Jeg startet på mitt livs beste løp

Fortalt av Karl-Erik Bergman

Det å løpe raskt gav meg en fantastisk følelse. Jeg hadde et naturlig talent for det, så sprint ble viktigere for meg enn noe annet i livet.

I 1972, da jeg var 17 år, ble jeg medlem av en sportsklubb. Snart skjønte jeg hvor mye arbeid som lå foran meg hvis jeg skulle bli en toppidrettsutøver. Naturlig talent er ikke nok for å bli en sprinter i toppklasse. Men jeg var klar til innsats.

Da jeg var 22, ble jeg tatt ut til det finske landslaget. Året etter hadde jeg den beste gjennomsnittstiden på 100 meter sprint av alle idrettsutøvere i Finland. Skader i akillessenen og muskulaturen på baksiden av låret hindret meg imidlertid i å komme så langt som jeg hadde potensial til. Men jeg var så lidenskapelig opptatt av løping at jeg begynte som trener for lovende idrettsutøvere. I 1982 la jeg planer om å flytte til California i USA for å studere ved et universitet og satse på en idrettskarriere i det gunstigere klimaet der. Jeg kjøpte til og med flybillett.

Hva som forandret livet mitt

En kveld like før den planlagte turen til California ringte det på døren. Jeg åpnet, og der stod det to kvinner som var Jehovas vitner. De var veldig rolige og avbalanserte – egenskaper som idrettsutøvere gjerne bør ha. Jeg inviterte dem inn, og vi satte oss ned for å prate. Etter at vi hadde hatt en interessant samtale, gav de meg en bok som het «Du kan få leve evig på en paradisisk jord». * Jeg begynte å lese i den. Da jeg var kommet omtrent halvveis, skjønte jeg at dette var sannheten. Kvinnene kom tilbake, og jeg spurte dem hva jeg måtte gjøre for å bli et av Jehovas vitner. De svarte at jeg trengte et bibelstudium.

Jeg tok ikke bare imot tilbudet om et personlig bibelstudium, men jeg begynte også å gå på vitnenes møter i Rikets sal i Vantaa, hvor jeg bodde. Jeg fant ut at det jeg hørte der, var basert på Bibelen. De bibelske sannhetene jeg lærte, førte faktisk til at jeg litt etter litt forandret syn på hva som virkelig er viktig i livet. Jeg gikk derfor til reisebyrået og fikk tilbake pengene for flybilletten. En del av pengene brukte jeg til å kjøpe en dress som jeg kunne ha på møtene, og en veske som jeg kunne ha bibelen min og bibelsk litteratur i. Jeg ble døpt som et  av Jehovas vitner på et stevne i Helsingfors i 1983.

Andre idrettsutøvere følger etter

Etter hvert som jeg ble kjent med bibelske sannheter, snakket jeg ivrig med vennene mine om det jeg lærte. De reagerte med vantro. Snart begynte det faktisk å gå rykter om at jeg hadde gått fra forstanden. Én etter én begynte vennene mine å unngå meg. Etter at jeg var blitt døpt, møtte jeg de andre utøverne på friidrettsbanen, for jeg trente regelmessig for å holde meg i form. De samtalene vi hadde, hjalp dem til å forstå at selv om jeg hadde forandret meg, hadde jeg ikke gått fra forstanden.

Flere av disse idrettsutøverne forstod med tiden at det jeg sa, var fornuftig og verdt å tenke over. De la merke til at jeg ikke lenger hadde et stygt språk, og at den aggressive personligheten min var borte. Noen av dem var villige til å lære mer om Bibelen. Jeg likte å vise andre at Bibelen sammenligner en kristens liv med det å delta i idrett. Vi deltar i et løp som gjør at vi kan vinne evig liv. – 2. Timoteus 2:5; 4:7, 8.

Faktum er at virkelig mening og lykke i livet er knyttet til å gjøre det som gleder Skaperen – ikke til å vinne idrettskonkurranser. De samtalene jeg hadde med andre idrettsutøvere, fikk noen av dem til å revurdere sine mål, og flere av dem tok etter hvert imot de bibelske sannhetene som hadde forandret livet mitt. Jeg er glad for at mange av dem har vist den samme entusiasmen i tjenesten for Gud som de viste i idretten.

En av dem var Yvonne, en talentfull 800 meter løper. Hun var den raskeste kvinnelige løperen i Skandinavia på den distansen og hadde den finske rekorden. Hun representerte Finland med glans i europeiske idrettsarrangementer. På grunn av samtalene våre begynte Yvonne å forstå hvor meningsløst det er å gå inn for å bli berømt i dagens verden. Hun lærte, som Bibelen sier, at denne verden kommer til å forsvinne, og at det vil bane vei for en ny verden, som Gud står bak. – 1. Johannes 2:17.

Det gikk ikke lang tid før Yvonne tok imot tilbudet om et bibelstudium. På det tidspunktet hadde hun en kjæreste, Jouko, som utmerket seg på det finske landslaget i friidrett. Han hadde faktisk representert Finland i europamesterskap og verdensmesterskap. Med tiden flyttet Yvonne og Jouko til USA for å fortsette sine idrettskarrierer.

Mens de var der, fortsatte Yvonne å studere Bibelen, og Jouko ble med på studiet. Han gjorde det for å finne feil ved det hun lærte, og for å få henne til å komme til fornuft. Men gradvis nådde de bibelske sannhetene også Joukos hjerte. Yvonne og Jouko giftet seg, og senere ble de døpt i vann som symbol på at de hadde innviet sitt liv til Gud. I dag er de pionerer, som heltidsforkynnere blant Jehovas vitner blir kalt.

Jeg fikk også anledning til å starte et bibelstudium med Barbro, som var finsk mester på 400 meter for kvinner. Hun hadde tidligere representert Finland i europeiske idrettsarrangementer. Barbro og mannen hennes, Jarmo, som hadde vært stavhopper, flyttet så til Sverige. Der fortsatte Barbro bibelstudiet, og Jarmo ble med på studiet. De hadde lett etter meningen med livet, og etter at de var blitt kjent med Bibelens sannheter, ble de begge døpt i Sverige. Jarmo ble senere fysioterapeut, og de har begge vært ivrige i forkynnelsen. Jarmo er eldste i en av Jehovas vitners menigheter.

Så var det Heidi som var i begynnelsen av tenårene, og som også var en dyktig løper. Jeg var treneren hennes, og jeg oppdaget at hun var interessert i åndelige ting. En dag fortalte jeg henne hva Bibelen sier om Guds rike og om de velsignelsene det vil føre til for jorden. Jeg spurte: «Tror du at vi kan få oppleve disse lovte velsignelsene?» – Salme 37:11, 29; Matteus 6:9, 10.

«Ja», svarte hun. Hun ville studere Bibelen. Jeg ordnet derfor med at en kristen søster kunne studere med henne. Etter noen år ble også Heidi døpt i vann som symbol på sin innvielse til Gud. Hun ble med tiden en vakker, åndeligsinnet kvinne, og hun ble min kone.  Hun har vært en god partner og har med stor besluttsomhet holdt fast ved å tjene Gud – en slik besluttsomhet kunne, hvis den hadde vært rettet mot idrett, langt på vei ha gjort henne til en toppidrettsutøver.

Broren min, Peter, som er yngre enn meg, og som også var engasjert i idrett, reagerte først veldig negativt da jeg begynte å studere Bibelen. Så gav jeg ham boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Senere kom han til meg og sa: «Jeg har begynt å lese denne boken, men det er ikke alt jeg forstår. Kan du hjelpe meg?» Jeg ordnet det slik at et annet vitne kunne studere med ham, og etter fire måneder med bibelstudium ble han døpt. Senere giftet han seg, og hans kone er pioner.

Løpet fortsetter

Allerede før jeg ble døpt, hadde jeg bestemt meg for å bli misjonær. Kort tid etter dåpen ble jeg pioner. Jeg skjønte at hvis man deltar i løpet for livet, må man gjøre sitt aller beste. Min kone, Heidi, og jeg søkte på Gilead, Jehovas vitners misjonærskole, som ligger i New York, og i 1994 kom vi inn. Etter uteksamineringen fikk vi i oppdrag å tjene i Latvia, hvor mange snakker russisk.

Sovjetunionens fall hadde gjort at mange var blitt desillusjonerte. Bibelen var blitt svertet og hadde til og med vært forbudt, men vi oppdaget at det var mange som var interessert i hva som stod i den. Det å lære russisk var en av de største utfordringene jeg noen gang har stått overfor. Men etter seks års misjonærtjeneste i Latvia ble jeg utnevnt til å besøke og oppmuntre Jehovas vitners menigheter som reisende tilsynsmann. Dette er jeg fortsatt opptatt med sammen med min trofaste kone.

Opp gjennom årene har jeg kunnet trene mange, slik at de har gjort framskritt i løpet for livet, «det virkelige liv» i Guds nye verden. (1. Timoteus 6:19) For at idrettsutøvere skal yte maksimalt, må den som trener dem, forstå dem. Treneren må hjelpe dem til å utvikle sine sterke sider og redusere de svake til et minimum. Han må inspirere dem til å fortsette å stå på og til å nå sitt fulle potensial.

Det har overrasket meg hvor mye en kristen har til felles med en idrettsutøver, noe apostelen Paulus understreket i sitt første brev til korinterne. Idrettsutøvere som oppnår gode resultater, drømmer ikke bare om å vinne, men fokuserer på sin fysiske trening. De setter seg realistiske mål og jobber systematisk for å nå dem. Hvis de mister fokus og ikke lenger gjør framskritt, får de ingenting igjen for alt det harde arbeidet de har lagt ned. Sanne kristne må på lignende måte være fokusert.

Idrettsutøvere som oppnår gode resultater, holder seg dessuten til en diett – de har selvdisiplin når det gjelder kosthold. Det er på lignende måte med sanne kristne. De tar ikke til seg umoralske oppfatninger – de har ikke del i «demoners bord», slik apostelen Paulus uttrykte det. De tar isteden til seg næringsrik åndelig føde, som Gud gir gjennom sitt Ord, Bibelen. (1. Korinter 10:21) Og når det oppstår vanskeligheter, er idrettsutøvere som oppnår gode resultater, positive. De innrømmer feil de har gjort, og gjør forandringer. «Jeg løper . . . ikke på en usikker måte», skrev Paulus. «Men jeg slår løs på kroppen min», sa han. Dette gjorde han for ikke å bli diskvalifisert. – 1. Korinter 9:24–27.

 Min kone og jeg liker fortsatt å holde oss i god fysisk form ved å trene regelmessig i et treningsstudio. Men vi lar ikke det hindre oss i å tjene Jehova, som har skapt menneskene på en så fantastisk måte. (Salme 139:14) Sammen fokuserer vi på å vinne prisen, «det virkelige liv» – det som «skal komme» i Guds nye verden. – 1. Timoteus 4:8.

Etter at apostelen Paulus hadde beskrevet dem han omtalte som «en sky av vitner» i førkristen tid, sa han: «La også oss avlegge alt som tynger, og den synd som lett vikler seg om oss, og la oss med utholdenhet løpe det løp som er lagt foran oss.» (Hebreerne 12:1) Det er ingenting som er mer givende enn å delta i dette løpet. Grunnen til det er at alle som fullfører det, vil oppnå evige velsignelser. – 2. Timoteus 4:7, 8.

[Fotnote]

[Bilde på side 14]

På midten av 1980-tallet: Heidi og meg sammen med Yvonne over og Jouko og datteren deres under

[Bilde på side 15]

Sammen med Heidi i forkynnelsen i dag

[Bilde på side 15]

På Jehovas vitners områdestevne i Helsingfors i 2009. Yvonne og Jouko til høyre for oss og Jarmo og Barbro til venstre for oss

[Bilderettigheter på side 12]

Published in Aamulehti 8/21/1979