Noe som er mer verdifullt enn noen karriere

Fortalt av Murat Ibatullin

I 1987 sendte det russiske helsedepartementet meg til Uganda i Afrika. Jeg hadde sagt ja til å jobbe der som lege på fireårskontrakt. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å dra tilbake til Russland, men håpet å skaffe meg erfaring som ville hjelpe meg til å få jobb i et land som Australia, Canada eller USA. Men da de fire årene var omme, i 1991, hadde jeg forandret planer og drog likevel tilbake til Russland. Jeg vil gjerne fortelle hvorfor.

JEG er født i 1953 i byen Kazan, hovedstaden i delrepublikken Tatarstan i Vest-Russland. Foreldrene mine tilhører folkegruppen tatar, og de fleste tatarer er muslimer. Jeg husker at jeg som barn så besteforeldrene mine falle på kne og be til Allah. Barna og svigerbarna deres, deriblant foreldrene mine, pleide å si til oss at vi ikke skulle forstyrre dem, og at vi skulle gå ut av rommet. Foreldrene mine blunket til oss og så brydd ut, for de var blitt kommunister og var på den tiden erklærte ateister.

Da jeg var fire år, ble jeg offer for den siste polioepidemien i Sovjetunionen. Mange av barndomsminnene mine dreier seg om turer jeg måtte ta til sykehus og behandlingshjem for å bli undersøkt. Jeg husker at bestefar bad til Allah om at jeg måtte bli bra. Jeg ville være frisk som andre barn, så selv om jeg hadde et dårlig ben, spilte jeg fotball og hockey og var med på andre sportsaktiviteter.

Etter hvert som jeg ble eldre, fikk jeg lyst til å bli lege. Jeg var ikke religiøs, men var heller ikke ateist. Det var bare det at jeg aldri tenkte på Gud. På den tiden var jeg kritisk til den kommunistiske ideologien og diskuterte ofte med faren min og onkelen min. Onkel var universitetslektor i filosofi, og far jobbet for Komiteen for statens sikkerhet, kjent som KGB. Da jeg var ferdig med medisinstudiene, hadde jeg som mål å bli en dyktig nevrokirurg og å emigrere.

 På søken etter et godt liv

I 1984 avsluttet jeg min doktoravhandling om diagnostisering av hjernesvulster. I 1987 ble jeg så sendt til Uganda, til Mulago sykehus i Kampala. Jeg flyttet til dette vakre landet sammen med min kone, Dilbar, og barna våre, Rustem og Alisa, som da var sju og fire år. Arbeidet på klinikken var hardt og omfattet kirurgi på pasienter som hadde hiv. Jeg reiste ofte til andre klinikker rundt omkring i landet, siden det den gangen bare var to nevrokirurger som praktiserte i Uganda.

I en kiosk i Uganda så Dilbar og jeg en dag en russisk bibel for første gang. Vi kjøpte flere eksemplarer for å sende dem til venner i Sovjetunionen, for der var det nesten umulig å kjøpe bibler på den tiden. Vi leste noen få kapitler i Bibelen, men syntes den var så vanskelig å forstå at vi snart sluttet å lese.

I tre år gikk vi likevel i forskjellige kirker i Uganda og prøvde å sette oss inn i hva lokalbefolkningen trodde på, og hva de syntes gav livet mening. Jeg bestemte meg også for å studere Koranen på originalspråket. Rustem og jeg meldte oss faktisk på et arabiskkurs. Etter noen måneder hadde vi lært såpass at vi kunne snakke arabisk dagligspråk.

Omtrent på den tiden traff vi bibellærerne Heinz og Marianne Wertholz, som var misjonærer og opprinnelig kom fra Tyskland og Østerrike. Første gang vi snakket sammen, var ikke religion noe tema i det hele tatt. Vi var som alle andre europeere som treffer hverandre i Afrika. Vi spurte dem hvorfor de var i Uganda, og fikk vite at de var Jehovas vitner som hadde kommet til landet som misjonærer for å hjelpe folk til å studere Bibelen.

Jeg kom til å tenke på at da jeg gikk på et filosofikurs på universitetet i Russland, hadde vi fått vite at Jehovas vitner var en sekt, og at de ofret barn og drakk blodet deres. Jeg fortalte Heinz og Marianne dette, for jeg kunne ikke skjønne at de kunne gå med på noe sånt. Dilbar og jeg tok imot hvert vårt eksemplar av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, og vi slukte mesteparten av den på noen få timer, begge to. Da jeg sluttet å lese og spurte Dilbar hva hun syntes, sa hun at det hun leste, var så spennende at hun hadde gåsehud! Jeg sa at jeg følte det på samme måte.

Etter dette var vi ivrige etter å snakke med Heinz og Marianne igjen. Da vi møttes, kom vi inn på mange emner. Det de lærte oss om Bibelen, gjorde også dypt inntrykk på oss. Vi fikk lyst til å dele det vi hadde lært, med venner og kolleger. Blant disse var den russiske ambassadøren, konsuler fra Russland og andre land og en representant for Vatikanet. Den sistnevnte overrasket oss ved å hevde at Det gamle testamente bare var myter.

Tilbake til hjemlandet

En måned før vi drog tilbake til Russland i 1991, bestemte Dilbar og jeg oss for å bli Jehovas vitner. Vi tenkte at så snart vi kom tilbake til Kazan, skulle vi fortsette å gå på Jehovas vitners møter. Men til vår forskrekkelse gikk det tre måneder uten at vi klarte å finne verken en Rikets sal eller noen Jehovas vitner! Vi bestemte oss for å gå fra dør til dør, slik Jehovas vitner verden over gjør, selv om det betydde at vi måtte gjøre det på egen  hånd. Det førte til at vi fikk startet noen bibelstudier, deriblant et med en kvinne som senere ble et vitne.

Etter dette fikk vi besøk av et eldre vitne, som hadde fått adressen vår av vitnene i Uganda. Da begynte vi å komme sammen med en gruppe på 15 stykker som holdt møter i en liten ettroms leilighet. Heinz og Marianne holdt kontakten med oss og kom til og med og besøkte oss i Kazan. Senere besøkte vi dem i Bulgaria, det neste landet de fikk i oppdrag å tjene i, og hvor de er misjonærer den dag i dag.

Fin vekst i hjemlandet

Jeg bruker alle anledninger til å gjøre kollegene mine på de russiske sykehusene hvor jeg jobber, kjent med bibelske sannheter. I årenes løp har mange, deriblant flere av mine legekolleger, reagert positivt og er blitt Jehovas vitner. I 1992, året etter at vi kom tilbake til Russland, vokste gruppen av vitner i Kazan til 45 og allerede det neste året til over 100. I dag har Jehovas vitner sju menigheter i Kazan – fem russiske, en tatarisk og en tegnspråkmenighet. Det finnes også grupper som har møter på armensk og engelsk.

I 1993 var jeg på en legekonferanse i New York, og mens jeg var der, fikk jeg anledning til å få omvisning på Jehovas vitners hovedkontor, som ligger i Brooklyn. Jeg traff Lloyd Barry, som var med på å koordinere Jehovas vitners verdensomfattende forkynnelsesvirksomhet. Til tross for at han hadde en travel timeplan, tok han seg tid til å snakke med meg.

Vi drøftet behovet for bibelsk litteratur på tatarisk. Noen år senere ble det organisert et tatarisk oversetterteam i Russland, og det begynte å komme ut litteratur på tatarisk. Så glade vi var da vi etter hvert begynte å få bladet Vakttårnet, som er beregnet på bibelstudium, regelmessig! Kort tid etter det ble den første tatariskspråklige menigheten opprettet.

Bruk av blodsparingsteknikker

Jeg synes det er viktig å følge alle Guds morallover, deriblant den som står i Apostlenes gjerninger 15:20, der de som tjener Gud, får påbud om å «avholde seg . . . fra blod». I vers 29 står det videre at Guds tjenere skal fortsette «å avholde [seg] fra ting som er ofret til avguder, og fra blod og fra det som er kvalt, og fra utukt».

Når Jehovas vitner søker helsehjelp, ber de derfor legene respektere deres ønske om behandling uten bruk av blod. En tid var jeg med i et sykehuskontaktutvalg som Jehovas vitner har i Kazan. * I 1997, da en ett år gammel gutt i byen Novosibirsk som het Pavel, trengte en øyeblikkelig operasjon, tok moren hans kontakt med oss og bad om hjelp. På den tiden var det få erfarne leger i Russland som var villige til å utføre operasjoner uten å bruke blod. Vi sa ja til å hjelpe henne med å finne en lege som ville bruke alternativer til blod.

Snart fant vi en hjerteklinikk i Kazan der legene gikk med på å operere lille Pavel. Den 31. mars 1997 utførte legene en meget vellykket operasjon uten blodoverføring for å korrigere Pavels alvorlige hjertefeil, som kalles Fallots tetrade. Den 3. april meldte en  avis (Vetsjernjaja Kazan): «Det står bra til med den lille gutten, og han trenger ikke lenger hjertemedisin . . . For første gang på elleve måneder kunne moren til Pavlik [«lille Pavel»] puste lettet ut.» Pavel kom seg raskt etter operasjonen og tok sine første skritt i sykehuskorridoren.

Pavel har nå god helse og lever et normalt liv. Han liker å svømme, gå på skøyter og spille fotball. Han går i åttende klasse, og han og moren tilhører Jehovas vitners menighet i byen Novosibirsk. Etter Pavels operasjon har leger ved den samme klinikken utført vellykkede hjerteoperasjoner uten bruk av blod på en rekke Jehovas vitner. Utviklingen i Tatarstan går fortsatt framover når det gjelder medisinsk behandling, og det er blitt vanlig å operere uten å bruke blod.

Mitt arbeid i dag

Min kone og jeg, og noen andre Jehovas vitner, arbeider på en klinikk som tilbyr høyteknologiske medisinske løsninger til pasienter med nevrologiske og kardiologiske problemer. Vi er med på forskjellige operasjoner, særlig i tilfeller der det skal brukes blodsparingsteknikker. Jeg arbeider som nevroradiolog og beskjeftiger meg med ikke-invasiv blodløs nevrokirurgi, som jeg synes er et interessant felt. Som professor ved instituttet for nevrologi og nevrokirurgi ved Kazan statlige medisinske universitet holder jeg forelesninger for medisinstudenter og leger og prøver å hjelpe dem til å se fordelene ved behandling uten bruk av blod. *

Min kone, som er ultralydspesialist, arbeider sammen med meg på klinikken. Vi trives med arbeidet vårt, for vi er i stand til å hjelpe andre. Men det vi opplever som mest givende, er å se hvordan bibelske sannheter gir folk åndelig legedom. Det gir oss dyp glede å gjøre folk kjent med Guds løfte om at den tid snart kommer da ingen på jorden sier: «Jeg er syk.» – Jesaja 33:24.

[Fotnoter]

[Bilde på side 12]

Da jeg var lege i Afrika

[Bilde på side 13]

Da min kone og jeg begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, 1990

[Bilde på side 14]

Jeg får snakke med Lloyd Barry under et besøk i Brooklyn i New York, 1993

[Bilde på side 15]

Pavel og moren hans i dag

[Bilde på side 15]

Min kone, Dilbar, og jeg ute i forkynnelsesarbeidet