1, 2. (a) Hvordan blir verden mer og mer splittet? (b) Hvilke spørsmål får vi svar på i denne artikkelen?

«HELT fra jeg var liten, hadde jeg bare sett urettferdighet», sier en søster i Sør-Europa. «Derfor tok jeg avstand fra det politiske systemet i landet mitt og støttet det som mange mente var radikale oppfatninger. I mange år var jeg faktisk kjæreste med en terrorist.» En bror i det sørlige Afrika som tidligere rettferdiggjorde bruk av vold, forteller: «Jeg mente at min folkegruppe var bedre enn alle andre, og jeg ble med i et politisk parti. Vi ble lært opp til å drepe motstanderne våre med spyd – til og med dem som tilhørte samme folkegruppe, men som støttet andre politiske partier.» En søster i Sentral-Europa innrømmer: «Jeg hadde fordommer og hatet alle som var av en annen nasjonalitet enn meg, eller som hadde en annen religion enn meg.»

² I dagens verden blir det mer og mer vanlig at folk har slike holdninger som disse tre en gang hadde. Voldelige uavhengighetsbevegelser blomstrer, politiske motsetninger blir større, og i mange land opplever utlendinger at det er et voksende hat mot dem. Som Bibelen har forutsagt, er det mange nå i de siste dager som er «uforsonlige». (2. Tim 3:1, 3) Hvordan kan vi  kristne ta vare på enheten blant oss i en verden som blir stadig mer splittet? Vi kan lære mye av Jesu eksempel. Han levde i et land som var ustabilt på grunn av politisk uro. Vi skal nå konsentrere oss om disse tre spørsmålene: Hvorfor ville ikke Jesus ha noe med separatistbevegelser å gjøre? Hvordan viste han at Guds tjenere ikke må ta parti i politiske spørsmål? Og hvordan viste han at vold mot andre ikke kan rettferdiggjøres?

3, 4. (a) Hvilke politiske forventninger hadde mange jøder på Jesu tid? (b) Hvordan påvirket disse forventningene Jesu disipler?

³ Mange av de jødene Jesus forkynte for, lengtet etter uavhengighet fra Roma. Selotene, en jødisk gruppe nasjonalister, fyrte opp under disse følelsene i folket. Mange av disse ekstremistene var tilhengere av galileeren Judas, en falsk messias i det første århundre som villedet mange. Den jødiske historieskriveren Josefus skriver at denne Judas «egget ... sine landsmenn til opprør, idet han sa det var en skam å betale skatt til romerne». (Den jødiske krig, oversatt til norsk av Bente Lassen) Romerne sørget for at Judas ble henrettet. (Apg 5:37) Noen av selotene brukte vold for å nå sitt mål.

⁴ De fleste jøder hadde forventninger om at det skulle komme en politisk Messias. De regnet med at Messias skulle frigjøre dem fra romersk undertrykkelse og gjøre Israel til en stor nasjon. (Luk 2:38; 3:15) Mange trodde at Messias skulle opprette et rike på jorden, i Israel. Da ville millioner av jøder som bodde i andre land, dra tilbake til sitt hjemland. Døperen Johannes spurte Jesus en gang: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (Matt 11:2, 3) Det kan være at Johannes lurte på om det var en annen som skulle komme for å innfri alle de forhåpningene jødene hadde. De to disiplene som møtte Jesus på veien til Emmaus etter at han hadde fått en oppstandelse, hadde også forhåpninger knyttet til Messias som ikke var blitt innfridd. (Les Lukas 24:21.) Kort tid senere spurte apostlene Jesus: «Herre, er det på denne tiden du skal gjenopprette riket for Israel?» – Apg 1:6.

5. (a) Hvorfor ville folket i Galilea at Jesus skulle bli deres konge? (b) Hvordan korrigerte Jesus tankegangen deres?

⁵ Det var utvilsomt slike forventninger knyttet til Messias som gjorde at folket i Galilea ville at Jesus skulle bli deres konge. De tenkte sikkert at Jesus ville bli en perfekt leder. Han var jo en enestående taler, han kunne helbrede syke, og han kunne skaffe mat til dem som var sultne. Etter at Jesus hadde mettet rundt 5000 menn, merket han på stemningen hva som var i ferd med å skje. «Jesus, som forsto at de ville komme og føre ham bort med makt for å gjøre ham til konge, trakk seg da igjen tilbake og gikk opp i fjellet, helt alene.» (Joh 6:10–15) Dagen etter, da folkemengden fant Jesus på den andre siden av Galilea-sjøen, hadde begeistringen antageligvis lagt seg litt. Jesus forklarte folkemengden hva arbeidet hans egentlig gikk ut på. Han hadde kommet for å dekke nasjonens åndelige behov, ikke deres materielle behov. Han sa: «Arbeid ikke for den mat som går til grunne, men for den mat som består og gir evig liv.» – Joh 6:25–27.

6. Hvordan gjorde Jesus det klart at han ikke ønsket politisk makt på jorden? (Se det første bildet i artikkelen.)

⁶ Kort tid før Jesus døde, fortalte han en illustrasjon for å korrigere noen av disiplene, som forventet at han skulle opprette et rike på jorden med regjeringssete  i Jerusalem. Det var illustrasjonen om minene. Den viste at «en mann som tilhørte en framstående slekt», nemlig Jesus, måtte reise og være lenge borte. (Luk 19:11–13, 15) Jesus gjorde også sitt nøytrale standpunkt klart overfor romerske myndigheter. Stattholderen Pontius Pilatus spurte Jesus: «Er du jødenes konge?» (Joh 18:33) Kanskje Pilatus var redd for at Jesus skulle skape politisk uro, for en av Pilatus’ største bekymringer var at jødene skulle gjøre opprør mot romerne. Jesus svarte: «Mitt rike er ikke en del av denne verden.» (Joh 18:36) Han involverte seg ikke i politikk, for hans rike skulle være et himmelsk rike. Han sa til Pilatus at hans oppgave på jorden var «å vitne om sannheten». – Les Johannes 18:37.

7. Hvorfor kan det være en utfordring å la være å gi stilltiende støtte til uavhengighetsbevegelser?

⁷ Når vi forstår hva vår oppgave går ut på, like godt som Jesus forsto sin oppgave, vil vi ikke støtte, ikke engang stilltiende, noen politisk uavhengighetsbevegelse. Det kan være vanskelig å la være å gjøre det. En kretstilsynsmann sier: «Folk her i området blir mer og mer radikale. En nasjonalistisk holdning har tatt over, og mange regner det som en selvfølge at politisk uavhengighet vil gi dem et bedre liv. Heldigvis har brødrene og søstrene tatt vare på sin kristne enhet ved å konsentrere seg om forkynnelsen av det gode budskap om Riket. De stoler på at Gud skal fjerne all urettferdighet og også løse de andre problemene vi står overfor.»

8. Nevn et eksempel på noe som tynget jødene i det første århundre.

⁸ Når folk ser eller opplever urettferdighet, blir de ofte mer engasjert i politikk. På Jesu tid var betaling av skatt et brennhett politisk tema. Opprøret til galileeren Judas, som er nevnt tidligere, ble utløst av en folkeregistrering som skulle sikre at folket betalte skatt til Roma. Romerske undersåtter, deriblant de som lyttet til Jesus, var pålagt å betale mange skatter, for eksempel skatt på varer, jordeiendommer og hus. Og det at skatteoppkreverne gjerne var korrupte, forsterket folks følelse av å være undertrykt. Mange av skatteoppkreverne utnyttet sin myndighetsposisjon, som de kanskje hadde kjøpt på en offentlig auksjon, til å skaffe seg fortjeneste ved å innkreve mer penger enn den fastsatte skatten. Sakkeus, som var sjef for skatteoppkreverne i Jeriko, hadde  blitt rik ved å presse penger av folk. (Luk 19:2, 8) Det han gjorde, var nok typisk for mange av skatteoppkreverne.

9, 10. (a) Hvordan prøvde Jesu motstandere å få ham til å ta stilling i et politisk spørsmål? (b) Hva lærer vi av det Jesus svarte? (Se det første bildet i artikkelen.)

⁹ Jesu motstandere prøvde å få ham til å ta stilling i et spørsmål om skatt. Spørsmålet dreide seg om ‘koppskatten’ (fotn.), en skatt på én denar som var pålagt romerske undersåtter. (Les Matteus 22:16–18.) Jødene hatet denne skatten, for den minnet dem på at de var underlagt Roma. De som tok opp dette spørsmålet, noen tilhengere av Herodes’ parti, håpet at hvis Jesus kritiserte denne skatten, kunne han bli anklaget for opprør mot Roma. Hvis Jesus på den annen side sa at skatten måtte betales, ville mange kanskje slutte å følge ham.

¹⁰ Jesus var nøye med å forholde seg nøytral til spørsmålet om skatt. Han sa: «Gi ... keiseren det keiseren har krav på, men gi Gud det Gud har krav på.» (Matt 22:21) Jesus visste selvfølgelig at mange skatteoppkrevere var korrupte, men han fokuserte ikke på det. Han ville ikke la seg avspore fra det som var mye viktigere, nemlig Guds rike, den virkelige løsningen på menneskenes problemer. Han viste ved sitt eksempel hva alle som følger ham, bør gjøre. De bør ikke engasjere seg i politiske spørsmål, uansett hvor riktig eller rettferdig en bestemt sak måtte virke. De kristne fokuserer på Guds rike og hans rettferdighet. De gjør det i stedet for å gjøre seg opp sterke meninger om eller ta til orde mot visse urettferdige forhold. – Matt 6:33.

11. Hvordan kan vi bruke vårt ønske om rettferdighet på en god måte?

¹¹ Mange Jehovas vitner har tidligere hatt sterke politiske meninger, men har klart å kvitte seg med dem. En søster i Storbritannia sier: «Etter å ha studert samfunnsfag på universitetet fikk jeg radikale synspunkter. Jeg ønsket å kjempe for de svartes rettigheter, siden vi hadde opplevd så mye urettferdighet. Selv om jeg var god på å vinne diskusjoner, endte jeg opp med å føle meg frustrert. Jeg forsto ikke at årsakene til rasediskriminering var noe som måtte fjernes fra folks hjerte. Men da jeg begynte å studere Bibelen, forsto jeg at jeg var nødt til å begynne med mitt eget hjerte. Det var en hvit søster som tålmodig hjalp meg gjennom den prosessen. Nå er jeg alminnelig pioner i en tegnspråkmenighet, og jeg lærer meg å vise alle slags mennesker interesse.»

12. Hva slags «surdeig» advarte Jesus disiplene mot?

¹² På Jesu tid ble religion ofte blandet med politikk. En bok om dagliglivet på Jesu tid sier: «De religiøse sektene som jødene var inndelt i, tilsvarer mer eller mindre det vi kaller politiske partier.» (Daily Life in Palestine at the Time of Christ) Jesus advarte derfor disiplene: «Hold øynene åpne, og pass dere for fariseernes surdeig og Herodes’ surdeig.» (Mark 8:15) Da han nevnte Herodes, siktet han sannsynligvis til tilhengerne av Herodes’ parti. Den andre gruppen han nevnte, fariseerne, ønsket jødisk uavhengighet. Matteus’ beretning viser at Jesus også nevnte saddukeerne i denne samtalen. Saddukeerne ville at Roma skulle fortsette å styre, for mange av dem hadde politisk makt under romerne. Jesus advarte ettertrykkelig disiplene om å holde seg unna disse tre gruppenes «surdeig», det vil si deres lære, de synspunktene de holdt fram. (Matt 16:6, 12) Interessant nok fant denne samtalen sted kort tid etter at folket hadde ønsket å gjøre Jesus til konge.

13, 14. (a) Hvordan førte politiske og religiøse spørsmål til vold og urettferdighet? (b) Hvorfor kan ikke urettferdighet forsvare bruk av vold? (Se det første bildet i artikkelen.)

 ¹³ Når religion blandes med politikk, kan det lett føre til voldshandlinger. Men Jesus lærte disiplene sine at de alltid måtte være nøytrale. Det var en av grunnene til at fariseerne og overprestene planla å drepe Jesus. De så ham som en politisk og religiøs rival som truet deres posisjon. De sa: «Hvis vi lar ham holde på slik, kommer alle til å tro på ham, og romerne vil komme og ta både templet vårt og nasjonen vår.» (Joh 11:48) Øverstepresten Kaifas tok derfor ledelsen i å planlegge å ta livet av Jesus. – Joh 11:49–53; 18:14.

¹⁴ Kaifas sendte noen soldater for å arrestere Jesus i ly av mørket. Jesus var klar over denne onde planen, så under det siste måltidet med apostlene ba han dem om å skaffe noen sverd. To sverd ville være nok for at han skulle kunne lære dem noe viktig. (Luk 22:36–38) Den natten, da en folkemengde kom for å arrestere Jesus, dro Peter sverdet og angrep en av mennene. Han var utvilsomt opprørt over den urettferdige behandlingen som Jesus nå ble utsatt for. (Joh 18:10) Men Jesus sa til Peter: «Stikk sverdet på plass igjen, for alle som griper til sverd, skal bli drept med sverd.» (Matt 26:52, 53) På denne virkningsfulle måten lærte Jesus sine disipler noe som harmonerte med det han hadde bedt til Gud om tidligere den kvelden – at de ikke måtte være en del av verden. (Les Johannes 17:16.) Det å kjempe mot urettferdighet skulle overlates til Gud.

15, 16. (a) Hvordan har Guds Ord hjulpet de kristne til å holde seg unna konflikter? (b) Hvilken kontrast kan Jehova se i den verden vi lever i?

¹⁵ Den søsteren i Sør-Europa som er nevnt tidligere, lærte dette. «Jeg har sett at vold ikke fører til rettferdighet», sier hun. «Jeg har sett at de som tyr til vold, i mange tilfeller mister livet. Og mange blir bitre. Jeg er så glad for at jeg har lært ut fra Bibelen at det bare er Gud som kan sørge for fullstendig rettferdighet på jorden. Det er det budskapet jeg har forkynt for andre de siste 25 årene.» Broren i det sørlige Afrika har byttet ut spydet sitt med «åndens sverd», Guds Ord, og forkynner et budskap om fred for sine medmennesker – uansett hvilken folkegruppe de tilhører. (Ef 6:17) Og etter at søsteren i Sentral-Europa hadde blitt et av Jehovas vitner, giftet hun seg med en bror fra en etnisk gruppe som hun tidligere hadde hatet. Alle disse tre forandret seg fordi de ønsket å etterligne Jesus.

¹⁶ Slike forandringer er viktige! Bibelen sammenligner menneskene med et opprørt hav som aldri faller til ro. (Jes 17:12; 57:20, 21; Åp 13:1) Mens politiske saker hisser opp folk, splitter dem og framprovoserer meningsløs vold, bevarer vi vår fred og enhet. Når Jehova ser hvor splittet verden er, må det varme hans hjerte å se den enheten som er blant hans folk. – Les Sefanja 3:17.

17. (a) Nevn tre måter vi kan bidra til enhet på. (b) Hva skal vi se på i den neste artikkelen?

¹⁷ I denne artikkelen har vi sett på tre måter vi tar vare på vår kristne enhet på: (1) Vi stoler på at Guds himmelske rike skal rette opp all urettferdighet, (2) vi nekter å ta stilling i politiske spørsmål, og (3) vi tar avstand fra vold. Men noen ganger kan enheten vår bli truet av fordommer. I den neste artikkelen skal vi se på hvordan vi kan takle denne utfordringen, slik de kristne i det første århundre gjorde.