Det som står i 5. Mosebok 22:25–27, handler ikke først og fremst om hvordan det skulle bevises at mannen var skyldig, for i disse versene forutsettes det at han var det. Denne loven fokuserte på kvinnens uskyld. Legg merke til sammenhengen.

I versene før står det om hva som ville være tilfellet hvis en mann hadde seksuell omgang med en forlovet kvinne som han traff «i byen». Han ville gjøre seg skyldig i utroskap, siden den forlovede kvinnen ble sett på som gift. Men hva med kvinnen? ‘Hun ropte ikke om hjelp i byen.’ Hvis hun hadde gjort det, ville andre helt klart ha hørt henne og kunnet forsvare henne. Men hun ropte ikke. Derfor begikk også hun utroskap, så begge ble dømt skyldige. – 5. Mos 22:23, 24.

Loven tok så opp en annen situasjon: «Men hvis det var ute på marken mannen traff på den forlovede kvinnen og han tok henne med makt og lå med henne, er det bare mannen som lå med henne, som skal dø. Du skal ikke gjøre den unge kvinnen noe. Hun har ikke begått en synd som fortjener døden. Denne saken er som når en mann angriper en annen mann og myrder ham. For det var ute på marken han traff på henne, og den forlovede kvinnen skrek, men det var ingen som kunne hjelpe henne.» – 5. Mos 22:25–27.

I dette tilfellet kom tvilen kvinnen til gode. På hvilken måte? Man gikk ut fra at hun skrek, men at det ikke var noen som kunne hjelpe henne. Så hun begikk ikke utroskap. Men mannen var skyldig i voldtekt og utroskap fordi «han tok [den forlovede kvinnen] med makt og lå med henne».

Så selv om denne loven fokuserte på at kvinnen var uskyldig, beskrev den med rette mannen som skyldig i voldtekt og utroskap, eller ekteskapsbrudd. Vi kan være sikre på at dommerne ville «undersøke saken nøye» og ta en avgjørelse som var i samsvar med de normene som Gud klart og tydelig hadde gjentatt flere ganger. – 5. Mos 13:14; 17:4; 2. Mos 20:14; fotn.