Hva med en rickshawtur?
Hva med en rickshawtur?
NÅR man kommer til Dhaka, hovedstaden i Bangladesh, legger man straks merke til noe spesielt. Innimellom alle menneskene ser man en hel hær av sykkelrickshawer! En endeløs strøm av slike kjøretøyer, som frakter folk og varer, fyller gater og smug.
I Dhaka er rickshawen fortsatt et populært transportmiddel. Det finnes omkring 80 000 registrerte rickshawer, men folk flest føler at det må være mange flere ute på veiene hver dag. Dhaka blir faktisk kalt verdens rickshawhovedstad!
Rickshawer i tidligere tider
Tidlige utgaver av en bærestol ble brukt i regjeringstiden til den franske kongen Ludvig XIV (1638–1715), men oppfinnelsen av den opprinnelige rickshawen, som ble trukket av mennesker, blir gjerne tilskrevet Jonathan Gable, en amerikansk misjonær i Japan i 1870-årene. Det sies at han utformet et originalt kjøretøy til sin skrøpelige kone, og at dette kjøretøyet var det første som på japansk ble kalt jinrikisha, som betyr kjøretøy trukket av et menneske. Dette ordet ble med tiden til «rickshaw» på engelsk. Etter hvert var forskjellige utgaver av dette billige transportmidlet i alminnelig bruk i hele Asia. Da Charles Taze Russell (til høyre), som på en nidkjær måte ledet det arbeidet bibelstudentene (som Jehovas vitner tidligere ble kalt) utførte, besøkte Japan i 1912, brukte han og hans reisefeller rickshaw når de drog rundt i landet.
I Dhaka dukket det i slutten av 1930-årene opp rickshawer som skilte seg ut fra de første rickshawene, som hadde to håndtak og ble trukket av en mann. Disse nye kjøretøyene hadde tre hjul og minnet om store trehjulssykler. Rickshawmannen, eller sjåføren, satt på sykkelsetet og drev vognen med pedalkraft. Han kunne på den måten frakte passasjerer eller varer over lengre avstander og lettere ta seg fram gjennom travle gater og tett trafikk.
Rickshawkunst
Det virker som om hver eneste centimeter av rickshawene i Dhaka er dekorert. Hvor kommer tradisjonen med å dekorere rickshawene fra? Da rickshawene første gang dukket opp i Dhaka, måtte de konkurrere med tomtom, vogner som fraktet passasjerer og varer og ble trukket av hester. Det var kanskje for å lokke kunder til den nye transportformen at de som eide en rickshaw, begynte å dekorere kjøretøyet sitt. Bildene og reklamen ble etter hvert til særegen kunst.
Rickshawkunsten gjør et imponerende inntrykk. Dette er kunst på hjul. Syed Manzoorul Islam, en bangladeshisk kunstkritiker, omtaler rickshawene i Dhaka som «omvandrende kunstgallerier». Hver minste lille flekk av kjøretøyet er dekorert med fargesprakende motiver, bilder og mønstre. Dusker, glitter og skinnende perler henger ned fra sidene eller fra kalesjen.
Hver kunstner har sin egen stil og sitt eget favorittema. Noe av kunsten ligner mer eller mindre på en reklameplakat med scener fra indisk og bangladeshisk film før og nå. Denne kunsten gir dessuten uttrykk for en nostalgisk lengsel etter livet og naturen på landsbygda og gjenspeiler noen ganger sosiale og politiske tendenser. Dyr, fugler, jakt og frodig landskap er også vanlige motiver.
I 1950-årene fantes det bare noen få kunstnere som dekorerte rickshawer. Men i dag er det mellom 200 og 300 kunstnere som lager slike unike stykker kunst. Rickshawene blir satt sammen bit for bit i spesielle verksteder, og delene blir i mange tilfeller laget av resirkulerte materialer. Kunstneren kan for eksempel ta et blikkstykke fra en tønne som det har vært matolje på, eller fra en annen kassert gjenstand, og han bruker emaljemaling for å lage et iøynefallende bilde i sterke farger. Rickshawkunst er folkekunsten i Bangladesh. Den har fått sitt eget særpreg og sin egen sjarm.
Rickshawsjåføren
Som du sikkert forstår, er det et strevsomt liv å være rickshawsjåfør. Tenk deg at du hele dagen sykler rundt med en tung last, enten med folk eller med varer. Passasjerene kan være husmødre, skolebarn, forretningsmenn eller folk som er ute og handler og har med seg det de har kjøpt. Mange ganger er det to, tre eller flere som sitter sammenpresset i en rickshaw. Rickshawen kan også bli brukt til å frakte sekker med ris, poteter, løk eller krydder som en kjøpmann skal selge på markedet. Noen ganger sitter en passasjer på toppen av alle varene sine. For en tilskuer kan det virke umulig at sjåføren skal klare å trekke en så tung last. Den beskjedne rickshawsjåføren arbeider likevel hardt og uten å klage, enten solen steker eller monsunregnet pøser ned.
De fleste sjåførene har kommet til byen fra fattige landdistrikter fordi de ikke klarer å forsørge familien som bønder. Siden de ikke kan få en bedre betalt jobb der de bor, er det mange som reiser fra familien for å bli rickshawmenn. Ved å bruke den fysiske styrke og energi de har, tjener de kanskje det som tilsvarer noen dollar om dagen.
Et unikt transportmiddel
Rickshawen er fortsatt et populært transportmiddel i Dhaka på grunn av det flate terrenget og de talløse smugene og bakgatene, som utgjør en utfordring for andre former for offentlig transport. Denne reisemåten, som ikke forurenser, blir av mange sett på som både en nyttig og en trivelig måte å ta seg fram på.
I de fleste asiatiske byer er rickshawen blitt «utrydningstruet». Et ønske om massetransport og en moderne livsstil har gjort at rickshawen nesten ikke brukes der lenger. Men samtidig som mange ser på den som umoderne, gjør man en innsats for å bevare rickshawen ved å forbedre dens konstruksjon.
I Dhaka kan du velge mellom mange typer offentlig transport – buss, taxi, motorsykkel, bilrickshaw eller den fargerike sykkelrickshawen. Men du kommer aldri til å glemme en rolig tur i en sykkelrickshaw gjennom Dhakas overfylte gater!
[Helsides bilde på side 23]