DET er slutten av november 1932 i Mexico by. Bare en uke tidligere har det første elektriske trafikklyset blitt satt opp i denne travle byen med over en million innbyggere. Men nå er trafikklysene gammelt nytt. Byens journalister er opptatt av denne ukens store begivenhet. De står på togstasjonen med kameraene klare og venter på en spesiell gjest – Joseph F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets president. Lokale Jehovas vitner er også til stede. De er der for å ta hjertelig imot bror Rutherford, som skal være med på det tre dager lange landsstevnet deres.

The Golden Age skrev: «Dette stevnet vil uten tvil gå over i historien som en begivenhet av største betydning for sannhetens frammarsj i republikken Mexico.» Men hva var det som gjorde at dette stevnet med bare cirka 150 til stede var så bemerkelsesverdig?

Før dette stevnet hadde Rikets arbeid båret lite frukt i Mexico. Fra 1919 ble det holdt små stevner, men tallet på menigheter sank faktisk i årene etter 1919. Det at det ble opprettet et avdelingskontor i Mexico by i 1929, virket lovende. Men det var noen problemer. Da organisasjonen ga beskjed om at man skulle slutte å blande forkynnelsesarbeidet med forretningsvirksomhet, var det en kolportør som ble så sint at han forlot sannheten og opprettet sin egen bibelstudiegruppe. Og den broren som ledet arbeidet i Mexico, måtte erstattes fordi han hadde gjort seg skyldig i ubibelsk oppførsel. Lojale vitner i Mexico trengte et åndelig løft.

I løpet av sitt besøk oppmuntret bror Rutherford dem ved å holde to motiverende stevnetaler og fem kraftfulle radioforedrag. Dette var første gang brødrene brukte radio for å spre det gode budskap i hele Mexico. Etter stevnet organiserte den nyutnevnte avdelingstilsynsmannen arbeidet, og med ny styrke og med Jehovas velsignelse fortsatte forkynnerne ivrig i tjenesten.

Året etter ble det holdt ikke bare ett, men to stevner i landet – det ene i havnebyen Veracruz og det andre i Mexico by. De anstrengelsene som forkynnerne gjorde seg på feltet, begynte å gi gode resultater. I 1931 var det 82 forkynnere. Ti år senere var det ti ganger så mange! Omkring 1000 kom til Mexico by for å være med på stevnet i 1941.

I 1943 brukte forkynnerne sandwichplakater for å gjøre folk kjent med stevnet «Den frie nasjon», som skulle holdes i tolv meksikanske byer. * To plakater som var festet til hverandre,  hang over skuldrene på forkynneren, slik at han hadde én plakat foran og én bak. Jehovas vitner hadde brukt slike plakater siden 1936.

Bladet La Nación skrev om hvor vellykket opptoget med sandwichplakater i Mexico by hadde vært: «Den første [stevne]dagen ble [vitnene] bedt om å invitere flere. Dagen etter kom det flere enn det var plass til.» Den katolske kirke likte ikke den virkningen disse opptogene hadde, så kirken motarbeidet Jehovas vitner. På tross av motstanden fortsatte brødrene og søstrene fryktløst å gå ut i gatene. La Nación skrev også: «Hele byen så dem ... menn – og kvinner – som hadde blitt til reklame-‘sandwicher’.» I artikkelen var det et bilde av brødre på gaten i Mexico by, og under bildet sto det: «Invasjon i gatene.»

På den tiden måtte de fleste vitnene ofre mye for å kunne være med på de få stevnene som ble holdt i Mexico. Mange kom fra isolerte landsbyer, langt unna både toglinjer og veier. En menighet skrev: «Den eneste linjen som går forbi her, er telegraflinjen.» Mange som skulle på stevne, måtte ri på muldyr eller gå i dagevis bare for å komme til et tog som gikk til stevnebyen.

De fleste var fattige og hadde knapt nok råd til en enveisbillett til stevnet. Når de kom fram, fikk mange bo hos brødre og søstre, som kjærlig åpnet hjemmet sitt. Andre sov i Rikets saler. En gang bodde rundt 90 av de tilreisende på avdelingskontoret, der de sov på kasser med bøker. I årboken ble det fortalt at de takknemlige gjestene syntes disse sengene var «mykere og varmere enn betonggulvet».

For disse vitnene var det å komme sammen til et glederikt kristent stevne uten tvil verdt alle de ofrene de måtte bringe. I dag øker tallet på forkynnere i Mexico stadig og er på god vei mot en million, og de har den samme takknemlige innstillingen. * I en rapport fra avdelingskontoret i Mexico i 1949 sto det om brødrene der i landet: «De vanskelige tidene de har, legger ingen demper på deres iver for sannheten. Hvert stevne vi har, er noe brødrene snakker mye om lenge etterpå, og de spør stadig: Når skal vi ha stevne igjen?» Det som står i denne rapporten, passer like godt i dag som den gangen. – Fra vårt arkiv i Mellom-Amerika.