Hvordan jeg fant løsningen på urettferdigheten

Fortalt av Ursula Menne

Så lenge jeg kan huske, har jeg hatt et brennende ønske om å få oppleve at alle blir rettferdig behandlet. Dette ønsket førte til og med til at jeg ble satt i fengsel i det kommunistiske Øst-Tyskland. Og det var der – av alle steder – jeg fant løsningen på urettferdigheten. La meg forklare.

JEG er født i 1922 i den tyske byen Halle, som har en historie som strekker seg mer enn 1200 år tilbake i tiden. Den ligger cirka 20 mil sørvest for Berlin og var en av protestantismens første høyborger. Søsteren min, Käthe, ble født i 1923. Far tjenestegjorde i det militære, og mor sang i teatret.

Det var fra far jeg fikk et sterkt ønske om å rette på det som var urettferdig. Da han sluttet i det militære, kjøpte han en forretning. Ettersom kundene hans stort sett var fattige, syntes han synd på dem og gav dem kreditt. Hans storsinnethet førte til at han gikk konkurs. Fars erfaring burde ha lært meg at det å kjempe mot ulikhet og urettferdighet er mye vanskeligere og mer komplisert enn man skulle tro. Men den ungdommelige idealismens flamme lar seg ikke så lett slokke.

Fra mor arvet jeg et kunstnerisk talent, og gjennom henne ble Käthe og jeg kjent med musikk, sang og dans. Jeg var et livlig barn, og Käthe og jeg hadde et fantastisk liv – det vil si helt til i 1939.

Et mareritt begynner

Etter at jeg var ferdig med den grunnleggende skolegangen, gikk jeg på en ballettskole, og der lærte jeg også Ausdruckstanz (uttrykksfull dans), som Mary Wigman underviste i. Hun var en pioner innen ekspresjonistisk dans, som krever at utøveren lar sine følelser komme til uttrykk i dansen. Jeg begynte også å male. Den første delen av tenårene mine var altså en lykkelig tid fylt med spenning og læring. Men så kom 1939 og den annen verdenskrig. Noe annet tragisk opplevde vi i 1941, da far døde av tuberkulose.

Krig er et mareritt. Selv om jeg bare var 17 år da krigen begynte, tenkte jeg at verden var blitt gal. Jeg så store mengder av inntil da normale mennesker bli grepet av nazihysteriet. Så fulgte en tid med knapphet, død og ødeleggelse. Huset vårt fikk store skader i et bombeangrep, og i løpet av krigen var det flere i familien vår som ble drept.

Da krigshandlingene opphørte i 1945, var mor, Käthe og jeg fremdeles i Halle. På den tiden var jeg imidlertid gift og hadde en liten datter, men ekteskapet fungerte dårlig. Vi ble separert, og siden jeg måtte forsørge meg selv og datteren min, jobbet jeg som danser og maler.

Etter krigen ble Tyskland delt i fire soner, og byen vår lå i den sonen som ble styrt av  Sovjetunionen. Vi måtte derfor alle venne oss til å være underlagt et kommunistregime. I 1949 fikk vår del av Tyskland, som ofte ble kalt Øst-Tyskland, navnet Den tyske demokratiske republikk (DDR).

Livet under kommunismen

I disse årene ble mor syk, og jeg måtte ta meg av henne. Jeg fikk meg en kontorjobb hos de lokale myndighetene. På denne tiden kom jeg i kontakt med noen dissidenter i studentmiljøet som prøvde å skape oppmerksomhet rundt noen av de urettferdighetene som ble begått. Én ungdom ble for eksempel nektet universitetsutdannelse fordi faren hans hadde vært medlem av nazipartiet. Jeg kjente denne studenten godt, for vi hadde vært mye sammen. Jeg tenkte: «Hvorfor skal han lide for det faren hans har gjort?» Jeg hadde mer og mer med dissidentene å gjøre, og jeg bestemte meg for å være med på demonstrasjoner. Én gang satte jeg til og med opp flygeblad i trappehuset til den lokale rettsbygningen.

Rettferdighetssansen min ble enda mer krenket på grunn av noen av de brevene jeg måtte skrive som sekretær for den regionale fredskomiteen. En annen gang planla komiteen av politiske grunner å sende kommunistisk propagandamateriale til en eldre mann som bodde i Vest-Tyskland, for å vekke mistanke mot ham. Jeg var så opprørt over den uhederlige behandlingen av denne mannen at jeg gjemte pakkene på kontoret. De ble derfor aldri sendt.

«Den verste personen i rommet» gav meg håp

I juni 1951 kom to menn inn på kontoret mitt og sa: «Du er arrestert.» De tok meg med til det fengselet som heter Roter Ochse (røde okse). Ett år senere ble jeg tiltalt for undergravende virksomhet mot staten. En student hadde angitt meg til Stasi, det hemmelige politi, og hadde informert dem om min tidligere protest i forbindelse med flygebladene. Rettssaken var en farse, for det var ingen som brydde seg om hva jeg sa til mitt forsvar. Jeg ble dømt til seks års fengsel. I løpet av denne tiden ble jeg syk og kom på fengselssykehuset. Der ble jeg plassert i en stor sal, hvor det var omkring 40 andre kvinner. Da jeg fikk se alle disse ekstremt ulykkelige menneskene, ble jeg grepet av panikk. Jeg løp bort til døren og begynte å hamre løs på den med knyttnevene.

«Hva er det du vil?» spurte vakten.

«Jeg må komme meg ut herfra», skrek jeg. «Sett meg i enecelle hvis du må, bare du får meg ut herfra!» Han brydde seg naturligvis ikke om det jeg tryglet om. Like etterpå la jeg merke til en kvinne som var annerledes enn de andre. Øynene hennes gjenspeilte en indre ro. Jeg satte meg derfor ved siden av henne.

«Hvis du setter deg i nærheten av meg, må du være forsiktig», sa hun til min overraskelse. Så la hun til: «De andre mener at jeg er den verste personen i rommet fordi jeg er et av Jehovas vitner.»

På det tidspunktet visste jeg ikke at Jehovas vitner ble betraktet som fiender av kommuniststaten. Men det jeg visste, var at to bibelforskere (som vitnene tidligere ble kalt) hadde besøkt far regelmessig da jeg var barn. Jeg husket faktisk at far sa: «Bibelforskerne har rett!»

Jeg gråt av lettelse over å ha møtt denne kvinnen, som het Berta Brüggemeier. «Vær så snill og fortell meg om Jehova», sa jeg. Fra da av var vi mye sammen og snakket ofte om Bibelen. Jeg lærte blant annet at den sanne Gud, Jehova, er kjærlighetens, rettferdighetens og fredens Gud. Jeg lærte også at han kommer til å rette opp all den skade som onde og tyranniske mennesker har forårsaket. «Bare en liten stund til, og den onde er ikke mer . . . Men de saktmodige skal ta jorden i eie, og de skal finne sin dypeste glede i den store fred», står det i Salme 37:10, 11.

Løslatelse og flukt til Vest-Tyskland

Jeg ble løslatt i 1956, etter å ha sittet litt over fem år i fengsel. Fem dager etter at jeg ble løslatt, flyktet jeg fra DDR til Vest-Tyskland.  På det tidspunktet hadde jeg to døtre, Hannelore og Sabine, og jeg tok dem med meg. Der ble mannen min og jeg skilt, og jeg traff vitnene igjen. Etter hvert som jeg studerte Bibelen, forstod jeg at jeg måtte gjøre mange forandringer for å kunne innrette mitt liv etter Jehovas normer. Jeg gjorde disse forandringene og ble døpt i 1958.

Senere giftet jeg meg på nytt, denne gangen med et av Jehovas vitner – Klaus Menne. Klaus og jeg hadde et utrolig fint ekteskap, og vi fikk to barn sammen, Benjamin og Tabia. Klaus døde tragisk nok i en ulykke for omkring 20 år siden, og jeg har vært enke helt siden da. Men jeg finner stor trøst i oppstandelseshåpet, for jeg vet at de døde vil bli oppreist til liv igjen i paradiset på jorden. (Lukas 23:43; Apostlenes gjerninger 24:15) Jeg finner også stor trøst i å vite at alle de fire barna mine tjener Jehova.

Takket være mitt studium av Bibelen har jeg lært at det bare er Jehova som kan innføre virkelig rettferdighet. Til forskjell fra mennesker tar han hensyn til alle våre omstendigheter, også vår bakgrunn – detaljer som andre ofte ikke kjenner til. Denne verdifulle kunnskapen har gitt meg fred allerede nå, spesielt når jeg ser eller opplever urettferdighet. Forkynneren 5:7 sier: «Ser du at fattige undertrykkes, at rett og rettferd blir krenket i landet, så undres ikke over dette. Én styresmakt vokter på den andre, og over dem begge står en som er høyere.» (NO 1978/85, vers 8 i Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter) Med «en som er høyere», siktes det naturligvis til vår Skaper. «Alt er nakent og blottlagt for hans øyne, ham som vi skal stå til regnskap for», står det i Hebreerne 4:13.

Jeg ser tilbake på nesten 90 år

Siden jeg har levd under både et nazistisk og et kommunistisk styre, blir jeg av og til spurt om hvordan det var. Livet var ikke lett, verken under den ene eller under den andre styreformen. Og begge disse styreformene bekreftet, i likhet med alle andre menneskelige styreformer, at menneskene ikke kan styre seg selv. Det er sant som Bibelen sier: «Menneske har hersket over menneske til skade for ham.» – Forkynneren 8:9.

Da jeg var ung og naiv, håpet jeg at menneskene skulle få til et rettferdig styre. Nå vet jeg bedre. Bare Skaperen kan innføre en virkelig rettferdig verden, og det kommer han til å gjøre ved å fjerne alle de onde og overlate herredømmet over jorden til sin Sønn, Jesus Kristus, som alltid setter andres interesser foran sine egne. Bibelen sier om Jesus: «Du elsket rettferdighet, og du hatet lovløshet.» (Hebreerne 1:9) Jeg er så takknemlig for at Gud har dratt meg til en slik enestående og rettferdig Konge, og jeg ser fram til å kunne få leve for evig under hans styre!

[Bilde på side 23]

Døtrene mine Hannelore og Sabine og jeg etter at vi kom til Vest-Tyskland

[Bilde på side 23]

Sønnen min, Benjamin, og hans kone, Sandra, og jeg i dag