Bedre enn «perfekte bølger»
Bedre enn «perfekte bølger»
Fortalt av Karl Heinz Schwoerer
Jeg ble født i 1952 i Pittsburgh i Pennsylvania i USA, men jeg vokste opp i New Smyrna Beach i Florida. Som tenåring ble jeg etter hvert helt oppslukt av surfing. Ja, det ble det viktigste i livet mitt.
I 1970 begynte jeg ved Embry-Riddle Aeronautical University i Daytona Beach i Florida. Hensikten var å bli yrkespilot. Jeg ble imidlertid stadig mer skuffet over regjeringen, som da førte det jeg mente var en urettferdig krig i Vietnam. I likhet med mange andre ungdommer på den tiden følte jeg avsky for hele systemet, og jeg sluttet på skolen og begynte å leve som hippie. Jeg lot håret vokse og brukte narkotika.
Det tok ikke lang tid før jeg traff Susan, en eventyrlysten jente med gode anlegg for kunstmaling og fotografering. Jeg regnet ut at hvis vi levde enkelt, kunne jeg jobbe med bygging i Florida mellom seks og åtte måneder i året, og så kunne vi resten av tiden bo i telt på strendene ved stillehavskysten i Mexico og Mellom-Amerika.
Vi blir klar over vårt åndelige behov
Å leve et bekymringsløst liv på vakre tropiske strender — hvor Sue malte og tok bilder og jeg surfet — var absolutt svært behagelig. Men etter et par år begynte vi å synes at livet vårt var tomt. Vi følte at det var noe som manglet. Sommeren 1975, mens vi oppholdt oss ved Costa Ricas stillehavskyst, begynte jeg derfor å søke åndelig opplysning. Jeg leste bøker om Østens religioner og filosofier, som var populære på den tiden.
Ettersom de bøkene jeg leste, ofte siterte Bibelen som bevis for at deres læresetninger var riktige, trakk jeg den slutning at Bibelen burde være grunnlaget for det som var sant. Mot litt hallusinogen sopp byttet jeg derfor til meg en gammel King James-oversettelse. Hver ettermiddag, etter at jeg hadde surfet hele formiddagen, satt jeg og leste i Bibelen. Men selv om jeg var svært begeistret for Bibelen, skjønte jeg ikke mye av det jeg leste.
«Har du noen bibelske spørsmål?»
På vei fra Costa Rica til USA i august 1975 stoppet Sue og jeg ved et apotek i El Salvador for å kjøpe noe medisin. Vi hadde problemer med å kommunisere med farmasøyten, så en annen kunde, som het Jenny, tilbød seg å hjelpe oss. Hun var en 16 år gammel amerikansk jente som snakket flytende spansk. Hun nevnte at hun og foreldrene hennes var Jehovas vitner, og at de hadde flyttet til El Salvador for å lære folk om Bibelen.
«Har du noen bibelske spørsmål?» spurte Jenny meg.
«Ja, det har jeg!» svarte jeg. Til tross for vårt hippieutseende inviterte Jenny oss straks hjem, slik at vi kunne treffe foreldrene hennes, Joe og Nancy Trembley. Vi takket ja. Vi brukte hele ettermiddagen på å stille bibelske
spørsmål og ble imponert over den måten Joe og Nancy besvarte spørsmålene våre på. De sa alltid: «Slå opp dette skriftstedet i bibelen deres og les hva som står der.»Det var snart sent på kveld, så de inviterte oss til å overnatte hos dem. Men de tillot ikke at Sue og jeg delte soverom, siden vi ikke var gift. Om natten var Sue og Jenny våkne i mange timer og var innom mange bibelske emner — alt fra Adam til Harmageddon.
Den grønne bibelen
Neste dag, før vi forlot byen, gav Joe og Nancy oss mange eksemplarer av Vakttårnet og Våkn opp!, noen bøker og en bibel. Bibelen var New World Translation of the Holy Scriptures, som den gang hadde stive, grønne permer. Joe tok oss også med til Rikets sal. Det var en enkel bygning hvor Jehovas vitner kom sammen for å studere Bibelen. «For en kontrast til de prangende kirkebygningene, hvor folk lærer så lite fra Bibelen!» tenkte jeg.
Senere samme dag, da vi stanset ved kontrollposten før vi krysset grensen til Guatemala, skapte den grønne bibelen forvirring blant grensevaktene. De ble forvirret siden de gjenkjente den som en bibel som vanligvis blir brukt av Jehovas vitner. Men vi så jo absolutt ikke ut som Jehovas vitner. Til tross for vårt utseende lot de oss få dra etter noen minutter. Dette forbauset oss, for vanligvis gjennomsøkte de bilen vår og eiendelene våre for å se om vi hadde narkotika eller smuglergods. Vi begynte å tro at den grønne bibelen brakte lykke.
Vi fortsatte å lese Bibelen og de bibelske hjelpemidlene, og vi ble etter hvert overbevist om at vi hadde funnet sannheten om Gud. Jeg husker hvordan vi kjørte gjennom Mexico, og hvordan jeg så fram til to uker med surfing i Puerto Escondido — mitt favorittsted som surfer. Etter at jeg hadde gledet meg over å surfe «perfekte bølger» der, var jeg imidlertid fast bestemt på å dra tilbake til Florida og bli en av Jehovas tjenere.
I de to ukene i Puerto Escondido surfet jeg om formiddagen, og om ettermiddagen leste jeg i bibelen min og i bibelske hjelpemidler. En åtte år gammel jente som fikk øye på den grønne bibelen, insisterte på å ta oss med et eller annet sted om kvelden. Vi kunne ikke forstå hvor hun ville vi skulle gå hen, men vi forstod at det hadde med den grønne bibelen å gjøre. Vi vegret oss, men hun fortsatte å be oss om å bli med. Til slutt, etter noen dager, bestemte vi oss for å bli med henne. Hun tok oss med til en liten Rikets sal, laget av bambus og med stråtak, hvor Jehovas vitner kom sammen. Alle der ønsket oss velkommen og håndhilste på oss og klemte oss som om vi var gamle venner.
Vi ble imponert over den respektfulle oppførselen til alle som var der. Noen av barna stirret på oss under møtet, sannsynligvis fordi
de aldri hadde sett noen med slikt langt, blondt hår før. Foreldrene måtte hele tiden minne dem om å konsentrere seg om programmet. Men Jehova hadde brukt en slik ung person som dem for å få oss til å komme på vårt første møte.Fast bestemt på å tjene Jehova
Etter to uker med «perfekte bølger» solgte jeg brettene mine, og vi kjørte direkte til Florida. Der begynte vi å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner og overvære alle møtene deres. Ettersom vi var fast bestemt på å tjene Jehova, sluttet vi å leve sammen og å ha nær omgang med våre tidligere venner. Jeg barberte av meg skjegget og fikk klipt håret, og Sue kjøpte seg noen kjoler. Fire måneder senere giftet vi oss, og i april 1976 ble vi døpt som symbol på at vi hadde innviet oss til Gud for å tjene ham.
Nå hadde vårt liv fått en mening! Takknemlige som vi var på grunn av alle de velsignelser vi hadde fått, var vi ivrige etter å dra tilbake til et spansktalende land for å forkynne det gode budskap om Guds rike der. Men kristne eldste i menigheten vår gav oss dette rådet: «Dra ikke ennå. Bygg først opp deres åndelighet, slik at dere har noe å gi der.» Vi fulgte rådet deres, og deretter hadde vi som mål å bli pionerer, som heltidsforkynnere blant Jehovas vitner blir kalt.
Sue begynte som pioner i januar 1978. Jeg ønsket også å bli pioner, men jeg hadde fortsatt stor studiegjeld etter tiden på universitetet. Så fant jeg på en lettvint løsning — jeg ville erklære meg konkurs, slik at jeg ble fri til å begynne som pioner.
De eldste rådet meg imidlertid klokelig til ikke å sette den planen ut i livet. De forklarte at det ikke ville være i harmoni med bibelske prinsipper, som krever at vi er ’ærlige i alle ting’. (Hebreerne 13: 18) Så jeg fortsatte å arbeide, slik at jeg kunne betale gjelden min. Endelig — i september 1979 — nådde jeg målet mitt og kunne slutte meg til Sue i pionertjenesten. Siden vi levde et enkelt liv, trengte jeg deretter ikke å arbeide mer enn et par dager i uken for å få endene til å møtes.
Tjeneste på Betel i Brooklyn
I april 1980, etter at vi hadde tjent sammen som pionerer i mindre enn et år, fikk vi en stor overraskelse. Tidligere, i forbindelse med at det var blitt opplyst at det var behov for byggearbeidere, hadde vi sendt inn søknader om å få tjene ved Jehovas vitners internasjonale hovedkontor i Brooklyn i New York. Nå ble vi innbudt til å komme i løpet av 30 dager! Vi hadde blandede følelser, for vi likte pionertjenesten svært godt. Vi var usikre på hva vi skulle gjøre, og drøftet saken med to eldste, som hjalp oss til å forstå hvilket stort privilegium som ble holdt fram for oss. De sa: «Hvorfor ikke dra og prøve å tjene på Betel ett år?» Så vi solgte alt vi hadde, og drog til Brooklyn.
Etter at jeg hadde vært opptatt med byggearbeid i to år, ble jeg innbudt til å arbeide ved byggekontoret, hvor jeg fikk opplæring i byggekonstruksjon. Sue arbeidet på bokbinderiet i et år og fikk så begynne på den grafiske avdelingen. Hvert år, på bryllupsdagen vår, tenkte vi over det som hadde hendt i løpet av det året som var gått, og vurderte vår egen situasjon og våre ønsker og bestemte oss for å fortsette å tjene på Betel.
Etter hvert som årene gikk, fikk vi noen nære, meget gode venner. Og siden Betel hadde gjort det mulig for oss å tjene Jehova og det verdensomfattende brorskap på en svært meningsfull måte, var vi fortsatt innstilt på å bli. I 1989 begynte vi å lære spansk, noe som gjorde at vi kunne få samarbeide med en spansk menighet i Brooklyn. Resultatet er at vi føler at vi har fått det beste av to verdener — vi kan tjene på Betel, og vi kan tjene i en fremmedspråklig menighet.
Ved en anledning besøkte Jenny, som er nevnt tidligere, oss på Betel i Brooklyn, og det var interessant å høre hennes versjon av hva som hendte den dagen vi traff hverandre i El Salvador. Hun hadde vært på et bibelstudium
og begynte å føle seg dårlig. På hjemveien bestemte hun seg for å få tak i litt medisin. Av en eller annen grunn gikk hun ikke til det apoteket hvor hun hadde vært før, men til det hvor vi var.Tjeneste i andre land
En dag i 1999 overrasket min tilsynsmann på Betel meg ved å spørre: «Ville du være villig til å dra til avdelingskontoret i Australia og arbeide med et prosjekt ved det regionale prosjekteringskontoret der i tre måneder?»
«Ja,» svarte jeg uten å nøle. Snart var vi på vei til Australia, hvor vi tjente i tre år. Jeg satte stor pris på å få hjelpe til med utformingen av avdelingskontorer i flere land i Østen og i det sørlige Stillehavet. Da vi kom tilbake til Brooklyn i 2003, var det enda en overraskelse som ventet oss. Vi ble bedt om å dra til et annet fremmed land — om å tjene ved det regionale Rikets sal-kontoret ved avdelingskontoret i Brasil, et stykke unna storbyen São Paulo.
Og der er vi fortsatt. Kontoret fører tilsyn med byggingen av Rikets saler i de fleste av landene i Sør-Amerika. Min oppgave består blant annet i å reise rundt og hjelpe til med slikt byggearbeid og å oppmuntre dem som arbeider på de mange prosjektene — og Sue kan være med.
Vi holder fast ved våre prioriteringer
Jeg må innrømme at jeg fortsatt liker å surfe, men jeg har funnet noe som er bedre enn «perfekte bølger». Jeg har derfor holdt surfingen på dens rette plass, som en form for avkobling. Med Sues kjærlige støtte har jeg konsentrert meg om noe som er viktigere — å tjene vår kjærlige Gud, Jehova.
Det viktigste for oss nå er å bruke vårt liv og våre evner for å fremme Rikets interesser og den rene tilbedelse av Jehova Gud. Vi har lært at det viktigste ikke er hvor vi tjener Jehova, men at vi tjener helhjertet der hvor vi er. — Kolosserne 3: 23.
[Uthevet tekst på side 25]
’Jeg liker fortsatt å surfe, men jeg har funnet noe som er bedre enn «perfekte bølger»’
[Bilde på sidene 22 og 23]
Et bilde av meg mens jeg surfer. Det ble brukt på en sommerfestivalplakat
[Bilde på side 23]
Da jeg var 13
[Bilde på side 23]
Jeg fant hippielivet lite tilfredsstillende
[Bilder på side 25]
Over: Jeg hjelper til med Rikets sal-bygging
Til høyre: Sammen med Sue i dag