Terezín – ikke i stand til å forhindre lidelser

MIDTVEIS mellom byene Dresden og Praha ligger byen Terezín (Theresienstadt). Byen ble bygd som en stor festning med massive festningsvoller. Den skulle hindre at fremmede hærer rykket inn i landet, og tjene som beskyttelse for folk i de omkringliggende områdene.

Det var Josef II, tysk konge og tysk-romersk keiser, som gav befaling om byggingen, og han var til stede både da befaringen av stedet fant sted, og senere, da grunnsteinen ble lagt, mot slutten av 1780. Festningsbyen ble bygd til ære for hans mor, keiserinne Maria Teresia, og fikk derfor det tyske navnet Theresienstadt, som betyr «Teresias by». * På et tidspunkt skal det ha vært hele 14 000 arbeidere på byggeplassen samtidig. Det meste av arbeidet ble fullført i løpet av fire år.

Terezín ble fullført i 1784 og var da den største festningen i de habsburgske landene. Den byggeteknikken man hadde brukt, var historiens mest avanserte med hensyn til festningsbygging fram til da. Men allerede før festningen stod ferdig, hadde militær taktikk og strategi gjennomgått store forandringer.

Fiendtlige hærer beleiret ikke lenger en borg når de skulle gjøre invasjon i et land. De omringet nærliggende landsbyer og plyndret dem. Som følge av det hadde Terezín mistet sin status som militær festningsby i 1888. De store festningsvollene rundt byen ble gjort om til vakre parkanlegg med stier og benker.

Festningen og byen

Terezín var som nevnt blitt bygd som en festningsby. Innenfor de høye festningsvollene var det boliger for soldater, familiene deres og andre.

Ved siden av hovedfestningen ble det bygd en mindre festning, som tjente som militærfengsel. På begynnelsen av 1800-tallet ble politiske motstandere av det habsburgske rike holdt som fanger der. Omkring hundre år senere var noen av fangene de ungdommene som hadde vært involvert i attentatet mot erkehertug Franz Ferdinand i Sarajevo i 1914. De unngikk dødsstraff fordi de var under 20 år gamle. De ble torturert, og noen ble sinnssyke. De fleste av dem døde etter kort tid i fengselet. Gavrilo Princip, den egentlige  attentatmannen, døde i dette fengselet mens den første verdenskrig fortsatt raste.

Den lille festningen hadde rykte på seg for å være en av de verste straffeanstaltene i Østerrike-Ungarn. Fangene ble ofte holdt i tunge lenker i kalde, fuktige fangehull. Under den annen verdenskrig ble festningen brukt til enda mer grufulle formål.

«Kurstedet Terezín» – hva det egentlig var

Etter at nazistene hadde invadert og okkupert det som nå er Tsjekkia, begynte de å sende jøder til hovedfestningen. Det var i 1941. Nazistene gjorde byen Theresienstadt om til en avsondret jødisk getto. De hevdet at det var nødvendig med raseskille for å unngå konflikter mellom jøder og ikke-jøder. For offentligheten ble Theresienstadt framstilt som et lukket kursted hvor jøder kunne få behandling, men i virkeligheten planla nazistene i all hemmelighet å utslette alle jøder.

I Øst-Europa hadde nazistene allerede etablert utryddelsesleirer som jøder fra Theresienstadt og lignende steder etter hvert ble deportert til. * Det at det fantes slike leirer, hadde riktignok vært godt kjent siden midten av 1930-årene, men nazistisk propaganda framstilte dem bare som forbedringsanstalter. Det kom imidlertid stadig flere rapporter om forholdene i disse leirene. Som følge av det ble det lagt press på nazistene for å få dem til å forklare om det som ble sagt om leirene, virkelig var sant. Nazistene pønsket derfor ut en måte å berolige det internasjonale samfunn på. Hva gjorde de?

I 1944 og 1945 – under den annen verdenskrig – ble representanter for Det internasjonale Røde Kors invitert til å inspisere hovedfestningen for å se med egne øyne hva som foregikk. For å skape en illusjon om at festningen bare var et kursted, nedla nazistene et stort arbeid for å forskjønne den.

Blokknumre ble erstattet med velklingende gatenavn. Det ble opprettet en fiktiv bank, en barnehage og butikker. Det ble til og med åpnet en kafé i sentrum av gettoen. Fasader ble reparert, og et nytt grøntanlegg ble anlagt i parken i sentrum. Det ble også bygd en paviljong, hvor det ble holdt promenadekonserter.

Så ble representanter for Røde Kors invitert på en omvisning. De fikk snakke med  representanter for det jødiske «selvstyret». Men disse personene var håndplukket og svarte nøyaktig det nazistene hadde innøvd med dem. På to forskjellige inspeksjonsrunder klarte nazistene å føre Røde Kors-folkene bak lyset. I sine rapporter beskrev disse Theresienstadt som en helt vanlig jødisk by med innbyggere som ble tatt godt vare på. Etter at de hadde reist, fortsatte lidelse, sult og død å herje blant jødene bak gettoens murer. Det var få som fortsatt var i live da den annen verdenskrig var over.

Den lille festningen

Også nazistene brukte den lille festningen som et fengsel. Forholdene der var like ille som i konsentrasjonsleirene. For mange av de titusener av menn og kvinner som ble fengslet der, var den bare en mellomstasjon på veien til noen av de større leirene i Tyskland.

Minst 20 Jehovas vitner, fra Praha, Pilsen og andre steder i landet, satt fengslet i den lille festningen. Hvilken forbrytelse hadde de begått? De hadde nektet å støtte nazistene og hadde vært politisk nøytrale. Trass i at Jehovas vitners forkynnelsesarbeid var forbudt, fortsatte de å gjøre andre kjent med Bibelens gode budskap. De led utelukkende på grunn av sin tro, og noen av dem ble henrettet eller torturert til døde.

Hva vi kan lære

Bibelen sier: «Sett ikke deres lit til fornemme, eller til en menneskesønn, hos hvem det ikke er frelse. Hans ånd farer ut, han vender tilbake til sin jord; på den dagen går hans tanker til grunne.» (Salme 146:3, 4) Terezín er et levende eksempel på dette.

[Fotnoter]

[Ramme på side 20]

JEHOVAS VITNER I DEN LILLE FESTNINGEN

De fleste Jehovas vitner som ble fengslet i Theresienstadt, ble først forhørt i Gestapos hovedkvarter i Praha. Fra Theresienstadt ble de vanligvis sendt videre til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Hvordan klarte de å utholde ikke bare de forferdelige forholdene i fengselet, men også isolasjonen?

Et av Jehovas vitner som satt fengslet i Theresienstadt, forteller: «Siden jeg var redd for at jeg skulle glemme det jeg hadde lært ut fra Bibelen, repeterte jeg det om og om igjen. Hver gang jeg ble overført til et nytt fengsel, prøvde jeg å finne ut om det var andre Jehovas vitner der, og hvis det var det, prøvde jeg å kontakte dem. Samtidig forsøkte jeg å forkynne for andre så sant det var mulig.»

Det hun gjorde, gav tydeligvis resultater. Hun var trofast mot Gud hele den tiden hun satt fengslet, og også i de årene som fulgte.

[Bilde på side 18]

Frimerke fra den annen verdenskrig som framstiller Terezín som et idyllisk sted

[Bilde på side 19]

Sovebrisker i kvinnenes del av festningen

[Bilde på side 19]

Begge bildene: With courtesy of the Memorial Terezín

[Bilde på side 20]

Hovedinngangen til den lille festningen

[Bilderettigheter på side 19]

Nylig ankomne fanger ble ført til brakkene. Over inngangen står det: «Arbeit Macht Frei» (Arbeid gjør fri)