Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Den gang kjemper streifet omkring i Europa

Den gang kjemper streifet omkring i Europa

Den gang kjemper streifet omkring i Europa

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I ITALIA

I 1932 holdt noen veiarbeidere på med å grave i nærheten av Colosseum i Roma da en av mennene støtte borti en hard gjenstand. Det viste seg å være støttennene og kraniet til en elefant. Denne oppdagelsen var ikke noe unikt. I årenes løp er det blitt funnet omkring 140 fossile rester av elefanter i og omkring Roma. Det første bekreftede funnet ble gjort på 1600-tallet.

Folk mente at knoklene enten kom fra elefanter som var blitt importert til det gamle Roma, eller at de stammet fra de elefantene som den kartagiske hærføreren Hannibal hadde hatt med seg til Italia. G.B. Pianciani, en italiensk prest og professor i naturvitenskap på 1800-tallet, reiste tvil om dette. Fordi knoklene stort sett ble funnet i elveavleiringer, trakk han den slutning at de kom fra dyr som hadde dødd andre steder og var blitt ført til funnstedene av flomvann.

Mange elefantfossiler som er blitt funnet i Italia, kommer fra elefanter som var annerledes enn dem vi kjenner i dag. De kommer fra den utdødde arten Elephas antiquus. (Se side 15.) Dette dyret hadde nesten rette støttenner og en skulderhøyde på omkring fem meter, noe som betyr at den var omkring to meter høyere enn de nålevende elefantene.

Hvor vanlige var disse kjempene? Fossilmaterialet tyder på at de en gang i tiden streifet omkring i hele Europa, i likhet med sine nære slektninger mammutene. Elefantfossilene er dessuten ikke alltid blitt funnet for seg selv, men i fossilførende lag som har inneholdt rester av en rekke andre arter, deriblant noen som var elefantenes naturlige fiender.

Fra bøfler til berberaper

Fossiler som er blitt funnet i Lazio, en region i det sentrale Italia som innbefatter Roma, tyder på at området en gang hadde et klima som lignet på det afrikanske, for en gang i tiden fantes det flodhester, gaseller og også store kattedyr der. Ja, fossilene av ett kattedyr, som blir kalt leoparden fra Monte Sacro, ble funnet midt i hjertet av Roma. I Polledrara-avleiringen utenfor byen er det blitt gravd fram over 9000 fossile rester av mange forskjellige dyr: oldtidselefanter, bøfler, hjortedyr, berberaper, neshorn og urokser – store oksedyr som ble utryddet for omkring 400 år siden. Et museum på utgravningsstedet har en opphøyd gangbro der de besøkende kan betrakte fossilene på deres opprinnelige funnsteder. – Se side 16.

En hule i nærheten av Palermo på Sicilia inneholdt mange tonn fossile rester, deriblant knokler av hjortedyr, oksedyr, elefanter og flodhester i forskjellige aldere – til og med et foster. Ja, i løpet av de første seks månedene etter at funnstedet ble oppdaget, ble 20 tonn fossiler frambudt til salg.

I det sørlige England oppdaget paleontologen J. Manson Valentine fossilførende lag som inneholdt en mengde bensplinter av mange av de samme dyrene, og dessuten av hyener og isbjørner. Hva er grunnen til at det finnes så store forekomster av fossiler på så høyst forskjellige steder?

Noen naturforskere mener at disse dyrene døde under omstendigheter som vitner om en naturkatastrofe. Uansett hva årsaken eller årsakene til slike masseutryddelser kan ha vært, gjorde virkningene seg gjeldende over et stort område som omfattet det europeiske kontinent, De britiske øyer, Sibir og Alaska.

Takket være fossilmaterialet kan vi se for oss en verden som var temmelig ulik den vi kjenner i dag. Ja, hvis du drog langt nok tilbake i tid i Italia, ville det ikke ha vært så merkelig om du hadde fått inntrykk av at du befant deg midt i det ville Afrika.

[Ramme på side 17]

HVA ER ET FOSSIL?

Ved første øyekast kan et fossil kanskje se ut som en vanlig knokkel. Men i virkeligheten er et fossil et resultat av en kjemisk forvandling – fossilisering – som finner sted før restene av døde dyr rekker å råtne opp.

En vanlig form for fossilisering er mineralisering. I denne prosessen blir det opprinnelige organiske materialet erstattet, enten fullstendig eller delvis, av mineraler som er til stede i våte sedimentære avleiringer. For at det skal finne sted en fossilisering, kreves det altså bestemte miljøforhold. Det må avsettes rikelig med sedimenter, og dyrerestene må raskt bli begravd og være motstandsdyktige mot nedbryting. Under normale omstendigheter blir dyrerester som ikke blir spist, brutt ned av bakterier og av mekaniske og kjemiske faktorer, for eksempel vind og vann. Fossilisering forekommer derfor svært sjelden.

[Ramme/bilde på side 17]

MAMMUTER PÅ DEN NORDLIGE HALVKULE

Fossilmaterialet tyder på at den ullhårete mammuten var utbredt over et stort område, som omfattet Asia, Europa og Nord-Amerika. I Europa ser det ut til at Italia utgjorde den sørligste delen av utbredelsesområdet.

Den ullhårete mammuten, som var omtrent like stor som de nålevende asiatiske elefantene, hadde hår som ble opptil 50 centimeter langt, og hannene hadde lange, buede støttenner som ble omkring fem meter lange. Det er blitt funnet en spesielt stor mengde mammutelfenben i Sibir – faktisk så mye at det helt fra middelalderen av ble eksportert til Kina og Europa.

[Rettigheter]

Foto gjengitt med tillatelse av Royal BC Museum

[Bilde på sidene 16 og 17]

Polledrara- avleiringen

[Rettigheter]

Soprintendenza Archeologica di Roma

[Bilderettigheter på side 15]

Øverst: Museo di Paleontologia dell’Università degli Studi «La Sapienza» di Roma; nederst: © Comune di Roma - Sovraintendenza Beni Culturali (SBCAS; fald. 90, fasc. 4, n. inv. 19 249)