at urettferdige ikke skal arve Guds rike?» spurte Paulus. «Bli ikke villedet. Verken utuktige eller . . . ekteskapsbrytere eller . . . griske . . . skal arve Guds rike.» — 1. Korinter 6: 9, 10.

Et av de erklærte formålene med den utstillingen som ble holdt i Roma om Borgia-familien, var «å plassere disse store personlighetene i sin historiske sammenheng . . . å forstå, men på ingen måte frikjenne eller fordømme». Det ble overlatt til de besøkende å trekke sin egen konklusjon. Så hvilken konklusjon har du kommet til?

[Fotnote]

[Bilde på side 26]

Rodrigo Borgia, pave Alexander VI

[Bilde på side 27]

Lucrezia Borgias far brukte henne for å få så mye makt som mulig

[Bilde på side 28]

Cesare Borgia var ærgjerrig og korrupt

[Bilde på side 29]

Siden Girolamo Savonarola nektet å tie, ble han hengt og brent på bålet