«HVIS en av dere nekter å kjempe mot Frankrike eller England, må dere dø alle sammen!» brølte en nazioffiser til en gruppe Jehovas vitner under den andre verdenskrig. Selv om det sto fullt bevæpnede SS-soldater og ventet i nærheten, var det ingen av brødrene som ga etter. Så modige de var! Dette er et godt eksempel som viser hvordan Jehovas vitner ser på krig: Vi nekter å delta i denne verdens kriger. Også hvis vi blir truet med døden, lar vi være å ta parti i denne verdens konflikter.

1. GUDS FOLK TILHØRTE EN OG SAMME NASJON

I fortiden valgte Jehova ut én nasjon som skulle være hans folk – Israel. Han kalte israelittene sin «spesielle eiendom blant alle folkene». (2. Mos 19:5) Han ga dem også et bestemt landområde. Så da Jehova befalte israelittene å gå til krig mot andre nasjoner, risikerte de ikke å kjempe mot eller drepe andre som også tjente Jehova. *

I dag består Jehovas folk av «mennesker fra alle nasjoner og stammer og folk og språk». (Åp 7:9) Hvis de deltok i krig,  kunne de komme til å kjempe mot – og til og med drepe – trosfellene sine.

2. DET VAR JEHOVA SOM BEFALTE ISRAELITTENE Å GÅ TIL KRIG

I fortiden bestemte Jehova når og hvorfor israelittene skulle gå til krig. Jehova ga for eksempel israelittene i oppdrag å fullbyrde hans dom over kanaaneerne, som drev med demondyrkelse, grov seksuell umoral og barneofringer. Han ville at israelittene skulle fjerne denne onde påvirkningen fra det landet han hadde lovt dem. (3. Mos 18:24, 25) Etter at israelittene hadde bosatt seg i det lovte land, hendte det at Jehova sa at de skulle gå til krig for å beskytte Israel mot undertrykkende fiender. (2. Sam 5:17–25) Men Jehova lot aldri israelittene selv bestemme om de skulle gå til krig. Når de likevel gjorde det, fikk det ofte katastrofale følger. – 4. Mos 14:41–45; 2. Krøn 35:20–24.

I dag gir ikke Jehova mennesker befaling om å gå til krig. Mennesker kjemper for sine egne interesser, ikke for Guds. De går kanskje til krig fordi de vil ha mer landområde. Det kan også være økonomiske, politiske eller ideologiske grunner som ligger bak. Men hva med dem som sier at de kjemper i Guds navn for å forsvare religionen sin eller drepe Guds fiender? Jehova skal beskytte dem som tilber ham, og utrydde fiendene sine i en krig i framtiden – i Harmageddon-krigen. (Åp 16:14, 16) I denne krigen skal Jehovas hær bare bestå av åndeskapninger, ikke av hans tjenere på jorden. – Åp 19:11–15.

3. ISRAELITTENE DREPTE IKKE DEM SOM VISTE TRO PÅ JEHOVA

I fortiden viste Israels hær ofte barmhjertighet mot dem som trodde på Jehova. De drepte bare dem som Jehova mente skulle dø. To eksempler på dette er Rahab og gibeonittene. Selv om Jehova hadde  bestemt at Jeriko skulle ødelegges, lot israelittene Rahab og familien hennes overleve på grunn av hennes tro. (Jos 2:9–16; 6:16, 17) Senere ble hele byen Gibeon spart fordi gibeonittene viste respekt for Jehova. – Jos 9:3–9, 17–19.

I dag tar ikke nasjoner som er i krig, hensyn til om folk tror på Gud eller ikke. De dreper også uskyldige sivile.

4. ISRAELITTENE MÅTTE FØLGE GUDS REGLER FOR KRIGFØRING

I fortiden krevde Jehova at de israelittiske soldatene fulgte hans regler for krigføring. Det hendte for eksempel at han ba dem om å «først kunngjøre fredsbetingelsene» for en by de skulle kjempe mot. (5. Mos 20:10) Jehova forventet også at den israelittiske hæren holdt seg selv og leiren fysisk og moralsk ren. (5. Mos 23:9–14) Det var ikke uvanlig at soldater fra nabofolkene voldtok kvinner fra de områdene de hadde erobret, men Jehova forbød israelittene å gjøre noe slikt. De kunne faktisk ikke gifte seg med en kvinne som var tatt til fange, før det hadde gått en måned etter at byen var erobret. – 5. Mos 21:10–13.

I dag har de fleste land underskrevet internasjonale avtaler som forplikter dem til å følge visse regler i krig. Hensikten med disse reglene er å beskytte sivilbefolkningen, men dessverre blir de ofte brutt.

5. JEHOVA KJEMPET FOR SITT FOLK

I fortiden kjempet Jehova for israelittene. Ofte ga han dem mirakuløse seire. For eksempel: Hvordan hjalp Jehova israelittene til å beseire Jeriko? Han hadde gitt dem instrukser, og da de «satte i et høyt krigsrop, styrtet muren sammen», slik at det ble lettere for dem å innta byen. (Jos 6:20) Og hvordan vant israelittene over amorittene? «Jehova [kastet] store hagl fra himmelen ned over dem ... Det var faktisk flere som ble drept av haglet enn av israelittenes sverd.» – Jos 10:6–11.

DE SANNE KRISTNE SKAPER FRED

Som vi har sett, er det store forskjeller mellom den situasjonen vi er i, og den israelittene var i. Men disse forskjellene er ikke de eneste grunnene til at vi ikke går i krig. Jehova har for eksempel forutsagt om dem som i de siste dager blir undervist av ham: «De skal ikke lenger lære å føre krig.» Da vil de selvfølgelig heller ikke delta i krig. (Jes 2:2–4) Dessuten sa Jesus at disiplene hans ikke skulle være «en del av verden». De skulle altså la være å ta parti i denne verdens konflikter. – Joh 15:19.

Jesus oppfordret også disiplene sine til å gjøre noe mer. Han sa at de skulle kvitte seg med de holdningene som fører til bitterhet, sinne og krig. (Matt 5:21, 22) I tillegg sa han at de skulle være slike «som skaper fred», og at de skulle elske sine fiender. – Matt 5:9, 44.

Hvordan berører dette oss personlig? Vi har sannsynligvis ikke noe ønske om å gå i krig. Men kan det være at vi har negative følelser for noen i menigheten, noe som kunne føre til konflikter og splittelse? La oss fortsette å gjøre alt vi kan for å kvitte oss med slike følelser. – Jak 4:1, 11.

Vi deltar ikke i nasjonenes kriger. I stedet går vi inn for å ha fred blant oss og styrke kjærligheten til hverandre. (Joh 13:34, 35) Mens vi venter på at Jehova skal gjøre slutt på all krig, vil vi fortsette å være nøytrale. – Sal 46:9.