Framskritt i kampen mot aids

«Aldri før i menneskenes historie har man lært så mye om en så komplisert sykdom på så kort tid,» skriver dr.med. Gerald J. Stine i sin bok AIDS Update 2003. Han sier at «hiv-/aidsforskningens historie er en historie om vitenskapelige bragder». Hva er det man har oppnådd?

MODERNE legevitenskap har gjort det mulig å utvikle kombinasjoner av medisiner som gir nytt håp til hivsmittede personer. Og i en del land har informasjonskampanjer om aids gitt gode resultater. Men innvarsler disse vellykkede bestrebelsene begynnelsen til slutten for denne dødelige epidemien? Kan de tiltakene som nå er satt i verk når det gjelder forskning og informasjon, stanse spredningen av aids? Tenk over de følgende opplysningene.

Medisinsk behandling

«Et glimt av håp i kampen mot aids,» stod det på forsiden av bladet Time den 29. september 1986. Dette «glimt av håp» skyldtes resultatene av en klinisk test der man hadde brukt et antiretroviralt legemiddel, azidothymidin, AZT (senere kalt zidovidun), i behandlingen av hivinfeksjon. Interessant nok var det slik at hivpasienter som tok AZT, levde lenger. Siden den gang har antiretrovirale medisiner (ARV-medisiner) forlenget livet til hundretusener av mennesker. (Se rammen «Hva er ARV-medisiner?» på side 7.) I hvilken grad har de vært effektive i behandlingen av hivinfeksjon?

Til tross for den entusiasme som ble vist da man lanserte AZT, var aidsforskerne ifølge bladet Time «sikker på at AZT ikke [var] det avgjørende våpen mot aids». Det hadde de rett i. Noen pasienter tålte ikke AZT, så derfor ble det utviklet andre ARV-medisiner. Senere godkjente den amerikanske næringsmiddel- og legemiddelkontroll en kombinasjon av ARV-medisiner for pasienter med fremskreden hivinfeksjon. Helsepersonell som arbeidet med aidspasienter, stilte seg svært positiv til kombinasjonsbehandling, som etter hvert innebar at pasienten fikk tre eller flere ARV-medisiner. Ja, ved en internasjonal konferanse om aids i 1996 uttalte en lege til og med at disse medisinene kanskje kunne fjerne hiv fullstendig fra kroppen!

Før det hadde gått et år, ble det dessverre tydelig at selv om behandlingsopplegget med tre medikamenter ble fulgt nøye, kunne ikke  dette fjerne hiv. Ikke desto mindre sies det i en rapport fra FNs aidsprogram (UNAIDS): ’Kombinasjonsbehandling har gjort det mulig for hivpositive å leve et lengre, sunnere og mer aktivt liv.’ I USA og Europa, for eksempel, har antiretroviral behandling redusert tallet på aidsdødsfall med over 70 prosent. Og flere studier har vist at når gravide hivpasienter får omhyggelig antiretroviral behandling, kan dette i betydelig grad hindre at hiv overføres til barna deres.

Fortsatt finnes det likevel millioner av hivpasienter som ikke har tilgang til ARV-medisiner. Hvorfor er det slik?

«De fattiges sykdom»

I de velstående landene blir det gjort utstrakt bruk av ARV-medisiner. Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår imidlertid at det i noen utviklingsland bare er fem prosent av dem som trenger ARV-medisiner, som får det. FN-utsendinger har gått så langt som til å omtale denne ubalansen som «en grusom urett» og som «den moderne verdens groteske uanstendighet».

Selv folk som bor i samme land, har ikke alltid samme adgang til behandling. Avisen The Globe and Mail melder at én av tre kanadiere som dør av aids, aldri har fått ARV-medisiner. Selv om medisinene er gratis i Canada, er det visse befolkningsgrupper som ikke får dem. Avisen skriver: «De som ikke har fått skikkelig behandling, er de som absolutt trenger det mest: urinnvånerne, kvinnene og de fattige.» London-avisen The Guardian har sitert en afrikansk hivpositiv mor som sier: «Jeg skjønner det ikke. Hvorfor er det slik at hvite menn som har sex med menn, får leve, mens jeg må dø?» Svaret på spørsmålet hennes har sammenheng med kostnadsnivået for framstilling og distribuering av legemidler.

I USA og Europa koster et behandlingsopplegg med tre ARV-medisiner gjennomsnittlig 70 000—100 000 kroner pr. år. I noen utviklingsland tilbys nå en kombinasjon av generiske medisiner, det vil si kopier av patenterte medisiner, til en årlig pris på 2100 kroner eller mindre. Men også dette er langt utenfor rekkevidde for mange hivsmittede som bor i de områdene hvor behovet for ARV-medisiner er størst. Dr. Stine, som er omtalt i begynnelsen av artikkelen, oppsummerer situasjonen slik: «Aids er de fattiges sykdom.»

Legemiddelindustrien

Det har ikke vært lett å utvikle generiske medisiner (kopimedisiner) og selge dem til lavere priser. Strenge patentlover i mange land forbyr uautorisert etterligning og framstilling av legemidler som er merkevarer. «Dette er en økonomisk krig,» sier lederen for en stor farmasøytisk bedrift. Han mener at det å framstille kopimedisiner og selge dem med fortjeneste til utviklingsland «ikke er rettferdig overfor originalprodusenten». Farmasøytiske bedrifter som framstiller merkevarer, hevder dessuten at hvis man reduserer fortjenesten, kan det bli vanskeligere å finansiere medisinske forsknings- og utviklingsprogrammer. Andre er bekymret for at rimelige ARV-medisiner som er tiltenkt utviklingsland, i stedet skal havne på svartebørsen i industriland.

 Talsmenn for rimelige ARV-medisiner hevder at nye medisiner kan framstilles til mellom fem og ti prosent av den prisen som legemiddelindustrien anslår. De hevder også at private farmasøytiske bedrifter er tilbøyelige til å unnlate å bruke ressurser på forskning og utvikling når det gjelder sykdommer som herjer i fattige land. Daniel Berman, som er koordinator for kampanjen Access to Essential Medicines (Tilgang til livsviktige medisiner), sier: «For nye medisiner trengs det et internasjonalt gjeldende system som reduserer prisene til et nivå som er overkommelig for folk i utviklingsland.»

For å møte det globale behovet for ARV-medisiner har WHO utviklet en plan som skal sørge for at tre millioner hiv- og aidssmittede får slike medisiner innen utgangen av 2005. I 2003 sa Nathan Ford i Leger Uten Grenser at dette ’ikke må bli enda et mislykket FN-prosjekt’. Han gjorde oppmerksom på at målgruppen ’bare utgjør anslagsvis halvparten av alle de hiv- og aidssmittede som trenger behandling i dag’, og at ’tallet på slike vil være mye høyere i 2005’.

Andre utfordringer

Selv hvis utviklingslandene fikk nok ARV-medisiner, ville situasjonen by på andre store utfordringer. Noen medisiner må tas sammen med mat og rent vann, men hundretusener av mennesker i noen land har bare mulighet for å spise annenhver dag. ARV-medisiner (ofte 20 eller flere tabletter om dagen) må tas til en bestemt tid hver dag, men mange pasienter har ikke klokke. Kombinasjonen av medisiner må dessuten justeres i samsvar med pasientens tilstand, men mange steder er det stor legemangel. Et behandlingsopplegg med ARV-medisiner kan derfor være svært vanskelig å få til i utviklingsland.

Selv i industriland kan kombinasjonsbehandling by på utfordringer. Forskning viser at det er foruroligende vanlig at pasienten unnlater å ta alle de foreskrevne legemidlene til de fastsatte tidene. Dette kan føre til legemiddelresistens. Og resistente hivstammer kan bli overført til andre.

 Dr. Stine peker på en annen utfordring som hivpasienter står overfor. Han sier: «Ved hivinfeksjon er det paradoksalt nok slik at behandlingen noen ganger føles verre enn sykdommen, særlig når behandlingen starter før symptomene viser seg.» Det er vanlig at hivpasienter som får ARV-medisiner, opplever bivirkninger, deriblant diabetes, endret fordeling av fettvev, høyt kolesterol og lavere bentetthet. Noen bivirkninger er livstruende.

Forebyggende tiltak

I hvilken grad har forebyggende tiltak redusert spredningen av aids og fått folk i høyrisikogruppene til å legge om livsstilen? I Uganda førte omfattende informasjonskampanjer om aids til at prosentandelen av hivsmittede sank fra anslagsvis 14 til 8 i år 2000. Og i Senegal har tiltak for å informere befolkningen om risikoen for hivinfeksjon bidratt til å holde prosentandelen av hivsmittede voksne på under én. Slike resultater er oppmuntrende.

På den annen side har tiltak for å informere om aids ikke gitt like gode resultater i andre land. En undersøkelse som ble foretatt blant 11 000 unge kanadiere i 2002, viste at halvparten av de elevene som gikk i første klasse på high school, trodde at aids kan helbredes. En britisk undersøkelse som ble foretatt samme år, viste at 42 prosent av guttene mellom ti og elleve år aldri hadde hørt om hiv eller aids. Men selv barn og unge som har kjennskap til hiv og aids og vet at det ikke finnes noe botemiddel, er blitt likeglade. En lege sier: «For mange ungdommer er hiv blitt bare ett av mange problemer i livet — de er vel så opptatt av om de kommer til å få noe godt å spise, hvem de skal bo sammen med, og om de skal fortsette på skolen.»

Det er derfor ikke overraskende at WHO sier at «det å rette oppmerksomheten mot unge mennesker antagelig er den mest effektive måten å møte epidemien på, særlig i land hvor mange er rammet». Hvordan kan man hjelpe de unge til å følge advarsler de har fått angående aids? Og er det realistisk å håpe på et botemiddel mot sykdommen?

[Uthevet tekst på side 6]

I fjor var det to prosent av dem i Afrika som trengte ARV-medisiner, som fikk dem. I Nord-, Sør- og Mellom-Amerika var den tilsvarende prosentandelen 84

[Ramme/bilder på side 7]

Hva er ARV-medisiner? *

Hos friske mennesker stimulerer T-hjelpecellene immunsystemet til å bekjempe infeksjoner. Hivviruset, som er et retrovirus, angriper særlig T-hjelpecellene. Det bruker disse cellene til å replikere (lage kopier av) seg selv, og det svekker og ødelegger dem helt til immunsystemet er skadet i alvorlig grad. Antiretrovirale medisiner (ARV-medisiner) hemmer denne prosessen.

De ARV-medisinene som brukes i dag, kan inndeles i fire hovedgrupper. Nukleosidanaloger og ikke-nukleosidanaloger skal hindre at cellenes DNA lager kopier av hiv. Proteasehemmere hemmer et spesielt enzym, protease, i smittede celler og hindrer virusreplikasjon og danning av nytt hiv. Fusjonshemmere skal hindre hiv i å komme inn i cellene. Ved å hemme hiv i å replikere seg selv kan ARV-medisiner forsinke utviklingen fra symptomfri hivinfeksjon til aids, som er en samlebetegnelse på de alvorligste formene for hivinfeksjon.

[Fotnote]

[Bilde]

KENYA En lege veileder en aidspasient om bruk av ARV-medisiner

[Rettigheter]

© Sven Torfinn/Panos Pictures

[Bilde]

KENYA En aidspasient får ARV-medisin på sykehuset

[Rettigheter]

© Sven Torfinn/Panos Pictures

 [Ramme/bilder på side 8]

Kvinner og aids

Kvinner utgjør nå 50 prosent av de voksne som har hiv eller aids

I 1982 mente man at kvinner som hadde fått diagnosen aids, måtte ha blitt smittet ved bruk av infiserte sprøyter. Men snart ble man klar over at kvinner kunne bli smittet ved vanlig seksuell omgang, og at de er særlig utsatt for å få hiv. På verdensbasis utgjør kvinner nå 50 prosent av de voksne som har hiv eller aids. «Epidemien rammer uforholdsmessig mange kvinner og unge jenter som i sosial, kulturell, biologisk og økonomisk henseende er mer sårbare, og som er omsorgspersoner for syke og døende,» melder UNAIDS.

Hvorfor er helsepersonell som arbeider med aidspasienter, spesielt bekymret over at stadig flere kvinner får sykdommen? Hivsmittede kvinner blir ofte utsatt for større diskriminering enn menn, særlig i noen utviklingsland. Hvis pasienten er gravid, er barnets helsetilstand i fare; hvis hun allerede har barn, blir det en utfordring å ta vare på dem, ikke minst hvis hun er alenemor. Man vet dessuten forholdsvis lite om de særegne symptomene på hivinfeksjon hos kvinner og om hvilken behandling som er best for dem.

Visse kulturelle faktorer gjør situasjonen særlig farlig for kvinner. I mange land er det ikke vanlig at kvinner drøfter seksuelle spørsmål, og de risikerer å bli utsatt for overgrep hvis de sier nei til sex. Mennene har vanligvis mange seksualpartnere, og uten å vite det smitter de disse med hiv. Noen afrikanske menn har sex med yngre kvinner for å unngå å bli hivsmittet eller ut fra den feilaktige oppfatning at man kan bli helbredet for aids ved å ha sex med en jomfru. Det er ikke rart at WHO sier: «Tiltakene må rettes mot menn (så vel som kvinner) hvis man skal kunne beskytte kvinner.»

[Bilde]

PERU En hivpositiv mor med sin hivnegative datter

[Rettigheter]

© Annie Bungeroth/Panos Pictures

[Bilde]

THAILAND Som ledd i utdannelsen besøker studenter en aidspasient

[Rettigheter]

© Ian Teh/Panos Pictures

[Bilde]

KENYA Et møte med medlemmer av organisasjonen Women Living With Aids (Kvinner som lever med aids)

[Rettigheter]

© Sven Torfinn/Panos Pictures

[Ramme/bilde på side 9]

Myter om aids

▪ Hivsmittede ser syke ut. «I gjennomsnitt tar det ti—tolv år før en som er blitt smittet med hiv, utvikler aids,» forteller dr. Stine. «I denne perioden vil de hivsmittede ha få, om overhodet noen, gjenkjennelige symptomer, men de er i stand til å smitte andre.»

▪ Det er bare homoseksuelle som får aids. I begynnelsen av 1980-årene var aids en sykdom man forbandt med homoseksuell omgang. Men i dag er det slik at i store deler av verden er heteroseksuell omgang den vanligste måten hiv overføres på.

▪ Oral sex (munnsex) er «sikker sex». Ifølge det amerikanske senter for sykdomskontroll og forebyggende helsearbeid «har en rekke undersøkelser vist at oral sex kan resultere i hivinfeksjon og andre seksuelt overførte sykdommer». Risikoen for å bli smittet med hiv ved oral sex er ikke like høy som ved andre former for seksuell omgang. Ikke desto mindre er oral sex blitt så utbredt at noen leger regner med at dette vil bli en vesentlig faktor når det gjelder overføring av hiv.

▪ Aids kan helbredes. Hos noen hivpasienter kan antiretroviral behandling riktignok forsinke den prosessen som fører til aids, men for tiden finnes det ingen vaksine og ikke noe botemiddel mot aids.

[Bilde]

▪ TSJEKKIA Hivtest ved hjelp av en blodprøve. Aids kan nå behandles, men er fortsatt uhelbredelig

[Rettigheter]

© Liba Taylor/Panos Pictures

[Bilde på side 6]

ZAMBIA To unge hivpositive jenter venter på å få medisinen sin

[Rettigheter]

© Pep Bonet/Panos Pictures

[Rettigheter]

© Sven Torfinn/Panos Pictures