De flittige tøyvaskerne i Abidjan

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I ELFENBENSKYSTEN

VI DROG vestover fra sentrum i Abidjan i Elfenbenskysten og gledet oss over det vi så og hørte i denne travle vestafrikanske byen, da det plutselig møtte oss et syn helt utenom det vanlige. I et enormt område med gressletter så vi tusenvis av fargerike klær. Hva var grunnen til dette? Våre ivorianske venner var glad for å kunne gi oss nærmere informasjon. Det vi så, var arbeidet til en gruppe flittige tøyvaskere.

Hundrevis av menn og noen få tøffe kvinner tjener til livets opphold ved å vaske tøy for hånd i Banco-elven. En slik tøyvasker kalles en fanico, og dette ordet er sammensatt av to ord på språket til folkegruppen dyula, nemlig «fani», som betyr «tøy» eller «klær», og «ko», som betyr «å vaske». Ordet «fanico» betyr altså «en som vasker klær».

 Hvordan tøyvaskerne jobber

Vi besøkte fanicoene en tidlig morgen på arbeidsplassen for å finne ut mer om den interessante måten de tjener til livets opphold på. Der var arbeidet allerede godt i gang, og det var hektisk aktivitet. I den noe mørke Banco-elven lå det massevis av svære dekk som man hadde lagt stein i. Ved hvert dekk stod en tøyvasker i vann til knes og var travelt opptatt med å såpe inn, slå og skrubbe tøy.

Lenge før soloppgang går fanicoen fra dør til dør for å samle inn skittentøy som han skal vaske den dagen. Noen av kundene bor over tre kilometer fra «vaskeriet». Han frakter alle klærne på en håndkjerre eller bærer dem i en kjempemessig bylt på hodet. Fanicoen går så ned til Banco-elven. Når han kommer dit, blir han møtt med hilsener på mange språk, for de som arbeider her, kommer fra mange deler av Afrika. Noen har vært i dette området i flere tiår; det gjelder for eksempel Brama, en muskuløs tøyvasker som nå er i 60-årene. Arbeidet pågår året rundt, og det er bare tre dager da det ikke er noen virksomhet her.

Selve vaskingen av tøyet er et tungt og omfattende arbeid. Vi så på da en mann la fra seg sin bylt med skittentøy, og den var så svær at den ville ha fått en vanlig husmor til å steile. Han løste opp bylten og begynte å legge hvert plagg i bløt. Så laget han såpeskum ved hjelp av et svært stykke såpe av palmeolje og slo plaggene, ett om gangen, mot en stein. Av og til brukte han børste for å få bort gjenstridige flekker. Hvor mye koster det å få vasket tøyet her? Det koster 40 øre for en skjorte og kanskje 80 øre for et laken. Det er derfor fanicoen må vaske så store mengder tøy hvis han skal kunne tjene til livets opphold.

Hvis du så den enorme mengden tøy fanicoene vasker, ville du kanskje spørre deg selv: Hvordan er det mulig for dem å huske hvilke tøystykker som tilhører hvem? Vi lurte på om de kanskje brukte et system som ligner på det som noen tøyvaskere i India har; der har de en hemmelig måte å merke klærne på. Det systemet fanicoene bruker, er helt annerledes enn det inderne bruker, men det er like effektivt.

Vår velinformerte guide forsøkte å forklare oss teknikken til fanicoene. For det første er det slik at når fanicoen samler inn vasketøyet, merker han seg hvert av familiemedlemmenes fysiske størrelse, slik at han kan huske hvilket plagg som tilhører hvem. Han setter ingen merker eller merkelapper på plaggene. Så slår han en knute på hvert plagg fra samme familie på samme sted på plagget — for eksempel på det venstre ermet, det høyre ermet, kragen eller linningen. Under vaskingen passer han på at plagg fra samme familie alltid holdes samlet. For oss virket dette likevel som en skremmende hukommelsestest. Vi spurte en fanico om han noen gang hadde opplevd at noen av kundenes klær var blitt borte eller var blitt blandet sammen. Det sjokkerte ansiktsuttrykket hans viste tydelig hva han tenkte: «Nei. En fanico roter aldri bort et plagg!»

Kan hvem som helst gå ned til Banco-elven og begynne å vaske klær der? Absolutt ikke! Det finnes en streng prosedyre som må følges. En som vil bli fanico, har tre måneders prøvetid da han blir opplært av en veteran. Det er i løpet av denne tiden at han lærer den spesielle hukommelsesteknikken. Hvis han ikke klarer å lære den, må han finne seg en annen jobb. Men hvis den nye har vist seg å kunne bli en dyktig fanico, får han så — mot betaling av en liten avgift — anvist sin egen plass med dekk og stein, og den plassen får ingen andre bruke.

 Såpe av palmeolje

Såpe spiller en vesentlig rolle i tøyvaskerens arbeid. Nybegynneren får derfor også opplæring i rett bruk av såpen, som er laget av palmeolje. Det blir brukt tre forskjellige slags såpe, som er lett gjenkjennelige fordi de har hver sin farge. Den hvite og den gule såpen brukes til tøy som er lett skittent, og den svarte såpen brukes til tøy som er svært skittent. Det er palmeoljen, hovedingrediensen, som gjør såpen mørk. Hver fanico bruker minst ti såpestykker hver dag, og såpekokerne, som holder til i nærheten, sørger for at fanicoene hele tiden har nok.

Vi besøkte det enkle anlegget for såpekoking som lå i åssiden like i nærheten av «vaskeriet». Såpeproduksjonen, som er litt av en geskjeft, begynner klokken seks om morgenen. Såpekokerne har allerede kjøpt de nødvendige ingrediensene på det lokale markedet — koagulert palmeolje, kalium, salt, saft fra soursoptreet, kokosnøttolje og kakaosmør. Alle ingrediensene er biologisk nedbrytbare. Såpekokerne koker dem sammen i en svær ståltønne som er plassert over et åpent ildsted. Når blandingen har kokt i omtrent seks timer, heller de den i kar og boller av tinn og venter på at den skal størkne. Noen timer senere skjærer de såpen opp i store stykker.

En såpekoker fyller så en plastbøtte med såpestykker, setter den på hodet og går ned med den til tøyvaskerne. Hvordan får hun levert såpen til dem som er travelt opptatt med å vaske og slå tøyet ute i elven? Hun går rett og slett ut i vannet, som når henne til livet. Hun lar plastbøtten flyte på vannet og leverer såpen til alle som trenger ny forsyning.

Hvordan arbeidsdagen slutter

Når fanicoen er ferdig med all vaskingen, går han til åssiden i nærheten og legger ut de nyvaskede klærne i rader i gresset eller henger dem på tørkesnorer laget av de materialene han har for hånden. Resultatet er det fargerike synet som fanget vår oppmerksomhet innledningsvis. Nå er tiden også inne til at den flittige tøyvaskeren kan ta en liten pust i bakken. Sist på ettermiddagen når alt tøyet har tørket, bretter han hvert stykke tøy pent sammen, og noe av tøyet stryker eller presser han kanskje med et kullstrykejern. Når det lir mot kveld, pakker han sammen alle de rene, strøkne plaggene og leverer dem til eierne.

Første gang vi fikk øye på de mange radene med tøy som var lagt til tørk, skjønte vi ikke hvor mye arbeid som lå bak dette fargerike synet. Vi er veldig glad for at vi besøkte fanicoene i Abidjan, for nå er vi bedre i stand til å forstå og sette pris på det arbeidet som utføres av alle de menn og kvinner verden over som jobber med vasking av tøy.

[Kart på side 10]

(Se den trykte publikasjonen)

ELFENBENSKYSTEN

[Bilde på side 12]

En såpekoker som selger såpestykker

[Bilderettigheter på side 10]

PhotriMicroStock™/C. Cecil